Da var jeg og Lilja vell hjemme fra jentekveld på Egon. En kjempekoselig kveld med mye “babyprat”. Vi skal ikke se bort ifra at Lilja har sjarmert jentene i senk og at hormonene begynner å løpe løpsk når de kommer hjem til “mennene” sine 😛 Hehehehe 🙂 Lilja gikk ihvertfall på rundtur flere ganger rundt bordet, og det så ikke ut til at hun ofret det en tanke. Litt mat, og masse kos – det er livet!
Endelig har jeg klart å presse meg inn i en av buksene mine, og følte meg tilnærmet normal i klærne jeg hadde på meg. Etter å ha humpet rundt som en hval i de siste månedene av svangerskapet, er det godt å endelig kjenne at kroppen “kommer på plass” og at klesskapet kan benyttes igjen. For å si det slik, så er jeg JÆVLIG lei av å gå i tights!!(…beklager språket)
Nedturen kommer når man skal prøve klær, og finner ut at buksene man har hjemme kun passer fordi de er godt brukt og utgått en størelse. Sukk, så må jeg faktisk smøre meg med tålmodighet og vente på at hoftene forhåpentligvis vandrer tilbake til det de en gang var, slik at jeg slipper å fornye hele garderoben! ! !
Etter en natt med babyspy og en lys våken Lilja som bare sovnet når hun fikk ligge i “voksensenga”, dro jeg barnløs på loppis på IKEA. Det skulle være Trondheims største loppis på parkeringsplassen, men jeg må ærlig innrømme at jeg ble skuffet. Jeg trodde det skulle være flere gode ikea tilbud, og ikke minst større!! Til tross for skuffelsen, kjøpte jeg noen plagg til lillemor, og litt småtterier fra varehuset.
Min innebygde mammaklokke (..altså puppene) begynte å si ifra at jeg måtte vende snuten hjemover etter rundt 4 timer. Da var det klart for lunch for Lilja.
Etter loppisen tok jeg og Robin en trilletur til byen. Ingen av oss har ro nok i kroppen til å sitte inne en hel lørdag uten å gjøre noe..spesielt med 20 grader ute!!
Turen gikk til Ricks, hvor vi møtte Ola – en god kompis av meg som jeg ikke hadde møtt på LENGE!!
Her ble det selvfølgelig kakao med krem!! Nammmmm 😀 Elsker kakao!!
Det å sitte hjemme er ikke aktuelt, og da er det supert at jeg begynner å bli kjent med så mange nybakte mødre. Fredag tok jeg og Robin, som hadde tatt tidlig helg, turen til Solsiden for å spise lunch med Nathalie og Mathias.
Mathias er bare 3 uker større enn Lilja, så vi ser muligheten for kjæresteri der 😛
De siste dagene har vært hektiske, og ikke minst “nye”. På sykehuset var det allerede lagt opp rutiner for oss som vi måtte følge, men nå som vi er kommet hjem, må vi lage rutinene selv. Lilja må spise hver 3 – 4 time for å klare å legge på seg, noe som er en utfordring når hu egentlig bare vil sove.
Tiden har gått med til amming, spising, skifting av bleier, soving og besøk. Og det er så herlig å endelig kunne ha denne tiden som alle snakker om. Vi synes det er veldig koselig når så mange vil komme å se på mirakelet vårt <3 og viser stolt frem snuppa vår <3
Jeg satt pal hele dagen og ventet på at Lilja skulle bli sulten. Og det ble hun. Hun spiste som bare det, og da mener jeg melk fra puppen. Selv om det kom i retur i alle retninger, var det et skritt i riktig retning. Neste måltid ble det samme, og sykepleieren mente at hun var sterk nok til å spise selv resten av måltidene også, så hun tok ut slangen i nesen.
Sonden var borte, – en slange mindre
Det bør ikke gå lengre enn 3 – 4 timer mellom hun får mat, og da det var gått rundt noe slikt, begynte vi å vekke henne. Jeg satt klar med sprengfulle melkevogner, og prøvde alle triks for å vekke tornerose, men til ingen nytte. Etter over en time med alle luretriks for å få henne til å våkne, mente sykepleieren at hun måtte ha mat, og at de måtte legge ned en ny sonde.
Jeg ble så lei meg. Vi hadde jo gått fremover i dag. De kunne jo ikke mene at de bare skulle prøve i en time?? Jeg gråt. Triste tårer denne gangen. Jeg synes de ga opp for lett. . . Sonden ble lagt ned, og jeg hulket av skuffelse. Selv om hun var frisk, så følte jeg det veldig på kroppen når hun måtte få en slange ekstra, når det bare var timer siden det gikk andre veien.
Den stakkar sykepleieren som måtte trøste meg, prøvde alt hun kunne for å overbevise meg om at det så absolutt ikke var noe galt med meg, og at Lilja ikke kjente at det satte ned en ny sonde. Som plaster på såret mente hun at vi kanskje kunne få flytte inn på familiefløya i samme etg som intensiven, slik at når hun ble sulten neste gang ble det lettere for meg å komme med matfatet.
Jeg trakk litt på smilebåndet.. . . . . . .
Sykepleieren, ettbarnsmoren Lena, sa at hun hadde gode nyheter. Vi kunne få familierom + ha lilja på rommet for første gang alene. Det ville si at hun likevell fikk bort TO ledninger, til tross for at sonden måtte ned igjen. Alarmen på foten som målte puls + Glukose ble tatt bort, slik at nå hadde hun bare sonden i nesen + intravenøst på hånden som hun får antibiotika og vitaminer gjennom!.
Kvelden kom og vi rigget oss til på nytt rom. Lilja spiste måltidet etter sonden var satt ned på vanlig måte. Jeg satte av en halvtime før mat-tid til å vekke henne, slik at hun var våken nok til å få i seg det hun måtte. 42 ML melk må hun spiåse selv for å slippe å bruke sonden. Det klarte hun hele tre ganger i løpet av natten. Flinke jenta mi <3
En hel natt uten skriking og mat gjennom nesa. For en lettelse.
Etter to døgn på familierom, hadde ikke Lilja brukt sonden som de satte inn på nytt en eneste gang. Sykepleierene mente både jeg og Lilja hadde gjort en super jobb, og ble belønnet med å få dra hjem. VI SKULLE FÅ DRA HJEM!!!
Mandag 6.juni.2011, TERMINDATOEN MIN, kl 13.00 dro vi hjem
Det var nok en hormonell gråtkvalt Rachel som satte seg i bilen og vendte snuten hjemmover til hus og familieliv den dagen. Det var uvirkelig at vi endelig skulle få bli en normal småbarnsfamilie. Endelig!! Lilja var allerede over en uke, og 3270 gram da hun dro fra sykehuset. Med ny sjekk etter 3 dager, skal de følge med om hun klarerå legge på seg nå når vi er hjemme.
klar for turen hjem, og starten på livet <3
