Sånn inn i mellom, er jeg på randen til sammenbrudd. Søvnsammenbrudd.
Det å ha fullbookede dager som starter tidlig på morningen, samtidig som man har unger som ikke vil sove, er en fryktelig dårlig kombinasjon over lengre tid. Som småbarnsmamma har jeg satt meg selv i situasjonen, og vet at lite søvn er noe som kommer med småbarnspakken. Nå som vi har fire slike småbarnspakker i hus, skulle det i grunn bare mangle at det tærer litt på søvnen til mor. Det hadde jo vært for godt til å være sant, dersom man kunne fått sove en natt eller to, sånn helt alene, uten noe forstyrrelser. . .
Som firebarnsmamma til mange små, begynner jeg nå å kjenne på det at jeg har sovet fryktelig lite de siste årene. Det går fint, og kroppen har vent seg til det, men noen ganger – bare noen – kjenner jeg at det hadde vært så godt med sovende barn. Bare noen netter i strekk, liksom! Spesielt i desember da vi jobber ekstremt mye, og i tillegg har hatt fire barn som har rullert på å være syke og hjemme fra barnehagen, og familie rundt oss som har vært dårlige og i tillegg vært dårlig selv, kjenner jeg at søvn har vært en mangelvare. Januar har liksom startet med underskudd.
Vi har i grunn alltid vært heldige når det kommer til leggerutiner, og har faste rutiner på morgen og kveld. Alle barna følger de samme rutinene, og alle legger seg stort sett til samme tid, men har noe ulike leggemønster ut ifra hva barna liker. Filip liker å bli strøket på ryggen, Lilja liker at vi prater sammen, Fiola vil bare sove og Linus vil ha kos og melk. De er alle forskjellige, og vi synes det er viktig å se dem hver for seg. Og det er heller ikke her det starter. Alle legger seg, og det blir stille. Stille i ca 10 minutter, noen ganger lengre.
Så begynner kveldens evige kamp. Lilja vil ikke sove.
Hun vil bare være med meg. Hun er ikke redd, ikke tørst, ikke sulten og må ikke på do. Hun vil bare ha kos. Og hun får kos. Lange gode klemmer, vi snakker sammen, planlegger, ser fremmover, snakker om ting vi har gjort, og er sammen, bare vi to. Men det blir aldri nok. Hun blir sint, og høylytt dersom hun må tilbake på rommet. Hun vekker de andre barna som sover, og lager et rabalder uten like, dersom hun ikke får sove i vår seng. Sier hun ikke får til å sove, og at hun kommer til å rope og hyle dersom hun må tilbake på rommet sitt. Noen ganger gir vi etter for roens skyld, andre ganger må vi være strenge og konsekvente. Noen ganger prøver vi med kompromiss. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. Ofte går vi tilbake på rommet med henne mellom 5-15 ganger før vi legger oss på kvelden. Etter at vi har lagt oss, står hun fortsatt opp med jevne mellomrom gjennom hele natten, og er lys våken når jeg skal stå opp 05.30. Da har hun sovet max 3 timer i strekk, og vært våken mange mange ganger i løpet av kvelden og natten. Dersom hun får ligge inntil meg, kan hun sove hele natten. Det kan jo umulig være normalt? Eller?
..Og hva skal vi gjøre? Hun sier hun trenger mammaen sin, hun vil bare ha en klem. Hvor mye er det å be om, liksom?
..i fornøyd frøken som fikk ligge sammen mammsen.. Hun har gått fra å ligge på rom alene, til å dele rom med Filip. Vi har prøvd med og uten lys, lite og mye klær, åpen og lukket dør, bytte av seng, med og uten bamse, klokke, eventyr og lesing, belønningssystem, mm…
Vi prøvde belønningssystem stjernedryss som fungerte i en periode, men plutselig var hun tilbake i gamle vaner igjen..
Da hun var mindre hadde vi en fase med nattskrekk. Hun våknet i løpet av kvelden, og var hysterisk. vi fikk ikke kontakt me henne, og vi fikk verken snakke med eller røre henne. Hun var i en form for transe. Tydeligvis en tilstand mange barn får, og som går over etterhvert. Hos oss kommer den og går, men har blitt bedre med årene.
Liljas barnerom – som Fiola har tatt over, og Lilja har flyttet inn til Filip.. . . . og de gangene Lilja endelig sover, har hun bråket så mye at minimum et av de andre barna har våknet, og vi må begynne på nye runder med dem. Heldigvis klarer de å sovne lett igjen, men det er klart at dette begynner å slite på oss som foreldre også. Kveldene blir “ødelagte”, og nettene blir slitsomme, og det lille man i utgangspunktet kunne fått av søvn, fordufter. .
Er det noen som har vært bort i noe lignende? Eller har tips å komme med?
Arket hadde vært tomt lenge. I flere dager hadde det stått slikt å lyst imot meg. Hva skulle det egentlig fylles med? Tankene var tomme. Eller, tankene var mange, men ikke noe som føltes fornuftig nok til å komme med. Liksom ikke viktig nok. Viktig..! JA!Hva betydde nå egentlig det?Hva kunne være viktig nok til å stjele tid fra andre, for at de skulle lese hva jeg hadde skrevet? Ikke stort. Ikke i dag, eller i går… eller dagen før der..!
Jeg hadde ikke lest en hel avis på evigheter, og boken jeg hadde gledet meg til å lese etter sommerferien hadde pådratt seg et tykt lag med støv bak alle tingene på skrivepulten. Ja, for ikke å snakke om skrivepulten som ble ryddet omtrent hver tredje måned i håp om å få plass og tid til å lage neste fotobok i rekken. Det at jeg hadde kommet til året 2012 tok ofte motet ifra meg, og et forble med tanken. I noen perioder blir mye med tanken. Slik som nå.
Jeg får mange spørsmål om det å være firebarnsmamma, og når jeg først skal sette meg ned for å skrive litt om det, kommer jeg liksom ikke på så mye mer enn det jeg gjorde da jeg bare var to og trebarnsmamma. Hvor var det største spranget? Hva er den største forskjellen?Når merker jeg best at jeg er en person, og de fire? – og det er spørsmål som er vanskelig å svare på. Jeg kommer liksom “ikke på” noe, fordi det har jo alltid vært slik. Det virker ihvertfall sånn.
En ting er sikkert, og det er at livet har bare blitt bedre og bedre for hvert barn som har kommet, og at reisen skal slutte der, er vanskelig å forstå. Likevell må jeg nok innse at tid er mangelvare, og at det er timene i døgnet som merker det best at vi har blitt flere i flokken. Tid, og plass. Desto flere vi er, jo lengre tid tar ting, og jeg må planlegge mer for at ting skal falle på plass. Når det kommer til plass så merker vi at vi rommer mye. Det er mer klær å håndtere, flere par sko, tannbørster, strikk, hårspenner, capser, leker, teginger, perlebrett, ryggsekker, matpakker, drikkeflasker, og utstyr å holde styr på.
Foto Natalie Sæther @husetmeddetrarei ..selv om det inn i mellom blir relativt trangt på fangplassen, klarer vi å gjøre de tingene som alle andre mindre familier gjør.
… som feks å lese en bok, hvor alle skal følge med og delta i boken.
Her om dagen bestemte jeg meg for å svare på noen spørsmål angående vår hverdag, men synes det var mye enklere å heller vise dere hvordan det egentlig er hjemme hos oss. Jeg dokumenterte en mandag fra morgen til kveld på snapchat (rachelhauan), og vi fikk fantastisk godt tilbakemelding fra de som valgte å følge oss denne dagen. Så for å svare på noen av spørsmålene kanskje mange andre sitter på, som ikke har sett filmen, kan dere se den under teksten.
Litt vanskelig å se teksten, men dere får i hvert fall et innblikk i hverdagen vår.. 🙂 Følg oss gjerne på snapchat 🙂 og instagram HER
Dagene flyr avgårde, og permisjonstiden går mot slutten. Min fjerde permisjon er snart over, og det er vemodig å tenke på at jeg får se mindre og mindre til barna nå som hverdagen snart er i gang. Jeg tviholder på dagene, men sitter igjen med en følelse av å ha prioritert feil, og at jeg burde utnyttet tiden med Linus bedre enn det jeg har gjort. Tiden går så alt for fort.
Linus August er nå 7 måneder, og i går begynte han å åle og krype seg fremover.
Jeg krangler ofte med meg selv, om hva som er det mest riktige å gjøre, men kommer sjeldent frem til noe fornuftig. Den dårlige samvittigheten kommer alltid snikende litt plutselig. Det er så mye jeg alltid har lyst til å gjøre i permisjonen, men som jeg ikke rekker over, og som jeg angrer meg på å ikke ha gjort. Det er alltid noe som kommer i veien for det jeg egentlig har lyst til, eller at samvittigheten tar overhånd, og styrer meg bort ifra de tingene jeg vil, og mot de tingene jeg bør eller må.
