Mammahjørnet: Det var ikke min tur..

Da jeg satte meg ned foran pc skjermen med skriveblokka fullskrevet i ord som kunne underbygge overskriften «slitsomt å være mamma», hadde jeg i grunn innlegget klart. Jeg skulle sette ord på hvordan det er å være en over 100 % arbeidende firebarnsmamma med totalt fobi for kjedsomhet. Jeg hadde tenkt å sette meg til rette i sofaen for å tømme hjernen for frustrasjon og tanker rundt det å være mamma, kjæreste, kone, venninne, sjef og bare meg. Noen dager er tøffere enn andre. Slik er det bare. Noen dager er det følelser jeg ikke klarer å plassere, og en snikende klump i halsen, som etter hvert forsvinner ut i hverdagens kaos, og som noen ganger vokser seg større for hver gang den kommer tilbake. Helt til den sprekker. Helt til jeg sprekker.

I kveld var en kveld jeg burde skrevet mye. Hjernen var overfylt av beskrivende situasjoner av småbarns livets paradoks. Det var en kveld der jeg kunne klart å sette ord på de uplasserte følelsene. Jeg kunne kanskje fått deg til å tenke at du ikke var alene, og at ting ikke alltid er slik de virker som. Jeg kunne bekreftet at rosenrødt er oppskrytt, og at hverdagen som mamma, kjæreste, kone, venninne, sjef og bare meg, ikke var slik du trodde den var. Men det var ikke min tur. Ikke i dag.

I det jeg har ryddet av det siste fra kveldsmaten som ble laget bare 4 minutter etter at middagstallerkenene var dekket av, pusset et titalls tenner, sunget fire varianter nattasanger, hørt Lilja i høytlesning fra to bøker, fordi vi hadde glemt det i forrige uke, og satt på en maskin med skitne barnehageklær som måtte bli tørr før morgendagen, begynner det evige kveldsmaset. Dominoeffekten er til å ta og føle på, så mens de to største så å si tisser i kryss, maser minstemann på drikke, og Fiola som har en stemme på desibel langt over snittet, roper etter det som måtte falle henne inn. Hodet mitt som i utgangspunktet var overfylt av uplasserte tanker og uendelig mange gjøremål måtte jobbe iherdig for å klare å holde besinnelsen. Med en bristende stemme, ja, på randen til rasende, ber jeg dem legge seg, og det blir overraskende nok stilt i noen minutter.

Endelig!

Jeg rekker å skrive ned noen av tankene mine på blokka som har ligget urørt i flere uker. Jeg rekker å skrive en attest jeg hadde utsatt i flere uker, svart på et tosifret antall mail, og godkjent forrige ukes timelister. Jeg rekker å tenke tanken på å lage meg mat, før Linus roper på ny bleie. Jeg sukker, litt som om det var verdens undergang, og skifter på han uten å si et ord, i håp om at han ville sovne straks hodet traff hodeputa. Det gjorde han.

Jeg hadde akkurat gransket kjøleskapet for «noe sunt og godt» som kunne inngå i denne ukas sunne livsstil, og konkludert med at sommerkroppen ikke ville falle på plass i år heller, før jeg på nytt hører noen gråte. Hva nå da? Jeg rekker å bli sint. Jeg rekker å bli irritert og lei av kveldens legge situasjon. Jeg rekker å tenke «er det så vanskelig å legge seg da liksom?!». Jeg freser litt på vei ned trappa, og har alt tatt frem strengemammastemmen før jeg har nådd bunnen av trappa. Der står Fiola.

Kroppen hennes rister. Hun er blek i ansiktet, og har oppkast ned over klærne. Hun ser opp på meg med rødsprengte øyne, og med en hes stemme spør hun om jeg kan bli med henne på do. Hun brekker seg gang på gang. Den lille kroppen krummer seg. Den er tom og slapp.

Mammahjertet får vondt. Vondt av alle de tåpelige tingene jeg hadde tenkt på tidligere, som akkurat nå ikke betydde så mye. Vondt av å se den lille nydelige skapningen som trekker på smilebåndet for hver gang hun merker at «runden» er over, og av å kunne være sint på noen som i utgangspunktet er så uskyldig som et barn. Hun krøllet seg sammen på sofaen, og smøg seg inntil meg. Der hadde hun tenkt å ligge. Inntil den trygge mammaen, som følte på det at hverdagssituasjonen ofte ikke var til å holde ut, men som akkurat nå var det tryggeste i verden. . 

Et utbrudd som måtte la vente på seg til en annen gang. . det var ikke min tur i dag. .

R.

Tidstyven..

Jeg har gått å kjent på følelsen lenge. En svak vibrering, som føles varmere og varmere, og mer intens for hvert sekund som går. En følelse av noe forstyrrende, men som samtidig har fanget oppmerksomheten min. “Rachel, du må ta telefonen”, hører jeg i det fjerne. Telefonen? Hvor har jeg gjort av den da? Hvem ringer meg nå liksom, midt på dagen? Sett utenifra ser jeg nok ut som en 50 år gammel surrete frøken i det jeg klapper på alle lommer jeg har, i håp om å treffe på denne telefonen, som har ligget i bukselommen siden jeg la den der noen timer tidligere. Den har sluttet å ringe.  Med 14 ubesvarte anrop, 17 nye meldinger og 25 oppdateringer på jobbportalen vår, blir jeg svett bare av tanken på å måtte gå igjennom alt, så jeg gløtter på den, og legger den tilbake i lomma. Lydløs.

Bare gi meg en liten pause til. Telefonpause.

“Rachel”, du MÅ ta telefonen din, sier en ansatt. “Åhh?” svarer jeg spørrende. “Jo, nå ringer de jo meg, for å si at du må sjekke telefonen din..!” Så jeg sjekker telefonen, og møter på nytt de gamle oppdateringene som raskt har steget til flere. Dagsprosjekt, er det første jeg tenker. Den neste tanken går til alt det andre viktige jeg egentlig burde gjort, fremfor å taste på telefonen. Jeg sukker, og setter meg i trappa på vei opp til kontoret. Jeg har liksom ikke tid til å gå helt opp. Der har jeg jo pc og det er ihvertfall en farlig sak..! – så nok får være nok. Jeg trykker i meg en halvmoden banan og en lunken pepsi max mens jeg scroller meg nedover alt som har skjedd. Jeg hører meg selv gjenta ordene “E d mulig”,”Nei kutt ut”, “Seriøst?”, “hææ?” mens jeg leser meldingene. Blant alle meldingene konkluderte jeg med at 2 av dem var nødvendige, og de resterende var tidstyver.

Jeg får gjort noe med de to viktige, og forviller meg samtidig inn på snapchat. Jeg blir sittende i flere minutter å se på unødvendige bilder, svare på tøysete kommentarer, og se på merkelige videoer med null mening. Jeg blir revet med. Sender et tøysete bilde, og får noen morsomme kommentarer tilbake. Plutselig har minuttene blitt til et kvarter. Et kvarter i trappa liksom.

Det tikker inn en snap med ordene “sjekk meding”. Jeg ler litt for meg selv og tenker at noen mennesker kjenner meg godt, og vet at den røde prikken på meldingsikonet ikke forsvinner før kvelden kommer, og at den eneste muligheten til å nå meg, er gjennom snap – fordi den sjekker jeg. Som regel ringer jeg tilbake, men når antallet ubesvarte anrop overstiger et tosifret tall, skal du vinne i lotto for at det er akkurat deg jeg ringer tilbake. Og svarer du ikke, nei, da får du starte mølla på nytt igjen..!

Min jobbhverdag blir stadig blir mer og mer digitaisert, og det meste skal til slutt foregå gjennom telefonen. Utviklingen i vår bransje går i en rasende fart, og nye apper, kurs, møter, ny plattform, all informasjon, all kommunikasjon og det meste av læring foregår nå på telefonen. Den dingsen som jeg putter lydløs i lomma, eller legger ifra meg over alt i butikken, skal være min nye veileder. Telefonen som jeg klarer å legge ifra meg på jobb, men som blir en redning når jeg kommer hjem. . eller en ny tidstyv

Tidstyven jeg irriterer meg over på jobb, som jeg skulle ønske jeg var for uten enkelte dager, blir til underholdning, en flukt fra virkeligheten, til nyheter, til musikk, og fjas når jeg først kommer hjem. Det kvarteret jeg forbanner meg over i trappa på jobb, blir til mange kvarter, og i løpet av de to timene jeg har med ungene mellom barnehage og leggeitd, har jeg tatt i telefonen minimum 20 ganger. Hvor viktig er det å sjekke snap, fremfor de usle to timene man har med barna, liksom? Hvor gikk det feil i prioriteringene? Hvorfor må vi dokumentere alt vi gjør med snap, eller ta bilder hver eneste gang det skjer noe som ikke skjer til vanlig? Hvorfor skal jeg ha så mye mer respekt for det som skjer på jobb, enn ovenfor mine egne barn? Hvordan ble jeg slik? Så avhengig på hjemmebane, men totalt uinteressert på jobb?

Økt mobilbruk kan vi nok ikke unngå, men for min del handler det om å prioritere riktig. Prioritere å se de vi skal være gode forbilder ovenfor, og vise dem at det finnes andre sysler enn en telefon. At ikke alt skal sees gjennom en firkantet touchskjerm, og at jeg som mamma er mentalt tilstede når ting skjer. Jeg forventer av meg selv at jeg fremmover klarer å prioritere, formidle og fortelle barna at de er viktigere en en snap eller en video på youtube. De skal vite at de er viktigere enn å skrive et blogginnlegg, eller surfe etter barneklær på nett. De skal vite at det blir sett.

Pass deg for tidstyven, he is out there!

R.

 

Gratulerer med dagen, du lille fine Linus August

Det er 29 januar, og to år har gått siden jeg kom hjem fra filosofikurs med Ole Robert Reitan, som den gang hadde kalt meg “rimelig sprekkferdig”. sannelig så hadde han rett. På vei hjem fra kurs, begynte jeg å ane at noe var på ferde, og på en skala fra 0-10, hadde “smerten” beveget seg fra mellom 1 og 3 de SISTE dagene, til 7. Likevell var jeg fast bestemt på at det ikke skulle pakkes noen bag før tiden virkelig var inne, så jeg la meg, og tvang meg i søvn. 

Du kan lese hele fødselshistorien min og se bilder HER

29 Januar kl 05.22 kom lille nydelige Linus August til verden under vann…! 

Linus er en energisk stor liten kar med mye fart i. Han bærer preg av å ha tre eldre søsken, og snakker allerede som 2 åring som en foss. Han er alltid blid, og har vilje og stahet som et esel. Han er god, omtenksom og snill, samtidig som han er utspekulert og lur. 

G R A T U L E R E R  M E D  D A G E N <3 

M A M M A 

Firebarnsmamma, og flere barn?

I løpet av et døgn snakker jeg med utrolig mange mennesker, og har mange spennende, interessante, overfladiske, morsomme, kjipe og triste samtaler. Jeg deler mye av meg selv på jobb, og de fleste av våre faste kunder vet også mye om meg, og oss som familie. Jeg prøver å ta meg tid til de som ønsker en prat i hverdagen, og har alltid et mål om å lokke frem noe i de som ser på handling som en tiltak og et ork. I løpet av en arbeidsdag er jeg mottaker for mange kritiske spørsmål, gode og positive kommentarer, gretne morratryner, smørblide A mennesker, gode og dårlige dager. Jeg sier “Hei” uendelig mange ganger iøpet av en dag, og snakker om alt mellom himmel og jord, alt ettersom hvem jeg snakker med, hvor god tid jeg har, og hva personen egentlig trenger. Noen trenger bare en prat, andre ønsker tips, men andre vil bare være i fred. Noe av det beste med jobben min, er at jeg får lov til akkurat dette. Snakke med mennesker, og gjøre en forskjell for noen. Ikke alle, men noen.

Det som er pussig, er at det sjeldent går en dag uten at noen stiller meg spørsmålet “når kommer nestemann da?”. Litt som om at det står “verpesjuk” i panna på meg, noe det ikke gjør. Eller, gjør det?


Svaret de får, er alt ettersom hvem som spør. De fleste konkluderer for meg før jeg rekker å si noe, og er bestemte i sin sak når de sier at nok er nok. Hos de eldre ender jeg ofte opp med en seksualundervisning, mens fra de litt yngre får jeg en pekefinger som sier at jeg også skal klare å oppdra flokken min. Alt er heldigvis opp til meg. Nei, la meg tenke. OSS. . .

På hjemmebane er det ofte barna som tar opp dette tema. De mener det er litt synd på Linus som ikke får bli storebror, og at når vi først har 7 seter i bilen, at vi like greit kunne vørt 7personer også. Sju er mye altså..! Men etter all undervisning om blomsten og bien i løpet av jobbhverdagen, må man være to om saken, og Robin føler nok at han har nok armer og bein i alle retninger for tiden, så de som har ofret oss en bekymring, kan ta det helt med ro..!

…SÅ tenker du kanskje nå; “er du seriøs? Hadde du vurdert flere unger?”. Og svaret er JA. Jeg kunne hatt mange.. What is there not to like? Alle har utfordringer, uansett antall. Jeg ser nesten bare fordeler med å ha mange barn ..

Men nei, det skjer ikke. Hvorfor? – noen ganger må fornuftigheten seire.


Foto: Natalie Sæther @husetmeddetrarei

….eller?

R.

Barn med Briller

Som dere sikker har lagt merke til, har flere og flere av bana våre begynt med briller. Uten at vi helt vet hvem eller hvor det kommer ifra, har alle barna relativt nedsatt syn. Verken Robin eller jeg har slike styrker, og fikk mildt sagt sjokk første gang Lilja var på 4 års kontroll, og vi fikk beskjed om at hun måtte ha briller. Briller var en ting, men det at hun og resten av gjengen skulle ha så nedsatt syn, var overraskende for både oss, familie, venner og ikke minst barnehagen.

Dere kan lese mitt første innlegg om Barn med Briller HER,

som ble skrevet rett etter at vi fikk beskjed om at Lilja måtte ha briller.

Lilja har straks brukt briller i 2,5 år, Filip snart 2 år, og Fiola i drøyt 1 måned. De har styrker variert fra +9 til +6, og ingen har hatt typiske “symptomer” på at de behøvde briller. Det sies at man kan klare å avdekke nedsatt syn ved feks at barnet ikke liker å se tv/ må sitte nærme, gir seg i øynene, myser eller sitter urolig, og har dårlig koordinasjon og balanse. De var ikke usikre i mørket, hadde vanskelig med å skille farger eller former, skjev hodestilling eller vanskelig for å gå alene. Ingen av disse tegnene er noe vi har sett hos våre barn, så sjokket ble stort, da helsesøsteren oppdaget Liljas nedsatte syn på 4 årskontroll. Etter den gang har resten av gjengen blitt fulgt opp av øyelege, og fått tidligere innkallelse, og oppstart med briller. (artikkel ang oppdage synsvasnker HER)

Lilja som elsker å fargelegge, balansere, perle og pusle, hadde “over natten” +9 og ble klassifisert som svaksynt og på kanten til blind. For meg som mamma, kom dette som et stort sjokk, og vi kunne ikke fatte og begripe at legene hadde rett. Jeg dobbeltsjekket og trippelsjekket med andre systester, og de konkluderte emd det samme. Hun så ikke spesielt godt, men som barn klarer de å kompensere svakheten med musklene i øyet, slik at synes ikke virket så dårlig utad.

Tilvenning av briller er individuelt. Lilja brukte brillene hver dag fra dagen hun fikk dem, Filip brukte dem kun frem til lunsj i flere uker, mens Fiola har har brukt dem av og på i snart 1 måned. Forskjellen er at de har vært yngre og yngre når tilvenningen har skjedd, og forståelsen for at “dette er noe bra som skal hjelpe deg”, ikke er helt tilstede for en 2 åring, kontra en 4 åring. Vi har måttet ingå kompromiss, og etterhvert fått dem til å bruke brillene hver dag. Nå er det ingen av dem som ønkerå gå uten, og spør gjerne om briller hvis de har tatt dem av seg av en grunn. Lilja bruker også lapp 4 timer hver dag, som skal hjelpe henne til å forbedre synet på det øyet som har svakest syn. Lapper får man kjøpt i alle varianter, og vi har endt opp med sydde tøylapper som fungerer for henne.

Valg av briller er vanskelig, og ikke minst dyrt. Det er dyrt med brille barn, og det gjelder å finne riktig brille til ditt barn. Vi har hatt flere varianter, og endt opp med Lindeberg til alle sammen. Jeg synes at når de er så små, og skal ha briller, at de skal være så anonyme som mulig, for å ikke ta bort trekkene til barna. Brillene utgjør en forskjell, de er der hver dag, på alle bilder, til enhver tid. Det er viktig at de er tilpasset barnet, og derfor har vi også tre ulike modeller, farger,  og størrelser. De har kraftige styrker, og trenger tykke glass, og derfor må man ofte betale på ekstra for å få tynnere glass med ekstra beskyttelse.  Med synsstyrken som barna våre har, får man ofte støtte fra Nav, og må selv legge i innfatning over xxx kr. Brilleglass kan man også søke om å få byttet ut, da de er jo barn, og ikke spesielt flinke til å alltid ta vare på tingene sine. (første dagen Fiola hadde på seg brillene sine, tok hun de av seg uten av vi voksne så det, og brukte de som en pinne til å røre i grusen med.. Så de gikk fra splitter nye til ekstremt slitte på under 10 minutt.. )

