Torsdag:

Jeg dro rett til pumperommet (ja, vi kvinner er priviligerte nok til å ha et eget rom for melking og det som har med pupper å gjøre), før jeg tok turen inn til Klatremus. INGEN LILJA? Hjertet hoppet over noen slag, og jeg tumlet meg bort til rommet over gangen. “ehh.. Hauan, Lilja, hvor er hun??” spurte jeg sykepleieren. Hun bare smilte og pekte på rommet ved sidenav. Hun hadde blitt flyttet til et annet rom fordi nå trengte hun mindre tilsyn og hadde mindre slanger å holde styr på.

Vi var nå “bosatt” på BRUMLEMANN

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Robin sto allerede klar ved senga hennes og hadde hjulpet pleieren med å flytte henne og utstyret over. Hun hadde fått fjernet en del slanger, og fått seg smukk! Hehe, for et syn! Lille Lilja med en diger smukk. Tutten, som vi kaller den.

 Det var utrolig deilig å komme ut fra “rolige klatremus, til et litt mer fritt rom. Her fikk vi stelle henne, vaske håret og skifte bleie på henne. Vi målte henne for første gang

50 cm og hodeomkrets på 37. Fødselsvekt: 3180gr – HELT PERFEKT!

Vi lå hele dagen og bare koste oss med henne. Vi fikk jo holde henne så mye vi ville, så dagen gikk med til å beundre.
Tenk det, at vi har laget noe så utrolig nydelig <3 Well done, Robin 😉

Flere og flere ledninger blir fjernet for hver dag, og det som gjenstår er MR + resultater og det at hun må klare å ta til seg nok mat fra puppen. Det skriker i mammahjertet hver gang de setter den store sprøyta med melk hun får gjennom nesen. Da blir hun jo mett, og rekker ikke bli sulten slik at jeg kan amme.

Torsdag kveld gråt jeg en ammetåreskvett på veien tilbake til hotellet. Jeg vil jo så gjerne amme, og føler ikke jeg får brukt råvarene slik de burde brukes. Jeg kom frem til at jeg måtte sette ned foten, og si ifra at jeg ikke ønsket å ha det slik.
Wææ, kunne jeg virkelig bare si det slik?

Fredag kom, og det var klart for den store undersøkelsen.

Typisk nok hadde de sprøytet henne full med melk da vi kom på morgenkvisten, så milkingmama måtte vende snuten mot pupperommet. De var i full gang med å pakke henne inn til MR. Prosessen var slik at spedbarn måtte være gode og mette, ha sov i ro i ørene + bomull + 2 x luer og klær. Hun ble pakket godt inn som en mumie, og utstyrt med smukk og sukkervann.

Vi skulle på vår første trilletur.


Turen bort til MR hadde vi allerede gått en million gang i og med at det ligger på veien til hotellet, så turen gikk kjapt. i følge av en intensivsykepleier entret vi koridoren med de enorme maskinene. Har du noen gang sett en slik maskin de utfører undersøkelsen i? HJELPES! Det så virkelig ut som at vi var på en annen planet. Det var en diger maskin formet som en iglo med masse lys og knapper. Midt i maskinen var det et hull og et brett som stakk ut. Der ble Lilja plassert, og “tapet” fast. Hun ble koblet opp mot diverse maskiner, og mor og far utstyrt med øreklokker.
Skulle ikke hun ha øreklokker om vi måtte?
Tydeligvis ikke. De satte igang, og det ble et helsikes til bråk! Banking, tromming, during og uling. Stakkar jente!

Etter ca 40 min var undersøkelsen ferdig, og det første vi spurte om var selvfølgelig når vi fikk svar.

“DET MÅ DU NOK VENTE LITT PÅ. LEGENE MÅ SE GJENNOM RESULTATENE, SÅ SKAL DE HA MØTE, OG SÅ KANSKJE DE KOMMER INNOM PÅ RUNDEN….”

…som om jeg ikke hadde forventet å få det svaret.. så jeg nikket og det ble med det. . .

Vi trillet tilbake. Ting var uforandret. Vi viste fortsatt ikke noe. Bare at det var over.

Vi skulle ikke vente på flere undersøkelser, bare svar.  – og det holdt lenge!