I går kveld oppdaget jeg at hendene mine hadde svulmet opp noe skikkelig og var full av ødemer (hvite/røde flekker og prikker).  Vannet hadde inntatt kroppen. Jeg tenkte som så at dette var normalt, og slo meg til ro med at det kom til å bli bedre gjennom natten. Natten kom, og jeg har aldri vært oppe så mange ganger som i natt. Sterke kynnere, pulserende hender, prikking bak øynene som resulterte i stjerner og lysflashing, hodepine, vanskeligheter for å puste og ikke minst engstelse…

Da klokka var tippet 05 sto jeg opp, drakk masse vann og ventet på å bli bedre. Jeg ble svimmel, og samtidig jeg strøk meg på magen føltes badeballen ut som et gedigent blåmerke.

Jeg ringte føden..

De mente jeg burde komme nedover en tur bare for å sjekke at alt var somd et skulle i og med at jeg var så langt på vei.

Før klokka var slagen åtte satt vi på venterommet. En hyggelig jordmor møtte oss, og tok ctg (tror jeg det heter). Sånn månd rundt magen som måler babyens hjertefrekvens/puls + kynnere og bevegelse. Jeg tok urinprøver og blodtrykk. Blodtrykket var fint, babyen så ut til å ha det flott, men jordmor mente jeg hadde mange kynnere og at det definitivt ikke var lange tiden igjen til det kom til å skje noe. Om hun da mente timer, dager eller uker er jeg usikker på, men hodet var godt festet i bekkenet og årsaken til pustevaskene var en stor (!?!) baby som presset rumpe og rygg oppover for å få plass. Det at jeg var øm på magen kunne tyde på UVI, så prøvene ble sendt til labben.

…..hendene, prikkingen og alt det andre var stort sett vann og vanlige svangerskapsplager som jeg måtte leve med til barnet var ute. Så da får jeg bare smøre med med tålmodighet og utholdenhet og bite tennene sammen i noen uker til…. TO uker, vell og merke!

Resten av dagen ble beynttet til varetelling på jobb…Nemlig..!