Som mamma til fire små, kone, datter, søster, kjøpmann, sjef, ansatt og venninne, føler jeg meg ofte utilstrekkelig på alt som ligger foran meg.
Jeg kommer i siste rekke, og etterhvert begynner det å merkes at man har glemt å fylle på med energi. Per nå begynner lagrene å bli tomme, og det er på tide å gå til verks for å kunne nyte siste del av permisjonstiden med Linus, til tross for at det er mye obligatoriske ting som skjer med jobb fremover. Jeg har tenkt å la pc’n ligge på dagtid, og lage så få avtaler som overhode er mulig. Jeg vil være spontan, ikke avhengig. Jeg har lyst til å gå de turene jeg har tenkt på å gå i snart fire permisjoner, og jeg vil slappe av på gulvet med Linus uten dårlig samvittighet. Jeg skal la være å gjøre husarbeid hver dag, eller føle at jeg må tenke jobb hele tiden. Jeg skal prøve å gjennomføre noen av de tingene jeg har gledet meg til å gjøre i permisjonen, selv om de kanskje ikke er like fornuftige, og jeg skal lage meg en kopp kakao fordi ejg har lyst på det, ikke la være fordi jeg egentlig skal være sunn og back in ship shape. Jeg vil ha kakao! Jeg vil kose meg..
Linus EEEELSKER å bade. Så ved neste anledning, skal vi ha hjemmespa med bading i badekaret, MIDT PÅ DAGEN! !
Mitt tiende innlegg for gratisavisen “Byavisa” her i Trondheim er ute, og denne gangen med mine tanker rundt det å være mamma. Innlegget kan leses i avisen HER (side 24 og 25), eller i “bloggutgaven” her på bloggen. Du kan også i store deler av trondheim få den hjem i postkassen gratis ved å melde deg inn HER.
* * * * *
Det var en gang da jeg bare var Rachel. Jeg trodde jeg kunne det meste, hadde opplevd mye og vært med på mine største opp og nedturer. Jeg trodde de beste ferieturene var som ung og med venner, og at hardt arbeid og penger var veien til lykke. Jeg trodde jeg hadde vært hodestups forelsket, og elsket noen ubetinget. Det var før jeg ble mamma.
Jeg har etter hvert blitt mamma til fire småtroll som har gjort sekunder, timer, dager, uker og år til noe helt spesielt. Man får erfare livet på godt og vondt på en helt annen måte enn tidligere, og fokuset er plutselig over på noen andre enn deg selv. Noen som er avhengig av deg, noen som er din, og som forventer at du er der. For alltid.
I lys av de siste dagers nyhetsoppslag har jeg virkelig følt på det å være mor. Det fører med seg en annen type bekymring, redsel, frustrasjon og sinne. Det er et stort nytt register av følelser opplevd på en annen måte. Sterke følelser. Til tider føler jeg at angsten tar meg, og at jeg er på kanten til å bli paranoid. Heldigvis er det noen som får beina mine ned på jorda igjen og drar meg tilbake til livet. Barna. Jeg må være der for barna. Jeg vil være der. Jeg vil være en god mamma.
Men hva er det? Hva innebærer det å være en god mor? Er det tålmodighet? Medlidenhet? Evnen til å passe et barn, lage mat eller strikke? Kanskje samtidig? Eller er det hjertet? Er det følelsen du får når barnet for første gang sykler uten støttehjul helt selv, eller endelig klarer å uttale bokstaven «R» riktig? Er det smerten du kjenner når barnet ditt har det vondt?
Jeg vil være den som lager en trygg plattform for dem, og som lærer dem hva som er rett og galt. Jeg vil være et forbilde. Jeg vil være den som er med på å skape tradisjoner, og riktige minner. Jeg vil vise dem verden, og la dem oppleve, men ikke minst være den som viser dem kjærlighet.
Og selv om det å være mamma byr på utfordringer, frustrasjon og våken netter, er det mest av alt fantastisk. Det å være en så spesiell person i noens liv er i grunnen ganske fint å tenke på. Og det å være den eneste personen i hele verden mine unger søker når de roper på «mamma», gjør meg unik. Jeg er noens alt, noe som gjør meg uendelig stolt. Like stolt som min mamma er av meg og mine søsken. Og som mine barn ser opp til meg som mamma, ser jeg opp til mammaen min.
Det er mye som kan sies om det å være mamma. Men hva er egentlig det beste med morsrollen? Foreløpig har jeg kun følt på småbarns tilværelsen, og jeg vil påstå at det finnes en slags sjarm i snørrete neser, skitne hender og skrubbsår. Det er en stolthet som stadig vokser seg større med personligheten deres, og det varmer i hjertet når jeg ser de oppnår nye ting i livet. Det kan være små ting som å skrive en ny bokstav, hoppe lengre enn i forrige uke eller spise flere gulrøtter til middag. Det er stolthet. Det kan være å svømme under vann, motta en medalje, sykle uten støttehjul, eller kle på seg selv. Ofte er det de små tingene som teller mest for meg som mamma. En smygende liten hånd inn i min, et bløtt klissete kyss eller en ut av det blå latterkrampe, er små hendelser i hverdagen som gjør livet så bra. Det er de bastante kommentarene, meningene og livsfilosofiske utsagnene som gang på gang får meg til å le så jeg griner, som minner meg på at det er lov å være barnslig. Barna holder meg ung, og lar meg få være barnslig, tullete og morsom. Jeg får være meg selv som mamma. Jeg trenger ikke pynte meg, men de legger merke til når jeg gjør det. Jeg trenger ikke lage noe «ekstra» til middag, men de ser når jeg gjør det. Jeg trenger ikke leke ekstra mye for at de skal være mer glad i meg, men de setter mer pris på når jeg gjør det. For dem er det også de små tingene som teller. De trenger nærhet, de trenger å bli sett og hørt. De trenger noen som er der, som de kan stole på og som de søker trygghet hos. De trenger noen som er stolte av dem, og som viser dem det. De trenger skryt og veiledning.
Mine barn søker meg. Mammaen sin. Det gjør meg stolt. Uendelig stolt.
«Det beste med å være mamma kan være så mye, men først og fremst den ubetingede kjærligheten mellom mor og barn som tåler alt, og utholder alt»
Jeg tenker ofte at “dette er så spesielt at det husker jeg”, så lar jeg være å skrive ned hendelser som man kanskje burde skrevet ned da de skjedde. Spesielt med så tette barn er det lett å la seg forvirre om ting ikke blir skrevet ned. Her er det veldig kjekt å ha en dagbok som bloggen å se tilbake i, slik at minner, hendelser og milepæler kan videreføres inn i et album – etter hvert..!
Om en liten uke er Linus 3 måneder. Snart har det gått 12 uker siden jeg fødte mitt fjerde barn, og om tiden ikke gikk fort fra før, gjør den i hvert fall det nå. Jeg tviholder på hvert sekund av babytiden, og prøver å nyte hver dag. Jeg har sluttet å vente på “det neste steget i utviklingsprosessen”, og koser heller med tiden som er, og bruker lite energi på å vente på hva som skal komme. Barna vokser så fort, og med tiden har jeg lært å ta fasene for det de er, ikke vente på neste.
Linus er en blid og fornøyd kar, så lenge matfatet serveres når det skal, rumpa er tørr, og magen får gå sin gang. Han sover godt om natten, og klarer seg med påfyll 1 – 2 ganger før vi tar fatt på en ny dag. Han har alt overnattet til mormor, og tar flaske som bare det. Pupp er topp, og foreløpig metter matfatet nok til at han vokser større for hver dag, til tross for en sprutgulper som han er. Da han rundet 6 uker og vell så det, hadde veknålen akkurat passert 5 kg, og etter noen runder med forkjølelse og RS virus, har vi endelig fått hodet over vannet, og begynt å nærme oss 6kg tallet..! Han er en gutt med mange smil, og i går, 20 april, hørte vi latter for første gang. Det er noe helt magisk ved det å høre eller se noe for første gang.
Som “erfaren” mamma er mitt beste tips til permisjonstiden å skape minner som man kan se tilbake på, og vite at man tilbrakte tid med det dyrebareste man har. Minner i den forstand at man en gang inn i mellom lå lenge i sengen bare for å kose og se på den lille skapningen man har ført til verden, følte seg oppgitt over å alltid lukte gulp, gå i skitne bluser eller aldri få tid til en dusj helt alene. Minner som gjør at du trekker på smilebåndet en tung regnværsdag, og minner som får tårene til å lure seg frem i øyekroken. Jeg har mange av dem. Selv så hektisk jeg har det og så mye som skal overvinnes, så har jeg mange slike gode herlige minner.
…og med “mammatoppen” på hodet, relativt usminket og med fire barn i seng, er det klart for å skrive neste ukes innlegg til Byavisa..!
Klokken er 08.00 og barna hopper ut av den mindre flatterende bussen vi nettopp har investert i, og løper sultne og fulle av energi mot porten til barnehagen.
Før de rekker å komme seg lengre, minner jeg dem på at jeg verken er supermann eller kan trylle, og at de faktisk må hjelpe til med å bære. Et lite snev av disiplin dukker opp, og de kommer luskende tilbake til bilen for å hente ryggsekken sin, før de forsvinner opp på avdelingen, med en klar beskjed om å gå til frokostbordet.
Jeg står igjen med de to minste og et lass av utstyr. Det var lavvo-uke denne uka, noe som betydde at både ski, tursekker, ekstra klær, barnehagebaggen med vanlige klær, matpakker og mer til skulle være med inn, selvfølgelig samtidig med barna.
Med Linus i bilstolen, Fiola på armen og to store overfylte Ikea-poser, skal det ikke mange meterne til før jeg føler at jeg allerede har gjennomført dagens trening.
Jeg rekker å tenke «jeg burde begynt å trene», før Fiola river meg ut av tankene og gir klar beskjed om at jeg må få opp farten fordi hu vil inn på avdelingen. Hun er sulten. Det nemlig frokost på gang, noe denne matglade frøkna har helt klart.
Etter en kjapp prat med de ansatte om Fiolas helg, er det utpakking av barnehagebaggen som står for tur. Jeg priser meg lykkelig over forarbeidet jeg hadde gjort kvelden før, som gjorde det lett som en lek å sortere ut klærne til riktig barn på riktig avdeling. Ja, fordi det trenger ikke være så helt enkelt med nesten like størrelser, farger og utstyr til tider.
Ferden går videre opp til de to største, som allerede har glemt at det var frokosttid, og ikke leketid. Jeg loser dem inn på kjøkkenet, og etter kos og klem opptil flere ganger, er jeg ikke like populær og «får lov» til å dra.
Klokken er blitt 08.30 og jeg har endelig kommet meg ut i bilen igjen. Jeg gløtter raskt bak i speilet for å forsikre meg o m at Linus er på plass, og at ikke ammetåken hadde levert fire barn i barnehagen. Han sov søtt i stolen sin, og jeg benytter sjansen til å lukke øynene for å nyte noen minutters stillhet, før turen går videre til jobb.
Det var allerede en solfylt dag, og i det jeg svinger ut på hovedveien, spilles en av mine favoritt sanger på radioen. Jeg skrur opp, og synger av full hals. Jeg bryr meg lite om lastebilsjåføren som senker farten for å få med seg mitt karaokeshow inne i bilen, og lar tankene få fritt spillerom disse minuttene. Jeg dagdrømmer. Mimrer. Det er noen herlige minutter, helt for meg selv i min egen lille boble der alt er mulig. Jeg smiler, og ler litt av meg selv, før jeg på nytt synger refrenget og trommer på rattet. Hodet går fra side til side, og jeg danser på pedalene.
Livet er herlig!
Vips så hadde jeg svevd meg gjennom noen herlige jentekvelder på byen, ferieturer med venner og familie, lange spennende samtaler, morsomme minner og herlige bilder. Jeg hadde følt at kroppen var i stand til å være slik den var før, vrikke på rumpa slik som «i gamle dager», og at JEG var på vei tilbake til meg selv. Jeg elsket følelsen over å være «tilbake».
Jeg hadde fått en ny giv, pågangsmot og positive tanker. Jeg var klar for livets neste utfordring
Jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor Rema 1000 Flatåsen. Jeg lente hodet bakover, lukket øynene, og smilte. Det var mandag morgen, og jeg hadde hele uken foran meg. Den kunne ikke startet bedre. Nå var resten opp til meg.
Det er snart 8 måneder siden, og jeg hadde akkurat kommet tilbake for fult på jobb. Robin var klar for permisjonslivet med Fiola og deilige sommerdager, og selvfølgelig de andre vanlige tingene som dukker opp i permisjonstiden. Først på planen var 4 års kontroll med Lilja. Det ble hans første kontroll alene med henne, og alt så ut til å være helt tipp topp med den sprudlende 4 åringen vår, helt frem til det ble tatt en kontroll av synet.Med litt usikkerhet i stemmen gjenfortalte han at helsesøsteren hadde sagt at det ikke var helt som det skulle, og at Lilja hadde fått med seg dette og i ettertid lurt på om det var noe galt med henne.Han fortalte også at helsesøsteren skulle gi beskjed videre, og at vi skulle få innkallelse til synstest om litt. Som mamma reagerte jeg selvfølgelig med å si til Lilja at det ikke var noe galt med henne, at helsesøsteren spesielt sjekket øynene til alle 4 åringene, og at det var helt OK å ikke se alt som helsesøsteren pekte på. Jeg påpekte også at pappsen (altså Robin), heller ikke så alt damen pekte på hvis han tok av seg brillene eller linsene sine, og fikk med ett spørsmålet om “skal jeg ha briller da, eller?”. Jeg kunne verken si ja eller nei, fordi jeg viste jo ikke, så jeg svarte med så si at OM hun skulle ha briller, så var jo det helt greit. Hun trakk på skuldrene, og det virket som om at hun hadde kommet seg over at “det var noe galt med henne”.
Tiden gikk, sommerferien var plutselig over, og et nytt barnehageår sto for tur. Vi hadde enda ikke fått noen innkallelse.
Det gikk nesten 5 måneder før vi fikk innkallelse til øyelege.
Her ble Liljas syn undersøkt, for etter hvert å bli dryppet. Dette gjorde de for å få muskelen i øyet til å slappe av, og vi ble fortalt at hos barn er det vanskelig å få ut riktig syn fordi de er veldig flinke til å kompensere et dårlig syn selv, og ønsket at øyet skulle slappe helt av. Derfor var drypping nødvendig. Pupillen hennes ble svart, og jenta vår som normalt sett ikke hadde problemer med å se noe som helst, klarte knapt å kjenne igjen meg. Med dråper i øynene, klarte hun verken å se på telefonen, ut vinduet eller dersom jeg viste frem to eller tre fingre. Etter 20 min virkning ble vi på nytt kalt inn, og synet ble sjekket ved hjelp av en maskin, for så å dobbeltsjekkes av brilleglass, farger og figurer. Jeg begynte å ane at ikke alt var slik det skulle, og ut ifra øyelegens kroppsspråk, mente hun at vi skulle ta praten etterpå. Jeg ment ikke det samme, og spurte hvordan det lå an. “Tja”, sa hun bare, før hun så på Lilja. Hun ville fortsatt ikke si noe, og jeg fikk følelsen av at hun ville “skåne” Lilja for nyheten vi snart skulle få. Etter min mening, var det ingenting å skåne en 4 år gammel oppegående jente for. Hun hadde da allerede skjønt at det var noe på ferde, og øyelegens oppførsel gjorde det ikke mindre forvirrende for henne, så jeg forklarte damen foran oss klart og tydelig at dette var ei jente som veldig gjerne kunne tenkt seg briller, og at vi hadde snakket mye om det å kanskje skulle gå med briller i tiden etter at vi hadde fått innkallelsen. Rosa briller vell og merke..!
Tante Ronja og Lilja ser på bilder på telefonen, bare noen dager etter brillene kom på… Lilja tester synet både med og uten brillene… Øyelegen senket skuldrene, og la bort alle instrumentene hun hadde brukt. “Ja”, sier hun. “Dere har ikke merket at hun ser dårlig ved at hun feks snubler eller er klumsete?”. Jeg rakk bare å si nei, før hun fortsatte. Hun begynte å forklare om barns evne til å kompensere synet selv, til tross for at de kan ha et dårlig utgangspunkt, og at i dette tilfellet var det veldig bra at 4 års kontrollen fortsatt eksisterte. Vår lille store Lilja som elsker å fargelegge, perle, balansere og holde på med små ting, hadde plutselig et syn på +7 og +9, noe som i grunn tilsa at hun nesten var svaksynt. Som mamma skjønte jeg ikke hvordan det var mulig, og klarte ikke helt å ro meg ned på at det virkelig var SÅ ille. Hvordan kunne man ikke legge merke til det? Hvis hun nesten ikke kunne se? – og igjen forklarte øyelegen at hun mest sannsynlig hadde “ordnet synet selv” ved hjelp av muskeltrening, og at det derfor var en såpas stor forskjell på øynene hennes også.
Med Lilja på fanget, sa jeg med entusiasme i stemmen at NÅ ble det sannelig briller på henne, og at vi skulle gå å plukke ut akkurat de hun vill ha, med en gang. Hun smilte stort, og fortalte at da kom det til å være tre jenter i barnehagen med briller, men at hun var den eneste på sin avdeling…! Hun var stolt. Veldig stolt.
