Svangerskapet går sakte men sikkert mot slutten, og det er med stor glede at ukene som strandet hval snart er over. . Jeg er innstilt på at dette blir vårt siste barn, og at banden er komplett med tre røvere. Selvfølgelig skal man aldri si aldri, men per i dag og et tiår frem i tid er det ikke planlagt noen flere småtroll. . Det skal bli godt å få kroppen sin for seg selv, og komme tilbake til normalen så godt som det lar seg gjøre. De siste ukene har vært tøffere enn anntatt, da jeg har to små hjemme fra barnehagen i tre uker, mens Robin desverre må jobbe. Ferien ble slik i år, da vi ønsket å spare litt til huset er ferdig og babyen kommer. Ja, fordi ukene som høygravid er bare dager unna, og det faktum at en fødsel vil skje i løpet av x antall uker er bare å begynne å forberede seg på. . En forberedelse jeg i grunn ikke helt hvordan jeg skal ta tak i, da kroppen begynner å kaldsvette og skjelve hver gang jeg begynner å tenke på det. Det er ikke for å skremme de som ikke har født før jeg sier det, fordi jeg har alltid hatt en fin opplevelse av selve fødselen, men bare det å skulle gjøre det igjen er en liksom en tanke kroppen ikke vil være med på. . og 3 fødsler på under 4 år er jo kanskje litt overkill i seg selv?..

(Bildene er tatt hos TittMelhuus. Lilja: kjole fra Okker Gokker, og Filip:  t-shirt og shorts fra Mini A Ture, sko fra Zara Kids. Mamms:kjole fra Lindex)

Jeg tror at det å gå gravid med to små er en større utfordring enn om de ikke hadde vært like tett, og at hos oss er aktivitetsnivået og mammadaltingen større nå enn aldri før. Både 2 og 3 års trassen er nok godt på vei, og ihvertfall jeg føler at min underholdningsevne og kreativitet snart tar slutt 😛 Jeg synes jeg er flink til å finne på ting med barna, så i de siste ukene har vi vært på ulike strender, på besøk, vært på hytta, hadd besøk på hytta, kost oss med bakedag, malt på bergene, laget oss egen strand i fjæra på hytta, plukket jordbær, gått morgentur med frokost på bryggekanten, og mye mer. . . så jeg tror at jeg med hånden på hjertet kan si at de har hatt en fin sommerferie, til tross for at vi har vært lite sammen alle fire, og at mammsen til tider freser og ser rødt.. Og for de av dere som har vært gjennom 2 og 3 års trassen, så skjønner dere kanskje hva det er snakk om 😛

.. på den ene siden så kunne det ikke passet dårligere enn nå å skulle ha småbarn, siden vi holder på å bygge hus, skal flytte, jeg ønsket å være i jobb osv osv, men på den andre siden så er det jo helt perfekt å skulle ha barn nå. De beste med det er at våre tre barn er såppas tett på hverandre at de kommer til å få mye glede ut av hverandre, og videre kan man se på fordelene med å faktisk ha permisjon når man skal flytte inn i nytt hus, jeg har tid til å følge opp de to jeg allerede har enda bedre, da jeg får mer tid både på morgenen og ved levering i barnehagen. Det blir enklere å kunne ta dem litt mer fri fra bhg, og ikke minst la dem få tid med mamma og babyen alene, og ikke alltid sammen. Jeg ser fordelene i at jeg er trebarnsmamma før jeg er 28 år, og at jeg har hele resten av livet forran meg med familien min. Det er en fordel at vi kan dra på utflukter som feks til en fornøyelsespark, og alle stort sett går på samme attraksjon istede for at amn har en som vil ta “barnslige ting” og noen eldre som skal ta værstingene.. Jeg kan selge alt babyutstyr med god samvittighet, uten å faktisk tenke tanken på at jeg kanskje skal ha flere og må fylle kjelleren med det! . . and the list goes on! !

Så til tross for rastløse bein, svimmlehet, lavt blodtrykk og lav blodprosent, bekkenløsning og løpske hormoner, så gleder vi oss over rakkeren i magen, og kan nesten ikke vente på å møte han eller henne. Det er selvfølgelig en ekstra spenning i det å ikke vite hva kjønnet blir, og for meg som er født nysgjerrig har det vært en utfordring – men som jeg har klart! ! Noen innkjøp har det jo blitt, og noe er jo faktisk finest nøytralt, men jeg gleder meg veldig til å få vite om det er en lillesøster eller lillebror her inne. Lilja er meget sikker på lillesøster, mens Filip er nok bare sikker på at det er en baby der.. Lilja er klar på navnevalget, men tiden vil vise hva vi bestemmer oss for..kom gjerne med navneforslag som passer til Lilja Ambrosia & Filip Valentin (og både jente og gutte alternativer) . . . 

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Gravidmagebildene ble tatt hos Titt Melhuus som vi har brukt til det meste nå. De fulgte oss gjennom hele bryllupsdagen vår, og har fulgt barna fra de var små. Jeg gleder meg til å ta nyfødsbilder, og ikke minst familiebilder med alle fem! ! Det er også noen favoritter som skal få pryde veggene i #villarachel ! !

Klem fra meg 🙂

Her om dagen var det en av dere lesere som spurte meg om jeg kunne skrive litt om det å bli trebarnsmamma, og hvilke tanker jeg hadde da jeg fant ut at vi skulle bli foreldre igjen. Var gleden den samme, og hvordan var følelsene rundt det å være gravid igjen så kort tid etter de to første.

