Mammahjørnet: beymringer

Til vanlig er jeg en ganske så avslappet person, og har sjeldent store bekymringer. Jeg lever lever livet med en positiv innstilling til det meste, og har tro på karma, og “what goes around, comes around”.. . Det høres kanskje klisjeaktig ut, men jeg har aldri vært en spesielt bekymret person.. .Jeg har aldri sett påmeg selv som en overbeskyttende mamma, eller en god gammeldags hønemor. Jeg har blitt lært at mennesker er gode, men at det er sunt å ha en liten dose skeptikk og vurdere situasjonene jeg er i.  Vi har oppdratt barna slik vi mener er det beste, og prøvd å lage en trygg og solid plattform for barna våre. Plutselig har jeg begynt å tenke at verden i grunn er “for farlig” for barna våre, og situasjoner som jeg tidligere ikke tenkte over to ganger, blir nøye tenkt igjennom. 

I tiden etter Fiola har det skjedd mye på alle kanter, og hodet er ikke alltid på riktig plass. Selv om den største overgangen var fra null til ett barn, har jeg i den siste tiden kjent på følelsen av angst rettet mot barna. Det er selvfølgelig normalt å være bekymret for barna sine, men i de siste ukene har tankene overgått mitt normale nivå. Alle mulige tanker har slått meg, og jeg har måttet jobbe hardt for å få tankene ut av hodet. For noen er det nok normale bekymringstanker, men for meg så er jeg ikke vant til å bli satt ut, redd eller bekymret over “ting som kan skje”, og føler at tankene ofte er på “villspor”. Jeg har blitt ufrivillig skeptisk!

Jeg leste noe slikt på facebook her om dagen, og det er litt slik jeg også mener det: jeg har blitt ufrivillig skeptisk til alle nye mennesker, ikke veldig, men såpass at jeg tenker at “oi, kanskje jeg bør være litt forsiktig her…” Tro om han “Securitas” mannen som kom på døra tidligere i kveld, virkelig kom fra Securitas, eller om det var noen som snoket rundt i nabolaget bare for å finne ut om vi har alarm på huset eller ei??”

Det er normalt å være bekymret om ikke barna spiser nok mat i løpet av dagen, at de må være forsiktige når de løper ut av barnehagen og til bilen, når de er syke eller gråter, eller når de slår seg.  Det er sunt å være litt skeptisk til nye mennesker, men i mitt tilfelle nå om dagen har jeg tydeligvis tatt bekymringene til et høyere nivå, og begynt å bekymre meg over det som kan skje, og hva jeg skal gjøre om det skjer.

Fordi, det er jo mye som kan skje. I disse sosiale media tider, hører man om og ser det meste, og for min del har det blitt litt for mye. Da jeg var yngre hadde jeg en form for tvangstanker, men klarte heldigvis å legge av meg disse. Nå som barneflokken har økt, er det flere å være glad i og selvfølgelig flere bekymringer, og noen av disse bekymringene har blitt til små tvangstanker. (..det kan være at jeg har sett noe på tv, som jeg ikke har bekymret meg over tidligere, som jeg begynner å drømme om, få mareritt om, tenke på på dagtid, og ikke klarer å kvitte meg med. )  Jeg er fortsatt ingen hønemor, men en smule mer bekymret har jeg nok blitt. Media har nok MYE av skylden, og jeg håper å få tanker i sjakk etterhvert. (..man kan jo ikke drive å banke seg i foten hver gang man tenker på ting som kan skje, eller mumle strofer som “liksom” skal reversere tankene man akkurat har tenkt på..) En smule galskap og crazyness er det jo i denne familien, og ikke minst nå som ammetåka svever over meg og innflytting står for tur. Forhåpentligvis bare en svevende kaotisk fase av denne småbarnstiden…!

..dagens lufting fra denne kanten.. Blir jo småsprø av seg selv til tider! :O

 

6 kommentarer
    1. Sjønne akkurat kossen du har det! Har en liten gutt på 1år, og hver gang æ tenke på at nå fælt kan skje så må æ bank tre gang i bordet, bilrattet, stolen etc for da tru æ liksom at æ beskytte han fra d ;-D tvangstanke! Har blitt my mer redd sånne unormale ting æå eks: enn om ho vikaren i barnehagen ikke veit at han må ligg me sæle i vogna. Eller glemme at æ har sakt det .. Osv :-p

    2. Skjønner veldig godt hvordan du har det. Sliter selv med det samme, blitt værre etter nr 2. Bekymrer meg for fremtiden…hva om de dør før meg…,hva om noe annet grusomt skjer med de etc etc. Tankene kan gå i spinn om man ikke stopper de. Man er jo generelt mer utsatt for angst, tvangstanker osv om man allerede har/har hatt en snev av det før.
      Og ja, enig i at media er en stor skyld i tankene. På det værste sluttet jeg helt å lese aviser og høre på nyheter, det hjalp faktisk…føltes faktisk litt lettere til sinns:p
      Takk for at du er så ærlig:)

    3. Hei 🙂
      Det er som å lese om meg selv og tankekaoset mitt for tiden! Har en liten gutt under året, og har aldri vært en person som har vært preget av en “hva-hvis”-mentalitet. Men den siste tiden har det tatt helt av, og jeg kan ta meg selv i å bekymre meg helt smågal til tider. Enig i at media har mye av skylden, og da spesielt diverse babyforum- og sider som jeg har likt på Facebook, og som til stadighet kommer med ulike spørsmål til leserne av en mer alvorlig karakter. Og under her kommer jo alle mulige slags skremmehistorier, som i ettertid setter tankemaskineriet i arbeid. Tror det er greit å bare holde seg unna! Det er selvfølgelig bra og ikke være fullstendig blåøyd og naiv, men likevel bedre enn å være full av bekymringer, spør du meg 🙂

    4. Tusen, tusen takk! Utrolig godt å lese at man ikke er alene om å ha det slik. Takk for ærligheten din! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg