Åhh, jeg gleder meg sånn til å begynne å pakke til ferie. Til helga er det bare en uke til avreise, og da starter også pakkingen. Det å skulle pakke klær til 4 barn og seg selv, er mye planlegging, så jeg må begynne i god tid. Hvilke tips har du til pakking til ferie? Hva er det viktigste dut ar med? Har du noen smarte tips? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet 🙂 Vi skal to uker til Hellas, og skal på samme plass som vi var i fjor. Barna har begynt å telle ned dager, og spør hver dag ved middagsbordet om det virkelig er sant at vi skal reise snart…!
I mellomtiden kan dere få kose dere med Inspirasjon til jentenes sommergarderobe…! Jumpsuitene er på vei hjem i posten 😀 😀
Jepp, vi har sannelig fått denne barnesykdommen i husfor andre gang, og det skulle jo kanskje bare mangle med så mange barn i hus. Lilja fikk hånd, fot og munnsykdom da hun var rundt 3 år, og nå er det Fiolas tur. Det ser ikke ut til at hun bryr seg så veldig mye om det, så vi håper på at også hun får en mild utgave slik Lilja hadde. Dette er også smittsomt for osss voksne som ikke har hatt denne sykdommen i barndommen, og kan virke som en mer ubehagelig affære for oss eldre.
Fiola har blemmer og prikker i underlivet, på føttene og hendene.
Dette er en virusinfeksjon med utslett i munn, hender og fotsåler. Den forekommer først og fremst hos barn under 10 år, er svært smittsom og kan opptre som mindre epidemier. Det er ikke uvanlig at flere på en avdeling i barnehagen har denne sykdommen samtidig. Den forekommer mest på sommer og høst, og det finnes ingen spesiell behandling. Eventuell febernedsettende og kald lindrende drikke. Sykdommen er ufarlig, og utslettet/Blemmene vil forsvinne innen en ukes tid. Minner ofte om vannkopper i starten. Gjennomgått sykdom gir livslang immunitet mot det viruset som forårsaket infeksjon. (info hentet fra nhi.no)
Flaks vi fikk dette i hus FØR ferien, så kanksje vi rekker å bli ferdige dersom felr av oss skulle få det!
Det er ikke lenge igjen til ferie, og jeg trenger sårt en ny garderobe! Her kommer noen av mine favoritter akkurat nå, og som også er på vei hjem i postkassa.
Er det noe jeg ofte får mail om, eller folk spør om på snapchat, så er det hva jeg gjør for å komme i form etter svangerskapene. Hva trener jeg, hvor ofte, hva spiser jeg,hva er mest effektivt, hvordan får jeg tid, osv.. Tema er vidt, og jeg vet nesten ikke helt hvor jeg skal begynne.
Etter fire svangerskap er det klart at kroppen har forandret seg.
Selv om det var lettere før jeg fikk barn, var det i grunn ingen sak å komme tilbake til meg selv etter verken første eller andre fødselen, til tross for at det var relativt kort mellomrom mellom dem. Da jeg ble gravid med Fiola var jeg inn i en god fase, og var fornøyd med meg selv, helt intill magen på nytt begynte å forandre seg til en gravidmage. Jeg hatet magen. Ihvertfall i de 7 første månedene. Så kom det to måneder hvor jeg synes kroppen var helt fantastisk flott, før det fulgte mange mange måneder med kroppsforakt. Selv om jeg hadde verdens herligste baby i armene, og den gang to småtroll løpende rundt meg, var det perioder jeg følte meg kvalm av meg selv, samtidig som andre kunne fortelle meg hvor flott jeg så ut. Jeg husker jeg jobbet hardt med å ikke falle i grus, ikke falle tilbake i gamle vaner og dårlig dømmekraft. Jeg ønsket jo mest av alt å være et sunt godt forbilde som mamma.
Trenings cover jakke fra Adidas, Tights fra HM og Sko fra Mizuno
Etterhvert måtte det skje noe med det som hadde blitt “mammakroppen”. Jeg bestemte meg. Jeg bestilte et kostholdsprogram, og hadde full gass. Jeg fikk resultater med en gang, men like før den viktigste sesongen av dem alle, nemlig sommeren, stoppet alt opp. Det funket ikke lengre å spise slik jeg hadde gjort, og jeg følte på nytt at kroppen tok egne veier. Jeg bestemte liksom ikke lengre. Jeg husker jeg ble frustrert, sint og ikke minst lei meg. Jeg hadde jo jobbet så hardt. Selv om alle andre mente jeg hadde en fantastisk figur, og hadde en kropp mange kunne drømt om å ha, så var det ikke slik jeg følte det. Jeg var ikke vant til å se meg slik, og jeg nektet å “godta” at dette var meg. Jeg har aldri delt slike tanker. Ikke med dere. Fordi, det handler jo om å være et godt forbilde, være en god og sunn mor, som skal vise barna veien i livet. .Jeg turte ikke vise at jeg var svak. Jeg turte ikke vise at jeg hadde en fiende. En fiende som var meg selv. Jeg hadde ikke lyst til å høre trøstende kommentarer om at jeg var bra nok. Jeg var ikke det.
Etterhvert fant jeg ut at stagneringen av kosholdsplanen ikke var “min feil”, men det faktum at jeg hadde en baby “on board”. Jeg hadde sannelig blitt gravid med mitt fjerde barn på fire år, og viste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Jobben jeg hadde gjort med meg selv de siste månedene etter svangerskapet føltes plutselig forjeves, og jeg fikk nye måneder med en kropp i utvikling, før den på nytt var et resultat av en ny baby. Her er det viktig å si at jeg er takknemlig over alt på jord over å ha fått fire friske nydelige barn, men når man setter dem litt til siden, er liksom ikke ting slik de var.
Ofte føler jeg at det er litt tabu å si at man ikke er fornøyd med seg selv. Man skal liksom være fornøyd med det man har, og ikke dvele slik over hva man hadde før. Man skal være gode forbilder for barn og unge, og det å være misfornøyd med kroppen er å være selvopptatt. . Men jeg føler meg ikke selvopptatt. Jeg føler meg trist, motbydelig og skjemmende. Ikke ovenfor noen andre, men meg selv. Jeg kunne ikke ha det slik. Jeg måtte gjøre noe med det.
Jeg måtte gjøre det på riktig måte. På en måte som jeg kunne være en mamma, et godt forbilde for både barn og unge, og kanskje en inspirasjon til andre mødre som føler en fortvilelse over kroppen sin etter en, to, tre eller fire svangerskap. Jeg ville finne en måte som fungerte for meg. Jeg ville finne tilbake til livsgnisten, gleden og energien min. Den hadde jeg nemlig mistet. Nei, du viste ikke det du, men den var borte. Helt borte. Jeg hadde vært en rugemaskin i snart fire år, uten å klage spesielt mye over det, så nå følte jeg for å være litt lei meg. Innerst inne følte jeg meg litt fortapt.
Jeg bestemte meg atter en gang for at NOE måtte skje med tivolikroppen min, og at denne gangen skulle det være en varig endring. Jeg hadde satt en stopper for flere barn i flokken, og var klar for å fokusere litt på meg selv. Det skal sies at da frustrasjonen tok meg på alvor, og jeg krøp gråtende til sengs etter å ha sett meg selv i speilet på vei ut av dusjen, at Linus hadde rundet to måneder, og hormonene fortsattløp løpsk i en ellers så sliten mammakropp, og at panikken kom lettere enn den ellers gjorde. Likevell lagde jeg en plan uten hjelp fra noen. Kun meg selv, som var beregnet på min vekt, mine mål og min tid.
4 april, like etter påske gikk startskuddet.
Og nå, 9 uker senere, har sinnstilstanden endelig begynt å endre seg. Selv om det har tatt tid, har kroppen endelig begynt å svare på tiltakene, og jeg håper at motivasjonen min holder litt lengre. Så hva er det egentlig jeg har gjort? Og hvordan er det mulig å kombinere med småbarn i hus?
Det første jeg gjorde, var å måle meg med et målbånd de plassene på kroppen jeg absolutt ønsket en nedgang. Jeg lagde en fil i excel, og skrev opp dagens cm, hovedmål og delmål. Deretter la jeg bort skjema, og tok det kun frem en gang i uken. I mellomtiden skulle jeg først og fremst spise sunt, og være mer aktiv enn tidligere. Ambisjonene er mange når man sitter en søndagskveld å planlegger kommende uke, så her er det viktig å lage realistiske mål, middager og en treningsplan som er overkommelig.
Jeg satte et delmål med dato samme dag som vi reiser på ferie, og et hovedmål til den dagen jeg fyller 30 år (13 nov).
I løpet av de siste 9 ukene har jeg løpt rundt 3 dager i uken, og trillet turer. Jeg spiser ca 1600-1800kcal . Jeg har også en spisedag i uken der jeg spiser akkurat hva jeg vil. Jeg spiser mer enn jeg gjorde før, men riktigere matvarer. Matplanen kommer i et senere innlegg dersom det er av interesse.
Foreløbig har det resultert i en cm nedgang totalt på kroppen på 27 cm og en vektnedgang på 6,5 kg. Det har gått sakte men sikkert hver uke, og for å i det hele tatt klare det, har jeg unnet meg noen måltider en gang i uken med valgfri mat. Det vil si feks “spisedag” på lørdag, hvor jeg velger lasagne til middag og potetgull til snacks. Ellers om dagene spiser jeg rent kjøtt, grønnsaker, bær, ris, noe pasta, speltlomper, fisk, mager kesam, havregryn, kalkunpålegg, egg, skyr, knekkebrød + noe mer. Jeg drikker vann og sukkerfri saft, og har nå etter så mange uker sluttet å telle kalorier siden jeg vet hva næringsinnholdet i de produktene jeg trenger er, og hvilken mengde jeg skal ha. Jeg går på en diett uten proteinpulver eller shaker, og har vanlige matvarer i kostholdsplanen min. Jeg kan variere mye dersom jeg planlegger min mat-hverdag.
Siden jeg er i permisjon, tror mange at jeg har sykt mye tid til å trene på, men det har jeg i grunn ikke, og føler jeg står på lik linje med dere som jobber. Jeg jogger sjeldent med vogn, og venter som regel til kvelden etter at ungene har lagt seg. Turene er ikke så lange, og jeg har et eneste mål, som er å “jogge uten stopp”. Jeg har testet ut flere løyper, og funnet noen på ulike km som jeg velger ut ifra dagsform. Jeg liker best å jogge alene med musikk, da løper jeg kjappest, men jogger ofte med feks mamman min på “prate-tur”. Poenget er å komme seg ut, og gjennomføre.
. . . og jeg skal ikke sitte her å si at det har vært lett, fordi det har det ikke. Jeg har grått mine tårer, vært sulten, forbanna, og lei. Jeg legger fortsatt hånda over magen når jeg sitter lettkledd blandt folk, og jeg har enda mange kilo igjen etter svangerskapet med Linus. Jeg har fortsatt klær som ikke passer, og føler fortsatt at veien er lang til målet, men ikke like lang som den en gang var. Jeg har også sakte men sikkert funnet tilbake til deler av meg selv. Jeg har innsett at jeg må bruke lengre tid enn før, og at jeg kanskje må prøve andre treningsformer og matvarer. Jeg har prøvd så godt jeg kan til å gjøre dette om til en livsstil og ikke noe som bare skal vare i noen måneder til kiloene er borte. Jeg har også vært flinkere til å legge til rette for meg selv, men også slik at barna skal kunne spise det samme som oss, men i en mer barnevennlig utgave..
Feks dersom vi ønsker noe godt til fredagen, kan vi fortsatt lage taco. Da får barna vanlige tacolefser, mens vi spiser speltlomper. Eller hvis vi skal ha pizza så lager vi hjemmelaget pizzabunn til barna, og bruker speltlomper til bunn til oss selv. Ellers er mye av det samme til oss og barna, bortsett fra at vi ikke bruker feks saus eller ferdigprodukter (som feks karbonader/pølse/supper). Da lager vi kylling eller fisk, noe barna er mer en glad de slipper mer enn en gang i uken..! Barna synes det er helt topp med kesam og bær hvis vi skal kose oss, og spørr sjeldent hvorfor vi ikke spiser akkurat det samme. Jeg har virkelig prøvd, og til tross for at kroppen ikke er i mål, så er jeg stolt over å ha kommet så langt.
Nå er det bare 2 uker igjen til ferie, og til jeg skal ha nådd mine første delmål. Kroppen er sakte men sikkert i forandring, og med tålmodighet, motivasjon og litt ekstra krutt, kan det hende jeg klarer å slappe av litt, til tross for at mammakroppen fortsatt eksisterer. Som firebarnsmamma har jeg et mål om å føle meg vel, ikke bli en supermodell eller se ut som jeg gjorde da jeg var 20 år. Jeg skjønner at man må se helheten, og ikke kroppsdel for kroppsdel, selv om det i bunn og grunn er det jeg gjør. Jeg jobber iherdig med motivasjonen og psyken, og får god hjelp av mine snapchatfølgere som hele tiden gir meg gode tilbakemeldinger. Jeg har også satt meg belønninger, så i kveld, etter å ha løpt ukas første økt, skal jeg feire 6,5 kg nedgang med å shoppe treningsklær! DET er faktisk lov 😉
Jeg håper at min frustrasjon og mine mål kan få noen der ute til å føle seg litt mindre fortapt i kroppsfiskeriet. Det er lov å være opptatt av kroppen sin, og det er lov å være litt på tuppa. Det er lov å ikke helt skjønne hvor man skal begynne, og det er helt greit å være litt sjalu. Det som ikke er lov, er å syte dersom man ikke i det minste prøver å gjøre noe med det, og det vanskeligste er kanskje å innse at forandringen ikke skjer over natta. Kanksje ikke de første 5 ukene heller, men at den kommer. DET LOVER JEG!
Hvis du vil følge med på treningen min, så legger jeg ut en del om det på snapchat, så følg meg gjerne der: RACHELHAUAN.
Jeg er klar for ukas første økt ! !
Heng deg på, og følg meg på snapchat 😀 “rachelhauan”
Det er godt at maidagene er bak oss, og en kakemåned er forbi. Jeg har bakt rundt fem oreokaker, da det er folkets favoritt for tiden, så jeg tenkte jeg skulle dele min oppskrift med dere:
OPPSKRIFT OREOKAKE
Dette trenger du til en liten kake. Dersom du ønsker å lage en stor porsjon, tar du 1,5 gang ..
1 pk freie sjokolademousse ( jegåleier å bruke daimmousse)
4 dl kremfløte
1 pk stor philadelphia ost
1 dl melis
1 ts vaniljesukker
3 pk oreokjeks ( ikke 3 dobbeltpakk!)
150 gr meierismør
BUNN: knus 2,5 pk oreokjeks og bland med 150 gr meierismør. Det bør være litt biter, slik at ikke bunnen blir så hard. Sett kakeformen uten bunn direkte på et fat, eller ha bakepapir i bunnen, ha på formen og klipp rundt. Trykk utover blandingen, og sett i kjøleskapet mens du lager neste fyll.
LAG 1: Pisk Kremfløte, vaniljesukker og philadelphiaost sammen. Smak til med melis. Det ikke nødvendig at der er for søtt. Konsistensen skal være nesten som ferdig krem. Legg 1/3 av kremen i en skål, og hell 2/3 i kakeformen. Sett i kjøleskapet til neste lag
LAG 2: Lag sjokolademousse som anvist på pakken. Hell moussen over i kakeformen.
LAG 3: Legg av 2 oreokjeks til pynt, og knus de siste du har og rør de inn i kremen du satte til side. Smør denne ut over sjokolademoussen. Smør forsiktig, slik at ikke lagene blander seg. Del de siste kjeksene i to, og skjær de i biter og pynt kaken.
Kaken bør stå i minimum 4 timer før servering, da sjokolademoussen skal stivne.
Jeg nevnte i et tidligere innlegg at vi hadde ordnet jord rundt huset, og i denne helga kommer det gress! Etter 1,5 år med “ingenting” rundt huset, skal det endelig bli hage. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan det blir, og mon tro det er ei spent frøken som skal montere trampolinen sin når alt er på plass. Ja, vi hang oss på bølgen, og kjøpte trampoline i bursdagsgave til Lilja.
Guttaboys jobber iherdig med å få ut over jorda.. Det er hele tre lasebil lass som skal rakes utover..!
Filip synes det var helt topp med både Adi og Håkon på besøk. Ja, og ikke minst det at vi hadde en traktor i hagen…!
Det er lenge siden det har kommet et tips til oss damer her på bloggen. Ja, jenter er vi kanksje? Uansett.. Dere kjenner nok allerede til merket lilleba? De fleste foreldre gjør i grunn det, og Lilleba & Herremann, som det egentlig heter, har ikke bare barneklær, men også nattøy til dame og herre, samt sengetøy. Dersom du har testet ut lilleba tidligere, vet du også at tøyet er av ypperste kvalitet, og lages i ren bambus viskose og bomull.
Jeg elsker å gå rundt i koseklær hjemme, og inn i mellom tar jeg meg i å bli litt slaskete. Rett og slett. Det som da er redningen er når jeg har tatt til fornluft og kjøpt noe som er litt mer kostbart enn det som kanksje finnes i skapet fra før, og investert i noen koseklær som ikke ser ut som de har levd i århundre. Nå som sommeren er her, harDETTE settet kommet i hus, og jeg ELSKER det! Til og med Robin kommenterte meg, og synes jeg så veldig fresh OG god ut så tidlig på morraskvisten..
Oversized T-skjorte og comfy shorts er helt topp nå som det går mot sommerlige dager.
Jeg prøver å kave meg over en haug av gjøremål og happenings, og ser lyset i tunellen mot slutten av uka. Mai har sannelig bydd på mye spennende, men det er i grunn litt godt at vi nå går inn i sommermodus, og teller ned dager til vi reiser på ferie. Siden sist har vi feiret en 5 åring i hus hele to ganger, og avslutter feiringen førskommende onsdag med barnebursdag og stor ståhei. Helga har gått med til å planere ut 3 lastebillass med jord rundt huset, så nå ser det sannelig ut til at det blir gress på oss, og vi kan begynne å ta i bruk uteområdet, – og ikke minst bursdagsgaven til Lilja. ..!
Ellers så er det alltid mye som skjer, og bildene ligger i kø..!
Finværet har kommet, og det er obligatorisk grilling til middag..!
Fiola følger spent med når morfar kjører en gravemaskin med jord rundt huset.. Det ble kjørt maaaaange lass, og takk og pris for at vi hadde leid inn forsterkninger (traktor), og var mannsterke til arbeid.
Sliten type etter barnehagen..
Blid Frøken <3 Utekos på verandaen er topp! Endelig kan vi ta i bruk huset på en annerledes måte, og vi elsker det å ha en ekstra plass ute.
Her hadde helga så vidt begynt, og forrige uke er som et blaff. Jeg henger ikke med!! ..også den treningen og sommerkroppen det jobbes med da.. den kanskje jeg skulle skrevet om.. og bursdagsplanlegging.. og kanskje litt nye kreative tips? Så mye på hjertet.. ! I morgen da, kanskje?
Nettsider som Ebay, Aliexpress og Wish er sider det er lett å gå seg vill i, og ofte ende opp med mye man kanskje egentlig ikke trenger. Ihvertfall er det slik for min del. Jeg surfer, finner noe jeg liker, og siden det er så billig så kjøper jeg det. Det er ikke alltid jeg er er like heldig med det jeg kjøper, men noen ganger føler jeg at jeg virkelig har gjort et kupp.
Som jentemamma går det mange kroner til dilldall og hårpynt. Søte små hårspenner må man ofte betale mellom 59 og 99 kr i butikk, så da jeg kom over disse søte hårspennene måtte jeg bare slå til. De kom i posten etter rundt 14 dager, og er veldig fornøyd med kjøpet. Jeg kjøpte to ulike typer. Den ene er alligatorspenner med klips, mens de andre er kun en satengblomst uten clips. Disse skal jeg selv sette på clips ved hjelp av limpistol. (kan vise dere når jeg kommer så langt).
Jeg har bestilt MANGE spenner, og de på bildet er bare noen av dem. Jeg har bestilt fra flere selgere med ulik kvantum og pris.
Hvis man regner snittprisen per hårspenne, har jeg betalt UNDER 2,5 kr per stk.. DET er helt ok! – og knallfine gaver å ha i backup når det er barnebursdager.
Noen favoritter <3
Ca 2,5 per stk for de store og ca 3 kr pr tk for de små.. inkludert frakt..!
Disse er uten clips, så de kjøper jeg utenom, og limer på selv med limpistol. Clips kan man kjøpe HER.
Det er med trist hjerte at ledelsen i Byavisa meddeler at gratisavisen legges ned, og det da blir slutt på mine faste innlegg. I dag er siste utgave av avisen ute, og du kan lese om det kommende bursdagsbarnet. Avisen finner du HER, og artikkelen finner du på en av de første sidene.
Tittel: Gratulerer med dagen, Lilja.
Hun sniker seg opp i fanget og borrer nesen inn i håret mitt. «Mamma» hvisker hun. «Ja?» svarer jeg. Jeg vet hva hun vil. Jeg vet hva stemmen betyr. Hun sier navnet mitt igjen. «Mamma..» . Jeg vet at hun ikke kommer til å si noe mer. Hun vil bare være der. Dypt inn armkroken med hodet gjemt i håret mitt. Klokken nærmer seg midnatt, og den lille kroppen hadde nesten over natten blitt så stor. Snart 5 år. Hun hadde blitt storjente allerede som 1 åring da Filip kom til verden. Storesøster. Det krevde en rolle å være storesøster så tidlig. Hun ble så fort stor og kunne ting så tidlig. Likevell måtte vi passe på at vi ikke glemte at hun også var liten. Hun trengte kos og nærhet. Hun trenger det fortsatt. Hun trenger å sitte i fanget nesten midt på natta uten å si så mye. Hun trenger mammaen sin litt alene.
Denne fantastiske energifylte glade jenta vår som straks blir 5 år har gjortlivene våre rikere. Tiden har flydd av gåre, og hvert år mimrer jeg tilbake på tiden da hun kom til verden, og klemmer henne litt hardere inntil meg samtidig som tårene presser seg på. Jeg er så takknemlig.
28 mai 2011ble vårt første barn født. Lilja Ambrosia kom til verden med styrtfødsel, og det som skulle bli mitt møte med mammatilværelsen var ikke slik jeg hadde sett det for meg. For å gjøre en lang historie kort, ble fødselen en påkjenning for henne, og var livløs da hun ble født. Hun ble ført til nyfødt intensiv, lag i respirator og til nedkjøling for å hindre hjerneskader på grunn av dårlig oksygentilførsel siste del av fødselen. Først etter mange timer fikk jeg se mitt første barn, i kledd en hvit vest hvor det strømmet vann, og utallige slanger og ledninger koblet til hele kroppen. Spørsmålene var mange, men de kunne ikke gi oss svar. De viste ikke. De sa hun var en fighter, men at de ikke kunne gi oss noe svar på utfallet. Det handlet ikke lengre om det å få et friskt barn på brystet etter fødselen, men at hun skulle overleve. Vi skulle takle alt det andre. Jeg følte meg ikke som en mamma.
Etter flere dager i respirator, og utallige undersøkelser fikk vi endelig vite at hun kom til å overleve. En ekte fighter, og ei jente som skulle gjøre seg fortjent til navnet Ambrosia, som betyr «udødelig». Dagene gikk, og jeg fikk skifte bleie for første gang på min egen lille baby. Så liten, full i ledninger, og fantastisk nydelig. Livet hadde fått en annen betydning. Hun var frisk.
Jeg husker at jeg gråt meg til søvn hver kveld. Jeg var så ufattelig redd, men samtidig overlykkelig. Jeg hadde enda ikke holdt henne, og jobbet dag og natt med å holde melkeproduksjonen i gang, slik at hun skulle få servert ekte vare når tiden var inne. Dagen kom. Det føltes ut som om at jeg hadde ventet i evigheter. Den dagen som jeg i dag feller en tåre for, og som rangeres som en av mine aller beste minner.
Jeg fikk holde henne. Jeg hadde endelig blitt mamma.
Vi hadde blitt foreldre. Endelig. Vi kunne endelig starte tilværelsen som nybakte foreldre til ei frisk lita jente, og fikk etter hvert dra hjem. Tiden etter har vært uten komplikasjoner, og med god oppfølging av St.Olavs. Vi har alltid følt oss i trygge hender, og takker alle som har bidratt i prosessen. Hele fødselshistorien og innleggene fra tiden på sykehuset kan man lese på bloggen. Innlegg nr 1, 2, 3, 4 , 5, 6 og 7.
Nå er det bare noen få dager igjen til Lilja Ambrosia blir 5 år, og tiden har mildt sagt flydd av gåre siden dagene på sykehuset. Nå nærmer klokken seg midnatt, og etter mange timers bannskap og tålmodighet har fire av fire sovnet i sin egen seng, og jeg kan endelig avslutte skribleriene mine.
