The Inside Story: Fødselshistorien min …

Klokken er 09.00 torsdag 28 januar, og jeg setter meg i frisør stolen, klar for å frehe meg opp før den kommende “nybakt mamma tilværelsen” setter inn. Med lange krøllete lokker, drar jeg videre på legekontroll kl 12, hvor jeg uttrykker min frustrasjon over å fortsatt være gravid. Det var 8 dager før termin, og mine tidligere fødsler hadde allerede skjedd. Altså fødsel flere dager før termin. Jeg hadde ved flere anledninger hintet om det “ikke var noe hun kunne gjøre”, og denne gangen fikk jeg endelig gjennomslag. På grunn av et høyt symfysemål (stor mage), mye vann og en sliten kropp, gikk hun med på å gjøre en GU-undersøkelse, for å se om de sterke kynnerene jeg hadde hatt over lang tid hadde noen virkning.

Legen rynket litt på pannen i det hun kjente etter på modning, åpning og samtidig gjorde det hun kunne for at det kunne bli noen fortgang på fødselen. Vell nede fra undersøkelsesstolen spurte jeg spent på om det bare var en lurebaby, eller om det i det hele tatt var klart for at han kunne komme. I løpet av de 10 minuttene jeg hadde vært inne hos legen hadde jeg hatt mine vanlige sterke kynnere, noe legen hadde bitt seg merke i, og poengterte at det var gode modningsrier.

“du er moden, så det er klart. Og med 4-5 cm åpning får vi håpe du slipper å gå så lenge. Han må komme seg litt lengre ned, men det tror jeg går fort nå som vi har irritert han litt”..

I det jeg satte meg i bilen og kjørte mot neste gjøremål på dagsplanen som var kurs i “Rema filosofi” med Ole Robert Reitan, kjente jeg adrenalinet pumpe og tankene fly vilt. Hva hadde hun egentlig sagt? Nesten 5 cm? Det var jo halvveis..! Jeg rakk ikke tenke så mye mer på det, før møtet var i gang, og jeg nok en gang fikk poengtert at jeg så meget fødeklar ut, og at sjefen selv mente jeg så ut til å sprekke “in no time”.

På vei hjem følte jeg på at kroppen var irritert over legebesøket tidligere på dagen, og turen hjem i rushtrafikken virket uendelig lang. Kynnerene hadde blitt mer intense, men likevell ikke “gode nok” til at jeg følte på meg at noe var på gang. Vell hjemme måtte jeg legge meg på sofaen, før de siste dagsrutinene skulle gjøres. Barna måtte i seng, og jeg psyket meg opp til planleggingsdag med gjengen neste dag. Underveis den kvelden spurte Robin meg om hvilken skala jeg var på. Vi hadde de siste ukene brukt en skala fra 1 – 10 (hvor 10 var fødsel på gang!) til å kategorisere meg og min tro på fødsel. Jeg endte stort sett på skala 1-2, men da jeg kom hjem fra kurs, hadde jeg svart 6. Etter avsløringene mine fra legekontoret, ble også uttrykket hans endret, og lurte på hvor høyt jeg egentlig måtte være før vi skulle på sykehuset. Svaret var 8-9.


To uker tidligere hadde kroppen min lurt meg på samme måte som jeg følte meg den kvelden. Jeg trodde noe var på gang, så jeg hadde lastet ned en rie-teller, for å prøve å bli klok på kroppen min. Jeg viste hvor vondt jeg skulle ha før det var action, men var også nervøs over å vite at jeg allerede hadde 5 cm åpning og hadde hatt tre kjappe fødsler tidligere. Mellom bretting av klær, dusjing og kveldsstell tok jeg tiden på de såkalte kynnerene mine, og ble ikke mindre rolig i kroppen av å se at de kom med 2 minutters mellomrom. Likevell, sta som jeg er, la jeg meg for å sove, og nektet på at dette var noe annerledes enn to uker tidligere. Det ble jo tross alt bedre av å ligge, så da måtte det jo bare være lureri. Jeg kjente kroppen begynne å bli sliten. Med sterke kynnere i flere uker, hadde jeg etter hvert begynt å sove dårlig om nettene, og som vanlig ha litt for mye å gjøre på dagtid.

Jeg sovnet. Våknet. Sovnet. Sto opp. Klokken var 02.30.

Jeg kjente igjen nattens forløp.

Jeg kjente igjen adrenalinet som bygde seg opp i kroppen. Nervøsiteten. Spenningen.