Nå er jeg 30 uker ut i svangerskapet, og vi gleder oss veldig til Lykkeliten skal komme. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært mange tanker fra dagen vi fant ut av vi skulle bli foreldre, og at det tok lengre tid før vi vente oss til tanken på tre barn, enn det gjorde med de to første. Det vil ikke si at dette barnet er mindre ønsket enn de to forrige, men det kom kanskje som en større overraskelse denne gangen.. og kanskje en smule tidligere enn det vi hadde tenkt og trodd. Fordi, vi har alltid hatt lyst på tre barn, så det har jo ligget i planen, men det at dette var en luring som kom raskere enn forventet er det ikke å legge skjul på.

Det å gå gravid for tredje gang har vært lettere enn det det var med Filip som var nr to. Da hadde jeg Lilja på knappe 6 måneder, og begynte i full jobb etter første permisjon, 4 måneder på vei med Filip. Hodet var forberedt på å komme ut i jobb og starte på hverdagen slik den hadde vært før permisjonen, før neste permisjon, men kroppen hang ikke med. Og for de som kjenner meg, så er jeg ikke den som gir meg med det første, og skal ihvertfall prøve så godt jeg kan, og helst levere 100 % og mer til før jeg gir meg.. noe som ikke ble realiteten den gangen. Legen min som har skjønt hvordan persontype jeg er var redd for at jeg skulle gå på en skikkelig smell, og så at kroppen ikke hang med, og befalte meg ut i sykemelding. Jeg var nedbrutt og ikke helt meg selv. Jeg forventet for mye av meg selv.

Dette svangerskapet har vært ganske likt de to forrige med tanke på formen, men desto en større utfordring på hjemmebane med to små som krever sitt av aktivisering, underholdning og oppmerksomhet. Etter mine erfaringer er det å gå gravid med nr 1 lettere enn det er med de som følger på. Når man bærer på sitt første barn har man ikke unger å underholde når arbeidsdagen er over, og man har mer tid til å tenke på seg selv. Man har bedre tid til å planlegge og kanskje gjøre litt mer som man vill, enn når man har noen på hjemmebane som forventer ting av deg. Nå som jeg er gravid for tredje gang og har to småtroll hjemme, er tiden knapp til å slapp av, og det er kun etter deres leggetid at det er tid til meg og oss. Oss i den form av meg og Robin, – fordi vi må jo ta vare på hverandre vi også. I en hektisk hverdag med en krvende jobb, mange gjøremål og baller i luften, to små som krever mye og husbygging sier det seg selv at tiden til egentid og pleie av kjærligheten har mindre rom. Det jeg kan si om graviditet nummer 3 er at det går utrolig fort, og at for min del har formen vært fin. Til tross for et ganske så nedbrutt immunforsvar, så har jeg ikke vært i værre form enn de to andre. Jeg har lært hva kroppen tåler og ikke, og vet når nok er nok. Jeg er flinkere til å lytte til kroppen, og tenker nok mer fornuftig når det kommer til hva man skal bruke energi på. Jeg ønskerå ha energi til Lilja og Filip, og at de skal få ha mamman sin “alene” frem til fødselen.

Det å forberede seg på å ha tre små barn har gått veldig greit. Jeg er av den oppfatning av at overgangen fra en til to er større enn fra to til tre, og har i grunn psyket meg opp til å tro at dette kommer til å gå kjempebra. Jeg har to unger fra før som leker godt sammen, og som begynner å forstå at det skal komme flere inn i flokken. Lilja tar dette med å bli storesøster en gang til veldig bra, og selv om hun er veldig sikker på at det er en lillesøster som kommer, så tror jeg at uanseett utfall så vil dette gå bra. Vi har prøvd å forberede dem på best mulig måte, og er enige oss foreldre mellom at deres hverdag skal fortsette som før på best mulig måte. Vi kommer til å legge inn litt mer egentid med dem for å få dem til å føle at de blir sett, selv om babyen kommer til å få mye oppmerksomhet, og må lage oss rutiner som også de kan være med på. Lilja gleder seg veldig til å gi babyen gaven sin, fordi hun har nemlig tenkt å gi babyen sin første smukke. Hun har det helt klart at smukkene henger over smoothien i Rema 1000 butikken til mamma og pappa, og at vi må huske å pakke dem inn før babyen kommer..! Vi føler også vi er flinke til å inkludere barna i det som skal skje, og lar dem delta om det er noe som har med babyen å gjøre. Vi spørr dem ofte hva babyen skal hete, og får som regel til svar at det er “baby lilja eller baby filip” som ligger i magen… så vi får se..! Navnevalget er et heeeelt annet kapittel denne gangen! ! ! Jeg tror at uansett antall barn så er inkludering og oppmerksomhet viktige nøkkelfaktorer for at barna skal få en positiv opplevelse rundt det hele.

Jeg har samlet noen lenker som kan være av interesse for dere som har barn som skal bli søsken 🙂

* Når barnet skal få søsken ‘  *Forbered barnet på søsken* *Slik forbereder du barnet på søsken*

Vi gleder oss veldig til babyen kommer og har først nå begynt å kjenne på ventetiden <3

Når man har små barn så er det støtt og stadig noe man kan bekymre seg for. Spiser de nok, spiser de riktig, er de for varme eller akkurat passe, har de sko som passer og hvordan ser man at de passer? Er de syke eller bare snørrete, har de vondt i ørene eller bare klør det, har de problemer med sinnet eller er det bare en naturlig del av alderen, sier de mange nok ord eller henger de etter i utviklingen? Hva er egentlig normalt? Er det slik at gutter er treigere enn jenter, og eventuelt hvor lenge etter skal gutta være?

Mange er opptatt av om barnet sitt utvikler seg normalt, eller om det er noe man kan tilrettelegge. Spesielt når man har flere barn er det enklere å sammenligne, noe jeg tar meg selv i å gjøre støtt og stadig. Spesielt har jeg hengt meg opp i språket, da Filip er mye tregere enn det Lilja var, – men etter mye lesning har jeg konkludert med at den lille pjokken på under 2 år er helt normal, og i rute når det kommer til språkutvikling. 

