Klokken er 09.00 torsdag 28 januar, og jeg setter meg i frisør stolen, klar for å frehe meg opp før den kommende “nybakt mamma tilværelsen” setter inn. Med lange krøllete lokker, drar jeg videre på legekontroll kl 12, hvor jeg uttrykker min frustrasjon over å fortsatt være gravid. Det var 8 dager før termin, og mine tidligere fødsler hadde allerede skjedd. Altså fødsel flere dager før termin. Jeg hadde ved flere anledninger hintet om det “ikke var noe hun kunne gjøre”, og denne gangen fikk jeg endelig gjennomslag. På grunn av et høyt symfysemål (stor mage), mye vann og en sliten kropp, gikk hun med på å gjøre en GU-undersøkelse, for å se om de sterke kynnerene jeg hadde hatt over lang tid hadde noen virkning.

Legen rynket litt på pannen i det hun kjente etter på modning, åpning og samtidig gjorde det hun kunne for at det kunne bli noen fortgang på fødselen. Vell nede fra undersøkelsesstolen spurte jeg spent på om det bare var en lurebaby, eller om det i det hele tatt var klart for at han kunne komme. I løpet av de 10 minuttene jeg hadde vært inne hos legen hadde jeg hatt mine vanlige sterke kynnere, noe legen hadde bitt seg merke i, og poengterte at det var gode modningsrier.

“du er moden, så det er klart. Og med 4-5 cm åpning får vi håpe du slipper å gå så lenge. Han må komme seg litt lengre ned, men det tror jeg går fort nå som vi har irritert han litt”..

I det jeg satte meg i bilen og kjørte mot neste gjøremål på dagsplanen som var kurs i “Rema filosofi” med Ole Robert Reitan, kjente jeg adrenalinet pumpe og tankene fly vilt. Hva hadde hun egentlig sagt? Nesten 5 cm? Det var jo halvveis..! Jeg rakk ikke tenke så mye mer på det, før møtet var i gang, og jeg nok en gang fikk poengtert at jeg så meget fødeklar ut, og at sjefen selv mente jeg så ut til å sprekke “in no time”.

På vei hjem følte jeg på at kroppen var irritert over legebesøket tidligere på dagen, og turen hjem i rushtrafikken virket uendelig lang. Kynnerene hadde blitt mer intense, men likevell ikke “gode nok” til at jeg følte på meg at noe var på gang. Vell hjemme måtte jeg legge meg på sofaen, før de siste dagsrutinene skulle gjøres. Barna måtte i seng, og jeg psyket meg opp til planleggingsdag med gjengen neste dag. Underveis den kvelden spurte Robin meg om hvilken skala jeg var på. Vi hadde de siste ukene brukt en skala fra 1 – 10 (hvor 10 var fødsel på gang!) til å kategorisere meg og min tro på fødsel. Jeg endte stort sett på skala 1-2, men da jeg kom hjem fra kurs, hadde jeg svart 6. Etter avsløringene mine fra legekontoret, ble også uttrykket hans endret, og lurte på hvor høyt jeg egentlig måtte være før vi skulle på sykehuset. Svaret var 8-9.

To uker tidligere hadde kroppen min lurt meg på samme måte som jeg følte meg den kvelden. Jeg trodde noe var på gang, så jeg hadde lastet ned en rie-teller, for å prøve å bli klok på kroppen min. Jeg viste hvor vondt jeg skulle ha før det var action, men var også nervøs over å vite at jeg allerede hadde 5 cm åpning og hadde hatt tre kjappe fødsler tidligere. Mellom bretting av klær, dusjing og kveldsstell tok jeg tiden på de såkalte kynnerene mine, og ble ikke mindre rolig i kroppen av å se at de kom med 2 minutters mellomrom. Likevell, sta som jeg er, la jeg meg for å sove, og nektet på at dette var noe annerledes enn to uker tidligere. Det ble jo tross alt bedre av å ligge, så da måtte det jo bare være lureri. Jeg kjente kroppen begynne å bli sliten. Med sterke kynnere i flere uker, hadde jeg etter hvert begynt å sove dårlig om nettene, og som vanlig ha litt for mye å gjøre på dagtid.

Jeg sovnet. Våknet. Sovnet. Sto opp. Klokken var 02.30.

Jeg kjente igjen nattens forløp.

Jeg kjente igjen adrenalinet som bygde seg opp i kroppen. Nervøsiteten. Spenningen.

Jeg kunne ikke ringe enda. Jeg måtte være sikker selv. Så jeg ventet. Ventet, telte, og ventet. Til slutt tok fornuften over, og føden ble ringt. Etter flere minutters skravling fra min side, mente de at jeg burde ta turen nedover. Jeg var nervøs. Enn om jeg måtte dra hjem igjen..! Uansett, vi måtte ha barnevakt, så jeg dristet meg til å sende mamma en melding for å spørre om hun var våken. Det tok ikke mange sekundene før hun svarte “jeg kommer”. . Plutselig skjedde alt så fort, og vips så var vi på vei ut døra, og Robin stakkar som ikke hadde blitt varslet før i siste sekund, rakk så vidt å våkne.

Vi kjørte den vanlige veien. Ikke snarveien. Det var jo ikke fødsel på gang, liksom!

– bare litt usikker på hvor nære den jeg var..

Klokken var 03, og vell inne på sykehuset ble vi møtt av en koselig jordmor, som helt tilfeldig også tok imot Filip da han ble født. Hun fortalte at hun hadde tappet i badevannet til meg, og jeg tenkte for meg selv at denne prosedyren gikk kjapt, vell vitende etter tre fødsler, at hun ikke verken sjekket “tilstand” (åpning) eller målte aktiviteten av kynnerene.

Neida, denne dama var klar i sin tale: du skal føde.

Jeg kjente en lettelse i kroppen i det hun sa det, samtidig som angst, panikk, lettelse, glede, spenning og adrenalin bygde seg opp i kroppen. .  

Etter tre vanlige fødsler og ingen smertelindring, var jeg fast bestemt på å klare det selv denne gangen også, så hun foreslo at jeg skulle føde i vann. Hun var den jordmoren som hadde tatt i mot flest vann-fødsler på St. Olavs, så jeg var glad for å få dette tilbudet. Før plaskingen begynte, ble jeg tilbud klyster, noe jeg heller aldri hadde behøvd før, men som jeg følte var helt ok siden jeg skulle føde i vann. Og for de som synes at det høres ekkelt ut, så er det ikke det. Go for it.. ! -no more said.

Den første timen var det behagelig. Plaske slik rundt og skravle mellom riene, men det skulle ikke vedvare. Jeg ble utålmodig, ønsket å vite mer om status. Hvor langt i prosessen hadde jeg egentlig kommet? Jeg pustet meg gjennom lange sterke rier, og helt bevist drøyde hun sjekken enda 30 minutter bare ved å prate med oss. Hun hadde god tid til oss da jeg var den eneste fødende kvinnen på avdelingen den natten. Med stearinlys og god stemning i badekaret mellom riene, hadde klokken blitt 04:45, og det var tid for sjekk. Jordmoren gjorde undersøkelsen i vann, og kunne konstatere at jeg hadde 8 cm åpning, men at en “kant” hindret babyen i å komme helt ned, så vi ble enige om at hun skulle hjelpe til med kanten når det nærmet seg innspurt. Jeg poengterte at hos alle de andre hadde de tatt vannet, og ønsket veldig at hun også skulle gjøre det når jeg følte for å presse. – hun pleide sjeldent å ta vannet, men gikk med på å vurdere det underveis.

Jeg måtte på do! – og sannelig hadde kroppen gjort seg opp en mening om å starte innspurt riene på do!

“Nei nei, kom deg i vannet, vi vil vel ikke ha babyen i do?” – sa jordmoren, og hjalp meg tilbake. Hun gjorde slik hun hadde lovet, og hjalp babyen “over kanten” samtidig som hun tok vannet, og i samme sekund som hun gjorde dette, hadde jeg min første press-rie. Hodet var nesten ute, og den berømte “hold igjen, ikke press” strofen klinget i ørene mine. Med kun EN tanke i hodet på at dette var absolutt siste gang jeg skulle føde, og at lillebror var kun et press unna, klarte jeg det. Alt gikk så fort, og plutselig etter neste press kl 05:22 var lillebror ute.

Jeg hentet opp min nyfødte sønn fra vannet, og la han på brystet. Jeg gråt. Han gråt. Det var et fantastisk øyeblikk i det han åpnet øynene sine og ser rett på meg. Han var helt perfekt. Jeg hadde født mitt fjerde friske nydelige barn, vår andre sønn. Følelsen var og er ubeskrivelig.

Kl 05.22, 29 januar ble lillebror født. Han veide hele 4055 gram, og var 50 cm lang.

Det å føde i vann var en magisk opplevelse, og anbefaler de som får muligheten til å gjøre det. Jeg takker også jordmoren Nina og hjelpepleieren Anniken for en veldig fin opplevelse. Vi følte oss godt tatt imot, og trygge under hele fødselen.

Nå koser vi oss hjemme, og lærer å kjenne hverandre. Tiden etter fødselen har vært noe tyngre enn tidligere, og det har tatt lengre tid før jeg har kunnet gjøre vanlige ting. Man sette plutselig ting i perspektiv, og selv om man priser seg lykkelig over en frisk nyfødt baby, er det så unødvendig med alt det andre som skal følge med i tiden etter. Jeg viste det skulle skje, men det er ting man ikke kan forberede seg på.

Nå er det tid for pupp, kos og kaos her i huset, og jeg gleder meg så til å vise dere flere bilder av lillebror, og ikke minst meddele hva han skal hete..!

…han har nemlig fått et navn!

Klem Mamma Rachel

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag 30.august 2014 kl 04.33

ble vi trebarnsforeldre til ei nydelig perfekt JENTE på 47 cm og 3390gram.

Fredag startet som vanlig med kjøring av unger i barnehagen, en svipptur innom jobb, og andre gjøremål på agendaen. Denne dagen var satt av til handling av bad til 2 etg i #villarachel, så turen gikk på x antall baderomsbutikker her i Trondheim. Etter noen lange runder både her og der, endte jeg til slutt opp med bilen stappfull av baderomsinnredning, og satte kursen mot huset. De tunge pakkene ble lastet av, og jeg benyttet den neste time til støvsuging av leiligheten og en powernap, før uka var over og ungene skulle hentes. Med hendene fulle, og en aldri så liten slengkommentar fra de ansatte i barnehagen om at magen sikkert var der over helga også, var tanken på fødsel på langt nær det jeg tenkte denne ettermiddagen.Det var nemlig hjemmelaget pizza og idol som var planen denne fredagskvelden. Og det ble det.

En uke tidligere hadde jeg blitt sendt til St.Olavs av legen min fordi jeg klødde så intens på hender og føtter, noe som måtte følges opp siden jeg var så nære termin. Ut ifra blodprøvene, var verdiene under faresonen, og blodtrykket hadde stabilisert seg. Ctg målingen viste at babyen også hadde det fint. Likevell tilbød legen seg å sjekke tilstanden, og en nokså utålmodig tredjegangsgravid som jeg var, ble jeg overlykkelig over det. Det ble utført stripping, for den som skjønner hva det betyr, og ordene “åpning” var nok til at jeg dro hjem fra sykehuset med håp om å ikke gå helt til termin, som enda var 2 uker senere. Men det ble lite action av strippingen, bortsett fra at kroppen begynte å forberede seg – proppen gikk, og murringene begynte.

Jeg som ALDRI har hatt modningsrier/murringer,måtte gå med det i flere dager, og bli lurt opptil flere ganger at fødselen var i gang. Det kan nok ha noe med at jeg ble strippet for tidlig ut ifra hva kroppen var klar for, men det vet man jo aldri for sikkert. Selv om jeg har fått beskjed om at tredjegangsfødende kan ha raske fødsler, og at jeg som har hatt det tidligere burde være obs på når jeg skulle dra til sykehuset, har jeg en sperre for klaging, og føler at det må være ille vondt før jeg slår alarm. Den tredje gangen slo jeg alarm..

Fredag 29. 08 kl 22 står vi på badet. Robin og jeg. Jeg viser frem “the belly dance”, som Robin synes er et flaterende syn, og vi tøyser om at dette blir siste dansen han får se. Samtidig som vi tuller er babyen veldig aktiv, og jeg har strålinger endover beina, noe jeg hadde hatt de siste dagene, og som jeg trodde var min egen feil fordi jeg hadde gjort så mye, og ikke tatt “livet med ro”. Robin ser på meg med bekymrede øyne da jeg må holde meg i vaskemaskina for å ikke svikte i beina, men jeg beroliger ham med at det bare er nerver i klem, og at en dusj gjør susen. Jeg hinter til at en massasje også hadde hjulpet, så sannelig ble det ikke en fredagskveld med stearinlysog massasje på soverommet. Ikke ante vi at bare timer etterpå skulle tilværelsen være forandret. 

Jeg var urolig i kroppen da jeg la meg og klarte bare sove i små porsjoner. Jeg sto opp etter et par timer, surfet litt på nett, tok tiden mellom “kynnerene”, og prøvde å slape av. Det gikk fint så lenge jeg ikke rørte en muskel i kroppen, men straks jeg beveget meg ble kroppen urolig igjen. Jeg klarte til slutt å legge meg, og våknet av at Lilja kom inn 01.30 og ville at jeg skulle finne bamsen hennes. Jeg tenkte som så at siden jeg allerede hadde vært så mye våken den natta allerede, så gikk det greit å stå opp en gang til. Det ble aldri så jeg klarte å legge meg igjen. Jeg ante ugler i mosen, og tenkte som så at jeg like godt kunne ringe føden og høre hva de hadde å si. De mente at jeg skulle komme nedover på en sjekk, og OM det var slika t det var atter en lureseanse fra babyen, var det bare å dra hjem igjen. Jeg ringte mamma, og hun befalte oss ut døra med en gang..!

01.50 kjørte vi til sykehuset, og 02.00 ble vi møtt av en hyggelig jordmor på Føde Vest.

