Du har blitt så stor. Tiden gikk plutselig så fort, og noen ganger glemmer jeg at du egentlig ikke har blitt så mye eldre, bare klokere, flinkere og mer selvstendig. Du har vokst deg til å bli en liten utgave av meg selv. Du har blitt en ressurs, og jeg kan se det på deg at du liker å være stor. Men noen ganger tar jeg meg i det. Jeg må la deg få være liten også. . .
Tre av fire barn går nå på skolen, og ofte klarer de to største det meste selv. Selvfølgelig synes de det er godt å få hjelp, men i bunn og grunn er regelen at de skal klare seg selv. Da snakker jeg om det å finne frem klær, lage seg matpakke, ta ut av sekken sin, rydde rommet, følge med på treninger, gjøre lekser, skru på tv`n, dusje selv, og oppføre seg.
Vi voksne forventer mer og mer desto eldre de blir, men noen ganger tar jeg meg i det at min tid ofte går raskere enn barnas. Jeg har så lyst til at de skal skjønne, forstå, hjelpe til, og ikke minst ta ansvar, men innser noen ganger at jeg kanskje forventer litt mye. Jeg kan bli frustrert over at jeg ikke får nok hjelp, over at de krangler over uvesentlige ting, ikke rydder opp etter seg selv, og tar med seg upassende kommentarer og ord hjem fra skolen, og da er jeg er god på si hva de ikke får lov til, hvordan jeg vil de skal gjøre ting, hva jeg ønsker at de hjelper til med, og hvilke regler som gjelder når. Det jeg ønsker å være best på er å bygge dem sterke og trygge.
Min viktigste oppgave som mamma er er jo tross alt å gi dem en stabil grunnmur hvor barna får kjærlighet, anerkjennelse og trygghet. De skal lære livets gang, på godt og vondt, men ofte ikke i samme tempo som det voksneverden foregår i.
Learning by doing that mom life!
Du er fink på alle plan, og derfor forventer jeg mer. Forventer at du alltid vil, selv om du egentlig ikke gjør det. Forventer at du alltid husker på det du skal, gjør det du skal, og egentlig litt til. Så glemmer jeg det. At du er så flink som du er. Glemmer at de gangene du ikke vil, kanskje ønsker du å føle deg litt liten igjen. Ofte er det ikke mye som skal til. Kanskje en ekstra prat på sengekanten, et spørsmål ekstra som bare er til deg rundt matbordet, en positiv kommentar på hvordan du har kledd deg, fortelle deg noe jeg har sett som du har gjort, som du kanskje ikke viste jeg hadde lagt merke til. Eller bare en armkrok når vi ser tv, eller en ekstra kos før leggetid. Du trenger ikke så mye, men du trenger at jeg ser deg. .
I en hektisk hverdag er det lett å glemme. Lett å overse. Lett å “skal bare”, før det er glemt igjen. Ungene mine forventer ikke mye, krever ikke all verden og er fornøyde med så lite. Derfor er det viktig at man noen ganger stopper opp, og virkelig ser barna. Hva trenger de nå. Hvem trenger hva. Behovene er så ulike, og her i huset har vi fire ulike måter for å dekke “se meg” på. .