Briller er kult. Da vi snakket med øyelegen første gang, virket det som om at det å skulle bruke briller var litt tabu. Noe som ble dysset ned, og som skulle prates om mellom foreldre mens barna ventet på gangen. Det skulle prates i koder. Vi ønsket ikke det. Det er vi som foreldre som har hovedansvaret for at slike ting ikek blir noe negativt, noe som mobbes om eller som gjør en annerledes. Det er vårt ansvar å finne vår og barnets måte å leve med det. Det var jo bare snakk om briller!!  Vi var forberedt, og hadde forberedt barna på at de kanskje måtte ha briller. Vi hadde snakket om hvilken farge de eventuelt skulle ha, og snakket om at det var superkult. Da Lilja fikk beskjed om at hun skulle ha briller, var det nesten så hun ristet av glede. FORDI, det var jo bare en til i barnehagen, og ingen på hennes gruppe som hadde briller, og det var superstas. Da Filip fikk samme beskjed, var han klar i sin tale på at det var spidermanbriller han skulle ha. Mens Fiola ikke var gammel nok til å ha spesielle preferanser, spilte vi på det å være lik som storesøster. Hun elsker Lilja, og vil ofte ha det samme, ha lik kjole og bruke hennes sko, så slik klarte vi også til slutt å få henne til å bruke brillene sine 🙂

Så hos oss går det veldig fint med briller. Det er stas, det er et must og det er tilpasset. Det er noe de må lære seg å leve med, og som ingen av oss lengre tenker spesielt mye over. Vi fikk sjokk, ja, men det har vi kommet oss over, og har full tillitt til de som jobber med dette, og som fortelelr oss hvordan utviklingen med barna går. Jeg synes det er flott at de tester barna før de rekker å begynne på skolen, og er glad for at jeg har rukket å sjekke de andre før de har blitt 4 år. Nå får de muligheten til å få med seg alt, hele tiden. Fiola ser fortsatt llitt over brillene sine, og holder på å venne seg til å bruke dem riktig.

Ha en finfin kveld 🙂

Rachel

Alenetid med barna

Vi er en stor familie, og hos oss er det som i de fleste andre familier, ganske kaotisk til tider. Jeg føler ofte jeg blir dratt i flere retninger, og at stemmene bare blir høyere og høyere for å bli hørt. Selv om vi terper på det å vente på tur, ikke heve stemmen, være venner og gode med hverandre,og  ikke snakke i munnen på hverandre, er det visse tider på døgnet jeg kunne tenkt meg å låse meg inne en plass. . Sånn er det bare. .

Men det er jo ikke bare vi voksne som kan bli slitne av å ha så mange rundt seg. Vi merker det også på barna at det noen ganger blir litt mye, og derfor prøver vi å vre flinke til å ta dem med oss litt hver for seg. Spesielt de eldste, men nå begynner også Fiola å trenge mammaen eller pappaen sin litt alene, med fult fokus bare på henne. Det er så mye man kan gjøre. Det trenger ikke være noe som koster penger. Her synes de det er stas å bare få bli emd en tur på jobben, gjøre noe ærend, og dra hjem for å bake eller se en film.

Denne gangen var det Lilja sin tur. Hun hadde lenge spurt om vi ikke kunne ha en jentedag for å kjøpe litt klær. Ja, hun spurte faktisk om det..Hun mente at hun og Fiola delte strømpebukser, selv om hun var dobbelt så gammel som henne, og at resten av garderoben var litt sånn “4 år og 5 år”.

Fordi, vi teller jo faktisk ned dager til den store 6 års dagen..!


Lilja i nye klær fra favoritten Little Mountains <3

Endelig kom dagen, og vi skulle ha hele dagen for oss selv. Vi hadde mange planer, men unnet oss å ligge i senga å se tv helt til klokken 09. Magisk start på dagen..etteruflgt av en stående buffet på kjøkkenbenken, før vi kjørte til første stopp.. Etterhvert ble det deilig lunsj, etterfulgt av en is, og hendene fulle av poser, og et litt slitent bankkort. Vårgarderoben begynner å ta form, nå gjennstår bare bortryddingen av forrige sesong..!


Lilja hadde på seg klær fra vårkolleksjonen til Little Mountains, som er mitt absolutt favorittmerke når det kommer til barneklær.

iis Of Norway, ble etablert i 2006, av en mor og en datter som hadde en drøm om å sette norsk design enda mer på kartet. De ønsket å lage klær som fikk en til å føle seg vell i det man prøvde plaggene, og som samtidig skulle være elegante og pene. I 2011 ble det første Little Mountains barneklærkolleksjonen lansert, og jeg var så heldig å bli kjent med disse damene, og har fått lov til å følge dem opp gjennom årene.

Det er mange selvstendige nettbutikker som fører Little Mountains( barneklær), og iis Woodling/ iis of norway. Dette er en av de som har et godt utvalg av årets kolleksjon.

Ser du noe du liker, og kunen tenkt deg å kjøpe. Ring å hør hvilke butikk nærmest deg som har plaggene.. ! Tlf:  91670904 

Vi fikk kost oss masse alene, og snakket om litt forksjellig. Vi fikk fylt på hverandre med litt ekstratid, noe som var godt for oss begge. Vi endte opp med mye nytt begge to, og det var ei stolt frøken som ville vise frem inkjøpene sine til pappsen da han kom hjem..!

