I denne utgaven av BYAVISA her i Trondheim kan dere lese en artikkel om meg, samt at dette innlegget er første innlegg fra meg som blogger for Byavisa. Et spennende prosjekt! Artikkelen kan leses HER, og innlegget HER (dette er det samme som dere kan lese under).

Jeg synes ikke det er lenge siden jeg skrev et innlegg om det å være trebarnsmamma, og at livet i grunn begynte å bli komplett. Jeg gledet meg stort til komme tilbake i full jobb, og begynne å skape en ny hverdag, med vanlige hverdagsrutiner. Nå sitter jeg her igjen med kul på magen, og prøver å forestille meg hverdagen med fire små, og hvilke forskjeller og endringer denne ekstra krabaten vil føre med seg. Hvilke utfordringer vil vi få nå, og hva vil bli annerledes?

Det å få fire barn på løpende bånd er en ting, men det å i tillegg skulle gifte seg, bygge hus og samtidig være kjøpmannskvinne i Rema 1000, samt en drøss av pågående prosjekter, er for mange et galskapsprosjekt. Og takk og lov for at jeg ikke er helt normal, da hadde jeg mest sannsynlig tenkt samme tanken selv. Familie, venner og bekjente lurer ofte på hvor energien kommer ifra, og hvordan vi egentlig takler en slik hektisk hverdag, med så mange små.

Og skuffende nok, finnes det ingen fasit. Vi er forskjellige både som foreldre og barn, og det som fungerer for oss, er kanskje ikke det som fungerer for andre. Som mange vet, er tid mangelvare, og vår nøkkel er å prioritere og planlegge. Vi prøver å ikke gjøre alt så høytidelig og holde stressnivået nede. Vi lar barna delta selv, og har rutiner og regler som skal følges.

Hverdagen har så absolutt forandret seg de fire siste årene, og som mange andre foreldre sitter jeg igjen med tanken om «hva gjorde jeg egentlig før?». Mange tror at det å få barn gjør at alenetiden forsvinner, eller at man ikke får tid til å være med venner, ta seg en fest eller reise på kjærestetur. Mange lager seg en forestilling om at livet som topptrent og «i bikiniform» er over, og at ferieturene må legges til charterturer eller Danmark. Og det er med sikkerhet at livet blir forandret, men det blir også hva du gjør det til.

Som familie lever vi et relativt normalt hektisk liv, med en touch av galskap. For oss er det helt normalt at barna helst vil være med på jobb, og det å stable maisbokser går på lik linje som legoklosser. I en alder av 1, 3 og 4 år, har de allerede relasjoner og bånd med flere av kundene våre, og setter et ekstra smil om munnen på flere av dem. Det varmer et mammahjerte å se at barna blir akseptert, men ikke minst varmer det et kjøpmannshjerte at jobben man liker, elsker og har levd for i så mange år, blir akseptert på hjemmebane. Selv om barna ikke kjenner noen annen form for livsstil enn den vi lever i dag, er det godtatt at det er Rema 1000 som er tingen, og at det bare er slik det er. For når både mamma og pappa jobber over gjennomsnittet, og i tillegg er i samme bransje, kjede og butikk, er det ikke rart at man også bruker litt butikktaktikk hjemme, og at det hektiske, interessante, impulsive, spennende, og utfordrende livet som kjøpmann blir en del av hele familien.

Tid og planlegging er viktigere enn før, og prioriteringene er kanskje endret, men det betyr ikke at ting er endret til det negative og til det uoppnåelige. Hverdagen blir hva du gjør den til. Det å skulle bli firebarnsmamma i tillegg til å ikke «miste meg selv» er ikke en av mine utfordringer, og det kribler i magen når jeg tenker på tilværelsen som venter. Ja, det er kanskje galskap for noen, men for oss føles det per i dag helt normalt. Det skal sies at frustrasjonen var stor og tankene mange da det gikk opp et lys for meg at det kanskje var en årsak til at jobb buksa bare ble trangere og trangere til tross for mat-planen jeg hadde fulgt i noen uker på vei til å komme i bikiniform til årets sydentur.

Luringen i magen kom som et sjokk på oss, og til tross for min trang for å skravle, klarte jeg ikke si det til noen. Til og med mamma som jeg deler det meste med, fikk ikke vite noe før etter en god stund. Vi ventet i over 4 måneder før vi delte nyheten med omverdenen, og da på en litt annerledes måte enn tidligere (se innlegget på bloggen). Nyheten var ute, og jeg kunne begynne å puste igjen.

Vi klarte endelig begynne å glede oss.

Overgangen fra ett til to barn var tøffere enn fra to til tre, og foreløpig får vi se på fjerdemann som en bonus. Han blir ikke den attpåklatten vi hadde vurdert fem år frem i tid, og vi vil mest sannsynlig møte de samme utfordringene som vi gjorde med trebarnstilværelsen. Det vil bli situasjoner man føler man har både tre og fire armer for lite, og at bredden på fanget ikke er stor nok til alle. Det er mest sannsynlig fire som trenger oppmerksomhet akkurat samtidig, spesielt når man står i dusjen, lager middag eller kjører bil. Det er typisk at alle må på do samtidig, eller at alle blir syke samtidig. Jeg tror at krangling, uenigheter og volum vil være tilnærmet det vi har i dag, og at konkurransen om å bli «førstemann» blir større. Med litt flaks vil jeg tro at antall rullende, skrikende barn på gulvet etter barnehagetid er det samme som i dag, og uenighetene om middagene avverges av en bestemt og planleggingsorientert mamma. Jeg er rimelig sikker på at også denne krabaten vil kaste maten på gulvet, gulpe ut sofaen, tisse i senga og skrike i bilen, og at antall bannord i stillhet og frustrerte øyeblikk fra meg høynes noe.

Men til tross for frustrerte, oppgitte og kaotiske situasjonene, vil det også være fire som vil gi deg natta klem, som sier de er glade i deg, eller som ønsker å sitte i fanget. Det er fire smil, fire ulike måter å le på, og fire forskjellige personligheter. Jeg gleder meg til å sitte med alle i sofakroken, og gleder meg til å se på at gjengen leker sammen, er bestevenner, hjelpsomme og kjærlige med hverandre. Jeg gleder meg til at de er fire som løper rundt i stua og danser til «DDE ? rompa mi», og høre latteren fylle rommet. Jeg gleder meg til kaotiske ferieturer, høylytte bilturer og en formue i is på bensinstasjonen. Jeg gleder meg til å høre «mamma se på mæ» fra fire, og bli møtt av 8 skitne hender ute i barnehagen. Jeg gleder meg til enda flere milepæler, minner og følelser. Jeg har lært meg å prioritere riktig slik at den dårlige samvittigheten ikke lengre dukker opp så ofte som den gjorde tidligere, og at jeg faktisk har nok kjærlighet til alle. Jeg har med tiden fått bevise for meg selv at jeg er en god nok mamma, og at jeg ikke trenger å gjøre som alle andre for å bevise noe.

