Mamma for alltid..

Mitt tiende innlegg for gratisavisen “Byavisa” her i Trondheim er ute, og denne gangen med mine tanker rundt det å være mamma. Innlegget kan leses i avisen HER (side 24 og 25), eller i “bloggutgaven” her på bloggen. Du kan også i store deler av trondheim få den hjem i postkassen gratis ved å melde deg inn HER.

* * * * *

Det var en gang da jeg bare var Rachel. Jeg trodde jeg kunne det meste, hadde opplevd mye og vært med på mine største opp og nedturer. Jeg trodde de beste ferieturene var som ung og med venner, og at hardt arbeid og penger var veien til lykke. Jeg trodde jeg hadde vært hodestups forelsket, og elsket noen ubetinget. Det var før jeg ble mamma.

Jeg har etter hvert blitt mamma til fire småtroll som har gjort sekunder, timer, dager, uker og år til noe helt spesielt. Man får erfare livet på godt og vondt på en helt annen måte enn tidligere, og fokuset er plutselig over på noen andre enn deg selv. Noen som er avhengig av deg, noen som er din, og som forventer at du er der. For alltid.

I lys av de siste dagers nyhetsoppslag har jeg virkelig følt på det å være mor. Det fører med seg en annen type bekymring, redsel, frustrasjon og sinne. Det er et stort nytt register av følelser opplevd på en annen måte. Sterke følelser. Til tider føler jeg at angsten tar meg, og at jeg er på kanten til å bli paranoid. Heldigvis er det noen som får beina mine ned på jorda igjen og drar meg tilbake til livet. Barna. Jeg må være der for barna. Jeg vil være der. Jeg vil være en god mamma.

Men hva er det? Hva innebærer det å være en god mor? Er det tålmodighet? Medlidenhet? Evnen til å passe et barn, lage mat eller strikke? Kanskje samtidig? Eller er det hjertet? Er det følelsen du får når barnet for første gang sykler uten støttehjul helt selv, eller endelig klarer å uttale bokstaven «R» riktig? Er det smerten du kjenner når barnet ditt har det vondt?

Jeg vil være den som lager en trygg plattform for dem, og som lærer dem hva som er rett og galt.  Jeg vil være et forbilde. Jeg vil være den som er med på å skape tradisjoner, og riktige minner. Jeg vil vise dem verden, og la dem oppleve, men ikke minst være den som viser dem kjærlighet.

Og selv om det å være mamma byr på utfordringer, frustrasjon og våken netter, er det mest av alt fantastisk. Det å være en så spesiell person i noens liv er i grunnen ganske fint å tenke på. Og det å være den eneste personen i hele verden mine unger søker når de roper på «mamma», gjør meg unik. Jeg er noens alt, noe som gjør meg uendelig stolt. Like stolt som min mamma er av meg og mine søsken. Og som mine barn ser opp til meg som mamma, ser jeg opp til mammaen min.

Det er mye som kan sies om det å være mamma. Men hva er egentlig det beste med morsrollen? Foreløpig har jeg kun følt på småbarns tilværelsen, og jeg vil påstå at det finnes en slags sjarm i snørrete neser, skitne hender og skrubbsår. Det er en stolthet som stadig vokser seg større med personligheten deres, og det varmer i hjertet når jeg ser de oppnår nye ting i livet. Det kan være små ting som å skrive en ny bokstav, hoppe lengre enn i forrige uke eller spise flere gulrøtter til middag. Det er stolthet. Det kan være å svømme under vann, motta en medalje, sykle uten støttehjul, eller kle på seg selv. Ofte er det de små tingene som teller mest for meg som mamma. En smygende liten hånd inn i min, et bløtt klissete kyss eller en ut av det blå latterkrampe, er små hendelser i hverdagen som gjør livet så bra. Det er de bastante kommentarene, meningene og livsfilosofiske utsagnene som gang på gang får meg til å le så jeg griner, som minner meg på at det er lov å være barnslig. Barna holder meg ung, og lar meg få være barnslig, tullete og morsom. Jeg får være meg selv som mamma. Jeg trenger ikke pynte meg, men de legger merke til når jeg gjør det. Jeg trenger ikke lage noe «ekstra» til middag, men de ser når jeg gjør det. Jeg trenger ikke leke ekstra mye for at de skal være mer glad i meg, men de setter mer pris på når jeg gjør det. For dem er det også de små tingene som teller. De trenger nærhet, de trenger å bli sett og hørt. De trenger noen som er der, som de kan stole på og som de søker trygghet hos. De trenger noen som er stolte av dem, og som viser dem det. De trenger skryt og veiledning.

Mine barn søker meg. Mammaen sin. Det gjør meg stolt. Uendelig stolt.

«Det beste med å være mamma kan være så mye, men først og fremst den ubetingede kjærligheten mellom mor og barn som tåler alt, og utholder alt»

Klem mamma Rachel

2 kommentarer
    1. Dette var nydelig ord! Ingen barn krever å ha en “supermamma”, det å være mamma er nok i seg selv <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg