Mammahjørnet: Det var ikke min tur..

Da jeg satte meg ned foran pc skjermen med skriveblokka fullskrevet i ord som kunne underbygge overskriften «slitsomt å være mamma», hadde jeg i grunn innlegget klart. Jeg skulle sette ord på hvordan det er å være en over 100 % arbeidende firebarnsmamma med totalt fobi for kjedsomhet. Jeg hadde tenkt å sette meg til rette i sofaen for å tømme hjernen for frustrasjon og tanker rundt det å være mamma, kjæreste, kone, venninne, sjef og bare meg. Noen dager er tøffere enn andre. Slik er det bare. Noen dager er det følelser jeg ikke klarer å plassere, og en snikende klump i halsen, som etter hvert forsvinner ut i hverdagens kaos, og som noen ganger vokser seg større for hver gang den kommer tilbake. Helt til den sprekker. Helt til jeg sprekker.

I kveld var en kveld jeg burde skrevet mye. Hjernen var overfylt av beskrivende situasjoner av småbarns livets paradoks. Det var en kveld der jeg kunne klart å sette ord på de uplasserte følelsene. Jeg kunne kanskje fått deg til å tenke at du ikke var alene, og at ting ikke alltid er slik de virker som. Jeg kunne bekreftet at rosenrødt er oppskrytt, og at hverdagen som mamma, kjæreste, kone, venninne, sjef og bare meg, ikke var slik du trodde den var. Men det var ikke min tur. Ikke i dag.

I det jeg har ryddet av det siste fra kveldsmaten som ble laget bare 4 minutter etter at middagstallerkenene var dekket av, pusset et titalls tenner, sunget fire varianter nattasanger, hørt Lilja i høytlesning fra to bøker, fordi vi hadde glemt det i forrige uke, og satt på en maskin med skitne barnehageklær som måtte bli tørr før morgendagen, begynner det evige kveldsmaset. Dominoeffekten er til å ta og føle på, så mens de to største så å si tisser i kryss, maser minstemann på drikke, og Fiola som har en stemme på desibel langt over snittet, roper etter det som måtte falle henne inn. Hodet mitt som i utgangspunktet var overfylt av uplasserte tanker og uendelig mange gjøremål måtte jobbe iherdig for å klare å holde besinnelsen. Med en bristende stemme, ja, på randen til rasende, ber jeg dem legge seg, og det blir overraskende nok stilt i noen minutter.

Endelig!

Jeg rekker å skrive ned noen av tankene mine på blokka som har ligget urørt i flere uker. Jeg rekker å skrive en attest jeg hadde utsatt i flere uker, svart på et tosifret antall mail, og godkjent forrige ukes timelister. Jeg rekker å tenke tanken på å lage meg mat, før Linus roper på ny bleie. Jeg sukker, litt som om det var verdens undergang, og skifter på han uten å si et ord, i håp om at han ville sovne straks hodet traff hodeputa. Det gjorde han.

Jeg hadde akkurat gransket kjøleskapet for «noe sunt og godt» som kunne inngå i denne ukas sunne livsstil, og konkludert med at sommerkroppen ikke ville falle på plass i år heller, før jeg på nytt hører noen gråte. Hva nå da? Jeg rekker å bli sint. Jeg rekker å bli irritert og lei av kveldens legge situasjon. Jeg rekker å tenke «er det så vanskelig å legge seg da liksom?!». Jeg freser litt på vei ned trappa, og har alt tatt frem strengemammastemmen før jeg har nådd bunnen av trappa. Der står Fiola.

Kroppen hennes rister. Hun er blek i ansiktet, og har oppkast ned over klærne. Hun ser opp på meg med rødsprengte øyne, og med en hes stemme spør hun om jeg kan bli med henne på do. Hun brekker seg gang på gang. Den lille kroppen krummer seg. Den er tom og slapp.

Mammahjertet får vondt. Vondt av alle de tåpelige tingene jeg hadde tenkt på tidligere, som akkurat nå ikke betydde så mye. Vondt av å se den lille nydelige skapningen som trekker på smilebåndet for hver gang hun merker at «runden» er over, og av å kunne være sint på noen som i utgangspunktet er så uskyldig som et barn. Hun krøllet seg sammen på sofaen, og smøg seg inntil meg. Der hadde hun tenkt å ligge. Inntil den trygge mammaen, som følte på det at hverdagssituasjonen ofte ikke var til å holde ut, men som akkurat nå var det tryggeste i verden. . 

Et utbrudd som måtte la vente på seg til en annen gang. . det var ikke min tur i dag. .

R.

Siste innlegg