Det ble tatt ctg og blodtrykk, samt registreringer av babyen. Alt sto bra til, og de kynnerene/riene som hadde kommet med rundt 7 min mellomrom hadde plutselig blitt til under 1 minutt fra da vi var hjemme til vi kom på føden. Atså relativt rask økning i intervallene. . Jeg og Robin snakket om ulsen til babyen, og at den i følge mytene indikerte på at dette ville være en gutt, noe som også stemte med magefølelsen vår. Etter rundt 40 minutter med ctg måling, var det tid for statussjekk, og jeg var supernervøs for at disse riene ikke hadde noen betydning og  skulle bli sendt hjem igjen!  HELDIGVIS hadde de gjort en liten jobb, og med 4cm var det bare å forberede seg på at man ikke skulle hjem før babyen var ute. Vi ble flyttet over til en fødestue kl 03.18, og det begynte virkelig å gå opp for oss hva som var i gjerde.

Etter litt “smalltalk” med jordmor og henging over senga, ble det plasking i badekaret for å prøve å lindre noe av smerten. Jeg hadde ingen pauser mellom riene, og jordmoren hadde god tro å at de gjorde jobben sin. Det MÅTTE gjøre jobben sin! Etter rundt 40 min med bading ble jeg utålmodig, og ble for tredje gang like overrasket og lattermild over de små frimerkene av håndkler man fikk til å tørke seg med. Med sykehusskjorte og skjelvinger i kroppen fra en annen verden, nettingtruse og rier som minnet om noe jeg hadde “vært bort i før”, ble jeg stående å støtte meg på senga og puste som en andpusten oter. Omsider kom jeg meg opp i senga,og det var tid for statussjekk. På en time hadde jeg gått fra 4 til 7 cm, og nesten utflatet.Jordmor var godt fornøyd over jobben jeg hadde gjort, og bedagelig som hun var, satte hun seg på en stol ved senga. Jeg ble en smule forbauset, da det virket som hun trodde at dette kunne ta tid, så jeg spurte henne om vi var såppas gode venner at hun kom til å ta vannet mitt om jeg ville det. . . og venner hadde vi blitt, fordi det skulle hun så gjerne gjøre så lenge jeg følte det presse. Etter bare noen rier til, kom den berømpte “dotrangen”, og pekepinnen på at NÅ var tide inne for å ta vannet.

Hun hentet “heklenåla” og ringte på to andre jormødre som skulle bistå henne under fødselen. 04.31 tok hun vannet, og jeg kjente pressetrangen med en gang. I løpet av EN pressrie hadde jeg født mitt tredje barn i superfart kl 04.33 . De assisterende jordmødrene hadde ikke rukket å komme til rommet, så da de ankom var vi godt i gang med å fordøye det faktum at det ble en jente, og ikke en gutt som vi hadde trodd, og ikke minst beundre den perfekte jenta vi hadde skapt. Med barnegråt, klipping av navlestreng og baby på brystet ble det nok en perfekt fødsel, og vi var i lykkerus! !

 En drømmefødsel med en støttende Robin ved min side, og en herlig jordmor gjorde opplevelsen fantastisk!

Her er sekunder etter at jeg har fått henne på brystet,og det går opp for meg at det er ei JENTE ! !

Vi er lykkelige, og stolte over vårt nye tilskudd. Lilja og Filip er superstolte storesøsken, og deres første møte med henne kommer om litt

 

Klem mammsen <3

 

 

 Etter festlighetene på lørdag, utnyttet vi en barnefri søndag med å sove litt lengre enn vanlig. Jeg hadde hatt en urolig natt med utallige doturer og kynnere, og følte meg mer eller mindre mørbanket da jeg sto opp. Kanskje var det selvpåskylt med tanke på stiletthælene fra gårsdagen, som til opplysning KNAKK på vei hjem! !

Uansett, søndagen forble en rolig kjærestedag med film.

Jeg nevnte tidligere at jeg har slitt med vann i hendene, noe legene mente var «Carpal Tunnel Syndrome». Utover søndag mistet jeg følelsen i hendene, og tok en telefon til føden. Mest fordi jeg hadde hatt økt undertrykk på fredag, og da fikk beskjed om å komme tilbake om det skjedde noe mer. Jeg fikk komme inn med en gang, så innen klokken var 16 lå jeg med en CTG på magen.

CTG målingen viste at jeg hadde sterke «kynnere» med rundt 5 min mellomrom, og masse små sammentrekninger mellom. Blodtrykket hadde steget, men ellers var alt fint. Hendene kunne de ikke gjøre noe med, og jeg fikk beskjed om at det kunne vedvare etter fødselen!! HJEPES!!

Jordmoren mente jeg hadde såpass bra sammentrekninger, at hun ville kjenne hvor moden jeg var, og etter litt fikling spurte hun om hun skulle hjelpe til litt.

Ehm, hjelpe til? HELL YEAH, jeg er klar!!

Jeg ble strippet som det så fint heter, og fikk beskjed om at det kom til å komme litt mer murringer, og at fødselen kunne komme alt ifra noen timer til flere døgn etter.

Vi dro hjem, lagde middag og tok imot Lilja som hadde vært på hytta til mormor & morfar?

Utover kvelden ble disse murringene sterkere og sterkere, og jeg begynte å telle. Selv som andregangs måtte jeg google HVA som var “kriteriene” for rier, og hvor lenge de skulle vare før man skulle dra til føden. Jeg følte det var NOE på gang, men hadde null tidsperspektiv, så jeg ringte mamma for å høre om hun kanskje skulle overnatte hos oss, i tilfelle det skjedde noe i løpet av natten.

Det var bare 3 dager til igangsettning, så jeg klamret meg til håpet om at jeg ikke behøvde denne timen…

Da mamma og pappa kom rundt 23 tiden, var jeg fortsatt litt i tvil om riene kom tett nok. Da var de på ca 50 sek – 1,5 min i varighet, og med et intervall på ca 3 minutter.

Mamma stilte et “kontrollspørsmål” for å se hvor vondt jeg hadde, og lurte derfor på om vi skulle ta oss en tur til byen på mandag. Da jeg svarte NEI, mente hun at det var på tide å dra til sykehuset, for hun hadde nemlig aldri opplevd at jeg ikke orket å gjøre noe slikt..

FØDEN NEXT! Arrival at 23. 00

En koselig jordmor fra føde Øst møtte oss, og før hun i det hele tatt hadde sjekket noe som helst, sa hun at jeg skulle være på sykehuset innen babyen hadde kommet pga komplikasjonene med fødselen til Lilja. Hun understreket at de skulle følge hele fødselen godt, og at vi nå skulle få komme oss “til rette” på fødestuen før hun begynte å undersøke meg. 

Jeg var mer eller mindre ivrig på å få vite HVOR langt jeg hadde kommet i åpningsfasen, og ønsket at hun skulle sjekke med en gang.

Jeg ba pent om hun  kunne være ekstra forsiktig når hun sjekket åpningen fordi jeg synes det er skikkelig ubehagelig og ekkelt. Jordmoren mente det var rundt 3 – 4 cm åpning, og kunne fortelle meg at jordmoren som hadde undersøkt meg tidligere på dagen hadde skrevet i journalen at jeg hadde 1-2 cm da. . . noe hun hadde GLEMT å fortelle meg!! jaja, jeg var ihvertfall igang..!

på grunn av at jeg hadde hatt en infeksjon i kroppen under siste del av svangerskapet, måtte jeg også få antibiotica under fødselen, og fikk derfor venflon på hånda.