Med en positiv innstilling, en smule galskap og mye kjærlighet, går vi inn i rollen som firebarnsforeldre med godt mot. Med verdens beste mann, bestevenn og pappa på laget, har jeg foreløpig ingen bekymringer for den kommende fjerdemann. Prioriteringer, tålmodighet og planlegging er nøkkelen til vår suksess, og vi har lært oss at forklaring, tempo og tålmodighet hindrer krangler, skrikende unger og dårlig stemning. Vi har lært og erfart at det meste er mulig, og at ting ikke trenger å gjøres «by the book», men at fornuft fører deg langt.

Klem Rachel

Det å få søsken kan være en stor overgang for et barn. Plutselig kommer det noe nytt inn i tilværelsen som tar mamma bort, og ting blir forandret. Det kan være vanskelig, og føre til mye frustrasjon for de små. Mange lurer ofte på hva vi gjør for å unngå denne søskensjalusien, og for å få situasjonen med en ny verdensborger, baby og ikke minst familiemedlem til å bli en fin opplevelse og overgang for barna.

Med nummer fire på vei, føler vi at vi begynner å bli flinke til det å snakke om hva som skjer, og det som skal skje. Vi har brukt våre erfaringer fra tidligere, og ser at inkludering er nøkkelen til glede, entusiasme og spenning rundt den lille i magen. . Men hvordan skal man fortelle det til en 3 åring at han skal bli storebror? Hvordan får man dem til å skjønne at det faktisk er noe i mammas mage? Hvordan skal man klare å glede seg over dette mirakelet sammen? Nei, det er nok ikke like enkelt som det kanskje kan høres ut som. For noen er det nok det, men i vårt tilfelle, måtte vi la det synke inn flere ganger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv om jeg gang på gang prøvde å forklare det til de to største, bet de liksom ikke helt på at mammas per da normale flate mage skulle inneholde en baby. Akk.. en smule oppgitt blir man jo, når man prøver å inkludere, men ikke kommer helt igjennom med budskapet. Da er det viktig at man ikke mister tråden, og heller lar barnet modnes. . kanskje er det bilder av en voksende mage som gjør at de forstår, eller et spark fra  den lille?

Filip på 3 år interesserte seg svært lite over at det bodde en baby i magen til mamma, og brukte lang tid på å skjønne at magen hadde blitt større fordi det var noe der, fremfor at det bare vare en stappfull pizzamage. Ja, han levde i god tro på at det var en traktor der inne, og at når den kom ut, skulle den være rød..! Og for all del, så fikk han tro at det var en traktor.  I hvert fall for en periode. Vi hadde kommet et steg videre. Det var noe der!

Etter min mening, trenger ikke barna å vite at det er en baby i magen til mamma fra første stund. Graviditeten er lang, og det kan ofte være vanskelig for små barn å forstå når det er snakk om ting som skal skje så langt frem i tid. . .Vi ventet til tiden rett rundt den ordinære ultralyden med å introdusere nyheten for barna. Og selv om de ikke helt fikk tak i hva det var som skulle skje, eller skjønte budskapet, modnet de etter hvert. Siden dette var mitt absolutte siste svangerskap, hadde jeg et ønske om å dele vårt første møte med babyen med hele familien, så vi tok med oss bøttebaletten (minus minstemor og hund, da selvfølgelig) på ultralyd. Ungene var spente, og selv om de kanskje ikke skjønte helt hva vi skulle, hadde de fått med seg at vi skulle noe litt spesielt. Det var jo ikke hverdag de fikk ha på finsko midt i uka, så noe måtte jo skje.

. Og det som skjedde da barna endelig fikk komme inn på undersøkelsesrommet der mamma lå i mørket, med magen full i kliss, og jordmoren viste frem babyens hender og føtter på skjermen, var magisk. Med smånervøs entusiastisk stemme sier Lilja: “Mamma, se, der e jo babyen. Æ ser den. Det va en baby jo! .. ser du hendern? Den vinke t oss”. Knappe sekunder senere går et opp for Filip hva det er han ser, og bryter ut “Mamma, det va jo ikke nå traktor!!!”  – så måtte vi le litt alle sammen. Med et kjærlig blikk bort på den kommende firebarnspappan kunne jeg skimte noen blanke øyne i mørket, da vi fikk beskjed om at det skjulte seg en gutt i magen. Familien var komplett. Lykken over at barna var glade over det som skulle skje, over å vente vårt fjerde friske barn, og ikke minst lykken over å dele opplevelsen sammen.

Endelig hadde de forstått hva det var som skulle skje, og den videre forberedelsen over å bli flere søsken i flokken kunne begynne. Vi begynte i det små. De fikk hvert sitt bilde etter ultralyden, som de stolt viste frem. Så lot vi tema ligge for en stund. Månedene var fortsatt mange, og vi ønsket ikke å ha et så stort fokus på den lille så tidlig. De tre småtrollene vi allerede hadde trengte all den tid de kunne få med oss som foreldre, så vi lot dem få det. Uten å ha et fokus på babyen. Vi hadde jo for så vidt en baby i hus. Fiola hadde knapt blitt et år, og hadde null forståelse for det som ventet. Så vi lot det ligge.

Etter hvert som tiden gikk, og magen til mamma vokste, ble det mer og mer snakk om babyen. Vi lot dem spørre og gruble. De ga uttrykk for at det var fint å få en baby i hus, og vi forklarte at babyen gledet seg til å bli kjent med akkurat dem. Denne gangen kom de større spørsmålene først, og kosepraten om det å bli storesøsken uteble. De oppgavene hadde de klart for seg. Det var de andre tingene som var mer interessante nå. De lurte på hva babyen skulle hete, når han skulle komme, hva han skulle ha på seg når han skulle dra hjem. Om pappa skulle ta ut babyen, hvor de skulle sove når babyen skulle bli født, hvordan farge han hadde på håret, hva han spiste, eller om han gråt i magen. De lurte på om han kunne hikke, og om han likte blått eller grønt best. De lurte på om han også skulle gå på samme barnehage som dem, og om han skulle få refleksvest han også. De lurte på hva jeg skulle drikke for å få melk i puppene, og om babyen kunne få bli med til Syden i sommer, og om jeg bare skulle strikke til babyen. De lurte på om babyen skulle få et bilde på veggen slik som dem, og om han også kom til å ha en bursdag. .

