I går våknet jeg grytidlig, og som vanlig har jeg ikke ro nok i kroppen til å verken legge meg til å sove, slappe av på soafen eller slå meg til ro med tvtitting. Lys våken da robin dro på jobb kl 05, sto jeg opp, lagde meg frokost og surfet de vanlige sidene på nett før jeg bestemte meg for å gå meg en tur i skogen med guttene. Deilig. Det var godt og varmt i været, sola varmet såvidt og det var helt stille i marka.
Til tross for kynnere når jeg går har jeg jo fått beskjed om at så lenge de ikke er vonde, så er det bare å “kjøre på”. Så jeg senket tempo litt, og stønnet meg gjennom oppoverbakkene. Takk gud for at jeg gikk alene 😛 Jeg kjenner at kroppen er tyngre, kondisjonen dårligere og plassen i magen mindre. Jeg er ikke like lett på foten som jeg en gang var… akk!
Da er det bare for finværsdagene å strømme på. Jeg er ferdig emd å rake bort mose fra plena, rydde hagen, så i gress og plante blomster. Nå kan det bli trivsel på verandaen!
…HERREGUD så dyrt det er blitt for blomster!!
Robin og Håkon skulle på dykkerkurs/teorikurs for siste del av “utdanningen” sin innen Advanced Divers, men først: GRILLINGS!
Dagen begynte med en god frokost, før vi tok på oss finstasen og dro en tur til byen. Der så vi borgertoget, spiste is og møtte masse kjente mennesker. Stemning!
“Det føltes ut som om noen prikket meg på øyelokkene. Helt forsiktig. Jeg vridde meg over på den andre siden, helt inntil den varme kroppen til Robin. Han sov tungt. Prikkingen ga seg ikke. Jeg luktet. Det luktet kaldt, men friskt. Jeg spisset ørene. Helt stille. Ingen lyder. Ingen våkne naboer, avisbud, kranglende katter eller plagsomme måker. Desto mer jeg lå der å tenkte med prikkingen på øyelokkene, jo mer våken ble jeg. Jeg åpnet øynene. Det var rim på soveromsvinduet. Rim som rant nedover som små dråper, smeltet av sola. Sola hadde vekt meg – den hadde lov til det. Jeg lå der under dyna å så ut vinduet, gjennom rimet, og over tretoppen hvor sola såvidt nådde inn vinduet vårt. Tenkte. Smilte for meg selv. Jeg viste at klokka ikke var spesielt mange og at stillheten skyltes klokkeslettet og ikke noe annet. Det var jo 17 mai. En dag for å uttrykke glede gjennom støy. Ja, hvis man egentlig kan kalle det før støy? Det var en fin start på dagen. Norges Nasjonaldag. Jeg rullet meg noen ganger rundt i senga i håp om å få fart nok til å komme meg opp av senga uten så alt for mange stønne lyder. Robin skulle få sove en stund til. Stakkar Robin. Han måtte trøste meg til søvn i går kveld fordi jeg var så sliten – og så presterer jeg å stå opp omtrent før hanen galer. Søvn er tydeligvis ikke noe denne mamman trenger før livet setter igang. . . Jeg kom meg omsider opp av den varme trygge senga, og listet meg bort til småguttene og snek de med meg tilbake til senga. De hang også med hodet og mente tydeligvis at tidspunktet var alt for tidlig, til tross for at de har måttet være med på jobb fra tidlige morninger siden de kom til verden. Mor måtte ha kos, og med tre sovende gutter i senga, kunne jeg bare ligge å stryke på dem alle og beundre. Beundre familien min. Jeg elsket familien min. Livet. Sola. Tidlige morninger. Rim på ruta. Jeg kunne ikke tenkt meg å være noen andre plasser i hele verden, enn akkurat der jeg var. Jeg lukket øynene igjen. Kjente prikkingen komme tilbake på øyelokkene. Åpnet dem. Det var ingen drøm. Det var virkeligheten <3 “
Da var jeg langt inn i svangerskapsuke 37, og ventetiden har startet. Selv om jeg prøver å forberede meg mentalt på å måtte vente tiden ut og mer til, er det vanskelig når man har et så utrolig ønske om å få se lillemor i magen så fort som mulig. Det begynner å kjennes på ryggen, søvnen og ikke minst plassen i magen. Hver gang hun snur seg, føles det som om lungene mine klapper sammen, og at føttene hennes spretter ut på hver side. Stakkar, det må være trangt der inne!! (…så jeg anbefaler deg å komme ut, altså!!)
Så lenge jeg klarer å holde meg i aktivitet om dagene er det greit. Da glemmer jeg ihvertfall noe av ventetiden.
I morgen, mandag 16 mai, begynenr svangerskapspermisjonen min. . og etter “boka” er dette tiden for å samle energi, slappe av, lade opp og nyte tiden før morsrollen setter igang. . . etter min mening får man ikke energi av å ligge på sofaen og krangle med fjernkontrollen. Jeg får energi og kick av å prestere og utføre oppgaver, så tiden blir fylt med “fornuftige” gjøremål fra morgen til kveld. Selvfølgelig tilpasset min gravide kropp som stadig blir større og større, og ikke minst tyngre å drasse rundt på. Med en basketball på magen, skal jeg si deg det ikke er like lett å luke gress lengre….!! – lakke tånegler for den saks skyld! ! !
Hvordan lar man være å falle for slike fristelser?? Da jeg pakket ut klærne jeg har handlet de siste månedene, ble jeg overrasket over at jeg faktisk ikke handlet mer, og da går det tydeligvis et signal til hjernen om at det er lov til å handle bittebittelitt til…!
Jeg skulle EGENTLIG bare innom H&M for å hilse på Eirin som jeg ikke har sett på lenge, men så endte det opp med at jeg hilste på henne OG kjøpte litt nye klær.. . . . Var det ikke søtt da? Ser for meg at vi er ute på plena og hun ligger å koser seg i sommerklær!
+ at jeg har stort sett bare kjøpt rosa og lilla, så da jeg så denne søte grønne kjolen, bare måtte vi ha den i “samlinga”. . . og ei tøff tskjorte til bleien er jo et “must” ? 😛
Da var garderobeskapet på rommet til lillemor snart ferdig montert. Vi mangler skyvdører + koble dem sammen, men jeg har ikke ro nok i kroppen til å vente til dette blir gjort – såå jeg har begynt å sortere klærne hennes. Hittil er det bare den midterste delen som er hennes, resten er duker og sengetøy. Jeg regner emd at hyllene fylles opp ganske så kjapt uansett!!
ROSA sko og kjoler er det det går i!! Jeg gleder meg til å se henne i alt!!
Det beste måltidet jeg spiser, er frokost. Jeg elsker frokost! I dag falt valget på Vita sin nye frokostblanding med jordbærbiter + litt ekstra jordbær for “sommerens skyld” 😛
Etter en real porsjon frokost er kroppen klar til å ta fatt på en ny og givende dag her i heimen. Vi har allerede hengt opp bilder og flyttet rundt på kommoder. Nå skal jeg og guttaboys (de minste) vaske rundt soverommet og badet, så vi endelig kan stryke dette fra GJØRE lista.
Listen blir heldigvis mindre for hver dag som går. Heldigvis, i og med det også blir kortere til termindato for hver dag. Etter Jordmor sine skriblerier og beregninger, er jeg 37 uker på vei i dag – noe som gjør at fra og med i dag blir ikke lillemor beregnet som en prematurbaby hvis hun velger å komme før tiden.
For noen uker siden trodde jeg at jeg skulle føde før tiden. JEG ER KLAR TIL Å FØDE NÅ!! Men de siste dagene har jeg begynt å bearbeide hjernen og kroppen på at det er bare å vente. Jeg kommer til å måtte vente, så det å begynne å håpe på tidligere fødsel tror jeg bare stresser meg. Nå skal jeg “kose” meg med å gjør ferdig listene mine, så får hun komme når hun er klar! 🙂 Vi gleder oss ihvertfall alle sammen!!
……og med at jeg er klar til å føde nå, mener jeg at jeg føler meg opplagt, har energi og gleder meg!
To bilder fra “utflukten” til Sonja og meg. Det ble finere og finere bilder jo lengre inn i skogen vi kom oss.. merkelig nok! Men det er ikke bare bare å klatre oppover bakkene med flere kg ekstra i front. Personlig likte jeg skogsbildene best. Det ble litt mere liv i bildene emd grønnfargen rundt. Selv om vi ikke er “blessed” med så mye grønt her i trøndelagen enda da!