Etterpå ble det målt blodtrykk av meg og lillebror, og deretter pratet jordmor en del med oss. Hun spurte om det var noe spesielt jeg ville si, eller hadde ønsker om hvordan dette skulle forløpe.

Jordmoren foreslo et varmt bad og avslappende stearinlys – noe jeg takket ja til!

Tøff som jeg er på dette stadiet av fødselen, forklarer jeg at jeg ønsker å klare meg legnst mulig med naturlige metoder, og at som sist var det deilig med et bad. Jeg måtte forsikre meg om at hun kom for å sjekke fosterlyden ofte i og med at det var her Liljas målinger ble dårigere. Hun sa at jeg var i gode hender, og at jeg måtte prøve å senke skuldrene og slappe av mellom takene.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å slappe av mellom riene, men til tross for et mørkt rom, et varmt bad og sterinlys, var kroppen ikke i humør for avslapping. Kroppen kjørte kjent stil, altså HØYGIR!!

Etter rundt 1,5 time var det ikke behagelig å bade lengre, og utålmodig som jeg er, ønsket jeg å få sjekket fremgangen.

Jeg trodde ikke mine egne ører da jordmoren sa det bare var 6 cm!

BARE SEKS FUCKINGS CM??

Jeg begynte faktisk å tvile på meg selv. Jeg begynte å sammenligne fødslene mine der jeg lå med smerter og “bare” 6 cm åpning. Med Lilja hadde jeg kommet til sykehuset med 6 cm, og vips var jeg ferdig, men lillebror hadde andre planer!

Jeg sa til JM at jeg KANSKJE vurderte sterkere saker en naturen selv, og da var det ikke lystgass jeg hadde i tankene. Jeg sendte noen kommentarer ut i lufta om at dette ikke var noe jeg hadde meldt meg på, og at verden var urettferdig fordi kvinner alltid måtte føde, og vips hadde JM koblet opp lysttgassen. Jeg tenkte nok at om jeg klagde nok, så ville hun kjøre meg rett på epidural, men neida. Mine “gullkorn” om en naturlig fødsel lød som musikk i jordmors ører, så hun mente jeg var en kvinne av mitt ord…! For shure..!

Jeg gledet meg litt til å føle denne “tipsy” følelsen, og prate mye skjit pga lystgassen, men skuffelsen var stor, smertene større.

Det kan hende at lystgassen fungerte LITT, og jeg skal ikke slakte den helt, MEN på tidspunktet mellom 6 – 8 cm åpning, var det nok ikke noe i hele verden som var godt nok…Så igjen bragte jeg frem denne epiduralen i lyset. Jordmoren lo, og sa at nå skulle vi ta målinger, og om 20 minutter skulle hun sjekke åpningen igjen.

“20 minutter, du er gal dame!! – det er jo en evighet!”

Men jeg måtte smøre meg tålmodighet, og puste meg gjennom riene. Klokken var rundt 03, og innen 03.30 var JM tilbake. Hun forklarte at fosterlyden hadde blitt lavere, og at han var godt på vei ned og ut, og at vi ikke måtte bli bekymret når den ikke var like høy som den hadde vært tidligere. “Så lenge du har kontroll på at han har det bra, så har jeg ingen bekymringer”, sa jeg til JM.

JM sjekket åpning.

8 CM, og endelig snart i mål!!!

Nevnte jeg at jeg hadde bedt om epidural? Haha, jepp, I did it again! Men den jeg hadde møtt min overkvinne, og hun prøvde ved beste evne å lure meg ifra det, så hun ga meg et valg. Enten så kunne jeg få epidural, MEN da kom det til å ta rundt 20 min før anestesilegen var på plass, så måtte epiduralen få tid til å virke, og etter det var det kanksje på tide å presse, så da hadde den ingen virkning, og fødselen ville ta lengre tid. Det andre alternativet var at hun kunne ta vannet, og på den måten fikk jeg føde helt naturlig, og etter mitt ønske. Hun presiserte også at lillebror kom til å være ute raskere med dette alternativet.

….jeg var ikke i tvil! Det enkle er ofte det beste!!

 03.45 tok JM vannet

Lystgassen som hadde blitt skrudd på max i løpet av min “lystgassperiode” hadde omsider blitt min venn. Jeg følte meg som en full fjortis på vei til å gå i transe. Følelsen jeg fikk da pressriene kom for fult er ubeskrivelige, men det var som å sveve inn i en annen verden. Smerten var der, men på en måte man aldri klarer å beskrive.

Da vannet ble tatt sa JM at lillebror hadde hatt det flott i magen, og at vannet var klart og fint. Og ikke minst MYE vann, så kanskje han ikke var så stor likevell..

…only minutes, and we will know…!

Minuttene fløy avsted. Jeg viste at snart var han ute, og at til tross for smerten, var det verdt premien.

Noen press, så bare puste noen rier, for så å presse.

HODET VAR UTE!  – og jeg kunne høre jordmor si til assistenjordmoren at på neste så var han ute, og at han allerede med bare hodet ute lagde lyder..

Jeg kjente ikke smerten lengre. Alt jeg kjente var at jeg var varm mellom beina, og varmen bre seg i hjertet da jm sa at han lagde lyder. Jeg hørte etter om jeg kunne høre han. ET press igjen, og han var ute.

SWOP…….

Det tok bare sekunder før jeg fikk verdens herligste gutt på brystet. Tårene spratt, og følelsen var enorm. Jeg hulket, lo, kysset og smilte på en gang. Det var noe av det største jeg har opplevd, og bare denne følelsen gjør det verd å være den som bærer frem barnet. Ubeskrivelig.

Robin klippet navlestrengen, og etter det fikk vi ligge å beundre skapningen vi hadde skapt.

Den nydelig gutten vår som var så perfekt.

Lillebror ble veid til 3585 gram, 47 cm lang og hodeomkrets på 36 cm. En liten plugg <3

Totalt sitter jeg igjen med en herlig følelse etter fødselen. JA, den var vond. Svinvond, men så absolutt verd det.

 

<3

Fredag etter undersøkelsen, litt kos og en høneblund, kom fysioterapauten for å sjekke Liljas reflekser og tilstedeværelse. Hun bøyde og tøyde på henne i alle retninger, og stakkar lilja som i utgangspunktet var blid og sulten (..og jeg gledet meg til å prøve å amme igjen) ble utslitt av prosessen, og sovnet som en stein rett etter treningstimen – og atter en ny forbanna sprøyte med melk ble gitt. Når skulle det bli min tur?? Lyspunktet her var vell at Robin fikk lov til å være “melkesjef” for en gangs skyld, og fikk ansvaret for å presse inn melken. ” En i minuttet” – fikk han beskjed om. Så der satt han med stopperklokka og morsmelka.

Denne dagen gikk også med til å slappe av med Lilja på fanget. Omsider fikk jeg prøvd meg på amming, og hun klarte to hele måltider – UTEN SPRØYTEMELK! jippii… så stolt, både jeg og Lilja!

Mamma stakk innom en tur med proviant og nødvendigheter. Jeg merker at selvpleien blir satt i et annet fokus i slike situasjoner, og det at så mange sier at kiloene forsvinner den første tiden, er faktisk sant. Selvfølgelig så får man ikke fix ferdig beach kropp med innebygd sixpack 1 uke etter fødselen, men bikini skal jeg nok klare å gå i !
(..og for de som måtte lure på hvordan magen min ser ut nå…så må dere faktisk bare lure!!)

