Dagene går i surr..

I det ene øyeblikket er det lørdag, og plutselig er tirsdag her. Hvor blir det av tiden? Jeg synes liksom ikke jeg har så alt for mye å gjøre om dagene heller, så jeg klarer liksom ikke helt å skjønne hvorfor tiden går så fryktelig fort. Kanskje fordi man har det “morro” ? 😛 i hvertfall så har jeg ikke begynt å kjede meg, enda!

På lørdag tok vi turen til byen, igjen, for å slå ihjel litt tid og penger. Det ble en jakke på salg til meg, boksere til “han far” og rangle på lillemor. Vi utforsket ammerommet på byhaven, noe som faktisk var en positiv opplevelse, og ble etterhvert plukket opp av pappsen som var ferdig på jobb. Da tok vi turen til XXL, fordi Robin har en drøm om å bli en reser til å sykle, og har fantasert om sykkel i de siste ukene. Vi endte opp med 3 Helly Hansen jakker til meg, fordi jeg ikke klarte å bestemme meg for farge, og et tomt bankkort, og ingen sykkel. Still just a dream!


…fortsatt ikke bestemt meg….! Hva mener du?? Rød, Hvit eller Blå??

På Søndag sov vi lenge til tross for nydelig vær. Etterhvert gikk vi oss en søndagstur til Elgesetherhytta, etterfulgt av besøk fra Eirin, morten og Victoria.

…….det å komme i form etter fødselen skal ikke bli bare bare. På veien til Elgesetherhytta møtte vi på mange familier, og barn sikkert ned i 2 års alderen som gikk selv. De gikk oppover bakkene lekende lett! Jeg svettet og kavet meg opp bakkene med barnevogna, og hadde egentlig mest lyst til å stoppe og snu. Men da Robin begynte å gi meg “poeng” i form av kalorier for hver oppoverbakke jeg trillet, ble det morsommere å gå.. Hehe.. følte meg som en liten unge som ble lokket med is når vi var fremme på hytta. – og is ble det sannelig også! Ekstra god i og med at den kostet 25 kroner og jeg var gjennomvåt etter siste oppoverbakke.. (..som jeg ble utdelt minus 30 kalorier ved å gå opp)



Eirin og Morten hadde med Victoria som har rukket å blitt 1,5 år gammel. Jeg synes ikke det er lenge siden hun var like liten som Lilja. Victoria ble raskt husvarm, og lekte seg med Lilo og Casper som raskt ble et offer for den rennende vaniljeisen hun svirret rundt med. Søte Victoria. Kommer ikke over hvor stor hun er blitt. Tiden flyr!


To stk søtinger som jeg er veldig veldig glad i <3



Gave fra Eirin,Morten og Victoria. Nå skal vi jammen meg lage minner!! 😀


Jentetur på Egon med masse kos!

Da var jeg og Lilja vell hjemme fra jentekveld på Egon. En kjempekoselig kveld med mye “babyprat”. Vi skal ikke se bort ifra at Lilja har sjarmert jentene i senk og at hormonene begynner å løpe løpsk når de kommer hjem til “mennene” sine 😛 Hehehehe 🙂 Lilja gikk ihvertfall på rundtur flere ganger rundt bordet, og det så ikke ut til at hun ofret det en tanke. Litt mat, og masse kos – det er livet!

Astrid, Linn, Katrin og Kamilla. Stine var der også, men ingen var oppegående nok til å knipse av henne!



Lørdagsoutfit – sånn ca normal!

Endelig har jeg klart å presse meg inn i en av buksene mine, og følte meg tilnærmet normal i klærne jeg hadde på meg. Etter å ha humpet rundt som en hval i de siste månedene av svangerskapet, er det godt å endelig kjenne at kroppen “kommer på plass” og at klesskapet kan benyttes igjen. For å si det slik, så er jeg JÆVLIG lei av å gå i tights!!(…beklager språket)

Nedturen kommer når man skal prøve klær, og finner ut at buksene man har hjemme kun passer fordi de er godt brukt og utgått en størelse. Sukk, så må jeg faktisk smøre meg med tålmodighet og vente på at hoftene forhåpentligvis vandrer tilbake til det de en gang var, slik at jeg slipper å fornye hele garderoben! ! !

…og som plaster på såret at jeg ikke fikk igjen glidelåsen på den utrolig kule buksa jeg prøvde, ble det nye sko!



 

Lørdagsloppis og Kakao med krem!

Etter en natt med babyspy og en lys våken Lilja som bare sovnet når hun fikk ligge i “voksensenga”, dro jeg barnløs på loppis på IKEA. Det skulle være Trondheims største loppis på parkeringsplassen, men jeg må ærlig innrømme at jeg ble skuffet. Jeg trodde det skulle være flere gode ikea tilbud, og ikke minst større!! Til tross for skuffelsen, kjøpte jeg noen plagg til lillemor, og litt småtterier fra varehuset.

Min innebygde mammaklokke (..altså puppene) begynte å si ifra at jeg måtte vende snuten hjemover etter rundt 4 timer. Da var det klart for lunch for Lilja.

Etter loppisen tok jeg og Robin en trilletur til byen. Ingen av oss har ro nok i kroppen til å sitte inne en hel lørdag uten å gjøre noe..spesielt med 20 grader ute!!

Turen gikk til Ricks, hvor vi møtte Ola – en god kompis av meg som jeg ikke hadde møtt på LENGE!!

Her ble det selvfølgelig kakao med krem!! Nammmmm 😀 Elsker kakao!!


Cafè dilla?? Mammasyndrom!!

Det å sitte hjemme er ikke aktuelt, og da er det supert at jeg begynner å bli kjent med så mange nybakte mødre. Fredag tok jeg og Robin, som hadde tatt tidlig helg, turen til Solsiden for å spise lunch med Nathalie og Mathias.

Mathias er bare 3 uker større enn Lilja, så vi ser muligheten for kjæresteri der 😛



Home Sweet Home

De siste dagene har vært hektiske, og ikke minst “nye”. På sykehuset var det allerede lagt opp rutiner for oss som vi måtte følge, men nå som vi er kommet hjem, må vi lage rutinene selv. Lilja må spise hver 3 – 4 time for å klare å legge på seg, noe som er en utfordring når hu egentlig bare vil sove.

Tiden har gått med til amming, spising, skifting av bleier, soving og besøk. Og det er så herlig å endelig kunne ha denne tiden som alle snakker om. Vi synes det er veldig koselig når så mange vil komme å se på mirakelet vårt <3 og viser stolt frem snuppa vår <3



Et skritt tilbake, TO skritt frem – så i MÅL!

Jeg satt pal hele dagen og ventet på at Lilja skulle bli sulten. Og det ble hun. Hun spiste som bare det, og da mener jeg melk fra puppen. Selv om det kom i retur i alle retninger, var det et skritt i riktig retning. Neste måltid ble det samme, og sykepleieren mente at hun var sterk nok til å spise selv resten av måltidene også, så hun tok ut slangen i nesen.

Sonden var borte, – en slange mindre



Det bør ikke gå lengre enn 3 – 4 timer mellom hun får mat, og da det var gått rundt noe slikt, begynte vi å vekke henne. Jeg satt klar med sprengfulle melkevogner, og prøvde alle triks for å vekke tornerose, men til ingen nytte. Etter over en time med alle luretriks for å få henne til å våkne, mente sykepleieren at hun måtte ha mat, og at de måtte legge ned en ny sonde.

Jeg ble så lei meg. Vi hadde jo gått fremover i dag. De kunne jo ikke mene at de bare skulle prøve i en time?? Jeg gråt. Triste tårer denne gangen. Jeg synes de ga opp for lett. . . Sonden ble lagt ned, og jeg hulket av skuffelse. Selv om hun var frisk, så følte jeg det veldig på kroppen når hun måtte få en slange ekstra, når det bare var timer siden det gikk andre veien.

Den stakkar sykepleieren som måtte trøste meg, prøvde alt hun kunne for å overbevise meg om at det så absolutt ikke var noe galt med meg, og at Lilja ikke kjente at det satte ned en ny sonde. Som plaster på såret mente hun at vi kanskje kunne få flytte inn på familiefløya i samme etg som intensiven, slik at når hun ble sulten neste gang ble det lettere for meg å komme med matfatet.

Jeg trakk litt på smilebåndet.. . . . . . .

Sykepleieren, ettbarnsmoren Lena, sa at hun hadde gode nyheter. Vi kunne få familierom + ha lilja på rommet for første gang alene. Det ville si at hun likevell fikk bort TO ledninger, til tross for at sonden måtte ned igjen. Alarmen på foten som målte puls + Glukose ble tatt bort, slik at nå hadde hun bare sonden i nesen + intravenøst på hånden som hun får antibiotika og vitaminer gjennom!.

Kvelden kom og vi rigget oss til på nytt rom. Lilja spiste måltidet etter sonden var satt ned på vanlig måte. Jeg satte av en halvtime før mat-tid til å vekke henne, slik at hun var våken nok til å få i seg det hun måtte. 42 ML melk må hun spiåse selv for å slippe å bruke sonden. Det klarte hun hele tre ganger i løpet av natten. Flinke jenta mi <3

En hel natt uten skriking og mat gjennom nesa. For en lettelse.


Etter to døgn på familierom, hadde ikke Lilja brukt sonden som de satte inn på nytt en eneste gang. Sykepleierene mente både jeg og Lilja hadde gjort en super jobb, og ble belønnet med å få dra hjem. VI SKULLE FÅ DRA HJEM!!!

Mandag 6.juni.2011, TERMINDATOEN MIN, kl 13.00 dro vi hjem

Det var nok en hormonell gråtkvalt Rachel som satte seg i bilen og vendte snuten hjemmover til hus og familieliv den dagen. Det var uvirkelig at vi endelig skulle få bli en normal småbarnsfamilie. Endelig!! Lilja var allerede over en uke, og 3270 gram da hun dro fra sykehuset. Med ny sjekk etter 3 dager, skal de følge med om hun klarerå legge på seg nå når vi er hjemme.

 

klar for turen hjem, og starten på livet <3





Alvorets time var kommet. . .

Fredag etter undersøkelsen, litt kos og en høneblund, kom fysioterapauten for å sjekke Liljas reflekser og tilstedeværelse. Hun bøyde og tøyde på henne i alle retninger, og stakkar lilja som i utgangspunktet var blid og sulten (..og jeg gledet meg til å prøve å amme igjen) ble utslitt av prosessen, og sovnet som en stein rett etter treningstimen – og atter en ny forbanna sprøyte med melk ble gitt. Når skulle det bli min tur?? Lyspunktet her var vell at Robin fikk lov til å være “melkesjef” for en gangs skyld, og fikk ansvaret for å presse inn melken. ” En i minuttet” – fikk han beskjed om. Så der satt han med stopperklokka og morsmelka.

Denne dagen gikk også med til å slappe av med Lilja på fanget. Omsider fikk jeg prøvd meg på amming, og hun klarte to hele måltider – UTEN SPRØYTEMELK! jippii… så stolt, både jeg og Lilja!

Mamma stakk innom en tur med proviant og nødvendigheter. Jeg merker at selvpleien blir satt i et annet fokus i slike situasjoner, og det at så mange sier at kiloene forsvinner den første tiden, er faktisk sant. Selvfølgelig så får man ikke fix ferdig beach kropp med innebygd sixpack 1 uke etter fødselen, men bikini skal jeg nok klare å gå i !
(..og for de som måtte lure på hvordan magen min ser ut nå…så må dere faktisk bare lure!!)

…..så lenge ikke mamma fortsetter å komme med store skolebrød, så skal dette gå bra !!!

KVELDEN KOM, og legen på vakt ville snakke med oss.
“Vi tar et møte angående MR undersøkelsen om en times tid”, sa hun.

Hjertet mitt har aldri pumpet så mye som da vi gikk de ti skrittene fra Brumlemann og inn på et kontor. Alle verdens tanker og følelser suste gjennom meg, og jeg rakk egentlig ikke registrere at vi hadde kommet oss inn på rommet og satt oss ned.



Det å gå fra å ønske seg et friskt barn mest i hele verden, til å godta alt, for prisen av livet til barnet ditt, er kort. Vi hadde forberedt oss på det meste, og ble overrasket over oss selv hvor fort vi aksepterte. Hvor lett det var å skifte fokus og hvor lett det var å innstille seg på et annet utfall. Vi var glade i henne uansett hva beskjeden var. Hun var datteren vår for enhver pris. En premie i seg selv. Ingen vedsidenav. Hun var alt for oss.  

“Jeg er så heldig å få være på vakt i dag, og overrekke dere nyheten om at Lilja Ambrosia er så frisk som hun kan være”

Du kan kanskje skjønne at jeg gråter når jeg skriver dette. Og at det nå bare er gledestårer…!

JENTA VÅR ER FRISK!!!

MR undersøkelsen var så fin som den kunne være. De kunne ikke se noe, men kunne selvfølgelig ikke utelukke at det skjenne noe senere. Uansett var dette det beste resultatet de kunne håpet på, og at vi burde nå fokusere på det som kom, og la spekulasjoner hvile.

Selvfølgelig, sa jeg. Jeg gråt og gråt og gråt..for en lettelse. Flere gravidkilo raste av i en fei, og skuldrene lette som fjær. Jeg kysset verdens beste kjæreste midt på truten, og gråt litt mer.

Elsker dere, familien min <3

Overflytting til Brumlemann

Torsdag:

Jeg dro rett til pumperommet (ja, vi kvinner er priviligerte nok til å ha et eget rom for melking og det som har med pupper å gjøre), før jeg tok turen inn til Klatremus. INGEN LILJA? Hjertet hoppet over noen slag, og jeg tumlet meg bort til rommet over gangen. “ehh.. Hauan, Lilja, hvor er hun??” spurte jeg sykepleieren. Hun bare smilte og pekte på rommet ved sidenav. Hun hadde blitt flyttet til et annet rom fordi nå trengte hun mindre tilsyn og hadde mindre slanger å holde styr på.

Vi var nå “bosatt” på BRUMLEMANN

Robin sto allerede klar ved senga hennes og hadde hjulpet pleieren med å flytte henne og utstyret over. Hun hadde fått fjernet en del slanger, og fått seg smukk! Hehe, for et syn! Lille Lilja med en diger smukk. Tutten, som vi kaller den.

 Det var utrolig deilig å komme ut fra “rolige klatremus, til et litt mer fritt rom. Her fikk vi stelle henne, vaske håret og skifte bleie på henne. Vi målte henne for første gang

50 cm og hodeomkrets på 37. Fødselsvekt: 3180gr – HELT PERFEKT!

Vi lå hele dagen og bare koste oss med henne. Vi fikk jo holde henne så mye vi ville, så dagen gikk med til å beundre.
Tenk det, at vi har laget noe så utrolig nydelig <3 Well done, Robin 😉

Flere og flere ledninger blir fjernet for hver dag, og det som gjenstår er MR + resultater og det at hun må klare å ta til seg nok mat fra puppen. Det skriker i mammahjertet hver gang de setter den store sprøyta med melk hun får gjennom nesen. Da blir hun jo mett, og rekker ikke bli sulten slik at jeg kan amme.

Torsdag kveld gråt jeg en ammetåreskvett på veien tilbake til hotellet. Jeg vil jo så gjerne amme, og føler ikke jeg får brukt råvarene slik de burde brukes. Jeg kom frem til at jeg måtte sette ned foten, og si ifra at jeg ikke ønsket å ha det slik.
Wææ, kunne jeg virkelig bare si det slik?

Fredag kom, og det var klart for den store undersøkelsen.

Typisk nok hadde de sprøytet henne full med melk da vi kom på morgenkvisten, så milkingmama måtte vende snuten mot pupperommet. De var i full gang med å pakke henne inn til MR. Prosessen var slik at spedbarn måtte være gode og mette, ha sov i ro i ørene + bomull + 2 x luer og klær. Hun ble pakket godt inn som en mumie, og utstyrt med smukk og sukkervann.

Vi skulle på vår første trilletur.


Turen bort til MR hadde vi allerede gått en million gang i og med at det ligger på veien til hotellet, så turen gikk kjapt. i følge av en intensivsykepleier entret vi koridoren med de enorme maskinene. Har du noen gang sett en slik maskin de utfører undersøkelsen i? HJELPES! Det så virkelig ut som at vi var på en annen planet. Det var en diger maskin formet som en iglo med masse lys og knapper. Midt i maskinen var det et hull og et brett som stakk ut. Der ble Lilja plassert, og “tapet” fast. Hun ble koblet opp mot diverse maskiner, og mor og far utstyrt med øreklokker.
Skulle ikke hun ha øreklokker om vi måtte?
Tydeligvis ikke. De satte igang, og det ble et helsikes til bråk! Banking, tromming, during og uling. Stakkar jente!

Etter ca 40 min var undersøkelsen ferdig, og det første vi spurte om var selvfølgelig når vi fikk svar.

“DET MÅ DU NOK VENTE LITT PÅ. LEGENE MÅ SE GJENNOM RESULTATENE, SÅ SKAL DE HA MØTE, OG SÅ KANSKJE DE KOMMER INNOM PÅ RUNDEN….”

…som om jeg ikke hadde forventet å få det svaret.. så jeg nikket og det ble med det. . .

Vi trillet tilbake. Ting var uforandret. Vi viste fortsatt ikke noe. Bare at det var over.

Vi skulle ikke vente på flere undersøkelser, bare svar.  – og det holdt lenge!



Jeg har blitt mamma!!

Det ble onsdag, og Lilja Ambrosia var hele 4 dager. Gud som tiden flyr i det ene øyeblikket, og står stille i det neste.

Da vi kom på intensivrommet, var “ståa” egentlig den samme som da vi forlot henne kvelden før. Hun var fortsatt døsig etter medikamentene, og ganske så innstilt på å ta atter en høneblund. Likevell skjedde det endelig noe. Legene trappet ned på respiratoren, hvor hun nå fikk hjelp med 15 drag per minutt, mot 45 som hun hadde fått tidligere. Resterende pustedrag (som ligger på ca rundt 50) måtte hun gjøre selv. Endelig fikk hun bruke kroppen sin litt.

Det kom inn en dame med en diger maskin. “HAUAN” hvisket hun. Alle skvatt til, og vinket henne bort til oss. hun skulle ta ultralyd av hodet til Lilja for å se om hun kunne finne noen blødninger, skader på hjernen osv. “det ser helt fint ut”, sa damen, og jeg braste i gråt. Ikke den hulkende forferdelige gråten, men glade tårer. Hun hadde ingen synlige skader på hjernen gjennom ultralyd.. . det var jo en positiv nyhet! Selv om dette ikke sa noe om tilstanden, så fortalte testen om det var synlige skader på skallen, kammer og blødninger. VI HADDE UTELUKKET NOE!


Videre kom neste store maskin rullende inn døra til “klatremus”. “KLATREMUS” heter rommet hun har ligget på, og jeg synes de har valgt riktig navn til riktig rom. Klatrende sterke små babyer!
Stakkar Lilja ble smurt inn med “hvit kvae” på hodet og dekt med elektroder i alle regnbuens farger. Denne testen fikk vi ingen svar på der og da, og legen kunne ikke gi noe svar før han hadde analysert alle bunner og topper av testen.

 Vi ventet igjen – og venter fortsatt!

MELK! Lilja var endelig våken nok til å begynne å få melk gjennom sonden i nesen som går rett ned i magesekken. Sakte men sikkert må hun venne seg til å få mat i magen, og ikke bare sukkervann og alle de andre medikamentene hun har levd på hittil. Kan tenke meg det gjorde godt til lillemagen å få litt kraftmat!!! ….stakkar hun må være sulten
(…selv om hun er en kraftig plugg til å ha ligget der i 4 dager)

Timene gikk, og Lilja ble mer og mer våken.


 

Legen mente at om hun fortsatte å våkne, kunne vi snart fjerne tuben i halsen hennes.
Legen rakk ikke gå ut døra før hun begynte å vri hodet frem og tilbake, og tiden var inne. Tuben måtte fjernes nå!! Det å fjerne tuben i halsen var det kun legene som kunne gjøre, og prosessen gikk utrolig raskt. Av med tape og det som holdt den på plass, og vips var den ute fra halsen. Jeg gråt igjen!

Lilja vridde seg i alle retninger og gryntet litt på nesa. Alle på vakt sto spent sammen med oss og ventet på det første vrælet. Hun ble rødere og rødere i ansiktet, som om at nå kom det et skikkelig brøl, men den gang ei.
Hun la seg til å sove.. IGJEN!

Vi vasket henne litt i ansiktet og på hodet, fjernet litt flere ledninger som de ikke trengte lengre, og plutselig sa hun som var på vakt. “Vil du kanksje holde henne litt nå?” 

Jeg braste i gråt, igjen. SELVFØLGELIG.

Jeg skalv!

Jeg kledde av meg på overkroppen og fikk på meg sykehusskjorta. Før jeg hadde rukket å sette meg i stolen hadde hormonene og jurene tatt overhånd, og skjorta var mildt sagt dynket i melk. Whatever. . litt melk, liksom! Jeg satte meg til rette, tårene trillet som tinntallerkener nedover kjinnene. Jeg klarte faktisk nesten ikke å se gjennom alle tårene. Så fikk jeg henne inntil. Jeg kjente den varme deilige kroppen hennes mot min. Kjente hendene hennes lete. Munnen søkte etter puppen. Hun fikk det som hun ville. Jeg fikk det som jeg ville.

JEG FØDTE PÅ NYTT.

DET BESTE ØYEBLIKKET I HELE MITT LIV.

DEN BESTE DAGEN I HELE MITT LIV.

JEG HADDE BLITT MAMMA <3

vERDENS HERLIGSTE NYDELIGSTE <3

 

Vi er overlykkelige over å endelig ha tatt og følt på det å være foreldre. En ubeskrivelig herlig følelse.

Nå skal vi nye synet og følelsen av Lilja resten av kvelden!

… jeg henger en dag etter her ejg skriver, så skal se om jeg får oppdatert om dagen i dag litt senere 🙂

I morgen, FREDAG er det klart for MR undersøkelse. Det er dette som er siste nervepirrende del av undersøkelsene. Det er denne som kan vise eller gi en pekepinn på om hun har tatt noen skade av surstoffmangelen eller ikke.

EN natt igen før vi kan puste litt ut.

R <3 R <3 L <3