Klokken er 09.00 torsdag 28 januar, og jeg setter meg i frisør stolen, klar for å frehe meg opp før den kommende “nybakt mamma tilværelsen” setter inn. Med lange krøllete lokker, drar jeg videre på legekontroll kl 12, hvor jeg uttrykker min frustrasjon over å fortsatt være gravid. Det var 8 dager før termin, og mine tidligere fødsler hadde allerede skjedd. Altså fødsel flere dager før termin. Jeg hadde ved flere anledninger hintet om det “ikke var noe hun kunne gjøre”, og denne gangen fikk jeg endelig gjennomslag. På grunn av et høyt symfysemål (stor mage), mye vann og en sliten kropp, gikk hun med på å gjøre en GU-undersøkelse, for å se om de sterke kynnerene jeg hadde hatt over lang tid hadde noen virkning.

Legen rynket litt på pannen i det hun kjente etter på modning, åpning og samtidig gjorde det hun kunne for at det kunne bli noen fortgang på fødselen. Vell nede fra undersøkelsesstolen spurte jeg spent på om det bare var en lurebaby, eller om det i det hele tatt var klart for at han kunne komme. I løpet av de 10 minuttene jeg hadde vært inne hos legen hadde jeg hatt mine vanlige sterke kynnere, noe legen hadde bitt seg merke i, og poengterte at det var gode modningsrier.

“du er moden, så det er klart. Og med 4-5 cm åpning får vi håpe du slipper å gå så lenge. Han må komme seg litt lengre ned, men det tror jeg går fort nå som vi har irritert han litt”..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I det jeg satte meg i bilen og kjørte mot neste gjøremål på dagsplanen som var kurs i “Rema filosofi” med Ole Robert Reitan, kjente jeg adrenalinet pumpe og tankene fly vilt. Hva hadde hun egentlig sagt? Nesten 5 cm? Det var jo halvveis..! Jeg rakk ikke tenke så mye mer på det, før møtet var i gang, og jeg nok en gang fikk poengtert at jeg så meget fødeklar ut, og at sjefen selv mente jeg så ut til å sprekke “in no time”.

På vei hjem følte jeg på at kroppen var irritert over legebesøket tidligere på dagen, og turen hjem i rushtrafikken virket uendelig lang. Kynnerene hadde blitt mer intense, men likevell ikke “gode nok” til at jeg følte på meg at noe var på gang. Vell hjemme måtte jeg legge meg på sofaen, før de siste dagsrutinene skulle gjøres. Barna måtte i seng, og jeg psyket meg opp til planleggingsdag med gjengen neste dag. Underveis den kvelden spurte Robin meg om hvilken skala jeg var på. Vi hadde de siste ukene brukt en skala fra 1 – 10 (hvor 10 var fødsel på gang!) til å kategorisere meg og min tro på fødsel. Jeg endte stort sett på skala 1-2, men da jeg kom hjem fra kurs, hadde jeg svart 6. Etter avsløringene mine fra legekontoret, ble også uttrykket hans endret, og lurte på hvor høyt jeg egentlig måtte være før vi skulle på sykehuset. Svaret var 8-9.

To uker tidligere hadde kroppen min lurt meg på samme måte som jeg følte meg den kvelden. Jeg trodde noe var på gang, så jeg hadde lastet ned en rie-teller, for å prøve å bli klok på kroppen min. Jeg viste hvor vondt jeg skulle ha før det var action, men var også nervøs over å vite at jeg allerede hadde 5 cm åpning og hadde hatt tre kjappe fødsler tidligere. Mellom bretting av klær, dusjing og kveldsstell tok jeg tiden på de såkalte kynnerene mine, og ble ikke mindre rolig i kroppen av å se at de kom med 2 minutters mellomrom. Likevell, sta som jeg er, la jeg meg for å sove, og nektet på at dette var noe annerledes enn to uker tidligere. Det ble jo tross alt bedre av å ligge, så da måtte det jo bare være lureri. Jeg kjente kroppen begynne å bli sliten. Med sterke kynnere i flere uker, hadde jeg etter hvert begynt å sove dårlig om nettene, og som vanlig ha litt for mye å gjøre på dagtid.

Jeg sovnet. Våknet. Sovnet. Sto opp. Klokken var 02.30.

Jeg kjente igjen nattens forløp.

Jeg kjente igjen adrenalinet som bygde seg opp i kroppen. Nervøsiteten. Spenningen.

Jeg kunne ikke ringe enda. Jeg måtte være sikker selv. Så jeg ventet. Ventet, telte, og ventet. Til slutt tok fornuften over, og føden ble ringt. Etter flere minutters skravling fra min side, mente de at jeg burde ta turen nedover. Jeg var nervøs. Enn om jeg måtte dra hjem igjen..! Uansett, vi måtte ha barnevakt, så jeg dristet meg til å sende mamma en melding for å spørre om hun var våken. Det tok ikke mange sekundene før hun svarte “jeg kommer”. . Plutselig skjedde alt så fort, og vips så var vi på vei ut døra, og Robin stakkar som ikke hadde blitt varslet før i siste sekund, rakk så vidt å våkne.