…..så lenge ikke mamma fortsetter å komme med store skolebrød, så skal dette gå bra !!!

KVELDEN KOM, og legen på vakt ville snakke med oss.
“Vi tar et møte angående MR undersøkelsen om en times tid”, sa hun.

Hjertet mitt har aldri pumpet så mye som da vi gikk de ti skrittene fra Brumlemann og inn på et kontor. Alle verdens tanker og følelser suste gjennom meg, og jeg rakk egentlig ikke registrere at vi hadde kommet oss inn på rommet og satt oss ned.

Det å gå fra å ønske seg et friskt barn mest i hele verden, til å godta alt, for prisen av livet til barnet ditt, er kort. Vi hadde forberedt oss på det meste, og ble overrasket over oss selv hvor fort vi aksepterte. Hvor lett det var å skifte fokus og hvor lett det var å innstille seg på et annet utfall. Vi var glade i henne uansett hva beskjeden var. Hun var datteren vår for enhver pris. En premie i seg selv. Ingen vedsidenav. Hun var alt for oss.  

“Jeg er så heldig å få være på vakt i dag, og overrekke dere nyheten om at Lilja Ambrosia er så frisk som hun kan være”

Du kan kanskje skjønne at jeg gråter når jeg skriver dette. Og at det nå bare er gledestårer…!

JENTA VÅR ER FRISK!!!

MR undersøkelsen var så fin som den kunne være. De kunne ikke se noe, men kunne selvfølgelig ikke utelukke at det skjenne noe senere. Uansett var dette det beste resultatet de kunne håpet på, og at vi burde nå fokusere på det som kom, og la spekulasjoner hvile.

Selvfølgelig, sa jeg. Jeg gråt og gråt og gråt..for en lettelse. Flere gravidkilo raste av i en fei, og skuldrene lette som fjær. Jeg kysset verdens beste kjæreste midt på truten, og gråt litt mer.

Elsker dere, familien min <3

Torsdag:

Jeg dro rett til pumperommet (ja, vi kvinner er priviligerte nok til å ha et eget rom for melking og det som har med pupper å gjøre), før jeg tok turen inn til Klatremus. INGEN LILJA? Hjertet hoppet over noen slag, og jeg tumlet meg bort til rommet over gangen. “ehh.. Hauan, Lilja, hvor er hun??” spurte jeg sykepleieren. Hun bare smilte og pekte på rommet ved sidenav. Hun hadde blitt flyttet til et annet rom fordi nå trengte hun mindre tilsyn og hadde mindre slanger å holde styr på.

Vi var nå “bosatt” på BRUMLEMANN

Robin sto allerede klar ved senga hennes og hadde hjulpet pleieren med å flytte henne og utstyret over. Hun hadde fått fjernet en del slanger, og fått seg smukk! Hehe, for et syn! Lille Lilja med en diger smukk. Tutten, som vi kaller den.

 Det var utrolig deilig å komme ut fra “rolige klatremus, til et litt mer fritt rom. Her fikk vi stelle henne, vaske håret og skifte bleie på henne. Vi målte henne for første gang

50 cm og hodeomkrets på 37. Fødselsvekt: 3180gr – HELT PERFEKT!

Vi lå hele dagen og bare koste oss med henne. Vi fikk jo holde henne så mye vi ville, så dagen gikk med til å beundre.
Tenk det, at vi har laget noe så utrolig nydelig <3 Well done, Robin 😉

Flere og flere ledninger blir fjernet for hver dag, og det som gjenstår er MR + resultater og det at hun må klare å ta til seg nok mat fra puppen. Det skriker i mammahjertet hver gang de setter den store sprøyta med melk hun får gjennom nesen. Da blir hun jo mett, og rekker ikke bli sulten slik at jeg kan amme.

Torsdag kveld gråt jeg en ammetåreskvett på veien tilbake til hotellet. Jeg vil jo så gjerne amme, og føler ikke jeg får brukt råvarene slik de burde brukes. Jeg kom frem til at jeg måtte sette ned foten, og si ifra at jeg ikke ønsket å ha det slik.
Wææ, kunne jeg virkelig bare si det slik?

Fredag kom, og det var klart for den store undersøkelsen.

Typisk nok hadde de sprøytet henne full med melk da vi kom på morgenkvisten, så milkingmama måtte vende snuten mot pupperommet. De var i full gang med å pakke henne inn til MR. Prosessen var slik at spedbarn måtte være gode og mette, ha sov i ro i ørene + bomull + 2 x luer og klær. Hun ble pakket godt inn som en mumie, og utstyrt med smukk og sukkervann.

Vi skulle på vår første trilletur.


Turen bort til MR hadde vi allerede gått en million gang i og med at det ligger på veien til hotellet, så turen gikk kjapt. i følge av en intensivsykepleier entret vi koridoren med de enorme maskinene. Har du noen gang sett en slik maskin de utfører undersøkelsen i? HJELPES! Det så virkelig ut som at vi var på en annen planet. Det var en diger maskin formet som en iglo med masse lys og knapper. Midt i maskinen var det et hull og et brett som stakk ut. Der ble Lilja plassert, og “tapet” fast. Hun ble koblet opp mot diverse maskiner, og mor og far utstyrt med øreklokker.
Skulle ikke hun ha øreklokker om vi måtte?
Tydeligvis ikke. De satte igang, og det ble et helsikes til bråk! Banking, tromming, during og uling. Stakkar jente!

Etter ca 40 min var undersøkelsen ferdig, og det første vi spurte om var selvfølgelig når vi fikk svar.

“DET MÅ DU NOK VENTE LITT PÅ. LEGENE MÅ SE GJENNOM RESULTATENE, SÅ SKAL DE HA MØTE, OG SÅ KANSKJE DE KOMMER INNOM PÅ RUNDEN….”

…som om jeg ikke hadde forventet å få det svaret.. så jeg nikket og det ble med det. . .

Vi trillet tilbake. Ting var uforandret. Vi viste fortsatt ikke noe. Bare at det var over.

Vi skulle ikke vente på flere undersøkelser, bare svar.  – og det holdt lenge!



Det ble onsdag, og Lilja Ambrosia var hele 4 dager. Gud som tiden flyr i det ene øyeblikket, og står stille i det neste.

Da vi kom på intensivrommet, var “ståa” egentlig den samme som da vi forlot henne kvelden før. Hun var fortsatt døsig etter medikamentene, og ganske så innstilt på å ta atter en høneblund. Likevell skjedde det endelig noe. Legene trappet ned på respiratoren, hvor hun nå fikk hjelp med 15 drag per minutt, mot 45 som hun hadde fått tidligere. Resterende pustedrag (som ligger på ca rundt 50) måtte hun gjøre selv. Endelig fikk hun bruke kroppen sin litt.

Det kom inn en dame med en diger maskin. “HAUAN” hvisket hun. Alle skvatt til, og vinket henne bort til oss. hun skulle ta ultralyd av hodet til Lilja for å se om hun kunne finne noen blødninger, skader på hjernen osv. “det ser helt fint ut”, sa damen, og jeg braste i gråt. Ikke den hulkende forferdelige gråten, men glade tårer. Hun hadde ingen synlige skader på hjernen gjennom ultralyd.. . det var jo en positiv nyhet! Selv om dette ikke sa noe om tilstanden, så fortalte testen om det var synlige skader på skallen, kammer og blødninger. VI HADDE UTELUKKET NOE!