I vår situasjon, med så mange tette barn, har det nok vært enklere å få aksept for babyen, enn det kan være for andre. Det er ikke lenge siden vi forklarte dem viktigheten over å skulle bli store søster og storebror til Fiola, og alle de fine tingene som førte med det å være flere søsken.. Vi synes nettopp vi hadde snakket om de oppgavene en storebror og storesøster har ovenfor babyen, som for eksempel å være med på stell, kos, ha babyen på fanget, synge for babyen, hjelpe til å lage mat, passe på babyen osv, så dette var ikke relevant for dem. De viste det fra før. “JADA” var svaret jeg fikk da jeg prøvde meg på at de kanskje måtte hjelpe mamma med bleieskift  på babyen. De hadde rollen sin klar. De hadde begynt å vente.

Lilja på 4 år har det helt klart at når magen blir stor nok, snøen har kommet og julenissen har vært på besøk, så skal babyen ut av rumpa. No filter.

Nå er det jo slik at graviditeten og svangerskapet er en del av dette, mens når babyen først har kommet, blir det innført nye regler og rutiner. Mamma skal på nytt bli superhelt, og sjonglere mellom nybakt mor og stabil mamma. Noe som kanskje ikke går like smertefritt til enhver tid. Og det er forståelig, at barna blir frustrerte, sinte og ikke minst lei seg over at de ikke får lov til det samme, bare fordi babyen har kommet. Kanskje blir de bedt om å leke litt roligere, være mer forsiktige, ikke styre, senke volumet, og være gode. I tillegg til alle disse “nye” reglene, får de mindre mammakos og mammatid, noe som raskt kan ende i mer bråk, støy, sinne og frustrasjon. Så hvordan unngår vi dette? 

Fasiten vil vi aldri komme frem til, men det vi vet er at inkludering og riktig type kommunikasjon er til stor hjelp. Kanskje er det ikke alltid barna som skal endre atferd, men vi foreldre som må legge til rette på en annerledes måte enn ellers.

Vår strategi har vært å ikke endre atferd selv om det har kommet en baby i hus. Jeg som mamma og vi som foreldre prøver å tilrettelegge hverdagen slik at barna ikke opplever den nye hverdagen på en negativ måte. De skal ikke oppleve å få mindre tid med mamma nå enn før, og det skal ikke være nødvendig at de ikke får være seg selv på samme måte som før babyen kom. De skal kunne leke på samme måte, og snakke på samme måte. Det må bare være tilrettelagt for at det er mulig, og både oppdragelse, normer og regler må være satt før barnet kommer, ikke etterpå. Da tenker jeg på at max volum under lek allerede bør være satt, reglene om å rydde opp før middag må være der, forståelsen over brå lek  og kos må være til stede, og det å for eksempel “måtte vente på tur” allerede bør være noe de er kjent med. På denne måten er det ikke babyen i seg selv om er årsaken til at advarslene også kommer etter at man har blitt flere, eller at man sier ifra om volumet. Da er det en vanlig regel i hjemmet, og som ikke vil bli assosiert med babyen på samme måte dersom disse reglene ikke har vært til stede tidligere.

For oss er det også viktig med alenetid. Selv om de er små, setter de pris på det å få litt ekstra oppmerksomhet. Her i huset gjør vi det på mange ulike måter. Det kan være at Robin skal vaske bil, eller at jeg skal gå en tur med hunden. Da blir en av barna med, og vi får tid til å snakke litt mer sammen bare vi to. En annen variant er å dele oss under kveldsstellet. Barna legger seg kl 19, og noen dager steller vi dem allerede kl 18, slik at vi kan gjøre ulike ting etterpå. Da kan det være så enkle ting som at den ene får bli med opp på stua igjen, mens de andre to blir igjen nede for å lese bøker eller synge sanger. På denne måten får vi bedre tid med hver og en, og de føler at de får den kvalitetstiden og nærheten de trenger. Noen ganger kan vi legge dem i god tid før leggetid, da er det snakk om kvart på sju, og da pleier vi å ligge å prate sammen. På denne måten stimulerer vi til det å prate mer, stille spørsmål til hverandre, bry seg om hverandre og være nær hverandre.

. . . så for vår del, med våre unger, og vårt liv, føler vi at vi har klart å unngå søskensjalusien når et nytt familiemedlem inntar flokken. Vi synes at vi har løst hverdagen på en fin måte, og at barna sitter igjen med en følelse over å bli sett og hørt. Selvfølgelig har de sine dager der alt er feil, og føler at den andre får lov til mer enn seg selv, men slik vil det nok alltid være. Det umulig å gjøre likt samtidig til enhver tid, men totalen er tilnærmet identisk.

Klem Rachel

For mange oppfattes bloggere som fasadebyggere. Det blir flere og flere bloggere som skriver om de samme kategoriene, merkene og tipsene, og  konkurransen for å være “mest interessant” er større enn aldri før. Både bloggere og lesere legger større og større press på hva som skal skrives, hva som bør skrives og hva som ønskes lest. Tekstene skal ofte være pedagogiske, informative eller belærende, samt at bildene blir i større grad tilgjorte.

Det har blitt vanskeligere å være mammablogger, og som småbarns mamma, føler jeg det er enda vanskeligere å være mamma, i den forstand det er mye mer man skal leve opp til nå enn før. Linjene mellom realitet og ønsket tilværelse blir mindre, og flere søker etter det som andre gjør og presterer.

I dag tok jeg meg i det. Jeg kjente panikken over å ikke være god nok. Det å ikke være interessant nok, og det å ikke komme med noe nytt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– DEN følelsen, er av verste sort –

…men hvorfor følte jeg det slik? Hvorfor akkurat i dag? Hvorfor nå?

Følelsen bare kommer. Plutselig er den her, og det er ingen vei tilbake. Man må få hodet opp av vannet, og beina tilbake på jorden. ..  

Jeg hadde blitt med i dragsuget. Jeg følte jeg skrev for å være “noen”, ikke bare meg selv. Jeg følte jeg lette etter noe å skrive om, i stede for å bare skrive det som faktisk betydde noe for meg. Jeg ville være noe mer enn bare en hverdagslig mamma blogger, -som om det ikke holdt, – men som i grunn endte med å miste noe verdifullt på veien. Jeg glemte å være meg selv, skrive det som det var og hva hverdagen faktisk bød på. Jeg begynte å blogge for andres skyld, og ikke min egen. Jeg begynte å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke skrev godt nok, ofte nok eller interessant nok, i stede for å skrive det jeg hadde lyst til. Jeg begynte å vanskeliggjøre alt jeg i grunn synes var morsomt, og bagatellisere det som jeg til vanlig bare fnyser av. Jeg følte jeg hadde mistet det av meg selv, som jeg håpte at andre kunne lære av og kjenne seg igjen i. Jeg ønsket å være et forbilde for andre mødre, men ikke fordi jeg hadde fine bilder eller aldri rotet på kjøkkenet, nei, fordi andre kunne føle at det å være mamma utad også var oppnåelig. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne fått flere mødre til å føle at det er helt greit. Jeg skulle så gjerne ønske at flere kunne få ta del i min rollercoaster , og se at man kanskje ikke er så ulik som man kanskje skulle tro, og at det er lov til å ikke gjøre alt etter boka. Jeg har en drøm om å inspirere andre, og til å få andre til å oppnå de mestringsfølelsene jeg til vanlig får bare ved det å være mamma. .

..og med det har jeg kavet meg ut av boblen, hevet hodet. Beina er plantet på jorda, og hverdagen fortsetter som aldri før.

Klem Rachel

Nå som hverdagen har begynt og sommerferien er over for min del, er det nye prosjekt på gang. Jeg er tilbake i 100 % jobb, og har utallige prosjekter i luften. Det er ikke bare bare å flytte inn i et nytt hus, å tro at alt ordner seg selv.  Neida, her er det plannering av tomt, innkjøp og planting av hekk og hageplanter, maling av hus, og innredning av kjeller som står på tapeten. Samtidig prøver vi så godt vi kan å hjelpe til med å ordne opp i barndomshjemmet mitt som ligger bare et steinkast unna, slik at foreldrene mine kan selge det. . . Så har man alle de andre tingene som bør, skal eller må gjøres. Når skal man liksom få tid til alt? Vi stiller med dårlig odds når mammsen er i full jobb, i tillegg til at det er barnehagefri. 

..mest av alt, når skal jeg få tid til å sove??

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

..bildene, bloggen, strikkingen, syingen, boklesingen, bakingen og puslingen i det nye huset, har måttet vente. Ja, for å ikke snakke om sovingen. Akk.. hvordan er det egentlig å få sove ut? Jeg kan nesten ikke huske hvordan det er å våkne med vond rygg, fordi man har sovet for lenge. Eller det å få sove en hel natt uten at noen vekker meg eller trenger meg. Det er nesten litt kvalmt å tenke på, at noen klager over å bare ha sovet i 8 timer…

Ja, nå sitter det sikkert noen bedrevitere eller en petter smart der ute og tenker som så at “ja, men sover du for lite, så er det vell bare å legge seg tidligere da?” eller at det “å bytte på det å sove om moringen?” hadde vært en ide?.

Ja hadde det bare vært så lett.. !

Jeg klager ikke, men noe har skjedd med tiden min. . er det jeg som skal rekke mer enn før, er det antall barn som gjør at jeg føler at jeg oftere og oftere ikke strekker til? Forventer jeg mer av meg selv? burde jeg prioritere annerledes? Hva er egntlig det viktigste?

For mange er det kanskje periodevis eller engangstilfeller å sove mellom 5 – 6 timer i døgnet, mens for min del er det realiteten. Det er hverdagen min. Og det har gått bra enn så lenge, men kroppen begynner å si ifra at det å ha et konstant kjør resterende timer i døgnet, ikke er helt optimalt, og at det er en logisk årsak til at migrenen kommer oftere og at øynene stadig blir rødere. . og det er det nok kun søvn som kan gjøre noe med.. ! – men i min verden, så er ikke søvn såå viktig. Ikke viktigere enn å bli ferdig med huset eller leke med barna. ikke viktigere enn å komme seg på jobb, og prestere alt man kan der, eller å klemme inn noen treningsøvelser før leggetid..

Arbeidsdagen min starter kl 05.30, og varer som regel til 16.30. Da klarer jeg å være hjemme til litt før 17, slik at jeg rekker en som regel kaotisk og hyggelig familiemiddag med alle barna. Når middagen er overstått og alt er ryddet bort, er det tid for en times lek, og da vil de ut. Sykling eller tur står for tur, og når klokken nærmer seg 1830, er det tid for kvelsmat og kveldsstell, og dersom de er effektive, blir det kosestund i sofaen før leggetid. Det er alltid stas, og et høydepunkt for barna. straks klokka slår 19, er det tid for siste tannpuss, og marsj i seng. Da skal det koses, kysses, snakkes og dulles, før det er ok å ta natta nærmere 19.30. Da starter “voksenkvelden”, og første post er vaskerommet. Med tre småtroll, er det nok av klær å vaske, og det å ha et vaskerom som rommer mye, er ikke bare positivt.. ! Når klærne er brettet, har to av tre allerede rukket å være oppe fra senga flere ganger, og pent lagt tilbake igjen. Nærmere kl 20 beveger vi oss utendørs, for å male, plante, luke, eller rydde rundt huset, og de neste tre timene er fullbooket med nødvendige gjøremål. Kl 23 trenger sulten seg på, og magen trenger mat. Da er det av med arbeidsklær, inn med kveldsmat for de voksne samtidig som et blogginnlegg publiseres eller klargjøres, og rett over på noen treningsøvelser, før jeg hopper rett i dusjen. Innen dusj, tannpuss og klargjøring til neste dag, har klokken rukket å bli rundt midnatt. Vekkerklokken stilles på 05.30, og det er et faktum at jeg MÅ sovne med en gang, for å kunne kapre til meg de få timene med søvn som jeg har til rådighet.. og med jevne mellomrom våkner minstemor fordi hun er tørst eller presterer å lage en rutine på å gjøre i bleien midt på natta, samt at storesøster har slitt med nattskrekk, og kommer veldig ofte inn til oss, og takler kun at det er mammsen som følger henne tilbake til senga.. det hender at jeg har noen oppgitte netter..!

…og hver dag vekkerklokka ringer, tenker jeg at “i kveld skal jeg legge meg tidlig”. . .

– med en indre tanke om at det er lov å håpe”…

…og jeg bytter ihvertfall ikke ut soving med disse skattene. Utemiddag rundt huset er helt topp når man jobber i hagen, og barna elsker å få spise middag ute! !

.. innlegget har ingen konklusjon,og er et resultat av for mange tanker, for mange gjøremål og for liten tid..!

Her om dagen så jeg igjennom albumet til Lilja, og måtte felle en liten mammatåre over de herlige bildene. Ved siden av meg satt 3,5 år gamle Lilja, frisk og rask, med Fiola i fanget. På 2,5 år hadde hun blitt storesøster til 2, og over natten gått fra å være mammas eneste lille jente, til å være storpie og størst. Hun har fylt rollen serdeles godt, og vi som foreldre må ofte bremse forventningene, fordi vi stiller krav som er langt over hennes alder. 

Her om dagen var vi på kontroll på St.olavs som var en del av oppfølgingen etter Liljas fødsel. Vi var inne hos både, fysioterapaut, lege og språkpedagog,og her var alt tipp topp. Både bevegelse, kropp, språk og forståelse var på linje med en seksåring, så storjenta vår var så absolutt ikke preget av sine første døgn på noen som helst måte. Det hadde vi ikke trodd heller, men det er en befrielse når fagfolk forteller deg at barnet ditt er helt frisk og at vi ikke har noe å være bekymret over. Det gledet mammahjertet.

Når det kommer til lillesøster Fiola, føler jeg at tiden går enda raskere, enn med de to første. Permisjonen sier bare “swoop”, så er den straks over! Hun har alt blitt 4,5 mnd, og jeg lurer på hvor tiden egentlig ble av. Selv om flytting, nytt hus, jul og den slags har kommet midt i disse månedene, kan jeg ikke fatte og begripe at hun snart er 5 måneder. Mange som ikke kjenner hennes alder, tror hun er rundt et halvt år, så det å ha storesøsken har så absolutt hjulpet på tilstedeværelsen hennes.

Hun er veldig opptatt av alt rundt seg, og ansiktene våre blir mer og mer spennende. Hun er nysgjerrig når vi er rundt henne, og det virker som om at hun også vil være med på det vi gjør. Hun vil så absolutt ikke ligge, og skal helst opp hele tiden. Hun reagerer god på kommunikasjonen vår, og gir ofte tilbake smil eller babling. Hun har funnet stemmen for fult, og bruker den for det den er verdt! Hun smiler, ler og babbler, og søker kontakt med de rundt seg. Hun kjenner igjen ansikter, og stråler når hun ser pappsen og barna.

Jeg føler at vi alltid venter på neste steg, men for å være ærlig så synes jeg livet er helt topp slik det er akkurat nå.  Jeg går ikke å venter på at Fiola skal rulle eller åle seg fremmover. Jeg venter ikke på at tennene skal komme eller på at hun skal kunne spise vanlig mat. Jeg er ikke utålmodig for at hun skal sitte eller klare å holde lekene sine selv. Jeg liker det slik det er akkurat nå. Hun gjør akkurat det hun skal gjøre på sin alder, og jeg “venter” veldig lite denne gangen. Kanskje er det fordi jeg tviholder på babyen min, som jeg per nå er ganske sikker på blir den siste. .

For det å være trebarnsmamma med et intervall på tre år, er hektisk. Veldig flott, men også veldig kaotisk til tider. De er små alle tre, og trenger voksenhjelp til mye enda. Mange spørr om jeg ikke kan skrive litt rundt det å være trebarnsmamma, og det kan jeg.

Det å få barn har vært det beste som har skjedd meg, og jeg kunne aldri tenkt tanken om å være foruten dem. Ja, dagene har blitt enda mer hektisk, jeg har enda dårligere tid, og jeg er enda mer bundet av mennesker som trenger meg. Noen har blitt avhengig av meg, og i grunn er den følelsen ganske fin. Både jeg og Robin har vokst opp i store familier, og har vært enig i at vi også ville ha en stor familie. Tallet har aldri vært satt, men vi føler oss komplett på fem.

Overgangen fra null til et barn var definitivt stort, men i grunn helt normalt. Fra ett til to barn var overgangen større. Det ble mindre tid til hver barn, og for meg som mamma, hadde jeg mye mer dårlig samvittighet og følte at jeg ikke strakk like godt til. Det skal sies at jeg fikk barna veldig tett, slik at jeg hadde en ett åring + et spedbarn, som var helt avhengig av meg begge to, men etter litt innkjøring, grensesetting, regler og tilvenning fra alle parter, føltes det veldig bra med to. Vi følte at vi “fikset” det, og at vi var en familie. En jente og en gutt.

Så ble jeg “plutselig” gravid med Fiola. Verden ble snudd opp ned i noen sekunder, før jeg hentet meg inn, og konkluderte med “its ment to be”. For oss som nygifte, kjærester, mann og kone, ble dette det riktige for oss. Etter en turbulent høst, var vårt videre tegn at vi skulle bli foreldre på nytt til ei nydelig lita jente. En “hemmeligbaby”, som vi kalte henne før hun ble født. Og på nytt måtte vi venne oss til den nye tilværelsen. Trebarnstilværelsen meldte seg ikke med et brak, men i det små fikk jeg oppleve å ha både tre og fire armer for lite, og ikke minst ble bredden på fanget ikke stor nok til tre. Det er selvfølgelig tre som trenger oppmerksomhet akkurat samtidig, spesielt når man står i dusjen, lager mat eller kjører bil. Det er typisk at det er tre som må på do samtidig, og tre som er syke samtidig.

Overgangen fra en til to var tøffere enn fra to til tre. Jeg hadde lært etter “forrige runde” at jeg har kjærlighet og oppmerksomhet nok til alle, og at prioriteringer, tålmodighet og planlegging er nøkkelen til suksess. Jeg viste at dette var noe jeg kom til å klare, og innstilte meg på at en ekstra ikke utgjorde noen forskjell. For selv om de er små alle sammen, så har Lilja og Filip en forståelse for det som sies. De klarer å ta imot beksjeder, og skjønner hva som blir sagt. Det forstår hva som menes med konsekvenser, og de skjønner hva som er lov og ikke lov. Selvfølgelig i den forstand vi har lært dem, men det at de faktisk kan snakkes til, er et pluss. Vi har lært oss at forklaring, tempo og tålmodighet hindrer krangler, skrikende unger ålende på gulvet og dårlig stemning.Vi har lært oss at det meste går an. Det er fult mulig å dra på bytur alene med tre unger, og det er absolutt gjennomførbart å dratil lekeland alene på en lørdag. Det er helt topp å få nattakos av tre søte småtroll, og det er enda bedre å føle at det er tre som vil være med mamman sin. Det er ekstra deilig når alle tre får plass i kroken i sofaen, og det er koselig å fylle fem stoler rundt middagsbordet. Det er en unnskyldning til å kanskje kjøpe en ny bil, og det er lov til å kjøpe tre av noe.

Jeg føler at vi har det veldig godt nå, og jeg takker for at jeg har fått tre nydelige og friske barn. Jeg føler jeg har nok å gi dem, og at jeg klarer å følge dem opp alle sammen. Jeg føler jeg har energi og vilje til å engasjere meg med dem hver for seg og sammen, og jeg synes  at vi som foreldre har det enda bedre med tre. Jeg føler at vi har økonomi til å stille sterkt for alle barna, og jeg føler at vi klarer å gi dem en så god oppvekst som mulig. Jeg føler at tre er riktig:)

– og for de som lurer på det rundt å ha tre barn, så er det i grunn bare dere som kan avgjøre det. . .

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På onsdag, torsdag og fredag ble det hjemmedager på Lilja. Hun er ei feberjente, og høsten er absolutt tiden for baselusker. Med rødlette kjinn og feber opp mot 40, ble det kosetid med mammsen og Fiola. . Vi har kost oss med rundstykker i soafen, film og godis.

Det kommer alltid ubeleilig når barna er syke, og jeg synes det ofte er vanskelig å vurdere alvorlighetsgraden.

Man har feber når kroppstemperaturen er lik eller høyere enn 38*C målt i endetarmen. Feber er et hyppig sykdomstegn hos barn, men forteller desverre ikke hva som er galt, bare at det feiler barnet noe. Som oftest noe ufarlig, men av og til kan det være alvorlige infeksjoner. Det vil da normalt være andre sykdomstegn til stede. Når kroppstemperaturen stiger, er det som oftest tegn på en infeksjon med bakterier eller virus. Økt kroppstemperatur bidrar til å bekjempe infeksjonen,men av og til lir kroppstemperaturen så høy at barnet blir dårlig av feberen i seg selv.Ofte er man ikke i tvil om at barnet har feber, men det er likevell fornuftig å måle temperaturen, både for å finne ut hvor høy den er og for å kunne følge feberutviklingen. Feberen kan måles på mange måter. Øre og endetarm gir et nokså riktig svar, mens under tungen og under armen skal det legges til 1*C for at resultatet skal bli riktig.(info fra vitusapotek.no).

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Etter tre dager med høy feber, og ikke særlig til bedring fikk vi hastetime hos legen. Med en CRP på 93, sår hals og røde ører endte vi opp med pencilinkur og god bedringsønsker. Lilja har hatt litt trøbbel med ørene, så vi venter også på å få komme inn på øre/neste/hals på sykehuset i desember. Det skriker i mammahjertet at man faktisk må vente så lenge når et barn ikke har det bra, og det er soleklart at det er noe som må gjøres. Man føler seg ganske hjelpesløs..

I tillegg har hun plutselig fått vondt i kneet. Jeg tenkte med ett voksesmerter, men det ser ikke ut til å gi seg. Og er kun vondt når foten belastes, men ikke om jeg klemmer på benet eller ved siden av kneet. Da er det vell ikke voksesmerter? Noen som har vært bort i lignende?

Til vanlig er jeg en ganske så avslappet person, og har sjeldent store bekymringer. Jeg lever lever livet med en positiv innstilling til det meste, og har tro på karma, og “what goes around, comes around”.. . Det høres kanskje klisjeaktig ut, men jeg har aldri vært en spesielt bekymret person.. .Jeg har aldri sett påmeg selv som en overbeskyttende mamma, eller en god gammeldags hønemor. Jeg har blitt lært at mennesker er gode, men at det er sunt å ha en liten dose skeptikk og vurdere situasjonene jeg er i.  Vi har oppdratt barna slik vi mener er det beste, og prøvd å lage en trygg og solid plattform for barna våre. Plutselig har jeg begynt å tenke at verden i grunn er “for farlig” for barna våre, og situasjoner som jeg tidligere ikke tenkte over to ganger, blir nøye tenkt igjennom. 

I tiden etter Fiola har det skjedd mye på alle kanter, og hodet er ikke alltid på riktig plass. Selv om den største overgangen var fra null til ett barn, har jeg i den siste tiden kjent på følelsen av angst rettet mot barna. Det er selvfølgelig normalt å være bekymret for barna sine, men i de siste ukene har tankene overgått mitt normale nivå. Alle mulige tanker har slått meg, og jeg har måttet jobbe hardt for å få tankene ut av hodet. For noen er det nok normale bekymringstanker, men for meg så er jeg ikke vant til å bli satt ut, redd eller bekymret over “ting som kan skje”, og føler at tankene ofte er på “villspor”. Jeg har blitt ufrivillig skeptisk!

Jeg leste noe slikt på facebook her om dagen, og det er litt slik jeg også mener det: “ jeg har blitt ufrivillig skeptisk til alle nye mennesker, ikke veldig, men såpass at jeg tenker at “oi, kanskje jeg bør være litt forsiktig her…” Tro om han “Securitas” mannen som kom på døra tidligere i kveld, virkelig kom fra Securitas, eller om det var noen som snoket rundt i nabolaget bare for å finne ut om vi har alarm på huset eller ei??”

Det er normalt å være bekymret om ikke barna spiser nok mat i løpet av dagen, at de må være forsiktige når de løper ut av barnehagen og til bilen, når de er syke eller gråter, eller når de slår seg.  Det er sunt å være litt skeptisk til nye mennesker, men i mitt tilfelle nå om dagen har jeg tydeligvis tatt bekymringene til et høyere nivå, og begynt å bekymre meg over det som kan skje, og hva jeg skal gjøre om det skjer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fordi, det er jo mye som kan skje. I disse sosiale media tider, hører man om og ser det meste, og for min del har det blitt litt for mye. Da jeg var yngre hadde jeg en form for tvangstanker, men klarte heldigvis å legge av meg disse. Nå som barneflokken har økt, er det flere å være glad i og selvfølgelig flere bekymringer, og noen av disse bekymringene har blitt til små tvangstanker. (..det kan være at jeg har sett noe på tv, som jeg ikke har bekymret meg over tidligere, som jeg begynner å drømme om, få mareritt om, tenke på på dagtid, og ikke klarer å kvitte meg med. )  Jeg er fortsatt ingen hønemor, men en smule mer bekymret har jeg nok blitt. Media har nok MYE av skylden, og jeg håper å få tanker i sjakk etterhvert. (..man kan jo ikke drive å banke seg i foten hver gang man tenker på ting som kan skje, eller mumle strofer som “liksom” skal reversere tankene man akkurat har tenkt på..) En smule galskap og crazyness er det jo i denne familien, og ikke minst nå som ammetåka svever over meg og innflytting står for tur. Forhåpentligvis bare en svevende kaotisk fase av denne småbarnstiden…!