Jeg kunne ikke ringe enda. Jeg måtte være sikker selv. Så jeg ventet. Ventet, telte, og ventet. Til slutt tok fornuften over, og føden ble ringt. Etter flere minutters skravling fra min side, mente de at jeg burde ta turen nedover. Jeg var nervøs. Enn om jeg måtte dra hjem igjen..! Uansett, vi måtte ha barnevakt, så jeg dristet meg til å sende mamma en melding for å spørre om hun var våken. Det tok ikke mange sekundene før hun svarte “jeg kommer”. . Plutselig skjedde alt så fort, og vips så var vi på vei ut døra, og Robin stakkar som ikke hadde blitt varslet før i siste sekund, rakk så vidt å våkne.

Vi kjørte den vanlige veien. Ikke snarveien. Det var jo ikke fødsel på gang, liksom!

– bare litt usikker på hvor nære den jeg var..

Klokken var 03, og vell inne på sykehuset ble vi møtt av en koselig jordmor, som helt tilfeldig også tok imot Filip da han ble født. Hun fortalte at hun hadde tappet i badevannet til meg, og jeg tenkte for meg selv at denne prosedyren gikk kjapt, vell vitende etter tre fødsler, at hun ikke verken sjekket “tilstand” (åpning) eller målte aktiviteten av kynnerene.

Neida, denne dama var klar i sin tale: du skal føde.

Jeg kjente en lettelse i kroppen i det hun sa det, samtidig som angst, panikk, lettelse, glede, spenning og adrenalin bygde seg opp i kroppen. .  

Etter tre vanlige fødsler og ingen smertelindring, var jeg fast bestemt på å klare det selv denne gangen også, så hun foreslo at jeg skulle føde i vann. Hun var den jordmoren som hadde tatt i mot flest vann-fødsler på St. Olavs, så jeg var glad for å få dette tilbudet. Før plaskingen begynte, ble jeg tilbud klyster, noe jeg heller aldri hadde behøvd før, men som jeg følte var helt ok siden jeg skulle føde i vann. Og for de som synes at det høres ekkelt ut, så er det ikke det. Go for it.. ! -no more said.


Den første timen var det behagelig. Plaske slik rundt og skravle mellom riene, men det skulle ikke vedvare. Jeg ble utålmodig, ønsket å vite mer om status. Hvor langt i prosessen hadde jeg egentlig kommet? Jeg pustet meg gjennom lange sterke rier, og helt bevist drøyde hun sjekken enda 30 minutter bare ved å prate med oss. Hun hadde god tid til oss da jeg var den eneste fødende kvinnen på avdelingen den natten. Med stearinlys og god stemning i badekaret mellom riene, hadde klokken blitt 04:45, og det var tid for sjekk. Jordmoren gjorde undersøkelsen i vann, og kunne konstatere at jeg hadde 8 cm åpning, men at en “kant” hindret babyen i å komme helt ned, så vi ble enige om at hun skulle hjelpe til med kanten når det nærmet seg innspurt. Jeg poengterte at hos alle de andre hadde de tatt vannet, og ønsket veldig at hun også skulle gjøre det når jeg følte for å presse. – hun pleide sjeldent å ta vannet, men gikk med på å vurdere det underveis.

Jeg måtte på do! – og sannelig hadde kroppen gjort seg opp en mening om å starte innspurt riene på do!

“Nei nei, kom deg i vannet, vi vil vel ikke ha babyen i do?” – sa jordmoren, og hjalp meg tilbake. Hun gjorde slik hun hadde lovet, og hjalp babyen “over kanten” samtidig som hun tok vannet, og i samme sekund som hun gjorde dette, hadde jeg min første press-rie. Hodet var nesten ute, og den berømte “hold igjen, ikke press” strofen klinget i ørene mine. Med kun EN tanke i hodet på at dette var absolutt siste gang jeg skulle føde, og at lillebror var kun et press unna, klarte jeg det. Alt gikk så fort, og plutselig etter neste press kl 05:22 var lillebror ute.

Jeg hentet opp min nyfødte sønn fra vannet, og la han på brystet. Jeg gråt. Han gråt. Det var et fantastisk øyeblikk i det han åpnet øynene sine og ser rett på meg. Han var helt perfekt. Jeg hadde født mitt fjerde friske nydelige barn, vår andre sønn. Følelsen var og er ubeskrivelig.


Kl 05.22, 29 januar ble lillebror født. Han veide hele 4055 gram, og var 50 cm lang.

Det å føde i vann var en magisk opplevelse, og anbefaler de som får muligheten til å gjøre det. Jeg takker også jordmoren Nina og hjelpepleieren Anniken for en veldig fin opplevelse. Vi følte oss godt tatt imot, og trygge under hele fødselen.