Da Lilja var på samme alder som Filip er nå, kunne hun snakke i setninger, og forklare seg. Per i dag har Filip kun basis-ord som feks mamma, pappa, mere, ferdig, mat, hade, hei, ja, nei, sitte, baby + +, men forstår alt vi sier. I dag testet jeg om han forsto hva jeg mente ved å spørre om han kunne hente telefonen til mamma som lå i sofaen under putene. Han trengte ikke tenke seg om to ganger før han sto stolt med telefonen og ropte MAMMAAAAA. Så forståelsen er mer på plass en selve språket. 

I følge språkforsker Manghild Selås er det ikke så viktig at barnet klarer å si alle ordene, men at de forstår hva du sier. Språkutvikling hos barn handler om mye mer enn bare plassering av lyder i munnen.Grovt sett bør et barn som er ett år, kunne si ett ord. Et barn som er to år bør kunne omtrent 50 ord, og begynne å sette to ord sammen til små setninger. De fleste barn har en skikkelig spurt i ordforrådet en gang etter de er blitt 18 måneder gamle, der nye ord læres i stor fart. Om de fremdeles sier tate i stedet for kake er ikke så viktig så lenge de vet hva ordet betyr. Det er store variasjoner i barns språkutvikling, og enkelte snakker senere enn andre uten at det gir noen grunn til bekymring. Men hvis vi som foreldre ser at barnet selv er frustrert fordi det ikke klarer å uttrykke seg, og dette går utover sosialisering og lek med andre barn, bør det vurderes om man skal sette i gang tiltak for å hjelpe barnets språkutvikling. Og med enkle tips kan man få fart på barnets språkutvikling gjennom lek og lesing.

Fem enkle tips for bedre språkutvikling

• Les for barnet i 15 minutter hver dag. Snakk om hva dere har lest, og koble det til noe barnet selv har opplevd, sett eller gjort.
• Ta med barnet i egne gjøremål som for eksempel matlaging, og snakk om hva dere gjør.
• Opplev nye ting sammen med barnet, og snakk om det. Det trenger ikke være mer enn en tur med bussen for at barnet skal oppdage nye ord.
• Vis interesse for hva barnet ditt holder på med. Hvis barnet sitter og stirrer på en maur, kan det være fint å snakke litt om mauren, hva den gjør og hva slags dyr den er. Det utvider barnets interesse.
• Syng barnesanger, og lær barnet rim og regler. Da møter barnet nye ord og begreper som stimulerer språkutviklingen.

. . . og for min egen del, og kanskje oppnå en god følelse av å ha tilrettelagt for en max mulighet for utvikling for min lille pøbel, tenker jeg at vi skal begynne å synge litt mer fra sangbøker og lese litt mer uten at storesøster Lilja skal få bestemme alt. Jeg synes igrunn vi er flinke til å ta begge barna med på matlaging og forklarer det vi gjor, og de får lov til å hjelpe til med det meste, men man kan alltids bli bedre og mer forklarende og lærende.

Språkutvikling handler både om forståelse og om produksjon. Enkelte barn forstår mye, men sliter med å uttrykke seg. Andre sliter med begge deler. Barn kan også ha ganske utbredte vansker med uttale, eller med å bruke språket på en passende måte. For eksempel kan barn med mildere diagnoser i autisme-spekteret ha problemer med å forstå de sosial-kulturelle kodene for språkbruk, uten at de har andre språkvansker. Det er også en høyere opphopning av disse diagnosene hos gutter. Barns språkutvikling er veldig individuell, men gutter er generelt senere til å snakke enn jenter. – I følge språkforsker Imac Maria Zambrana ligger guttene litt etter i de første to tre årene, men at alt tyder på at guttene tar igjen dette forspranget.

Det er store individuelle forskjeller i barns tempo i den tidlige språkutviklingen. Det er noe av grunnen til at det kan være vanskelig både for foreldre og andre å vite om det handler om reelle språkvansker, eller om barnet kun er litt senere enn gjennomsnittet i starten. Det finnes ikke et fullkomment verktøy som kan forutsi om et barns tidlige språkforsinkelse er forbigående eller handler om mer vedvarende språkvansker. Noen barn sier sitt første ord før de er ett år gamle, andre sier det først når de er 18 måneder. Begge deler kan være normalt. Det er likevell viktig å følge med på utviklingen til barn som kommuniserer lite eller snakker sent, selv om det ikke nødvendigvis betyr at man trenger å sette i gang tiltak med en gang. Er man bekymret kan man som et første steg ta dette opp med helsesøster eller eventuelt barnehagen og høre hva de tenker.

Det er generelt mer grunn til å følge litt ekstra med hvis barnet har vansker med språkforståelsen i tillegg til at han eller hun ikke snakker så mye. Hvis barnet ikke har språk og heller ikke forsøker å ta kontakt på andre måter, bør man være ekstra oppmerksom. På et tidspunkt blir det også tydelig at vanskene ikke vil gå over med det første, slik at for eksempel en fireåring som snakker svært lite bør få hjelp. 

. . . og etter foreldresamtale i barnehagen for noen dager siden, er det ingen grunn til bekymring for vår del. Ordene kommer sakte men sikkert, og han skal få lov til å ta det i sitt eget tempo og være gutt, men med en liten påvirkning av oss foreldre gjennom lek og sang.

Deler av innlegget er hentet fra en artikkel hos klikk.no

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Dette innlegget skrives av den årsak at flere har kommentert i innlegget mitt om svangerskapsuke 20, og jeg følt at flere har forstått meg feil. Jeg føler at kommentarene som har kommet har satt meg i en bås jeg så absolutt ikke fortjener å være. I innlegget skrev jeg om følelsene mine rundt det at magen føles større og vokser raskere i mitt tredje svangerskap, i forhold til de to forrige. Jeg skrev at jeg ønsket å få tilbake motivasjonen for å holde meg i form, og at jeg ønsket å beholde vanlige klær under svangerskapet. – og ut ifra disse tankene har nok flere trodd at jeg er hysterisk opptatt av å ikke se ut som en gravid, og har en kroppsfikseri som ikke er sunt.

Det er faktum at det har skjedd en forandring når det kommer til utseende til engravid. Det holder ikke lengre at mangen vokser og at man får former, man skal  tillegg kle seg riktig, passe å vekta, være innenfor kurver, målinger og ikke minst, være i top shape noen dager etter fødselen. Jeg er i grunn dritt lei av å lese innlegg om gravides form både før og etter fødselen, og mener at dette er veldig individuelt og litt til hva man gjør det til selv.

Jeg har delt mye om meg selv tidligere, men har aldri gått spseielt inn på det å være sykelig opptatt av mat og trening. Det som var en stor del av meg for noen år siden, har blitt en liten del av meg, som kommer frem i tider som rundt et svangerskap. Det å ha levt med spiseforstyrrelser i nesten 10 år er ikke noe man skryter av, men noe som følger deg resten av livet. Både på godt og vondt. Det å få beskjed om at man kanskje ikke kan få barn om man ikke får skikk på livet sitt, er ikke noe som skremmer en selvopptatt 15 åring med fringrene langt ned gjennom halsen. Min redning ble familien min. Tankene om jeg virkelig kunne få barn begynte ikke å slå meg før jeg møtte Robin, og vi brukte lang lang tid på å bli gravide. Det jeg ønsker å få frem her, er at jeg ikke er en av de som tar det for gitt å gå gravid. Jeg er ikke av de som tror at det skjer over natten, og at dette er noe alle får lov til å gjøre. Jeg ser på det å være gravid som noe spesielt. Det er noe fantastisk, nydelig og eget ved det å bære på et barn. Jeg er ikke en av de som ønsker minst mulig mage, minst mulig baby, følger slavisk med på målinger, kurver og kilo.

Jeg er ikke sykelig opptatt av det å være tynn etter fødselen, MEN jeg er definitivt veldig opptatt av at jeg skal på best mulig måte holde meg i form under graviditeten. Så, i innlegget jeg skrev i svangerskapsuke 20, var det ikke noe som helst ment fra min side om at gravide ikke skal få lov til ås e ut som de er gravide, men mer et følelsesinnlegg fra meg som klarer å holde meg selv i sjakk ved å dele frustrasjon. Jeg er frisk som en fisk fra spiseforstyrrelser, men det er ikke til å gjemme bort at noe vil alltid følge meg. Noe av min egen terapi er å dele. Dele med dere. Og min utvei til et sunt og frisk svangerskap, med så stor mage som babyen ønsker, den vekten jeg måtte legge på meg, og de kiloene jeg har igjen etter fødselen – er å tenke positivt, holde meg aktiv og spise normalt. . . ikke så all verdens til hysteri, vell?

(…og det med at jeg ikke ønsker å kjøpe gravid/mammaklær er fordi egj synes det er MYE fint i butikkene man kan bruke selv om man er gravid. Jeg kan legge ut noen antrekk etterhvert med plagg jeg bruker både i, under og etter graviditeten, så kan dere se at mange plagg kan brukes både med og uten mage. . . !)

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Her kan dere se magen min i de to forrige svangerskapene – Ikke akkurat et resultat av hysteri 😉

Uke 38 med Lilja og uke 38 med Filip

Det er søndag morgen, og en helt vanlig start på dagen. Med tidlige morninger og utålmodige barn, er det ofte for mye å be om “bare 5 minutter til”, så dagen begynner stort sett med et pang. Denne morgenen var intet unntak. Formen var fin, og energien på topp. Jeg “lurte” ungene til å rydde på rommet, så jeg fikk vaske i fred. Det luktet helg, selv om det var helgas siste dag. . . I grunn den beste dagen. Ekstra deilig er de søndagen man ikke har noen planer, og kan ta dagen som den kommer. Denne søndagen var slik. En søndag uten bekymringer. 

Jeg er en grubler. Tenker og fantaserer mye, og er kanskje det man kan kalle en dagdrømmer. Noen ganger forsvinner jeg langt inn i min egen verden, mens andre ganger er det livet og den slags som streifer gjennom topplokket. Minutter med stillhet får meg ofte til å lukke øynene, og bare nyte. Drømme. Tenke. . .Ja, bare det å få vaske vinduer i fred og ro, er bonustid til å tenke litt for meg selv. Så denne søndagens vårsol endte i skinnende vinduer og småtenking. Småtenking som etterhvert skulle bli til bekymringer, spenning og nysgjerrighet.

Søndagen som fant sted for 2 måneder siden ble en søndag vi husker godt. . Det var søndagen som fikk oss til å revurdere planløsningen på det nye huset som står ferdig om noen måneder, revurdere plassen i bilen, vurdere overflytting til en nærmere barnehage, og ikke minst fastslå at jeg var elendig når det kom til prevanjson. En graviditetstest var ikke til å unngå, og uansett hvilken test jeg tok, eller hvordan man snudde og vendte på den, så var den positiv. Meget positiv. .. . . og i skrivende stund har det allerede rukket å bli en aktiv baby, som straks runder sine 18 uker.

Bildet er fra da jeg gikk gravid med Lilja.

Sjokket over at det hadde lurt seg en krabat inn i magen igjen var stort. Enda mer sjokkerte var vi over at ingen av oss hadde tenkt tanken at dette skulle skje NÅ, og at det i det hele tatt hadde skjedd. . Det var et fakturm; vi skulle bli trebarnsforeldre! Jeg skulle bli mamma igjen! I en alder av 27 år, skulle jeg bli trebarnsmamma. En skremmende, spennende og fin tanke. Følelsene var med et blandede, men med tiden har vi vent oss til tanken, og gleder oss til å bli en storfamilie, med tre herlige små barn og to hunder.

Jeg er nå straks 18 uker på vei, og formen er endelig stigende. Med bihulebetennelse, forkjølelse, streptokokker og migrene i tillegg til å være gravid har vært en håpløs start på året, men endelig er det lys i tunnellen. . Jeg har energi til å leke med barna, engasjere meg i familielivet, be inn besøk og finne på noe etter arbeidstid. Jeg begynner å ha lyst til å gjøre noe her hjemme. Lyst til å rydde, vaske og bake. Jeg begynner endelig å bli meg selv igjen. Og endelig kan jeg dele med dere. Dele livet slik det er. . .og selvfølgelig er jeg igang med magebilder som aldri før 😛

Foreløbig termin er i månedskifte august september, og sannelig flyr tiden! Straks er jeg 18 uker, og venter spent på ultralydtime om noen dager…!

Håper dere alle får en strålende søndagskveld

  Klem Rachel

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

De fleste man spør sier at de ikke bryr seg om det som sies rundt dem, og at man må leve sitt eget liv ut ifra de normer og verdier man har. Og det er jo sant. Men likevell, selv om man har denne “følelsen” av å ikke “skjule noe”, så sitter sikkert mange med tanker om at man kanskje pynter litt på likevell. Eller hur? Ihvertfall så snakker man ikke høyest om de dagene som ikke er helt topp, som for eksempel de dagene man egentlig kunne tenkt seg å “selge ungene” eller “kaste dem på sjøen”.

Beklager til de som føler seg støtende av dette innlegget, men dette er rett og slett for å lette på trykket og få ut noe av min frustrasjon som tobarnsmamma.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

..hverdagen vår fremstår kanskje litt for ofte som superharmonisk.. Et snev av sannhet, men på langt nær virkeligheten. Med dager hvor morningen starter med to klyser snørr, en mobiltelefon i do, feil klesvalg fra en toårings synspunkt, vanlig brød istede for rosa brød, eller bare noe så tåpelig som feil ordvalg, i tillegg til at det hører med hyling og grining i minimum 15 minutter etter hver senanse, – ja da får ihvertfall jeg lyst til å lukek døara og løpe på soverommet og legge meg under dyna. Om galskapen fortsetter, og skoene som vi glemte i barnehagen var de eneste som var ok denne morningen, eller at det faktisk var onsdag og ikke torsdag, noe som var helt feil dag, og bilen til mormor ikke sto innerst i garagen slik den pleide, NEI da, må jeg innrømme at det er like før det renner over. En gråtende umulig toåring er ok, men når minstemann velger å grine i kor, hver gang storesøster slår seg vrang, i tillegg til å plutselig ikke ha bein som virker og en kropp laget av gelè, DA er det mang en gang at pappsen (robin) som er på jobb får en frustrerende sms eller en “stemningsvideo” med teksten “what have we done??”

Man er uendelig glade i disse barna, det kan ikke beskrives. Men uansett hvor glad jeg er i dem, så tar de NESTEN knekken på meg til tider.

…Og selv om man tenker tanken om å kaste ugnene på sjøen, selge dem, eller “gi dem bort”, så er det jo desperate urealistiske sekundstanker, og absolutt ikke noe man utfører i praksis. . Jeg tror igrunn ikke jeg er helt alene om tanken, men igjen, det er jo helt tabu å i det hele tatt vurdere å si noe slikt til noen. OM man lufter sin frustrasjon til feil person, så blir man med ett slaktet. Kanskje ikke der og da, men man blir det. Overraskende nok så er det flere enn man tror som er som meg. Det finnes flere frustrerte og oppgitte foreldre der ute, som trenger en bekreftelse på at man ikke er en dårlig forelder selv om man av og till er litt i overkant lei.Det er i grunn ganske deilig å vite at man ikke er riv ruskende gal, selv om man har slike sekunder med galskapstanker.

Jeg er enig i at et rolig sinn og vanlig stemme, sammen med forklaring, tilrettelegging og forståelse i situasjoner er nøkkelen til det meste i et barns sinn, men noen ganger, så funker det ikke.. ! Ihvertfall ikke hos oss. Tålmodigheten settes gang på gang på prøve, og selv om jeg har blitt ganske så god på komprimisser så er det noen ganger det faktisk ikke funker. Fordi hvordan får man “kontakt”med en tinnsoldat som ligger på gulvet illrød og klar til kamp? hylende så høyt at naboen nesten begynner å lure på om det er mishandling i heimen?

Nå lurer dere kanskje på hva som skjer i slike situasjoner hos oss? Joda, etter at alternativene har streifet meg, så er det tålmodigheten som slår inn. Kompromier har blitt løsningen på det meste, men noen ganger tar det lengre tid å “få kontakt” enn andre. Noen ganger kommer vi til enighet med en gang, andre ganger må de bestikkes. Noen ganger skal det ikke mer till en en klem og litt mammakos, mens andre ganger er det andre triks som taes i bruk. Av og til kan det være at bamse også må bli med i barnehagen, for at det skal senke seg fred over huset.

Takk for kveldens lille “utblåsning”, og ord på tankene.

GOD FREDAG!

Det var mitt livs lykkeligste dag. Det var det. Forventningene hadde bygd seg opp over lengre tid, og det kriblet i magen. . Jeg hadde fått det akkurat som jeg ville. Tankene, hodet,og nåtiden var den samme, rettet mot samme mål. Det skulle bli perfekt. Det ble perfekt. Alt gikk på skinner, og de skyhøye forventningene til meg selv hadde blitt infridd. Jeg hadde klart å skape drømmen min.Jeg og de nydelige personene rundt meg hadde klart å finne prinsessefølelsen. Klart å få meg til å føle meg som verdens vakreste. 