..dagens lufting fra denne kanten.. Blir jo småsprø av seg selv til tider! :O

Det er fem uker siden vi ble en familie på fem, og skulle venne oss til tilværelsen som trebarnsforeldre. Spørsmålene var mange, og vi var spente på hvordan hverdagen kom til å bli. Hvordan ville denne lille jenta prege livene våre, og hvilke endringer måtte gjøres? Hvordan ville storesøskenene reagere på lillesøster, og hvordan ville de fylle rollene de hadde fått? Hva var riktig måte å gå frem på når man skulle sette grenser som omhandlet babyen, og hvordan skulle vi få disse nye handlingene til å bli positive. Jeg som mamma bekymret meg over det å skulle porsjonere meg ut på tre barn som alle trengte mammakos og oppmerksomhet, spesielt i tiden rett etter fødselen. Vi tenkte på hvordan vi ikke skulle gjøre forskjell, og hvordan hverdagen til Lilja og Filip kunne fortsette på best mulig måte som før, selv om vi hadde økt i antall. Hvordan kom de til å reagere på at lillesøster ikke skulle i barnehagen, og hva kom de til å si når hun krevde mat akkurat når man kanskje holdt på med noe annet. Hvordan ville de oppleve at lillesøster fikk mye oppmerksomhet, og at det hele tiden ble snakket om henne? – Spørsmålene var mange!

Etter som ukene har gått, og vi har etablert rutiner og lært oss å kjenne den lille jenta vår, er det en ting som er helt sikkert, og det er at vi er heldige som har tre herlige sunne og friske unger. Vi har erfart at man som foreldre egentlig burde hatt innebygde blekksprutarmer og null behov for søvn, og at tid (…som allerede var en mangelvare),, fortsatt ikke vokser på trær. .

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

…men selv om vi har økt i antall, og hverdagen har blitt en smule annerledes, så føler vi at vi har klart denne overgangen greit. Barna ser på Fiola som lillesøster, og som “noe” som ikke skal “leveres tilbake”. De har skjønt at hun er en del av familien, og at magen er borte (..og nå lurer de på hvem som skal bo i magen neste gang..?!?!ehhm!). Jeg blir rørt bare jeg tenker på hvor flinke og gode de har vært med henne helt siden første dagen de møtte henne. De ble plutselig veldig store begge to, og rollen som storesøster og storebror fylles godt. Filip, som er tøfferen enn toget for tiden, lærer sakte men sikkert hva det vil si å være forsiktig, og at babyer ikke har legoklosser i munnen, mens Lilja tar dobbelstoresøster rollen svært alvorlig. Hun er til tider værre enn besteforeldre generelt som har en tendens til å mene at babyer er sultne bare de gråter en skvett.. Selv om hun har lagt seg, og Fiola gråter litt før jeg rekker å gi henne mat, roper hun fra rommet sitt “Mammaaaaaa Fiola e sulten!!!” ..og om jeg fortsatt ikke rekker å ta henne innen de første 5 sekundene og gråtingen fortsetter, roper hun på nytt “MAMMA, no e hu sulten. Du må gi hu mat no!!”… Så jada, jeg har da folk rundt meg som passer på at jeg rekker å gi ungen mat i en hektisk hverdag..!

…og for å si litt om vår nye skatt, Fiola Sofie, så har vi vært veldig heldige. Hun er som babyer flest, og har foreløbig en rutine som innebærer kosing, soving, mat og bleieskifting. Hun spiser fr 1 -3 ganger om natta, og jeg er som regel akkurat ferdig med siste “nattemåltid” i det Lilja våkner, og vi starter dagen. Vi har sånn ca klart å lage oss rutiner på morgenen, men fortsatt tar ting tid. Jeg prøver å ikke stresse så mye før dagen setter i gang for godt, og synes det er litt koselig å sitte i nattisen i sofaen og se barnetv med kidsa de dagene vi ikke MÅ være noen plass til et gitt tidspunkt. Utfordringen jeg kjenner mest på foreløbig er at jeg ikke klarer å forutse humør, dagsform og tidsforbruk. Selv om planen går etter planen, er det uforutsigbare ting som oppstår, som feks at to av to bleiebarn må skiftes på i det vi er klare for å gå ut døra, noe som fører til at de lekene vi ryddet bare sekunder siden, blir rotet utover mens jeg skifter på bleiebarn nr 1. . så bruker jeg tid og energi på å få dem til å rydde opp igjen, og lose dem ut døra en gang til. . og på veien til bilen kan dagsformen som i grunn var på topp, ha forandret seg til det motsatte pga en skorpe på brødskiva uten pålegg eller feil farge på matboksen, noe som fører til en skrikekor som vekker lillesøster i bilstolen, som akkurat har sovnet. Og når vi ført har kommet frem til bilen, så er de faste plassene ikke faste lengre, og den ene vil ikke sitte der den alltid sitter, og mammsen settes på en tålmodighetsprøve. , Heldigvis så er ikke alle morgener av denne typen, og det går veldig greit! !

Med bygging av hus samtidig som man har tre små barn og skal holde kustus på de på jobb, har jeg mer enn nok å fylle permisjonstiden med. Med amming på dørstokken, og x antall ganger på ikea i uken, blir det nok en “oppvekst på farten” på denne lille frøkna også. Selv om barna er vant til et høyt tempo fra de var små, er det inn i mellom tøft å være bare 3 år, og det å sovne mens man har på skoene er ingen uvanlighet.. <3 i tillegg til det andre vi sysler med i døgnet, har Lilja begynt på turn..

Selv om spørsmålene var mange da vi plutselig hadde tre barn, har overgangen vært naturlig og fin. Jeg føler at morgenen er litt mer hektisk, dagtid er hva jeg gjør det til, ettermiddagene er som før med en smule mer action, barnas leggetid er som før, kveldene er som før – bare med en søt liten baby i armkroken eller på brystet, og nettene er litt kortere og mer oppstykket enn tidligere. . . alt i alt er det ikke så store forskjeller fra før, ENDA!

…det var en liten oppdatering fra oss! ..og jeg beklager at det har blitt mye “info innlegg” i det siste..!

//Lesing for gravide, de med småbarn eller spesielt interesserte//

Er det noe det snakkes lite om i svangerskapet og blandt de gravide, så er det tiden ETTER fødselen. Man leser støtt og stadig om de plagene man har som gravid, og hvordan fødselen var, og vips så er man over i en lykkerus som nybakte foreldre. Joda, det er da nesten slik. Den første tiden er fantastisk, og det er vitkig å holde på denne følelsen. men man vil oppleve tiden etter fødselen forskjellig, og for å sette mine “to uker etter” på spissen, så har jeg enkelte dager ønsket at fødselen skulle vare i noen timer ekstra, om jeg hadde sluppet unna alt det som følger med etterpå. .

Det å få barnet på brystet etter fødselen er en ubeskrivelig herlig følelse, og er man så heldig å slippe nål og tråd, kan man nøye seg med etter-rier og sutting på tomme melkejur. Ammingen må jo settes i gang med en gang, og for at melkeproduksjonen skal komme i gang for fult, må man la barnet suge, noe som lett kan føre til såre pupper og vannblemmer. Selvfølgelig varer ikke dette evig, men inntil melken kommer for fult rundt det tredje døgnet, og man over natten får pupper som Pamela, kan jeg skrive under på at man ønsker å slutte ammingen der og da. Men med gråten i halsen og tårer i øynene, gjør man det som kreves av deg som mor, og lar det få sutte, og vips så kunne man mettet hele St.Olavs med fløtemelk. Og kommer man inn på tanken om å faktisk pumpe ut all denne melken for å få puppene ned i normal størrelse eller lette på følelsen av å være sprekkferdig, kan jeg berolige deg med at det ikke er til spesielt stor nytte, da melken kommer tilbake igjen etter bare noen timer, og at pumping fører til økt produksjon.