Klem Rachel & Lilja

Er det lov å være skuffa?

Det er nesten en uke siden vi egentlig skulle på hyttetur sammen med familien min til Røros. Vinterferien skulle utnyttes til det fulle med noen dagers fri fra jobb. Jeg hadde gledet meg til skigåing, roser i kinnene, røros`s koselige gater, god middag, rødvin og fyr i peisen. . -men på grunn av sykdom, jobbhelg, kaputt bil, og mye annet som kom i veien, ble det så ingen dro, og helga forsvant litt ut i det store havet av hverdager.

I ettertid fant jeg ut til min store begeistring, at jeg hadde satt meg opp på fri på feile dager, og timelista lyste imot meg at jeg hadde F R I i to dager, midt i uka, uten å ha en eneste plan. Jeg kjente det kriblet litt i kroppen. Skulle jeg si det til noen? At jeg hadde gjort feil? Neeh..? Skulle jeg virkelig ha en dag for meg selv, helt alene, uten planer? For real? Det var nesten litt for godt til å være sant..!

Dagene gikk, og fridagene nærmet seg med stormskritt. Jeg hadde ikke turt å glede meg. Jeg hadde likevell vært inne på tanken om at noen timer ekstra søvn hadde vært magisk godt, og kanskje til og med en frokost helt alene i stillheten. Frokost liksom. Alene. Ikke minst huset for meg selv. Ahh, hva skulle jeg gjøre liksom? Vaske? Rydde? Se en film? Ja, kanskje male litt? Kanskje skulle jeg kost meg med en kopp kakao og sortert bilder på pcn min, eller laget en fotobok som står langt opp på “gjørelista”? Eller, skulle jeg gå meg en tur? Kanskje trene på dagtid, og ta solarium etterpå? Det kunne alltids blitt tid til å besøke en venninne også, eller bare sløve på sofaen med en serie? 

Jeg kom meg raskt ut av tankene, og prøvde å feie gleden under teppet. Jeg kunne ikke glede meg. Nei, jeg kunne ikke det.

Det er typisk at det er akkurat disse dagene barna blir syke, eller må hentes i barnehagen. Slik har det ihvertfall vært de andre gangene jeg endelig tar eg en fridag for å bare gjøre det jeg vil..for bakdelen med så mange unger i barnehage, er at det svirmler av basselusker til enhver tid. Straks noen blir friske, følger nestemann på med en annen form for “snørrvondtiørerfebersyke”, og vi har det gående i en hel haug av dager til. Takk og lov for at vi ikke teller barnesykedager på jobb…! – og har jeg ekstra uflaks, må jeg tilbake på jobb fordi noen er syke, eller at jeg har glemt noe viktig..

Det er liksom ikke så lurt å glede seg for mye..

Dagen er her, og jeg kjenner at kroppen er frustrert. Alt jeg ønsket, var å være litt for meg selv, men også denne gangen, ender jeg opp med et sykt barn i hus. Jeg som hadde så mange mange planer for meg selv, må nok en gang bite i det sure eplet, og skrinlegge prosjektene. Stua skulle bli blå. Jeg hadde klart å bestemme meg i et svakt øyeblikk i en dagdrøm. Nåå skulel den forbli gråhvit i en god stund til. Helt frem til neste mulighet bød på seg. En gang. 

Tydeligvis så skal jeg liksom ikke ha fri alene jeg.. !

Men har jeg lovt bil å bli skuffa? Noe stikker i meg når jeg kjenner på følelsen over å være skuffet fordi dagen ikke ble slik jeg hadde turt å håpe på, men resten av meg sier at jeg er egoistisk. Fordi, jeg blir litt sint. I den forstand at jeg blir lei meg, fordi det skjer igjen. Ikke fordi noen er syk, det er jo kjipt, men fordi situasjonen oppstår. Selv om jeg hadde forventet det, hadde jeg også håpet på noe annet.

Herregud, enn at jeg hadde orket å håpe…!

Men man må jo ha håp? Vri det degative til noe positivt? Gjøre det beste ut av situasjonen, og alt det der. Jada, det blir en flott dag, selv med et sykt barn. Vi skal kose oss masse vi, men ikke på mine premisser. Jeg er ikke syk, har ikke vondt noen plass, og trenger ikke noe ekstra fra noen. Ikke akkurat nå. Men det trenger lillebror. Han trenger mamman sin, trenger at noen er der, og trenger nærhet. Det skal ha få. Jeg skal ikke male, spise froksot alene, se en serie eller lage fotobok, men jeg skal være verdens beste hjemmemedsyktbarnmamma..! – Det er jo nesten det samme som å ha fri? 😛


Zzzzz Rachel

 

Gratulerer med dagen, Linus

29 januar 2016 kl 05.22 ble Linus August født.