Kirkeklokkene ringte lenge. Jeg var i grunn litt sen. I tillegg så hadde vi glemt å feste underskjørtet, så pappa måtte holde kjolen min opp kirkegulvet. Det betydde ikke noe. Det skulle ikke ødelegge den store dagen min. Vår store dag. Med utradisjonelle sanger i kirken, tårer og felles ja til hverandre, ble vi mann og kone etter boka. Vi hadde startet på noe nytt. En ny tilværelse. I tykt og tynt, gode og onde dager.

Etterhvert hadde vi tilbakelagt taler om glede, kjærlighet, vennskap, familie og latter. Vi hadde spist deilig treretters middag, og prøvd oss på bryllupsdansen flere ganger. Vi hadde mimret med venner og familie vi ikke hadde sett på lenge, vi hadde takket for alle fantastiske gaver og nesten tømt baren for drikke. Stemningen var på topp, og tiden var inne for å avslutte kvelden. Den store dagen skulle bli et kapittel i den nye boka. Første kapittel.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Etter bare noen timers søvn, og en deilig frokost på Clarion, sto hverdagen og pliktige gjøremål for tur.

Vi hadde nesten ikke sett hverandre den sist tiden. Jeg hadde jobbet, Robin var i pappa permisjon, jeg planla bryllup, reiste til oslo, jobbet litt mer, planla mer bryllup, satt oppe lange netter for å gjøre siste finish og hadde ikke tid til å tenke på han jeg skulle gifte meg med. Vi hadde ikke tid til oss.  Vi brukte våre første timer som nygifte på å rydde bryllupslokalet. De neste timene brukte vi sammen med barna og for å få alle tingene vi hadde med oss på riktig sted. Noe var lånt, noe var leid, noe skulle sendes per post mens andre ting skulle leveres. Vi rakk ikke føle på følelsen av å være nygift. Vi rakk ikke snakke om bryllupsdagen før flere timer ut på kvelden. Roen hadde endelig senket seg, og jeg hadde krøpet inntil Robin i sofaen for første gang på mange mange uker. Jeg kjente et savn. Jeg savnet å ha det slik som denne stunden i armkroken. Sekunder uten bekymringer, ventende gjøremål, ting som skulle planlegges eller en butikk som skulle driftes. Vi trengte mer tid. Vi hadde ikke mer tid.

Vi var gift. Mann og Kone.

Hverdagen kom, og gratulasjonene lot ikke vente på seg. Det var hyggelig, men samtidig litt rart. Hva med forventningene etter bryllupet? Når skulle lykkerusen komme? Når skulle jeg egentlig sveve på en rosa sky og danse i engen? Skulle det bare vare denne ene dagen da kirkeklokkene klang så fint? Hvor var de oppskrytte hvetebrødsdagene alle snakket om? Jeg hadde forventninger. For høye forventninger. Hverdagen var den samme som før. Det skulle sendes takkekort. Ikke vanlige, men litt annerledes. De skulle være like perfekt som resten. Jeg fikk mer og mer å gjøre på jobb, og selv om Robin kom tilbake fra Pappapermisjon, mistet vi samtidig en av våre beste ansatte. Jeg måtte steppe inn. Vi fikk mindre tid..!

Det ble lange dager med mye tenking. Mye ansvar. Forventningene til meg på jobb var store etter to år i permisjon.. Skuta skulle rettes opp og seiles mot riktig kurs. Ingen viste det. Bare Robin og jeg. Vi jobbet, var foreldre, spiste mat og sov. Vi var nygifte. Vi elsket hverandre, men klarte ikke vise det. Tiden strakk ikke til. Men målet var klart; vi skulle klare det.

Vi flyttet. Vi var overbeviste over at vi kom til å få selge rekkehuset vårt, noe som viste seg å være en vanskeligere prosess enn antatt. Vi lå på en madrass på gulvet, og hadde verken spisebord eller sofa. Vi hadde tvn på gulvet og delte rom med kidsa. Vi følte definitivt at kaittelet som nygifte var over. Vi hadde startet på reisen. Livet.

Ukene og månedene gikk.

Vi måtte prestere. Vi måtte være tilstede, både på jobb, hjemmebane, sosialt og ikke minst gjøre en innsats for drømmehuset som ble bygd bare noen steinkast unna. Vi måtte ta valg. Bruke tid og ta riktige valg. Forvalte pengene riktig, og spare på alle bauer og kanter. Vi måtte være skjerpet. Skjerpet på jobb som aldri før, jobbe kjappere og mer enn aldri før, og i tillegg være så lykkelig som aldri før.

Ballongen sprakk.

Det perfekte bryllupet jeg daglig får mail om, var perfekt. Bloggingen ble et dekkplaster. Jeg ville så gjerne sette ord på situasjonen, men klarte det aldri. Hver gang jeg satte meg ned for å prøve å fortelle, ble det feil. Jeg trengte mannen min. Han trengte meg. .. men ingen av oss hadde tid til å se det. Vi skled fra hverandre på en merkelig måte. . Vi hadde rutiner. For mange rutiner, og for liten tid til impulser. Tiden tikket. Fløy avgårde.

2013 jobbet mot oss på alle kanter.Til tross for to nydelige barn, bygging av drømmehuset og egen butikk, er ikke baksiden av fasaden alltid slik man tror den er. Men det er jo tabu å fortelle? Fortelle slik at alle vet. Fortelle at man ikke lykkes på alle punkt, eller at man faktisk har noe man må jobbe med. Alt skjedde på en gang. Vi brukte mye tid og energi i ukene etter bryllupet på å gjøre huset salgsklart. Vi flyttet, og måtte finne oss til rette med to barn på en ny plass. Med madrass på gulvet, ingen sofa og tvn på gulvet ble det en annerledes tilværelse. Ikke en tilværelse som la til rette for hvetebrødsdager. Det skjedde mye på jobb. Vi hadde konstante disker som mistet strøm på nettene, og måtte gjentatte ganger tømme diskene midt på natten. Døgnet kunne ikke utsettes, og startet som valig med at en dro på jobb før hanen galer, og nestemann ble vekt av kl 05.30 at to lys våkne søtinger. Dagene ble lange for en av oss. Nesten alltid. Vi hang etter. Jeg hadde alltid noe jeg burde gjøre ferdig. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet. En samvittighet som tærte på kroppen.Vi hadde ei jente med nattskrekk som var våken på nettene. Det gjorde ikke situasjonen noe bedre.

En elefant hadde inntatt brystkassen min. Jeg hadde hatt den der tidligere. “stressfanten”.

Det ble stadig nye gjøremål som skulle utføres. Mer på planen, samme tid. Vi skulle delta på lucia, julegrantenning og julefrokost x 2. Jeg skulle handle julegaver, sørge for at julehandelen ble lagt til vår butikk, sørge for at varene var på plass og at vi var innenfor de gitte rammene, jeg skulle ha julekalender på bloggen, møte alle venninnene som endelig var i byen på ferie og delta på x antall julebord som ble arrangert. Kroppen gikk på autopilot. Elefanten ga seg ikke. Jeg måtte begynne å sortere. Sortere viktigheten og prioritere.

Jeg droppet noen luker.

Jeg prioriterte å bake pepperkaker med barna og Robin, og dra på ost og vinkveld med noen venninner. Det var godt. Jeg droppet en trening fordi jeg hadde feber, og brukte kvelden på å se serier med Robin. Vi kunne sikkert sovnet på sofaen, men for anledningen hadde vi kjøpt oss en energidrikk. Vi skulle prøve. Prøve å være sammen. Prøve å finne tid til hverandre. Det var deilig å finne tid. Det var deilig å kunne fortelle noen at jeg var sliten, og at elefanten var kommet tilbake. Det var deilig at noen ble sint på meg fordi jeg ikke hadde sagt ifra, og som straff trakk meg tettere inn mot seg og fortalte meg at han skulle hjelpe meg. Jeg måtte bare spørre. SPØRRE..! Min frykt. Det å spørre om hjelp er noe jeg ikke gjør før jeg må. Ting det forventes at jeg skal gjøre og klare, er ikke ting jeg spør om hjelp til. Slik har jeg alltid vært.

2 juledag 2013 var det 8 år siden vi møtte hverandre for første gang i en vinrød opel vectra utenfor en uteplass i trondheim. De første timene vi tilbragte sammen kjørte vi rundt på byåsen for å se på Robins drømmehus, som tilfeldigvis var et hus pappa hadde vist meg bare uker tidligere. . Vi snakket om familie, venner og fremtid, og pratet i mange timer. .Vi tok oss tid til det. Vi var forskjellige. Så veldig forskjellige, men likevell så like. Vi hadde mange av de samme verdiene, oppfatningene og målene. Vi delte mange av de samme meningene, og hadde skremmende mange tilfeldigheter sammen.

For noen uker siden, måtte jeg begynne å tenke tilbake. Tenke tilbake på oss. Oss to, før unger og store forventninger. Hva var det som betydde noe? Sånn egentlig? Vi snakket om det. Vi har alltid vært god på å prate sammen om alt og ingenting. Det er en av våre styrker sammen. Vi finner alltid ut av det. Vi fant ut av det. Vi trengte tid. Tid til å se hverandre, til å være oppmerksom og gi av oss selv. Vi trengte å finne tid til å legge merke til det vi la merke til før, og trengte å legge fokus på å ha familieliv og jobb adskilt. Vi trengte nye retningslinjer, og en dytt i riktig retning.

Vi heier på 2014 og et fantastisk år sammen!

…i gode og onde dager, til døden skiller oss ad…

Elsker Deg <3

Mandagskvelden er snart over, og jeg har malingsflekker på fingrene. Jeg har tatt på en stor joggegenser, og hentet et stort glass melk. Jeg er alene på stua, som vanlig på denne tiden av døgnet. Jeg har akkurat kommet hjem, og kroppen er i ferd med å si ifra at nå er det nok. Det er bare noen timer før vekkerklokka ringer for en ny dag. Det er atter en visning i morgen, og jeg har tatt meg bryet med å male tak og fikse småtterier. Mellom strøkene ble det lesing av søknader med beina på bordet. En liten hverdagstimeout er godt å ha i disse tider. Ja, fordi ting er kanskje ikke helt som de burde være, og uforutsigbare ting sluker energien min.. . men til tross for små fartsdumper i hverdagen, er jeg en fikser, og evig optimist, så selvføgelig skal jeg klare dette også. Ingen tvil om det.

En av de tingene jeg har tenkt på, er akurat det jeg driver med nå. Det krever mer enn før å skulle brette ut livet sitt for offentligheten, og kanskje er det slik at desto flere lesere man får, så føler og tror man at man må gi mer? Jeg gjør ihvertfall det. Da jeg begynte å blogge, så ønsket jeg å skrive om de hverdagslige tingene, uten å pynte på noe. Jeg ønsket at folk skulle kunne klikke seg inn på min blogg nettopp fordi de kunne kjenne seg igjen, kanskje få noen tips og inspirasjon,men mest av alt for å lese noe ekte. Jeg ønsket at folk skulle få et innblikk i hvordan en helt vanlig familie fungerte, på godt og vondt. Jeg ønsket at bloggingen skulle være noe jeg hadde lyst til å gjøre, og hadde bestemt meg for at den dagen jeg følte jeg måtte blogge, så skulle jeg bremse ned et hakk.