Vi kjørte den vanlige veien. Ikke snarveien. Det var jo ikke fødsel på gang, liksom!

– bare litt usikker på hvor nære den jeg var..

Klokken var 03, og vell inne på sykehuset ble vi møtt av en koselig jordmor, som helt tilfeldig også tok imot Filip da han ble født. Hun fortalte at hun hadde tappet i badevannet til meg, og jeg tenkte for meg selv at denne prosedyren gikk kjapt, vell vitende etter tre fødsler, at hun ikke verken sjekket “tilstand” (åpning) eller målte aktiviteten av kynnerene.

Neida, denne dama var klar i sin tale: du skal føde.

Jeg kjente en lettelse i kroppen i det hun sa det, samtidig som angst, panikk, lettelse, glede, spenning og adrenalin bygde seg opp i kroppen. .  

Etter tre vanlige fødsler og ingen smertelindring, var jeg fast bestemt på å klare det selv denne gangen også, så hun foreslo at jeg skulle føde i vann. Hun var den jordmoren som hadde tatt i mot flest vann-fødsler på St. Olavs, så jeg var glad for å få dette tilbudet. Før plaskingen begynte, ble jeg tilbud klyster, noe jeg heller aldri hadde behøvd før, men som jeg følte var helt ok siden jeg skulle føde i vann. Og for de som synes at det høres ekkelt ut, så er det ikke det. Go for it.. ! -no more said.

Den første timen var det behagelig. Plaske slik rundt og skravle mellom riene, men det skulle ikke vedvare. Jeg ble utålmodig, ønsket å vite mer om status. Hvor langt i prosessen hadde jeg egentlig kommet? Jeg pustet meg gjennom lange sterke rier, og helt bevist drøyde hun sjekken enda 30 minutter bare ved å prate med oss. Hun hadde god tid til oss da jeg var den eneste fødende kvinnen på avdelingen den natten. Med stearinlys og god stemning i badekaret mellom riene, hadde klokken blitt 04:45, og det var tid for sjekk. Jordmoren gjorde undersøkelsen i vann, og kunne konstatere at jeg hadde 8 cm åpning, men at en “kant” hindret babyen i å komme helt ned, så vi ble enige om at hun skulle hjelpe til med kanten når det nærmet seg innspurt. Jeg poengterte at hos alle de andre hadde de tatt vannet, og ønsket veldig at hun også skulle gjøre det når jeg følte for å presse. – hun pleide sjeldent å ta vannet, men gikk med på å vurdere det underveis.

Jeg måtte på do! – og sannelig hadde kroppen gjort seg opp en mening om å starte innspurt riene på do!

“Nei nei, kom deg i vannet, vi vil vel ikke ha babyen i do?” – sa jordmoren, og hjalp meg tilbake. Hun gjorde slik hun hadde lovet, og hjalp babyen “over kanten” samtidig som hun tok vannet, og i samme sekund som hun gjorde dette, hadde jeg min første press-rie. Hodet var nesten ute, og den berømte “hold igjen, ikke press” strofen klinget i ørene mine. Med kun EN tanke i hodet på at dette var absolutt siste gang jeg skulle føde, og at lillebror var kun et press unna, klarte jeg det. Alt gikk så fort, og plutselig etter neste press kl 05:22 var lillebror ute.

Jeg hentet opp min nyfødte sønn fra vannet, og la han på brystet. Jeg gråt. Han gråt. Det var et fantastisk øyeblikk i det han åpnet øynene sine og ser rett på meg. Han var helt perfekt. Jeg hadde født mitt fjerde friske nydelige barn, vår andre sønn. Følelsen var og er ubeskrivelig.

Kl 05.22, 29 januar ble lillebror født. Han veide hele 4055 gram, og var 50 cm lang.

Det å føde i vann var en magisk opplevelse, og anbefaler de som får muligheten til å gjøre det. Jeg takker også jordmoren Nina og hjelpepleieren Anniken for en veldig fin opplevelse. Vi følte oss godt tatt imot, og trygge under hele fødselen.

Nå koser vi oss hjemme, og lærer å kjenne hverandre. Tiden etter fødselen har vært noe tyngre enn tidligere, og det har tatt lengre tid før jeg har kunnet gjøre vanlige ting. Man sette plutselig ting i perspektiv, og selv om man priser seg lykkelig over en frisk nyfødt baby, er det så unødvendig med alt det andre som skal følge med i tiden etter. Jeg viste det skulle skje, men det er ting man ikke kan forberede seg på.

Nå er det tid for pupp, kos og kaos her i huset, og jeg gleder meg så til å vise dere flere bilder av lillebror, og ikke minst meddele hva han skal hete..!

…han har nemlig fått et navn!

Klem Mamma Rachel