Nedtelling og sykehus-sysler

Jeg skal love dere det er mye følelser ute å går nå når det bare er 9 timer igjen til “varmen skrues på”, og lille Lilja sakte men sikkert skal få prøve seg på den virkelige verden og dens farer. Tanker og følelser jeg ikke trodde fantes florerer i kropp og sjel, og mammahjertet klarer ikke helt å roe seg ned.

Tenk, at innen ett døgn så KANSKJE jeg kan holde henne. . . .

Dagen i dag har gått med til å nyte synet av verdens herligste lille jente. Mens pappan har vært både på jobb og hjemme i huset for å gjøre istand til vi skal få komme hjem (selv om vi ikke helt vet når det blir), har jeg sittet å fortalt Lilja om hvor en fantastisk herlig pappa hun har.

Robin har blitt PAPPA! For en herlig kombinasjon og helt perfekt!




Mellom beundring og matspising, har jeg også satt igang den største produksjonen av melk noensinne her på sykehuset. I hvertfall i følge meg selv så er dette det nye jeg skal tjene penger på i tiden fremover. Enten i form av å legge meg selv ut på youtube i form av gedigne jumbojur eller rett og slett salg av ekte råvarer. .

NEI til Silicon, JATAKK ammebryst!!

. . . . så nå skjønner du sikkert det at jeg er godt i gang med å forberede kroppen på at Lilja skal få nok mat når hun er klar for det, og pumper i takt med lyskryssene i midtbyen. . Ja, kanskje ikke så ofte, men ihvertfall hver 2 – 3 time ruller jeg med meg “rullatorpumpa” inn på rommet, rigger meg til i godstolen, og setter på to enorme øreklokker over hver “knopp” og skrur på bryteren. . ekte latskap skal det være!

Med en dobbling av råvarene per 3-6 time har jeg snart nok melk til å mette alle små her på avdeling Øst.  
( … til og med ofre litt til Vest-ingene)

Nå er tiden inne for å snike seg bort til kjøleskapet for litt kveldsmat. Her er nemlig siste måltid slik som på gamlehjemmet, nemlig rundt sjutiden, så for oss “natteranglere og matglade” blir det aaalt for lenge å vente til langt utpå morgenkvisten for “ei saftig grovbrødskiv med salami”.

Desserten er himmelsk, og består av en full dose Lilja toppet med en god Robin <3




Til slutt må vi si takk til alle som kommenterer og skriver til oss, både i form av meldinger på telefon, facebook og blogg. Det er godt å vite at så mange bryr seg om Lilja, men ikke minst om oss.

Takk for blomster og hilsninger alle sammen. Vi er heldige som har så mange herlige mennesker rundt oss!

Noen av blomstene vi har fått. 



HER kan du lese FØDSELSHISTORIEN min og hva som har skjedd

HER kan du lese om FØRSTE BLEIESKIFT OG GLEDESTÅRER

 

 

Første bleieskift og masse gledestårer

Først vil jeg bare si at jeg velger å skrive om det som har skjedd og skjer fordi jeg føler det hjelper oss å takle situasjonen og hverdagen. Det å kunne dele glede og tårer, og sette ord på følelsene føler jeg er en form for terapi.

Vi får lov til å være nede hos henne på intensivavdelingen så mye vi vil, når som helst på døgnet, men i og med at vi ikke får røre henne + at hun trenger den roen hun kan få, er vi der i noen timer om gangen. Den tiden vi ikke er hos henne, prøver jeg å holde igang melkeproduksjonen med håndpumping eller vi snakker med jormødre, leger, venner og familie. Jeg slapper av når jeg skriver, så de gangene jeg ikke pumper, er hos henne eller snakker med noen, tar jeg frem pcn og holder dere oppdatert. 

Etter noen brødskiver til frokost, litt tannpuss og morgenstell gikk vi ned til nyfødtintensiven hvor Lilja Ambrosia hadde tilbragt natten. Da vi kom ned holdt de på å skifte alt av ledninger og veske som går inn i kroppen hennes. Vi satte oss ned og fulgte spent med på prosessen. Jeg dristet meg til å spørre om de også skulle skifte bleie, slik at vi fikk se når de gjorde det også, og da svarte de med at det kunne jo jeg få gjøre.