Bildet fra en artikkel om “babyshower” som var på adressa.no for noen dager siden. NY genser fra IiS Woodling <3

E

tter å ha tatt heis, bodd på hotell med fancy hotellmat, dormet i sengen med en nyklekket sovende baby, og blitt vartet opp av barnefaren, var ihvertfall min formfølelse helt på topp da jeg dro hjem fra sykehuset, og troppet opp i barnehagen for å hente de to andre barna. Formen virket fin fordi jeg ville den skulle være det, og fordi jeg savnet å være i form. Jeg savnet å gå tur, leke med de største barna,og være meg selv. Jeg savnet å jobbe i huset og være fysisk aktiv, og etter bare noen dager, begynte kroppen å si stopp. Jeg hadde  begynt for hardt, og for fort. Jeg var på gråten hver gang lillesøster skulle ha mat om natten, fordi jeg hadde vondt i hvert et bein i hele underlivet. Jeg klarte ikke sitte fordi jeg hadde pådratt meg de berømte fødselshermoridene, og jeg klarte nesten ikke å gå uten å ha følelsen av å tisse på seg. Jeg hadde plutselig fått en kul under armen på en størrelse med en valnøtt, og frykten for noe annet enn hovne lymfekjertler slo meg. I tillegg til mine egne plager, ble jeg møtt av en helsesøster som mente lillemor hadde lagt på seg for lite, til tross for mine enorme pamelabryster med overflod av melk, og ba meg gi ungen tillegg. Nederlaget var stort. Jeg trodde jeg var i toppform, og følte meg mørbanket bare få dager etter. Selv om jeg viste at jeg burde ta det litt rolig, så hadde jeg ikke hørt på verken leger eller de rundt meg, men kjørt mitt eget løp. Jeg klagde, gråt,unnskyldte meg og angret. Det meste til ingen nytte. Kun erfaringer rikere.

“What doesn`t kill you, makes yous tronger”..

På bildet bruker jeg bæreselen til ERGO baby 360 med nyfødtinnlegg. Den eneste måten jeg får med meg lillemor rundt uten å bære henne i bilstolen. Bekkenet liker ikke at jeg går med vogn enda..! Bæreselen har reddet meg i flere situasjoner, og absolutt en god investering 🙂

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

To uker etter fødselen har jeg mer vodnt i bekkenet etter en gåtur enn det jeg hadde som høygravid. Jeg har hatt flere migreneanfall enn jeg har hatt det siste året, og jeg har aldri følt meg så til liten nytte som det jeg har gjort i disse ukene. . Jeg er en matstasjon,en til og fra barnehagen mamma, en av og til middagslager og innimellom en lekemamma. Til tross for knallvær i bartebyen, har jeg vært på en trilletur, og ikke besøkt en sjel. Selv om lillesøster er ei rolig jente, har hun veldig god tid til å spise, noe som gjør en rellativt hektisk mamma frustrert, og kanskje litt ekstra trøtt..  Og etter helsesøsters påpekning om for lite mat, har jeg også måttet pumpe for å få frem “go`mjølka”, for at hun skal legge på seg tilstrekkelig, og “by the book!”. . . (det er i slike situasjoner man er takknemlig for å ha en brystpumpe tilfeldigvis i skapet!!”). Og jeg er jo en mamma som ikke gir seg så lett, så sannelig var det tommler opp på vektkontroll bare noen dager senere. Ja, og denne søvna, den er jo oppskrytt? Hvem trenger vell søvn? To uker ut i tilværelsen som zombie, og jeg tror sannelig jeg skal kapitulere når Lilja og Filip våkner 05.30, kvarteret etter at lillesøster har hatt sitt iste “nattemåltid”, og sover søtt!!

Makan!

..og med dette innlegget håper jeg at flere av dere turbomammaer der ute, som er kjent for å ha energi til topps, aldri være slitne eller gi opp, tenker litt på dere selv i lykkerusen. Selv om ikke jeg var flink nok til det, så kan noen lære av mine feil. Heldigvis har jeg en fantastisk mann som hjelper til med alt, og uten han hadde jeg nok møtt kjelleren for lenge siden. Nå er formen på vei opp, og det skal sies at i dag har vi malt hus og fått hjelp til barnepass av tante Ronja og onkel Adi. Man kommer seg fort med gode folk rundt seg, og nå er planen å komme seg tilbake der man skal være, nemlig i toppform med fulle energilagre!

Det har allerede gått en uke siden lillesøster kom til verden, og flere er veldig nysgjerrige på hva denne snuppa skal hete. Før fødselen hadde vi navnet klart. Altså, vi hadde guttenavnet klart, og hadde i grunn ikke tenkt så mye på jentenavn. Selv om vi ikke viste kjønnet, sa magefølelsen at det ble snurrebass, så da det kom ei lita snuppe, måtte vi legge hodene i bløtt, for å finne et navn som vi følte var “oss”, og som passe inn med resten av bøttebaletten.

Både Lilja Ambrosia og Filip Valentin har såppas spesielle navn, så vi følte vi måtte tenke godt gjennom navnevalget. Ambrosia og Valentin er navn man finner i slektstreet mitt, så navnet til barn nr tre kunne ikke overlates til tilfeldighetene. 

Etter flere alternativer, og en uke under “lillesøster”, har vi endelig bestemt oss, og er superfornøyde med navnevalget.

Bakgrunnen for navnevalget Fiola er først og fremst at jeg har likt navnet helt siden jeg var liten, og da min mormor fortalte at oldemor Rachel Ambrosias favorittblomst het Fiola Kornutta, føltes det enda mer riktig. Sofie er også et navn vi har hatt på den korte jentenavnlisten, og som man også finner tidlig i slektstreet mitt. Vi synes også at siden Lilja har et “blomsternavn”, så passet det godt at også lillesøster fikk det.

Fiol betyr ydmykhet og renhet, mens Lilje betyr uskyld og renhet. Nokså like betydninger i blomsterverdenen også. Filip betyr hestevenn, og passer godt til denne hesteglade gutten vi har! Mellomnavnene deres har også sine betydninger, og her betyr Ambrosia udødelig, Sofie visdom og Valentin sunn/frisk/sterk.