Det var mitt livs lykkeligste dag. Det var det. Forventningene hadde bygd seg opp over lengre tid, og det kriblet i magen. . Jeg hadde fått det akkurat som jeg ville. Tankene, hodet,og nåtiden var den samme, rettet mot samme mål. Det skulle bli perfekt. Det ble perfekt. Alt gikk på skinner, og de skyhøye forventningene til meg selv hadde blitt infridd. Jeg hadde klart å skape drømmen min.Jeg og de nydelige personene rundt meg hadde klart å finne prinsessefølelsen. Klart å få meg til å føle meg som verdens vakreste. 

Kirkeklokkene ringte lenge. Jeg var i grunn litt sen. I tillegg så hadde vi glemt å feste underskjørtet, så pappa måtte holde kjolen min opp kirkegulvet. Det betydde ikke noe. Det skulle ikke ødelegge den store dagen min. Vår store dag. Med utradisjonelle sanger i kirken, tårer og felles ja til hverandre, ble vi mann og kone etter boka. Vi hadde startet på noe nytt. En ny tilværelse. I tykt og tynt, gode og onde dager.

Etterhvert hadde vi tilbakelagt taler om glede, kjærlighet, vennskap, familie og latter. Vi hadde spist deilig treretters middag, og prøvd oss på bryllupsdansen flere ganger. Vi hadde mimret med venner og familie vi ikke hadde sett på lenge, vi hadde takket for alle fantastiske gaver og nesten tømt baren for drikke. Stemningen var på topp, og tiden var inne for å avslutte kvelden. Den store dagen skulle bli et kapittel i den nye boka. Første kapittel.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Etter bare noen timers søvn, og en deilig frokost på Clarion, sto hverdagen og pliktige gjøremål for tur.

Vi hadde nesten ikke sett hverandre den sist tiden. Jeg hadde jobbet, Robin var i pappa permisjon, jeg planla bryllup, reiste til oslo, jobbet litt mer, planla mer bryllup, satt oppe lange netter for å gjøre siste finish og hadde ikke tid til å tenke på han jeg skulle gifte meg med. Vi hadde ikke tid til oss.  Vi brukte våre første timer som nygifte på å rydde bryllupslokalet. De neste timene brukte vi sammen med barna og for å få alle tingene vi hadde med oss på riktig sted. Noe var lånt, noe var leid, noe skulle sendes per post mens andre ting skulle leveres. Vi rakk ikke føle på følelsen av å være nygift. Vi rakk ikke snakke om bryllupsdagen før flere timer ut på kvelden. Roen hadde endelig senket seg, og jeg hadde krøpet inntil Robin i sofaen for første gang på mange mange uker. Jeg kjente et savn. Jeg savnet å ha det slik som denne stunden i armkroken. Sekunder uten bekymringer, ventende gjøremål, ting som skulle planlegges eller en butikk som skulle driftes. Vi trengte mer tid. Vi hadde ikke mer tid.

Vi var gift. Mann og Kone.

Hverdagen kom, og gratulasjonene lot ikke vente på seg. Det var hyggelig, men samtidig litt rart. Hva med forventningene etter bryllupet? Når skulle lykkerusen komme? Når skulle jeg egentlig sveve på en rosa sky og danse i engen? Skulle det bare vare denne ene dagen da kirkeklokkene klang så fint? Hvor var de oppskrytte hvetebrødsdagene alle snakket om? Jeg hadde forventninger. For høye forventninger. Hverdagen var den samme som før. Det skulle sendes takkekort. Ikke vanlige, men litt annerledes. De skulle være like perfekt som resten. Jeg fikk mer og mer å gjøre på jobb, og selv om Robin kom tilbake fra Pappapermisjon, mistet vi samtidig en av våre beste ansatte. Jeg måtte steppe inn. Vi fikk mindre tid..!

Det ble lange dager med mye tenking. Mye ansvar. Forventningene til meg på jobb var store etter to år i permisjon.. Skuta skulle rettes opp og seiles mot riktig kurs. Ingen viste det. Bare Robin og jeg. Vi jobbet, var foreldre, spiste mat og sov. Vi var nygifte. Vi elsket hverandre, men klarte ikke vise det. Tiden strakk ikke til. Men målet var klart; vi skulle klare det.

Vi flyttet. Vi var overbeviste over at vi kom til å få selge rekkehuset vårt, noe som viste seg å være en vanskeligere prosess enn antatt. Vi lå på en madrass på gulvet, og hadde verken spisebord eller sofa. Vi hadde tvn på gulvet og delte rom med kidsa. Vi følte definitivt at kaittelet som nygifte var over. Vi hadde startet på reisen. Livet.

Ukene og månedene gikk.

Vi måtte prestere. Vi måtte være tilstede, både på jobb, hjemmebane, sosialt og ikke minst gjøre en innsats for drømmehuset som ble bygd bare noen steinkast unna. Vi måtte ta valg. Bruke tid og ta riktige valg. Forvalte pengene riktig, og spare på alle bauer og kanter. Vi måtte være skjerpet. Skjerpet på jobb som aldri før, jobbe kjappere og mer enn aldri før, og i tillegg være så lykkelig som aldri før.