Videre kom neste store maskin rullende inn døra til “klatremus”. “KLATREMUS” heter rommet hun har ligget på, og jeg synes de har valgt riktig navn til riktig rom. Klatrende sterke små babyer!
Stakkar Lilja ble smurt inn med “hvit kvae” på hodet og dekt med elektroder i alle regnbuens farger. Denne testen fikk vi ingen svar på der og da, og legen kunne ikke gi noe svar før han hadde analysert alle bunner og topper av testen.

 Vi ventet igjen – og venter fortsatt!

MELK! Lilja var endelig våken nok til å begynne å få melk gjennom sonden i nesen som går rett ned i magesekken. Sakte men sikkert må hun venne seg til å få mat i magen, og ikke bare sukkervann og alle de andre medikamentene hun har levd på hittil. Kan tenke meg det gjorde godt til lillemagen å få litt kraftmat!!! ….stakkar hun må være sulten
(…selv om hun er en kraftig plugg til å ha ligget der i 4 dager)

Timene gikk, og Lilja ble mer og mer våken.

 

Legen mente at om hun fortsatte å våkne, kunne vi snart fjerne tuben i halsen hennes.
Legen rakk ikke gå ut døra før hun begynte å vri hodet frem og tilbake, og tiden var inne. Tuben måtte fjernes nå!! Det å fjerne tuben i halsen var det kun legene som kunne gjøre, og prosessen gikk utrolig raskt. Av med tape og det som holdt den på plass, og vips var den ute fra halsen. Jeg gråt igjen!

Lilja vridde seg i alle retninger og gryntet litt på nesa. Alle på vakt sto spent sammen med oss og ventet på det første vrælet. Hun ble rødere og rødere i ansiktet, som om at nå kom det et skikkelig brøl, men den gang ei.
Hun la seg til å sove.. IGJEN!

Vi vasket henne litt i ansiktet og på hodet, fjernet litt flere ledninger som de ikke trengte lengre, og plutselig sa hun som var på vakt. “Vil du kanksje holde henne litt nå?” 

Jeg braste i gråt, igjen. SELVFØLGELIG.

Jeg skalv!

Jeg kledde av meg på overkroppen og fikk på meg sykehusskjorta. Før jeg hadde rukket å sette meg i stolen hadde hormonene og jurene tatt overhånd, og skjorta var mildt sagt dynket i melk. Whatever. . litt melk, liksom! Jeg satte meg til rette, tårene trillet som tinntallerkener nedover kjinnene. Jeg klarte faktisk nesten ikke å se gjennom alle tårene. Så fikk jeg henne inntil. Jeg kjente den varme deilige kroppen hennes mot min. Kjente hendene hennes lete. Munnen søkte etter puppen. Hun fikk det som hun ville. Jeg fikk det som jeg ville.

JEG FØDTE PÅ NYTT.

DET BESTE ØYEBLIKKET I HELE MITT LIV.

DEN BESTE DAGEN I HELE MITT LIV.

JEG HADDE BLITT MAMMA <3

vERDENS HERLIGSTE NYDELIGSTE <3

 

Vi er overlykkelige over å endelig ha tatt og følt på det å være foreldre. En ubeskrivelig herlig følelse.

Nå skal vi nye synet og følelsen av Lilja resten av kvelden!

… jeg henger en dag etter her ejg skriver, så skal se om jeg får oppdatert om dagen i dag litt senere 🙂

I morgen, FREDAG er det klart for MR undersøkelse. Det er dette som er siste nervepirrende del av undersøkelsene. Det er denne som kan vise eller gi en pekepinn på om hun har tatt noen skade av surstoffmangelen eller ikke.

EN natt igen før vi kan puste litt ut.

R <3 R <3 L <3



Etter forrige innlegg var det bare natten som skulle tilbakelegges før den største dagen i mitt liv var der. Men en kombinasjon av barselstårer, nervøsitet, engstelse, lettelse og glede, gråt jeg meg i seng den kvelden, og fikk heller ikke sovet spesielt mye den natten.

Forventningene var store. . . .

Vi våknet tidlig, pumpet jumbojurene, ordnet oss og gikk bortover for å se hvor langt de hadde kommet i prosessen.

35 grader viste maskinen. Fortsatt 2 grader igjen, fordelt på 4 timer. De varmet opp en halv grad i timen.
Etterhvert som timene gikk, skrudde de av beroligende midler + morfin, og trappet ned på respiratoren. Ting begynte endelig å skje, men lille Lilja lå like stille og fredelig i kuvøsen sin. Omsider var hun varmet opp til 37 grader, og det virket som at hun ikke brydde seg så mye om det. Nå som hun hadde blitt varmet opp, ville det fortsatt ta lang tid før morfinen var ute av kroppen, og hun kunne komme til seg selv. Vesten hun hadde blitt kjølt ned i og varmet opp i måtte hun ha på seg i 4 – 8 timer etter at de var ferdige med oppvarmingen for å se om hun holdt temperaturen stabil. Det gjorde hun, og vesten ble endelig fjernet. Vi kunne skimte en babykropp under alle ledningene!!

  

Vi måtte bare vente. Vente eviglange timer.

De hadde jo sagt at jeg mest sannsynlig fikk holde henne i løpet av tirsdag. . . . tirsdag gikk, og klokken ble 23.59 tirsdag kveld. Vi ventet. Ingen våken Lilja. Noen få grynt og grimaser, men ellers en fredelig dag i Liljas minne.

Vi hadde ikke noe valg enn å gå skuffet til sengs den kvelden. Selv om det hadde skjedd mye positivt den dagen, hadde jeg av hele mitt hjerte håpet på et annet utfall av dagen. Vi kunne sikkert sittet hos henne i lange nattetimer, men følte heller for å prøve å sove noen timer, og fokusere på neste dag.



I dag, derimot, har vi hatt en utrolig spennende dag – men nå må jeg sove i hele to timer før vekkerklokka ringer å “minner” meg på at det er matproduksjon på gang. FyttiF*** så vondt det er å ikke lette på trykket! ! ! melka, altså!

GLED DEG TIL MORGENDAGENS BILDER! 🙂 hun er nydelig <3


 





 

Jeg skal love dere det er mye følelser ute å går nå når det bare er 9 timer igjen til “varmen skrues på”, og lille Lilja sakte men sikkert skal få prøve seg på den virkelige verden og dens farer. Tanker og følelser jeg ikke trodde fantes florerer i kropp og sjel, og mammahjertet klarer ikke helt å roe seg ned.

Tenk, at innen ett døgn så KANSKJE jeg kan holde henne. . . .

Dagen i dag har gått med til å nyte synet av verdens herligste lille jente. Mens pappan har vært både på jobb og hjemme i huset for å gjøre istand til vi skal få komme hjem (selv om vi ikke helt vet når det blir), har jeg sittet å fortalt Lilja om hvor en fantastisk herlig pappa hun har.

Robin har blitt PAPPA! For en herlig kombinasjon og helt perfekt!



Mellom beundring og matspising, har jeg også satt igang den største produksjonen av melk noensinne her på sykehuset. I hvertfall i følge meg selv så er dette det nye jeg skal tjene penger på i tiden fremover. Enten i form av å legge meg selv ut på youtube i form av gedigne jumbojur eller rett og slett salg av ekte råvarer. .

NEI til Silicon, JATAKK ammebryst!!

. . . . så nå skjønner du sikkert det at jeg er godt i gang med å forberede kroppen på at Lilja skal få nok mat når hun er klar for det, og pumper i takt med lyskryssene i midtbyen. . Ja, kanskje ikke så ofte, men ihvertfall hver 2 – 3 time ruller jeg med meg “rullatorpumpa” inn på rommet, rigger meg til i godstolen, og setter på to enorme øreklokker over hver “knopp” og skrur på bryteren. . ekte latskap skal det være!

Med en dobbling av råvarene per 3-6 time har jeg snart nok melk til å mette alle små her på avdeling Øst.  
( … til og med ofre litt til Vest-ingene)

Nå er tiden inne for å snike seg bort til kjøleskapet for litt kveldsmat. Her er nemlig siste måltid slik som på gamlehjemmet, nemlig rundt sjutiden, så for oss “natteranglere og matglade” blir det aaalt for lenge å vente til langt utpå morgenkvisten for “ei saftig grovbrødskiv med salami”.

Desserten er himmelsk, og består av en full dose Lilja toppet med en god Robin <3



Til slutt må vi si takk til alle som kommenterer og skriver til oss, både i form av meldinger på telefon, facebook og blogg. Det er godt å vite at så mange bryr seg om Lilja, men ikke minst om oss.

Takk for blomster og hilsninger alle sammen. Vi er heldige som har så mange herlige mennesker rundt oss!

Noen av blomstene vi har fått. 



HER kan du lese FØDSELSHISTORIEN min og hva som har skjedd

HER kan du lese om FØRSTE BLEIESKIFT OG GLEDESTÅRER

 

 

Først vil jeg bare si at jeg velger å skrive om det som har skjedd og skjer fordi jeg føler det hjelper oss å takle situasjonen og hverdagen. Det å kunne dele glede og tårer, og sette ord på følelsene føler jeg er en form for terapi.

Vi får lov til å være nede hos henne på intensivavdelingen så mye vi vil, når som helst på døgnet, men i og med at vi ikke får røre henne + at hun trenger den roen hun kan få, er vi der i noen timer om gangen. Den tiden vi ikke er hos henne, prøver jeg å holde igang melkeproduksjonen med håndpumping eller vi snakker med jormødre, leger, venner og familie. Jeg slapper av når jeg skriver, så de gangene jeg ikke pumper, er hos henne eller snakker med noen, tar jeg frem pcn og holder dere oppdatert. 

Etter noen brødskiver til frokost, litt tannpuss og morgenstell gikk vi ned til nyfødtintensiven hvor Lilja Ambrosia hadde tilbragt natten. Da vi kom ned holdt de på å skifte alt av ledninger og veske som går inn i kroppen hennes. Vi satte oss ned og fulgte spent med på prosessen. Jeg dristet meg til å spørre om de også skulle skifte bleie, slik at vi fikk se når de gjorde det også, og da svarte de med at det kunne jo jeg få gjøre.

Mammahjertet braste i gråt. Tenk jeg skulle få skifte bleie på henne for første gang. Magisk!

Det gikk helt fint. Hun hadde til og med bæsjet. Jeg tørket og vasket, og skiftet bleie. Pleieren måtte hjelpe til litt pga mye slanger, termometer osv over alt, men følelsen av å ha skiftet på henne var utrolig deilig.

Jeg følte det faktisk var min baby som lå der. Jeg var mamman!!



Ellers så fortalte overlegen at hun hadde holdt seg jevn gjennom hele natten, og at hjernefrekvensen/bevegelsen hadde forbedret seg fra lørdag morgen, noe de så på som et godt tegn. De kunne også fjerne den ene surstoffmåleren fordi hun var såppas jevn og trengte ikke måles med to stk. Det vil si at hun fint kan puste selv uten maskin, men de velger nå å la henne gå på respiratoren fordi hun er såppas tungt neddopet og for å avbelaste henne nå mens så mye annet foregår i kroppen hennes. Med ingen tilbakefall eller forværringer, felte vi noen gledestårer på morgenkvisten. Gode tårer fulle av masse håp. Selv om vi ikke vet enda, er det lettere å se lyset i tunellen når man får små lysglimt innimellom. Lettere å holde motet oppe og tenke positivt.

<3

Klem fra Rachel, Robin & Lilja Ambrosia

Lilja Ambrosia Skrødal Aunaas ble født kl 04.29 lørdag 28.mai 2011.

Fredag startet som vanlig med en tidlig morgen. Tur med hundene og planlegging av dagens gjøremål. Natten hadde vært like søvnløs som tidligere, og jeg hadde planlagt en aldri så liten shoppingtur med Eirin før jeg skulle på jentemiddag til Ingvild på kvelden. Magen var med på slep, og det at kynnerne hadde tatt seg opp i løpet av kvelden, var ikke noe jeg tenkte spesielt mye over.

Da klokken nærmet seg 00.00 fant jeg en riekalkulator på nett, og begynte å telle. Jeg hadde jo fortalt jeg bare hadde sterke kynnere, og fortsatt måtte vente en god stund til, så ville bare prøve for moro. Jeg telte 3-4 min mellom hver kynner, og lengde på mellom 1-2 min. Jeg erindret at dette var tall jordmor hadde snakket om, og i og med at slimproppen allerede hadde gått, bestemte jeg meg for å ringe føden. Der fikk jeg høre det at så lenge jeg klarte å snakke i telefonen samtidig som jeg hadde kynnerene så var de ikke sterke nok, og jeg måtte avvente, og ringe tilbake om det skjedde noen forandring.

Jeg la meg på gulvet, koste litt med hundene, dusjet og koste meg på badet. Litt smårykninger og ekstra pusting var det, men når jeg får beskjed om å vente, så er jeg såpas pliktoppfyllende og redd for å sutre at da holder jeg kjeft, og venter. Klokken ble 01, og vi begynte å gjøre oss klar for natta. Jeg sa til Robin at jeg ville pakke ferdig sykehusbaggen fordi jeg ikke var overbevist om at jeg måtte vente helt til termin, og fikk uansett ikke sove. Jeg pustet mer intenst, og Robin tok tiden. Denne gangen klarte jeg ikke å snakke meg gjennom pustene, så jeg ringte føden igjen. ?det kan være en begynnelse?, sa de, og mente jeg skulle ta meg en tur siden jeg likevel bodde så nære.

02.05 var vi på fødestua, klare til å bli målt og sjekket.

Jordmoren trakk på seg hansker, og ba meg kle av meg nedentil. Hjelpes, tenkte jeg.  Allerede? Jeg hadde hørt at det kunne være vondt idet de sjekket åpningen, så jeg spurte pent om hun kunne være forsiktig.. Jeg merket ikke en finger, og til vår store forbauselse var det ikke mindre enn SEKS CM ÅPNING! Uerfaren som jeg er, spurte jeg forsiktig om jeg måtte dra hjem, eller om jeg fikk bli på sykehuset. Jordmoren lo litt, og sa at selvfølgelig skulle jeg bli der. 6 cm liksom..!

Som mange andre har jeg lest mye på nett, og snappet opp at om man skulle bruke de forskjellige smertestillende var det innenfor en bestemt ramme for at smertelindringen skulle ha noen som helst effekt. Jordmoren forklarte hva de hadde, og jeg sa klart ifra at jeg ville prøve den naturlige metoden først, altså uten epidural og lystgass.. Pure nature!  . . . men at et bad hørtes godt ut siden hele kroppen ristet av nervøsitet. Jordmor sa at om jeg begynte å kjenne press bak, så måtte jeg si ifra, men at jeg bare måtte ?kose? meg så mye jeg klarte i badekaret. Jeg plasket i vell 30 ? 40 min før følelsen av å ?skjite seg ut? tok overhånd, og jeg bare MÅTTE opp av vannet. Da ble jeg tørket med små frimerker av noen håndklær, og kledd i en deilig gigantisk sykehusskjorte.



Jeg rakk akkurat å få på meg en slik stor bleie før jeg virkelig fikk erfart hva alle mener når de snakker om rier. Riene fra en annen verden satte inn. Noen strofer man ikke finner i guds hus kom slarvende gjennom lufta og stakkar Robin sto som et spørsmålstegn. Han hadde verken fått beskjed om å massere, holde meg, hente drikke eller noen verdens ting, så følte seg kanskje litt hjelpesløs der han sto å hørte på bannskapen min. Eller, brøling, kalte han det i ettertid. 

Etter noen brøl, gikk vannet. Sånn ca kl 04.00 ? 2 timer etter vi hadde ankommet føden.

Da vannet var gått, måtte jordmor lytte nok en gang på babyen som hadde hatt en strålende puls gjennom alle riene. Hun fant ikke pulsen der jeg hang over sengekanten og pustet, så jeg måtte komme meg opp i senga. Pulsen sank raskt fra 140 til 110, og flere jormødre ble tilkalt. Det var fødsel på gang, og jeg fikk beskjed om å presse på hver eneste rie. Presse det jeg maktet ? så det gjorde jeg. De måtte ha ut babyen fort, så jeg måtte også presse selv om jeg ikke hadde rier. Hun va ute etter pressing i rundt 10-15 min.

Bevistløs. Hun pustet ikke.

Jeg ventet og ventet på å høre barnegråt. Ventet de lange minuttene jeg hadde lest om før jeg skulle få henne på brystet mitt. Ventet på å kjenne lukten av henne og føle jeg hadde blitt mamma.

De gnidde og gnukket på henne. Det ble ringt på flere og flere leger, og innen 3 minutter var rommet fylt av grønnkledde sykehuspersoner. Hun pustet ikke. Vi fikk ikke med oss hva de gjorde med henne, men jordmødrene sto ved sengekanten og prøvde så godt de kunne å oppdatere oss på hva de gjorde. Noe var galt. Så galt at de måtte ta henne med seg.

De tok babyen min før jeg hadde fått sett henne. Jeg viste ikke hvordan hun så ut?

Robin ble med dem ned på intensivavdelingen, mens jeg måtte ?lappes sammen?. Noen rifter på leppa ? som var det vondeste med hele fødselen ? måtte syes, morkaken skulle ut og jeg tørkes og utstyres med en bleie fra en annen verden. Hele tiden ristet kroppen min. jeg klarte ikke stoppe.

Magen var borte, Robin var borte, Babyen min var borte.

Omsider ble jeg trillet ned til intensivavdelingen hvor lille Lilja og Robin var. Der var de i full gang med å utstyre henne med alle verdens slanger, kateter og ledninger. Det er slik at når en nyfødt kommer ut og er synlig preget av for lite oksygen, blir de straks anført som kritisk, og for å forhindre eller minke hjerneskade pga oksygenmangel blir kroppen kjølt ned til en temperatur på ca 33 grader. Hun fikk morfin, ble lagt i respirator fordi hun ikke klarte å puste selv og kjølt ned. Slik må hun ligge i 72 timer, noe som vil si at vi ikke kan holde henne før etter onsdag ettermiddag når de har ?tint henne opp?. Det ble gitt liten informasjon, og vi ble henvist tilbake til føderommet i påvent på rom på barsel.

Lille prinsessa vår ikledd en grønn sterilduk var ikke synet jeg hadde forventet som mitt første møte med henne.

Vi ble henvist til et rom, og fikk beskjed om at vi skulle få komme ned til henne så fort de var ferdige med å sette inn alle ledninger og gjøre henne i stand til nedkjølingen. Vi ventet og ventet. Engstelsen ble større og større. Hva hadde skjedd? Ville hun bli frisk? Ville hun overleve? Hvordan så fremtiden ut? Hvorfor hadde det skjedd? Hva kunne jeg ha gjort annerledes?

Spørsmålene florerte. Tårene trillet og engstelsen spredte seg. Ingen svar.

Til slutt, etter 6 lange timer fikk vi komme ned til henne. Hun var så nydelig. Helt perfekt.

Overlegen tok oss med inn på et rom, og satte fakta på bordet. De kunne ikke bekrefte eller avkrefte noe, og så absolutt ikke gi oss svaret på spørsmålet vi søkte mest. VILLE HUN BLI HELT FRISK?
Det de kunne fortelle var at ut ifra status per nå, ville hun overleve, og livet var ikke i fare. Når det kom til hvilke skader og om hun har blitt skadet pga oksygenmangel var ikke noe de viste enda, og ba oss forberede oss på flere mulige utfall. De kunne si såpas at det var tre positive faktorer som spilte inn, som falt i hennes favør. Det at hun hadde hjerterytme når hun ble født (hjertet slo), det at hu begynte å vise rørelse etter en stund og at prøver av navlesnoren viste at hun ikke hadde vært uten oksygen lengre enn siste del av fødselen. Fortsatt svirrer diverse funksjonshemmende sykdommer over oss. Vi får ikke vite før i enden av uken. Noen mer kritiske enn andre.

Det vil bli den lengste uken i hele mitt liv. . .



Når det kommer til ettertanker om fødselen, så har jeg ikke noe å si på den. Alt skjedde så fort. Ingen epidural eller lystgass. Ingen smertestillende – Jeg er stolt! Fødselen var utrolig fin, og jeg er så absolutt ikke skremt av tanken på flere barn. Til tross for at jeg ikke fikk min premie slik jeg hadde sett det for meg, var det en fin opplevelse. Da hodet var ute, var det bare swoop så var resten også i mål. Hun hadde masse blondt hår, og har i ettertid fått en nydelig farge på huden. Jeg fødte i ?vanlig? stilling med føttene opp mot magen, og tror egentlig ikke jeg hadde hatt tid til å føde  på noen annen måte. Fra vi kom til sykehuset  til hun var ute tok det under 2,5 time, og fødselsforløpet regnes fra da jeg ringte ang kynnerene første gang kl 12, så det vil si rundt 4 -4,5 time. Expressfart!

Nå skal vi ned til prinsessa for å si god natt <3 Håper dagen i morgen bringer flere gledestårer enn smerte og sorgtårer. Vi har begynt å bearbeide det som har skjedd. Det har enda ikke gått helt opp for at vi er foreldre, men den tid kommer. Vi tar godt vare på hverandre, og takker alle for støtten vi har fått.

Klem Rachel