Når dette innlegget kommer ut, er det akkurat 1 år siden du ble født. Vår fantastiske nydelige lille Linus August. Som nummer 4 i flokken er du utålmodig og lærevillig, har det travelt og er ivrig. Samtidig er du en mammagutt som de tre andre, og liker både kos, sang og dans. Du har lært å gå, ja, nesten løpe, rukket å få 6 tenner, vært på din første sydentur, flydd flere ganger, opplevd Remakulturen på nært hold, og stort sett vært med der det skjer. Du har blitt en “on the go baby” som vil kaller det, som pent nødt må bli med på det som enn måtte skje. Du har alltid et smil om munnen, har en fantastisk latter og øyne som ståler.

Jeg får flashback når jeg ser på bildene, og synes det er både godt og vemodig at min tid som rugemamma er over. En ny epoke er i gang, og vips så er du blitt en stor og voksen mann.

Gratulerer med dagen, Mamma og Pappa elsker <3


Linus August 1 år
 

Mammaformen..

Det er snart ett år siden Linus ble født, og tiden har mildt sagt gått rasende fort. Mye har skjedd, og vi har opplevd mye i året som har gått. Før Linus ble født, var det allerede mye avction på hjemmebane, så det at det føles ut som at tiden løper forbi meg, er kanksje ikke så rart. Ungene vokser i en reserfart, og det er stadig nye barrierer, trassaldre, oppnåelser, mestringer og prøvelser man kommer ut for. Ofte får jeg spørsmål om hvordan det er å ha fire barn, og hvordan oppmerksomheten deles mellom dem. Hvordan klarer man å dekke behovet til alle, følge opp, og være tilstede for alle. . Det skal jeg komme tilbake til i detalj i et senere innlegg.

Det er snart ett år siden jeg gikk gravid. Ett år, er nesten det lengste kroppen min har gått uten å være gravid. . . . . . . .


Gravidbildene er tatt av Torgrim Melhuus fra Titt Melhuus Fotografene. .
På seks år, har jeg 5 graviditeter og 4 friske barn. Det er nesten litt rart, å ikke ha en luring i magen… Litt rart, godt og nytt…


Bilde fra Skansen, hvor vi skimter Munkholmen i forgrunn. Antrekket er fra Iis Woodling, som er designet av fantastiske Siw Elise, en utrolig flink Norsk designer.
Kroppen begynner sakte men sikkert å komme tilbake til deler av det den en gang var, og klesskapet fornyes i retningen “normal bekledning”. Undertøysskuffen som er full av ammeBHr som er aaalt for store til de nokså ferdigammede puppene er halvert, og de en gang stramme kjolene som ble brukt under graviditeten, bærer preg av å være strekt i alle retninger. Buksene jeg har spart på siden før Liljas fødsel, i håp om at hoftene kanssje skulle snurpe seg sammen igjen, er nå pakket i en “gi bort sekk til Fretex”, og de sukkersøte toppene, lårkorte kjolene og sylstramme low waist shortsene har måttet bøte med samme skjebne. Jeg har måttet innse at bildene fra da vi var unge, alltid vil være “den gang”, og at nåtiden byr på noe nytt. Og noe nytt kan være så mye. Skremmende nytt og spennende, positivt nytt, og utfordrende. Nytt er bra. 


 Antrekket er fra Iis Woodling, som er designet av fantastiske Siv Elise, en utrolig flink Norsk designer. Louis Vuitton vesken fikk jeg til min kjøre i 30 års gave <3

Jeg er klar, og ser frem til hva tilværelsen som en 30 år gammel firebarnsmamma vil bringe. Jeg er klar for opp og nedturer, og ikke minst det å nyte familielivet. Per nå er mitt oppdrag som rugekasse over for alltid. Noen ganger er det trist å tenk på, mens andre ganger kunne jeg ikke vært mer ferdig. Jeg elsker babytid, men hater å gå gravid. Jeg elsker disse nydelige barna som har kommet til verden og som gjør meg komplett, men sannelig er de fryktelig irriterende, høylydt, plagsomme og uoppdragne til tider også.. Sammen ser vi frem til å bare nyte, oppleve, erfare og leve.

Ha en finfin søndagskveld 🙂 

Hjelp, barnet mitt sover ikke..

Sånn inn i mellom, er jeg på randen til sammenbrudd. Søvnsammenbrudd.

Det å ha fullbookede dager som starter tidlig på morningen, samtidig som man har unger som ikke vil sove, er en fryktelig dårlig kombinasjon over lengre tid. Som småbarnsmamma har jeg satt meg selv i situasjonen, og vet at lite søvn er noe som kommer med småbarnspakken. Nå som vi har fire slike småbarnspakker i hus, skulle det i grunn bare mangle at det tærer litt på søvnen til mor. Det hadde jo vært for godt til å være sant, dersom man kunne fått sove en natt eller to, sånn helt alene, uten noe forstyrrelser. . .

Som firebarnsmamma til mange små, begynner jeg nå å kjenne på det at jeg har sovet fryktelig lite de siste årene. Det går fint, og kroppen har vent seg til det, men noen ganger – bare noen – kjenner jeg at det hadde vært så godt med sovende barn. Bare noen netter i strekk, liksom! Spesielt i desember da vi jobber ekstremt mye, og i tillegg har hatt fire barn som har rullert på å være syke og hjemme fra barnehagen, og familie rundt oss som har vært dårlige og i tillegg vært dårlig selv, kjenner jeg at søvn har vært en mangelvare. Januar har liksom startet med underskudd.

Vi har i grunn alltid vært heldige når det kommer til leggerutiner, og har faste rutiner på morgen og kveld. Alle barna følger de samme rutinene, og alle legger seg stort sett til samme tid, men har noe ulike leggemønster ut ifra hva barna liker. Filip liker å bli strøket på ryggen, Lilja liker at vi prater sammen, Fiola vil bare sove og Linus vil ha kos og melk. De er alle forskjellige, og vi synes det er viktig å se dem hver for seg. Og det er heller ikke her det starter. Alle legger seg, og det blir stille. Stille i ca 10 minutter, noen ganger lengre.

Så begynner kveldens evige kamp. Lilja vil ikke sove.

Hun vil bare være med meg. Hun er ikke redd, ikke tørst, ikke sulten og må ikke på do. Hun vil bare ha kos. Og hun får kos. Lange gode klemmer, vi snakker sammen, planlegger, ser fremmover, snakker om ting vi har gjort, og er sammen, bare vi to. Men det blir aldri nok. Hun blir sint, og høylytt dersom hun må tilbake på rommet. Hun vekker de andre barna som sover, og lager et rabalder uten like, dersom hun ikke får sove i vår seng. Sier hun ikke får til å sove, og at hun kommer til å rope og hyle dersom hun må tilbake på rommet sitt. Noen ganger gir vi etter for roens skyld, andre ganger må vi være strenge og konsekvente. Noen ganger prøver vi med kompromiss. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. Ofte går vi tilbake på rommet med henne mellom 5-15 ganger før vi legger oss på kvelden. Etter at vi har lagt oss, står hun fortsatt opp med jevne mellomrom gjennom hele natten, og er lys våken når jeg skal stå opp 05.30. Da har hun sovet max 3 timer i strekk, og vært våken mange mange ganger i løpet av kvelden og natten. Dersom hun får ligge inntil meg, kan hun sove hele natten. Det kan jo umulig være normalt? Eller? 

..Og hva skal vi gjøre? Hun sier hun trenger mammaen sin, hun vil bare ha en klem. Hvor mye er det å be om, liksom?


..i fornøyd frøken som fikk ligge sammen mammsen..
Hun har gått fra å ligge på rom alene, til å dele rom med Filip. Vi har prøvd med og uten lys, lite og mye klær, åpen og lukket dør, bytte av seng, med og uten bamse, klokke, eventyr og lesing, belønningssystem, mm…


Vi prøvde belønningssystem stjernedryss som fungerte i en periode, men plutselig var hun tilbake i gamle vaner igjen..

Da hun var mindre hadde vi en fase med nattskrekk. Hun våknet i løpet av kvelden, og var hysterisk. vi fikk ikke kontakt me henne, og vi fikk verken snakke med eller røre henne. Hun var i en form for transe. Tydeligvis en tilstand mange barn får, og som går over etterhvert. Hos oss kommer den og går, men har blitt bedre med årene.


Liljas barnerom – som Fiola har tatt over, og Lilja har flyttet inn til Filip..
. . . og de gangene Lilja endelig sover, har hun bråket så mye at minimum et av de andre barna har våknet, og vi må begynne på nye runder med dem. Heldigvis klarer de å sovne lett igjen, men det er klart at dette begynner å slite på oss som foreldre også. Kveldene blir “ødelagte”, og nettene blir slitsomme, og det lille man i utgangspunktet kunne fått av søvn, fordufter. .

Er det noen som har vært bort i noe lignende? Eller har tips å komme med?