Ballongen sprakk.

Det perfekte bryllupet jeg daglig får mail om, var perfekt. Bloggingen ble et dekkplaster. Jeg ville så gjerne sette ord på situasjonen, men klarte det aldri. Hver gang jeg satte meg ned for å prøve å fortelle, ble det feil. Jeg trengte mannen min. Han trengte meg. .. men ingen av oss hadde tid til å se det. Vi skled fra hverandre på en merkelig måte. . Vi hadde rutiner. For mange rutiner, og for liten tid til impulser. Tiden tikket. Fløy avgårde.

2013 jobbet mot oss på alle kanter.Til tross for to nydelige barn, bygging av drømmehuset og egen butikk, er ikke baksiden av fasaden alltid slik man tror den er. Men det er jo tabu å fortelle? Fortelle slik at alle vet. Fortelle at man ikke lykkes på alle punkt, eller at man faktisk har noe man må jobbe med. Alt skjedde på en gang. Vi brukte mye tid og energi i ukene etter bryllupet på å gjøre huset salgsklart. Vi flyttet, og måtte finne oss til rette med to barn på en ny plass. Med madrass på gulvet, ingen sofa og tvn på gulvet ble det en annerledes tilværelse. Ikke en tilværelse som la til rette for hvetebrødsdager. Det skjedde mye på jobb. Vi hadde konstante disker som mistet strøm på nettene, og måtte gjentatte ganger tømme diskene midt på natten. Døgnet kunne ikke utsettes, og startet som valig med at en dro på jobb før hanen galer, og nestemann ble vekt av kl 05.30 at to lys våkne søtinger. Dagene ble lange for en av oss. Nesten alltid. Vi hang etter. Jeg hadde alltid noe jeg burde gjøre ferdig. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet. En samvittighet som tærte på kroppen.Vi hadde ei jente med nattskrekk som var våken på nettene. Det gjorde ikke situasjonen noe bedre.

En elefant hadde inntatt brystkassen min. Jeg hadde hatt den der tidligere. “stressfanten”.

Det ble stadig nye gjøremål som skulle utføres. Mer på planen, samme tid. Vi skulle delta på lucia, julegrantenning og julefrokost x 2. Jeg skulle handle julegaver, sørge for at julehandelen ble lagt til vår butikk, sørge for at varene var på plass og at vi var innenfor de gitte rammene, jeg skulle ha julekalender på bloggen, møte alle venninnene som endelig var i byen på ferie og delta på x antall julebord som ble arrangert. Kroppen gikk på autopilot. Elefanten ga seg ikke. Jeg måtte begynne å sortere. Sortere viktigheten og prioritere.

Jeg droppet noen luker.

Jeg prioriterte å bake pepperkaker med barna og Robin, og dra på ost og vinkveld med noen venninner. Det var godt. Jeg droppet en trening fordi jeg hadde feber, og brukte kvelden på å se serier med Robin. Vi kunne sikkert sovnet på sofaen, men for anledningen hadde vi kjøpt oss en energidrikk. Vi skulle prøve. Prøve å være sammen. Prøve å finne tid til hverandre. Det var deilig å finne tid. Det var deilig å kunne fortelle noen at jeg var sliten, og at elefanten var kommet tilbake. Det var deilig at noen ble sint på meg fordi jeg ikke hadde sagt ifra, og som straff trakk meg tettere inn mot seg og fortalte meg at han skulle hjelpe meg. Jeg måtte bare spørre. SPØRRE..! Min frykt. Det å spørre om hjelp er noe jeg ikke gjør før jeg må. Ting det forventes at jeg skal gjøre og klare, er ikke ting jeg spør om hjelp til. Slik har jeg alltid vært.

2 juledag 2013 var det 8 år siden vi møtte hverandre for første gang i en vinrød opel vectra utenfor en uteplass i trondheim. De første timene vi tilbragte sammen kjørte vi rundt på byåsen for å se på Robins drømmehus, som tilfeldigvis var et hus pappa hadde vist meg bare uker tidligere. . Vi snakket om familie, venner og fremtid, og pratet i mange timer. .Vi tok oss tid til det. Vi var forskjellige. Så veldig forskjellige, men likevell så like. Vi hadde mange av de samme verdiene, oppfatningene og målene. Vi delte mange av de samme meningene, og hadde skremmende mange tilfeldigheter sammen.

For noen uker siden, måtte jeg begynne å tenke tilbake. Tenke tilbake på oss. Oss to, før unger og store forventninger. Hva var det som betydde noe? Sånn egentlig? Vi snakket om det. Vi har alltid vært god på å prate sammen om alt og ingenting. Det er en av våre styrker sammen. Vi finner alltid ut av det. Vi fant ut av det. Vi trengte tid. Tid til å se hverandre, til å være oppmerksom og gi av oss selv. Vi trengte å finne tid til å legge merke til det vi la merke til før, og trengte å legge fokus på å ha familieliv og jobb adskilt. Vi trengte nye retningslinjer, og en dytt i riktig retning.

Vi heier på 2014 og et fantastisk år sammen!

…i gode og onde dager, til døden skiller oss ad…

Elsker Deg <3