Mammahjertet braste i gråt. Tenk jeg skulle få skifte bleie på henne for første gang. Magisk!

Det gikk helt fint. Hun hadde til og med bæsjet. Jeg tørket og vasket, og skiftet bleie. Pleieren måtte hjelpe til litt pga mye slanger, termometer osv over alt, men følelsen av å ha skiftet på henne var utrolig deilig.

Jeg følte det faktisk var min baby som lå der. Jeg var mamman!!



Ellers så fortalte overlegen at hun hadde holdt seg jevn gjennom hele natten, og at hjernefrekvensen/bevegelsen hadde forbedret seg fra lørdag morgen, noe de så på som et godt tegn. De kunne også fjerne den ene surstoffmåleren fordi hun var såppas jevn og trengte ikke måles med to stk. Det vil si at hun fint kan puste selv uten maskin, men de velger nå å la henne gå på respiratoren fordi hun er såppas tungt neddopet og for å avbelaste henne nå mens så mye annet foregår i kroppen hennes. Med ingen tilbakefall eller forværringer, felte vi noen gledestårer på morgenkvisten. Gode tårer fulle av masse håp. Selv om vi ikke vet enda, er det lettere å se lyset i tunellen når man får små lysglimt innimellom. Lettere å holde motet oppe og tenke positivt.


<3

Klem fra Rachel, Robin & Lilja Ambrosia

Fødselsforløpet og tiden etter (på intensiv)

Lilja Ambrosia Skrødal Aunaas ble født kl 04.29 lørdag 28.mai 2011.

Fredag startet som vanlig med en tidlig morgen. Tur med hundene og planlegging av dagens gjøremål. Natten hadde vært like søvnløs som tidligere, og jeg hadde planlagt en aldri så liten shoppingtur med Eirin før jeg skulle på jentemiddag til Ingvild på kvelden. Magen var med på slep, og det at kynnerne hadde tatt seg opp i løpet av kvelden, var ikke noe jeg tenkte spesielt mye over.

Da klokken nærmet seg 00.00 fant jeg en riekalkulator på nett, og begynte å telle. Jeg hadde jo fortalt jeg bare hadde sterke kynnere, og fortsatt måtte vente en god stund til, så ville bare prøve for moro. Jeg telte 3-4 min mellom hver kynner, og lengde på mellom 1-2 min. Jeg erindret at dette var tall jordmor hadde snakket om, og i og med at slimproppen allerede hadde gått, bestemte jeg meg for å ringe føden. Der fikk jeg høre det at så lenge jeg klarte å snakke i telefonen samtidig som jeg hadde kynnerene så var de ikke sterke nok, og jeg måtte avvente, og ringe tilbake om det skjedde noen forandring.

Jeg la meg på gulvet, koste litt med hundene, dusjet og koste meg på badet. Litt smårykninger og ekstra pusting var det, men når jeg får beskjed om å vente, så er jeg såpas pliktoppfyllende og redd for å sutre at da holder jeg kjeft, og venter. Klokken ble 01, og vi begynte å gjøre oss klar for natta. Jeg sa til Robin at jeg ville pakke ferdig sykehusbaggen fordi jeg ikke var overbevist om at jeg måtte vente helt til termin, og fikk uansett ikke sove. Jeg pustet mer intenst, og Robin tok tiden. Denne gangen klarte jeg ikke å snakke meg gjennom pustene, så jeg ringte føden igjen. ?det kan være en begynnelse?, sa de, og mente jeg skulle ta meg en tur siden jeg likevel bodde så nære.

02.05 var vi på fødestua, klare til å bli målt og sjekket.

Jordmoren trakk på seg hansker, og ba meg kle av meg nedentil. Hjelpes, tenkte jeg.  Allerede? Jeg hadde hørt at det kunne være vondt idet de sjekket åpningen, så jeg spurte pent om hun kunne være forsiktig.. Jeg merket ikke en finger, og til vår store forbauselse var det ikke mindre enn SEKS CM ÅPNING! Uerfaren som jeg er, spurte jeg forsiktig om jeg måtte dra hjem, eller om jeg fikk bli på sykehuset. Jordmoren lo litt, og sa at selvfølgelig skulle jeg bli der. 6 cm liksom..!