Nå koser vi oss hjemme, og lærer å kjenne hverandre. Tiden etter fødselen har vært noe tyngre enn tidligere, og det har tatt lengre tid før jeg har kunnet gjøre vanlige ting. Man sette plutselig ting i perspektiv, og selv om man priser seg lykkelig over en frisk nyfødt baby, er det så unødvendig med alt det andre som skal følge med i tiden etter. Jeg viste det skulle skje, men det er ting man ikke kan forberede seg på.

Nå er det tid for pupp, kos og kaos her i huset, og jeg gleder meg så til å vise dere flere bilder av lillebror, og ikke minst meddele hva han skal hete..!

…han har nemlig fått et navn!

Klem Mamma Rachel

 

 

 

 

 

 

 

 

17 kommentarer
    1. Fantastisk lesing! Rørende !! 🙂 har lange 8 uker igjen av mitt tredje svangerskap, og kjenner jeg gruer meg til fødselen nå mer enn før.. Er det noe du har gjort? I såfall, har du noen beroligende tips? 🙂 selvom det å lese din fjerde fødselshistorie er faktisk overraskende beroligende 🙂 gleder meg til å høre navnet ! Gratulerer så masse <3

    2. Så fin fødselshistorie😊 Kjenner meg igjen i tanken om å være “helt sikker” før man drar til føden som flergangsfødende😉

    3. Hey hey, tårer i øynene for dere her i Stjørdal i kveld. Så nydelig å lese. Og du, jeg gidder aldri å lese ferdig dårlig skrevne setninger. Dette leste jeg til siste ord. Du er rå til å skrive, skriver fengende og bra.

    4. Så flott, nydelig historie <3
      Gratulerer så mye med ditt fjerde velskapte barn og kos dere i tiden fremover <3
      Klem

    5. Tusen takk for at du deler med oss lesere. Helt fantastisk historie, nok en gang <3 dere er altså så herlige! Jeg ønsker dere alt godt. Jeg håper du får det lettere framover. Hver fødsel er en ny opplevelse og en ny tid etter. Men er det noen som klarer det perfekt så er det deg! Du er virkelig et forbilde. Som dame, mor, kone, huseier, hundemor, butikkdriver, osvosvosv. Du er så god i alt. Sender deg en god klem.

    6. Stine m: 8 uker er lenge når man allerede har begynt å gå lei. For min del hjalp det å tenke på at babyen i magen hadde det bedre hos meg enn utenfor magen i noen uker til, og at alternativet med en for tidlig født baby i kuvøse ikke var å ettertrakte. Lykke til med innspurten, kos deg med magen så langt det går ! 🙂 En fødsel er noe fantastisk, og som jeg heller gjennomgår en ekstra gang, i forhold til å gå 9 måneder gravid..! Lykke til 🙂

    7. Åh, etter 3 slike flotte opplevelser selv å, elsker jeg fortsatt å lese andres og er bittelitt lei meg for ikke å få oppleve det igjen. Sier meg fornøyd med 3 flotte eksemplar 😉
      Spent på navnet, og holder en knapp på et L-navn…. (Hvis du er like “gæærn” som meg på bokstaver og symmetri da)

    8. Hei Rachel! Gratulerer med den lille<3 Med tanke på at du har født før termin alle fire gangene - har du noen triks for å få igang fødselen som du vil dele med oss? Fikk du gjort sånn GU før de andre fødslene og? Eller tror du det er tilfeldig at du har født tidlig hver gang?

    9. Åh! For en fin og rørende opplevelse! Har selv 2 fine gutter, det er noe helt spesielt med fødsel. Gir et skikkelig adrenalinkick synes jeg <3 takk forvalt du deler, liker bloggen din så godt. Ønsker dere alt godt i tiden fremover 🙂

    10. For en fantastisk fin og “kontrollert” fødselshistorie. Ingen tvil om at du stoler på kroppen din og forstår når den gjør seg klar. Gratulerer så mye!

    11. Så fin fødselshistorie! Har ingen barn selv, men gråter like mye hver gang jeg leser fødselshistorie eller ser en fødsel på TV :p Det er noe helt spesielt med fødsler, helt utrolig fascinerende synes jeg.
      Er så spent på navnet hans! du har så fine navn på de 3 andre 🙂 Holder en knapp på et L-navn!

    12. Maria: jeg ble sjekket slik før alle de andre også, men jeg tror ikke at det er tilfeldig at barna er født på datoene 27,28,29 og 30 !! 🙂 🙂 så det har nok mest med min syklus og lengde på svangerskap å gjøre, men tror også at det hjalp meg med noen dager!!

    13. Så koselig å lese om din hverdag! Du skriver så levende 🙂 Nyt tiden med den nye verdensborgeren <3 vips så er de komfirmanter!

    14. Fin historie 🙂 Gratulerer så masse med den flotte gutten deres 🙂 Bildet av dere tre var helskjønt! Nyt tiden 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg