Som dere sikker har lagt merke til, har flere og flere av bana våre begynt med briller. Uten at vi helt vet hvem eller hvor det kommer ifra, har alle barna relativt nedsatt syn. Verken Robin eller jeg har slike styrker, og fikk mildt sagt sjokk første gang Lilja var på 4 års kontroll, og vi fikk beskjed om at hun måtte ha briller. Briller var en ting, men det at hun og resten av gjengen skulle ha så nedsatt syn, var overraskende for både oss, familie, venner og ikke minst barnehagen.

Dere kan lese mitt første innlegg om Barn med Briller HER,

som ble skrevet rett etter at vi fikk beskjed om at Lilja måtte ha briller.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lilja har straks brukt briller i 2,5 år, Filip snart 2 år, og Fiola i drøyt 1 måned. De har styrker variert fra +9 til +6, og ingen har hatt typiske “symptomer” på at de behøvde briller. Det sies at man kan klare å avdekke nedsatt syn ved feks at barnet ikke liker å se tv/ må sitte nærme, gir seg i øynene, myser eller sitter urolig, og har dårlig koordinasjon og balanse. De var ikke usikre i mørket, hadde vanskelig med å skille farger eller former, skjev hodestilling eller vanskelig for å gå alene. Ingen av disse tegnene er noe vi har sett hos våre barn, så sjokket ble stort, da helsesøsteren oppdaget Liljas nedsatte syn på 4 årskontroll. Etter den gang har resten av gjengen blitt fulgt opp av øyelege, og fått tidligere innkallelse, og oppstart med briller. (artikkel ang oppdage synsvasnker HER)

Lilja som elsker å fargelegge, balansere, perle og pusle, hadde “over natten” +9 og ble klassifisert som svaksynt og på kanten til blind. For meg som mamma, kom dette som et stort sjokk, og vi kunne ikke fatte og begripe at legene hadde rett. Jeg dobbeltsjekket og trippelsjekket med andre systester, og de konkluderte emd det samme. Hun så ikke spesielt godt, men som barn klarer de å kompensere svakheten med musklene i øyet, slik at synes ikke virket så dårlig utad.

Tilvenning av briller er individuelt. Lilja brukte brillene hver dag fra dagen hun fikk dem, Filip brukte dem kun frem til lunsj i flere uker, mens Fiola har har brukt dem av og på i snart 1 måned. Forskjellen er at de har vært yngre og yngre når tilvenningen har skjedd, og forståelsen for at “dette er noe bra som skal hjelpe deg”, ikke er helt tilstede for en 2 åring, kontra en 4 åring. Vi har måttet ingå kompromiss, og etterhvert fått dem til å bruke brillene hver dag. Nå er det ingen av dem som ønkerå gå uten, og spør gjerne om briller hvis de har tatt dem av seg av en grunn. Lilja bruker også lapp 4 timer hver dag, som skal hjelpe henne til å forbedre synet på det øyet som har svakest syn. Lapper får man kjøpt i alle varianter, og vi har endt opp med sydde tøylapper som fungerer for henne.

Valg av briller er vanskelig, og ikke minst dyrt. Det er dyrt med brille barn, og det gjelder å finne riktig brille til ditt barn. Vi har hatt flere varianter, og endt opp med Lindeberg til alle sammen. Jeg synes at når de er så små, og skal ha briller, at de skal være så anonyme som mulig, for å ikke ta bort trekkene til barna. Brillene utgjør en forskjell, de er der hver dag, på alle bilder, til enhver tid. Det er viktig at de er tilpasset barnet, og derfor har vi også tre ulike modeller, farger,  og størrelser. De har kraftige styrker, og trenger tykke glass, og derfor må man ofte betale på ekstra for å få tynnere glass med ekstra beskyttelse.  Med synsstyrken som barna våre har, får man ofte støtte fra Nav, og må selv legge i innfatning over xxx kr. Brilleglass kan man også søke om å få byttet ut, da de er jo barn, og ikke spesielt flinke til å alltid ta vare på tingene sine. (første dagen Fiola hadde på seg brillene sine, tok hun de av seg uten av vi voksne så det, og brukte de som en pinne til å røre i grusen med.. Så de gikk fra splitter nye til ekstremt slitte på under 10 minutt.. )

Briller er kult. Da vi snakket med øyelegen første gang, virket det som om at det å skulle bruke briller var litt tabu. Noe som ble dysset ned, og som skulle prates om mellom foreldre mens barna ventet på gangen. Det skulle prates i koder. Vi ønsket ikke det. Det er vi som foreldre som har hovedansvaret for at slike ting ikek blir noe negativt, noe som mobbes om eller som gjør en annerledes. Det er vårt ansvar å finne vår og barnets måte å leve med det. Det var jo bare snakk om briller!!  Vi var forberedt, og hadde forberedt barna på at de kanskje måtte ha briller. Vi hadde snakket om hvilken farge de eventuelt skulle ha, og snakket om at det var superkult. Da Lilja fikk beskjed om at hun skulle ha briller, var det nesten så hun ristet av glede. FORDI, det var jo bare en til i barnehagen, og ingen på hennes gruppe som hadde briller, og det var superstas. Da Filip fikk samme beskjed, var han klar i sin tale på at det var spidermanbriller han skulle ha. Mens Fiola ikke var gammel nok til å ha spesielle preferanser, spilte vi på det å være lik som storesøster. Hun elsker Lilja, og vil ofte ha det samme, ha lik kjole og bruke hennes sko, så slik klarte vi også til slutt å få henne til å bruke brillene sine 🙂

Så hos oss går det veldig fint med briller. Det er stas, det er et must og det er tilpasset. Det er noe de må lære seg å leve med, og som ingen av oss lengre tenker spesielt mye over. Vi fikk sjokk, ja, men det har vi kommet oss over, og har full tillitt til de som jobber med dette, og som fortelelr oss hvordan utviklingen med barna går. Jeg synes det er flott at de tester barna før de rekker å begynne på skolen, og er glad for at jeg har rukket å sjekke de andre før de har blitt 4 år. Nå får de muligheten til å få med seg alt, hele tiden. Fiola ser fortsatt llitt over brillene sine, og holder på å venne seg til å bruke dem riktig.

Ha en finfin kveld 🙂

Rachel