Som mange andre har jeg lest mye på nett, og snappet opp at om man skulle bruke de forskjellige smertestillende var det innenfor en bestemt ramme for at smertelindringen skulle ha noen som helst effekt. Jordmoren forklarte hva de hadde, og jeg sa klart ifra at jeg ville prøve den naturlige metoden først, altså uten epidural og lystgass.. Pure nature!  . . . men at et bad hørtes godt ut siden hele kroppen ristet av nervøsitet. Jordmor sa at om jeg begynte å kjenne press bak, så måtte jeg si ifra, men at jeg bare måtte ?kose? meg så mye jeg klarte i badekaret. Jeg plasket i vell 30 ? 40 min før følelsen av å ?skjite seg ut? tok overhånd, og jeg bare MÅTTE opp av vannet. Da ble jeg tørket med små frimerker av noen håndklær, og kledd i en deilig gigantisk sykehusskjorte.




Jeg rakk akkurat å få på meg en slik stor bleie før jeg virkelig fikk erfart hva alle mener når de snakker om rier. Riene fra en annen verden satte inn. Noen strofer man ikke finner i guds hus kom slarvende gjennom lufta og stakkar Robin sto som et spørsmålstegn. Han hadde verken fått beskjed om å massere, holde meg, hente drikke eller noen verdens ting, så følte seg kanskje litt hjelpesløs der han sto å hørte på bannskapen min. Eller, brøling, kalte han det i ettertid. 

Etter noen brøl, gikk vannet. Sånn ca kl 04.00 ? 2 timer etter vi hadde ankommet føden.

Da vannet var gått, måtte jordmor lytte nok en gang på babyen som hadde hatt en strålende puls gjennom alle riene. Hun fant ikke pulsen der jeg hang over sengekanten og pustet, så jeg måtte komme meg opp i senga. Pulsen sank raskt fra 140 til 110, og flere jormødre ble tilkalt. Det var fødsel på gang, og jeg fikk beskjed om å presse på hver eneste rie. Presse det jeg maktet ? så det gjorde jeg. De måtte ha ut babyen fort, så jeg måtte også presse selv om jeg ikke hadde rier. Hun va ute etter pressing i rundt 10-15 min.

Bevistløs. Hun pustet ikke.

Jeg ventet og ventet på å høre barnegråt. Ventet de lange minuttene jeg hadde lest om før jeg skulle få henne på brystet mitt. Ventet på å kjenne lukten av henne og føle jeg hadde blitt mamma.

De gnidde og gnukket på henne. Det ble ringt på flere og flere leger, og innen 3 minutter var rommet fylt av grønnkledde sykehuspersoner. Hun pustet ikke. Vi fikk ikke med oss hva de gjorde med henne, men jordmødrene sto ved sengekanten og prøvde så godt de kunne å oppdatere oss på hva de gjorde. Noe var galt. Så galt at de måtte ta henne med seg.

De tok babyen min før jeg hadde fått sett henne. Jeg viste ikke hvordan hun så ut?

Robin ble med dem ned på intensivavdelingen, mens jeg måtte ?lappes sammen?. Noen rifter på leppa ? som var det vondeste med hele fødselen ? måtte syes, morkaken skulle ut og jeg tørkes og utstyres med en bleie fra en annen verden. Hele tiden ristet kroppen min. jeg klarte ikke stoppe.

Magen var borte, Robin var borte, Babyen min var borte.

Omsider ble jeg trillet ned til intensivavdelingen hvor lille Lilja og Robin var. Der var de i full gang med å utstyre henne med alle verdens slanger, kateter og ledninger. Det er slik at når en nyfødt kommer ut og er synlig preget av for lite oksygen, blir de straks anført som kritisk, og for å forhindre eller minke hjerneskade pga oksygenmangel blir kroppen kjølt ned til en temperatur på ca 33 grader. Hun fikk morfin, ble lagt i respirator fordi hun ikke klarte å puste selv og kjølt ned. Slik må hun ligge i 72 timer, noe som vil si at vi ikke kan holde henne før etter onsdag ettermiddag når de har ?tint henne opp?. Det ble gitt liten informasjon, og vi ble henvist tilbake til føderommet i påvent på rom på barsel.

Lille prinsessa vår ikledd en grønn sterilduk var ikke synet jeg hadde forventet som mitt første møte med henne.

Vi ble henvist til et rom, og fikk beskjed om at vi skulle få komme ned til henne så fort de var ferdige med å sette inn alle ledninger og gjøre henne i stand til nedkjølingen. Vi ventet og ventet. Engstelsen ble større og større. Hva hadde skjedd? Ville hun bli frisk? Ville hun overleve? Hvordan så fremtiden ut? Hvorfor hadde det skjedd? Hva kunne jeg ha gjort annerledes?

Spørsmålene florerte. Tårene trillet og engstelsen spredte seg. Ingen svar.

Til slutt, etter 6 lange timer fikk vi komme ned til henne. Hun var så nydelig. Helt perfekt.

Overlegen tok oss med inn på et rom, og satte fakta på bordet. De kunne ikke bekrefte eller avkrefte noe, og så absolutt ikke gi oss svaret på spørsmålet vi søkte mest. VILLE HUN BLI HELT FRISK?
Det de kunne fortelle var at ut ifra status per nå, ville hun overleve, og livet var ikke i fare. Når det kom til hvilke skader og om hun har blitt skadet pga oksygenmangel var ikke noe de viste enda, og ba oss forberede oss på flere mulige utfall. De kunne si såpas at det var tre positive faktorer som spilte inn, som falt i hennes favør. Det at hun hadde hjerterytme når hun ble født (hjertet slo), det at hu begynte å vise rørelse etter en stund og at prøver av navlesnoren viste at hun ikke hadde vært uten oksygen lengre enn siste del av fødselen. Fortsatt svirrer diverse funksjonshemmende sykdommer over oss. Vi får ikke vite før i enden av uken. Noen mer kritiske enn andre.

Det vil bli den lengste uken i hele mitt liv. . .




Når det kommer til ettertanker om fødselen, så har jeg ikke noe å si på den. Alt skjedde så fort. Ingen epidural eller lystgass. Ingen smertestillende – Jeg er stolt! Fødselen var utrolig fin, og jeg er så absolutt ikke skremt av tanken på flere barn. Til tross for at jeg ikke fikk min premie slik jeg hadde sett det for meg, var det en fin opplevelse. Da hodet var ute, var det bare swoop så var resten også i mål. Hun hadde masse blondt hår, og har i ettertid fått en nydelig farge på huden. Jeg fødte i ?vanlig? stilling med føttene opp mot magen, og tror egentlig ikke jeg hadde hatt tid til å føde  på noen annen måte. Fra vi kom til sykehuset  til hun var ute tok det under 2,5 time, og fødselsforløpet regnes fra da jeg ringte ang kynnerene første gang kl 12, så det vil si rundt 4 -4,5 time. Expressfart!

Nå skal vi ned til prinsessa for å si god natt <3 Håper dagen i morgen bringer flere gledestårer enn smerte og sorgtårer. Vi har begynt å bearbeide det som har skjedd. Det har enda ikke gått helt opp for at vi er foreldre, men den tid kommer. Vi tar godt vare på hverandre, og takker alle for støtten vi har fått.

Klem Rachel

 

 

 

Soverom(s) + oppdateringer

Da var vugga verdig oppreid. Vasket og nystrøket. Soverommet er rundvasket og jeg er klar som et egg.

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om at jeg gruet meg til fødselen. Etter mye tenking, og et skritt nærmerel, kjenner jeg at kroppen har blitt litt roligere. Det faktum at jeg skal presse ut en over 3kg unge innen forhåpentligvis en uke eller to er kommet for å bli. Det skal skje, og om jeg velger å grue eller glede meg er kun opp til meg selv. Jeg velger å være positiv, og tenke “at dette klarer jeg”.

En klok dame sa:
” tenk på de som har en kronisk sykdom, som konstant har vondt uten å vite når det går over, om de bli bra og hvorfor de har smerte. Du, på den andre siden har valgt smerten selv. Du har selv valgt å bære frem barnet, og vet hvorfor smertene er der. Smerten er i den forstand kortvarig, og etterfulgt av en premie. Premien er unik. Du er heldig som får oppleve denne typen smerte”.

Så dette skal jeg også klare, som alle dere andre mødre der ute.

Ellers så går det ihvertfall i riktig retning når det gjelder fødsel (…pussig nok). Den berømte slimproppen har gått, og etter mytene og nattskravleri tar det mellom 1 – 7 dager før fødselen er i gang. Da velger jeg å se bort ifra de skribleriene om at det også kan ta flere uker. La optimismen seire!

. . . . og for den som ikke vet hva det huleste jeg snakker om, så kan du søke det opp på nettet, eller bare la tankene svirre og lek litt med ordet, så finner du fort ut hva det er for noe  😛 Slike groteske utdypninger trenger jeg ikke komme med her. Det skal jo tross alt være barnevennlig? :p 

(..morrojenta? – eller bare for lite sosial omgang om dagene????)

Her er bildet fra soverommet hvor lillemor skal ligge <3



Baggen til vognen er hentet! ALT I HUS!!!

Da var faktisk alt i hus! Tro det eller ei, det er snart en uke til termin, og vi klarte det sannelig. men lillemor, da er det ihvertfall ingen grunn til å ikke ta turen ut i den nye verdenen som venter deg. Fylt av galskap og masse kjærlighet.

Skremmende? …skjønner henne godt som velger å bli litt lengre i de trygge omgivelsene..

Baggen til vogna er ihvertfall hentet og montert. Dyne og pute + bamse er installert og hundene er ivrige på hvilken skapning som mor styrer og snakker om så mye for tiden..





Goodiebag fra Libero

I går kom den snille Libero innfylleren på butikken vår med masse babystash til lillemor. Hun mente at vi måtte jo begynne emd “riktig” merke, så vi fikk masse Liberostash. Dette kommer godt med altså!!  TUUSEN TAKK 🙂

Vi har ihvertfall nok bleier til den første tiden! Kanskje til og med for mye?? Heldigvis kan vi jo bare bytte inn til større om det blir noen krise. Skapet er fylt til randen med bleier, så lillemor, nå kan du ihvertfall komme!!!!

 

Pliiis ?



Vannet har tatt styringa! Fødeavdelingen next!

I går kveld oppdaget jeg at hendene mine hadde svulmet opp noe skikkelig og var full av ødemer (hvite/røde flekker og prikker).  Vannet hadde inntatt kroppen. Jeg tenkte som så at dette var normalt, og slo meg til ro med at det kom til å bli bedre gjennom natten. Natten kom, og jeg har aldri vært oppe så mange ganger som i natt. Sterke kynnere, pulserende hender, prikking bak øynene som resulterte i stjerner og lysflashing, hodepine, vanskeligheter for å puste og ikke minst engstelse…

Da klokka var tippet 05 sto jeg opp, drakk masse vann og ventet på å bli bedre. Jeg ble svimmel, og samtidig jeg strøk meg på magen føltes badeballen ut som et gedigent blåmerke.

Jeg ringte føden..

De mente jeg burde komme nedover en tur bare for å sjekke at alt var somd et skulle i og med at jeg var så langt på vei.

Før klokka var slagen åtte satt vi på venterommet. En hyggelig jordmor møtte oss, og tok ctg (tror jeg det heter). Sånn månd rundt magen som måler babyens hjertefrekvens/puls + kynnere og bevegelse. Jeg tok urinprøver og blodtrykk. Blodtrykket var fint, babyen så ut til å ha det flott, men jordmor mente jeg hadde mange kynnere og at det definitivt ikke var lange tiden igjen til det kom til å skje noe. Om hun da mente timer, dager eller uker er jeg usikker på, men hodet var godt festet i bekkenet og årsaken til pustevaskene var en stor (!?!) baby som presset rumpe og rygg oppover for å få plass. Det at jeg var øm på magen kunne tyde på UVI, så prøvene ble sendt til labben.

…..hendene, prikkingen og alt det andre var stort sett vann og vanlige svangerskapsplager som jeg måtte leve med til barnet var ute. Så da får jeg bare smøre med med tålmodighet og utholdenhet og bite tennene sammen i noen uker til…. TO uker, vell og merke!

 

Resten av dagen ble beynttet til varetelling på jobb…Nemlig..!