Klokken er 08.00 og barna hopper ut av den mindre flatterende bussen vi nettopp har investert i, og løper sultne og fulle av energi mot porten til barnehagen.

Før de rekker å komme seg lengre, minner jeg dem på at jeg verken er supermann eller kan trylle, og at de faktisk må hjelpe til med å bære. Et lite snev av disiplin dukker opp, og de kommer luskende tilbake til bilen for å hente ryggsekken sin, før de forsvinner opp på avdelingen, med en klar beskjed om å gå til frokostbordet.

Jeg står igjen med de to minste og et lass av utstyr. Det var lavvo-uke denne uka, noe som betydde at både ski, tursekker, ekstra klær, barnehagebaggen med vanlige klær, matpakker og mer til skulle være med inn, selvfølgelig samtidig med barna.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Med Linus i bilstolen, Fiola på armen og to store overfylte Ikea-poser, skal det ikke mange meterne til før jeg føler at jeg allerede har gjennomført dagens trening.

Jeg rekker å tenke «jeg burde begynt å trene», før Fiola river meg ut av tankene og gir klar beskjed om at jeg må få opp farten fordi hu vil inn på avdelingen. Hun er sulten. Det nemlig frokost på gang, noe denne matglade frøkna har helt klart.

Etter en kjapp prat med de ansatte om Fiolas helg, er det utpakking av barnehagebaggen som står for tur. Jeg priser meg lykkelig over forarbeidet jeg hadde gjort kvelden før, som gjorde det lett som en lek å sortere ut klærne til riktig barn på riktig avdeling. Ja, fordi det trenger ikke være så helt enkelt med nesten like størrelser, farger og utstyr til tider.

Ferden går videre opp til de to største, som allerede har glemt at det var frokosttid, og ikke leketid. Jeg loser dem inn på kjøkkenet, og etter kos og klem opptil flere ganger, er jeg ikke like populær og «får lov» til å dra.

Klokken er blitt 08.30 og jeg har endelig kommet meg ut i bilen igjen. Jeg gløtter raskt bak i speilet for å forsikre meg o m at Linus er på plass, og at ikke ammetåken hadde levert fire barn i barnehagen. Han sov søtt i stolen sin, og jeg benytter sjansen til å lukke øynene for å nyte noen minutters stillhet, før turen går videre til jobb.

Det var allerede en solfylt dag, og i det jeg svinger ut på hovedveien, spilles en av mine favoritt sanger på radioen. Jeg skrur opp, og synger av full hals. Jeg bryr meg lite om lastebilsjåføren som senker farten for å få med seg mitt karaokeshow inne i bilen, og lar tankene få fritt spillerom disse minuttene. Jeg dagdrømmer. Mimrer. Det er noen herlige minutter, helt for meg selv i min egen lille boble der alt er mulig. Jeg smiler, og ler litt av meg selv, før jeg på nytt synger refrenget og trommer på rattet. Hodet går fra side til side, og jeg danser på pedalene.

Livet er herlig!

Vips så hadde jeg svevd meg gjennom noen herlige jentekvelder på byen, ferieturer med venner og familie, lange spennende samtaler, morsomme minner og herlige bilder. Jeg hadde følt at kroppen var i stand til å være slik den var før, vrikke på rumpa slik som «i gamle dager», og at JEG var på vei tilbake til meg selv. Jeg elsket følelsen over å være «tilbake».

Jeg hadde fått en ny giv, pågangsmot og positive tanker. Jeg var klar for livets neste utfordring

Jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor Rema 1000 Flatåsen. Jeg lente hodet bakover, lukket øynene, og smilte. Det var mandag morgen, og jeg hadde hele uken foran meg. Den kunne ikke startet bedre. Nå var resten opp til meg.

Ha en fin dag!

Klem Rachel