…tiden er inne for å bremse. Ikke stoppe, men skifte gir, og kanskje retning.

Jeg har begynt å føle at det forventes at det skal komme noe nytt og spennende hver dag. Jeg har begynt å føle presset på hva jeg skal skrive om, og at det har blitt en konkurranse innenfor mammabloggerne. Jeg føler at jeg ofte ikke har så mye fornuftig å komme med, enn “hverdagslige ting”, og at dette fort kan bli kjedelig. Jeg føler at jeg må tenke før jeg skriver, og at det å skrive om hverdagen i sin råhet, ikke lengre er nok. Bildene må være av god kvalitet og teksten som følger med må være gjenomtenkt og kontrollest før den publiseres, og jeg føler at innholdet må være interessant nok til å publisere.

Så fra nå av har jeg et stort ønske om å ta dere med litt tilbake, og inn i vår kaotiske hektiske turbulente hverdag som småbarnsforeldre, og det som følger med. Jeg har lyst til å skildre våre hverdager og hva vi gjør. Hvordan vi får ting til å fungere, eller hva vi absolutt ikke fikser. Jeg elsker å skildre sekunder, minutter og timer. Jeg elsker å sette ord på hverdagen min, uten at noen trenger å helt forstå det. Bare lese. .. noen ganger trenger jeg noen som bare kan late som at de bryr seg. .Fordi, noen ganger kan det være helt greit å være en utslitt mamma, eller trenge noen timer for seg selv.  Det skal kunne være helt greit å si at man er det, og det skal være lov til å si ting som er litt på kanten. Fordi det gjør man jo? Jeg ønsker at dere skal få komme tettere på oss, og ikke bare barna. Jeg vil gjerne at dere blir kjent med alle oss.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Takk for at du tok deg tid til å lese kveldens innlegg <3

Klem fra Rachel

Jeg kjenner stoltheten brer seg i kroppen i det jeg hører Lilja si til Filip “æ passe på dæ Filip”, samtidig som hun stryker han på kinnet og gir han en saftig nuss. Hun tusler videre med nattdrakten brettet opp som en shorts, og lue på hodet. Det er søndag. Det er “gjøre-som-man-vill-dag”. Hun er sitt ess i denne morgenen, og skravler i vei som aldi før. Synger om bæ bæ lille lam som har både kræsja og bæsja, og snurrer og ler på stuegulvet. Hun er i finform. . Hun passer godt på lillebror som lærer i turbofart. . “Vis dæ, Filip?”, sier hun, og prøver å forklare han at han må dra fingeren over ipaden. Hun blir fortvilet, og sukker når 1 åringen ikke klarer å lære seg å “pusle på brett”. . Hun konkluderer med at han bare er en baby. Lillebror. Ja, fordi det er faktisk ganske så stas å ha en lillebror for tiden. Hun lærer bort så godt hun kan, og nå som vokabularet begynner å bli ganske bredt, er det lange uforklarelige avhandlinger han skal følge med på, og ikke minst forstå. “E d greit, Filip”, avslutter hun ofte med, og ser spørrende på han. “æææh”, er det beste hun får tilbake, og nøyer seg som regel med det. Storesøster Lilja.

Lilja <3 Mamma

I går la jeg meg med et smil om munnen. Jeg viste at når barna våknet (vekkerklokka vår), så kunne jeg ta gullungene med opp i senga og kose kose kose! Jeg hadde nemlig ordnet meg fri, og planen var å gjøre absolutt ingenting. Altså, det å ta seg fri for å kjede seg er jo ikke et alternativ, så planen var å fylle garderoben med noen nye ting til meg selv. Jeg er ikke så flink til å kjøpe meg ting selv, så i dag var det min tur å fornye seg litt.Så etter barna ble sluppet av i barnehagen, gikk turen videre til shopping. Denne shoppingrunden stoppet da kortet sa “nok er nok”, så da vendte jeg snuten hjemmover, og er nå i full gang med å skrive takkekort fra bryllupet. De ble jo bare SÅÅÅÅ fine, og vi er superfornøyde! . . . . et litt spesielt takkekort, kan man kanskje si…! De er selvfølgelig laget av våre kjære fotografer fra tittmelhus.no. De av dere som var på bryllupsmessa sist helg, har kanskje sett takkekortene våre? 

Jeg er ei “komfortabel” jente, og liker å ha på meg gode klær. Ikke minst, så HATER jeg å fryse, så jeg kler meg heller litt ekstra. I dag ble antrekket en av mine favoritter for tiden. Dongribukse fra HM, og ULLgenser fra iis woolding (samme som lager barneklærne fra iis by little mountains). Denne genseren fikk jeg i går, og er en superfavoritt allerede. Kolleksjonen kommer i butikkene i løpet av oktober, så jeg skal tipse dere om hvor de selger den så snart den er ute! En knallfin kolleksjon for oss voksne også! – og for de av dere som har sett barnekolleksjonen for høst/vinter 2013, så er det maaagiske klær!

 
Ull er gull på høstdager som denne! Da trenger man liksom ikke så mye mer!

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

…JA den etterveksten skal ordnes asap! Vurderer å blitt litt mørkere.. Hva tror dere??

En fornøyd pike etter shoppingrunden. Selv om jeg har kjøpt meg tidenes mest harry jakke fra Marc Cane og er tom på kontoen, så er jeg fornøyd.

Ellers ble det en plane grå ullgenser fra In Wear, Lue fra Svag, Noen topper og en strikkejakke fra BikBok, beige genser fra Zara  og noe småtterier til barna.

Nå venter middag hos svigers og en rolig kveld med pakking av takkekort!  🙂

Selvfølgelig skal dere få en sniktitt på dem også, men det kommer sammen emd en giveaway fra Titt Melhuus om noen dager!