Med litt for mange tanker i hodet, dro vi fra øyelegen med en henvisning videre til er ortoptist for en samtale om sjørøverlapp på øyet. Det ble sannelig mye informasjon på en og samme dag, men heldigvis skulle vi vente på innkallelse i posten her også, så vi tok turen videre til en brillebutikk. Her fikk Lilja velge og vrake i det hun måtte ønske, og endte opp med rosa Hello Kitty briller, som ikke kunne hentes før etter noen uker. UKER, tenkte jeg.. men ut ifra hva øyelegen sa, så ser hun jo nesten ikke..? Jeg tok meg selv i det, og konkluderte med at Lilja ikke viste hvordan det var å se på en annerledes måte, og at 2 uker ekstra ikke kom til å utgjøre noen forskjell for verken henne eller oss. Og det gjorde det heller ikke. Hverdagen gikk som før, vi merket fortsatt ikke noe, til tross for at vi faktisk viste det, og prøvde å følge med. Men nei, ingen tegn. Til og med barnehagepersonalet begynte å tvile på om det virkelig var sant, om øyelegen ikke hadde gjort en feil.. ? Kunne hun ha gjort det? Med så stor styrke, var det jo rart at vi aldri hadde sett tegn til det ?
– Jeg klarte ikke tro på det. Jeg hadde en rar følelse i kroppen.
Før brillene kom, snakket vi litt sammen om det å ha briller, og hvorfor man måtte ha det. Vi forklarte også viktigheten med å bruke dem, og at dette skulle være hennes. Ingen i barnehagen skulle låne dem, og at det kanskje ville ta litt tid før hun merket noen forskjell. Lilja så ut til å ta det hele med knusende ro, og samme dag som vi hentet brillene, var de på nesen som om det var noe hun alltid hadde gjort. Med kontrollspørsmål i ettertid, klarte jeg heller ikke å legge ifra meg bekymringen min om at de kanskje hadde målt litt vell mye styrke på henne, så jeg dro til en optiker for å få en “second opinion”. De fleste optikere drypper ikke øynene til barn, så de kunne kun sjekke synet ut ifra hva Lilja klarte å se eller ikke, så de sjekket både med og uten briller, og skjønte min frustrasjon ut ifra situasjonen. De forklarte at de ikke kunne måle et bestemt syn på henne, men at det helt sikkert var over 5+ ut ifra det hun hadde svart. Jeg roet meg litt, og bestemte meg for å la tiden gå. Med jevne mellomrom spurte vi henne kontrollspørsmål, som hun måtte svare på både med og uten briller, og de to første ukene svarte hun at det var bedre med brillene av enn på. Likevel fortsatte hun med å ta dem på seg hver morgen, og gikk med dem helt til hun skulle legge seg. Sakte men sikkert erfarte vi at trenden snudde, og at hun så bedre med brillene.
Med tiden har øynene hennes begynt å slappe mer av, og lar brillene kompensere synet. Dette har ført til at det “virkelige” synet hennes eksisterer når hun tar av seg brillene, og ser derfor dårligere nå uten briller, enn hun gjorde for bare noen måneder siden. Hun bruker brillene hver dag, og ser ikke på dette som et problem. Fra dag en hos helsestasjonen har vi “hypet” det å ha briller som noe som er kult, og familie og venner har hjulpet oss når det kommer til å gi riktig type oppmerksomhet rundt brillene.
Selv om styrken er høy, og glassene litt tykkere, er det ingen tabu å gå med briller. Det virker i grunn som om at det faktisk er ganske kult blant barna å ha briller, – og slik håper jeg det fortsette å være i fremtiden. Lilja har i ettertid vært hos ortopist, og skal begynne med lapp over det ene øyet i noen timer hver dag, for å trene opp det som har dårligst syn. Hun mente selv at det var helt perfekt at hun skulle ha lapp på øyet siden at hun ble betegnet som “en pirat” på barnehagen, og at hun da ble den eneste ekte piraten… (aldersklassifisering på avdelingene).
Så ut ifra våre erfaringer, er det veldig lurt å sjekke synet på barnet. Selv om man tror det kan være helt tipp topp, trenger det ikke å være det, og det beste for barnet er jo å oppdage det så tidlig som mulig. Nå snakkes det om å ta bort synstest fra 4 årskontrollene, noe jeg mener man absolutt ikke bør gjøre.. ! Vi kommer til å sjekke både Filip og Fiola tidligere enn 4 år, i og med at vi fikk en overraskelse ved Lilja, og kan berolige andre foreldre med at synet ikke blir tipp topp med brillene med en gang etter start, men at man må ha litt tålmodighet i sekken.
Briller eller ikke briller, det er i hvert fall ingen hindring 🙂
Mitt andre innlegg for Byavisa er ute, og innlegget kan sees i papirutgaven eller på nett HER.
(..innlegget under er samme som står i avisen)
Med forrige helgs julebord vell overstått, er både remakjøpmenn, mine ansatte og jeg et skritt nærmere julestemning. Kula, altså gravid magen, speilet seg i glansen av en tettsittende paljettkjole, og fikk selvfølgelig all verdens av kommentarer, spesielt blant mine kjøpmennskollegaer som er sikre i sin sak på at jeg står for produksjonsrekord av nye ansatte.
Julebordssesongen er godt i gang, og det er nok flere både gravide og ikke-gravide som river seg i håret når antrekket skal plukkes ut. . . og utvelgelsen er nok ikke enklere for meg enn for andre, spesielt i den voksende perioden jeg er inn i. Et tips på veien er at jeg alltid har en wingman når det kommer til spesielle anledninger. Da mener jeg at jeg spør en person som jeg vet svarer ærlig, på om det er OK å gå slik. I mitt tilfelle er det søsteren min, som alltid kommer med konstruktiv tilbakemelding og en klar beskjed om at jeg “må kjøre på og representere det beste av meg selv“. – og det fungerer. Med lipgloss, tettsittende kjole og krøllete lokker, gikk jeg med hevet hode og følte meg som en flott gravid julekule.
Julestemningen sniker seg sakte men sikkert på. Selv om det er mange gjøremål både i butikk og på hjemmebane før skuldrene kan senkes helt, er vi i gang. Ja, nå slår det meg at skuldrene i grunn aldri senkes før etter julematen står på bordet, men at hvertfall de små tingene som står for tur før jul sakte men sikkert blir luket bort litt etter litt.
Med en høygravid kule på magen ringer vi julen inn i #villarachel med 20 mann til bords, og på menyen står det både kalkun og pinnekjøtt, med all verdens av tilbehør som hører med. Julaften er for meg en familiedag, og det skal være litt takhøyde når det kommer til volum. Men før den tid, er det mye som gjenstår. Advent sniker seg på, og den berømte adventskalenderen skal straks henge klar. Tradisjonen med pakkekalender føres videre fra min barndom, noe som selvfølgelig ble barnas høydepunkt på morgenen i fjor, og som for min del avverget flere sure miner og kranglefanter. Selv om det å lage en pakkekalender er noe mer arbeidsomt og kostbart enn å kjøpe en sjokoladekalender til 10kr, føler jeg at innholdet i gavene gir en større mening. Hos oss inneholder over 50 % av gavene en aktivitet som vi som familie skal gjøre sammen. Det kan feks være et bilde av trikken som indikerer at vi skal på trikketur til byen, eller barnas egne armringer som forteller dem at vi skal å bade. Dette er gaver som ikke koster noe i den forstand, og gjør at førjulstiden vår ikke forsvinner i stress, kaos og gjøremål. Førjulstiden er baketid, og med det har man plutselig flere luker i kalenderen med pepperkakeformer den ene dagen, og pynt den neste. Slik får man også barna til å forstå at en gave ikke nødvendigvis trenger å være nye ting, men også opplevelser. Tradisjonene og minnene skapes nå og i tiden fremover, og jeg gleder meg virkelig til førjulstida og det den fører med seg.
I skrivende stund har jeg tatt med meg Robin på tur til London, årets faste barnefrie utflukt før jula for alvor er i gang. Med avslapping, lading av batterier , god mat og pleie av kjærligheten som hovedagenda, skal jeg ikke nekte på at det også handles julegaver. Gjennom Londons julegater trasker vi hånd i hånd, og kysser som et nyforelsket kjærestepar. Det er vår tid. Vår tid til å være bare oss, og pleie det som gjør at vi klarer å være positive til firebarnstilværelsen som venter oss, og fortsatt etter 10 år sier vi er glade i hverandre før vi legger oss om kvelden.Det er ikke bare en baby jeg har i magen, men også sommerfugler.
Jeg er forelsket.
Etter tre dager i kaotiske London vender vi snuten hjemover med koffertene litt tyngre enn da vi dro, noen kroner mindre kontoen og fulle batterier. Vi er mer enn klare for førjulstid i butikk, og jeg kan nesten ikke vente med å se barnas første møte med pakkekalenderen. Det kribler allerede etter å sette i gang med julebaksten, og jeg deler selvfølgelig mine godsaker til julen med dere på bloggen etterhvert som kakeboksen fylles.
I mellomtiden ønsker jeg dere en riktig fin advent og førjulstid.
