Kroppen etter fire svangerskap..

Er det noe jeg ofte får mail om, eller folk spør om på snapchat, så er det hva jeg gjør for å komme i form etter svangerskapene. Hva trener jeg, hvor ofte, hva spiser jeg,hva er mest effektivt, hvordan får jeg tid, osv.. Tema er vidt, og jeg vet nesten ikke helt hvor jeg skal begynne.

Etter fire svangerskap er det klart at kroppen har forandret seg.

Selv om det var lettere før jeg fikk barn, var det i grunn ingen sak å komme tilbake til meg selv etter verken første eller andre fødselen, til tross for at det var relativt kort mellomrom mellom dem. Da jeg ble gravid med Fiola var jeg inn i en god fase, og var fornøyd med meg selv, helt intill magen på nytt begynte å forandre seg til en gravidmage. Jeg hatet magen. Ihvertfall i de 7 første månedene. Så kom det to måneder hvor jeg synes kroppen var helt fantastisk flott, før det fulgte mange mange måneder med kroppsforakt. Selv om jeg hadde verdens herligste baby i armene, og den gang to småtroll løpende rundt meg, var det perioder jeg følte meg kvalm av meg selv, samtidig som andre kunne fortelle meg hvor flott jeg så ut. Jeg husker jeg jobbet hardt med å ikke falle i grus, ikke falle tilbake i gamle vaner og dårlig dømmekraft. Jeg ønsket jo mest av alt å være et sunt godt forbilde som mamma. 


Trenings cover jakke fra Adidas, Tights fra HM og Sko fra Mizuno

Etterhvert måtte det skje noe med det som hadde blitt “mammakroppen”. Jeg bestemte meg. Jeg bestilte et kostholdsprogram, og hadde full gass. Jeg fikk resultater med en gang, men like før den viktigste sesongen av dem alle, nemlig sommeren, stoppet alt opp. Det funket ikke lengre å spise slik jeg hadde gjort, og jeg følte på nytt at kroppen tok egne veier. Jeg bestemte liksom ikke lengre. Jeg husker jeg ble frustrert, sint og ikke minst lei meg. Jeg hadde jo jobbet så hardt. Selv om alle andre mente jeg hadde en fantastisk figur, og hadde en kropp mange kunne drømt om å ha, så var det ikke slik jeg følte det. Jeg var ikke vant til å se meg slik, og jeg nektet å “godta” at dette var meg. Jeg har aldri delt slike tanker. Ikke med dere. Fordi, det handler jo om å være et godt forbilde, være en god og sunn mor, som skal vise barna veien i livet. .Jeg turte ikke vise at jeg var svak. Jeg turte ikke vise at jeg hadde en fiende. En fiende som var meg selv. Jeg hadde ikke lyst til å høre trøstende kommentarer om at jeg var bra nok. Jeg var ikke det.

Etterhvert fant jeg ut at stagneringen av kosholdsplanen ikke var “min feil”, men det faktum at jeg hadde en baby “on board”. Jeg hadde sannelig blitt gravid med mitt fjerde barn på fire år, og viste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Jobben jeg hadde gjort med meg selv de siste månedene etter svangerskapet føltes plutselig forjeves, og jeg fikk nye måneder med en kropp i utvikling, før den på nytt var et resultat av en ny baby. Her er det viktig å si at jeg er takknemlig over alt på jord over å ha fått fire friske nydelige barn, men når man setter dem litt til siden, er liksom ikke ting slik de var.

Ofte føler jeg at det er litt tabu å si at man ikke er fornøyd med seg selv. Man skal liksom være fornøyd med det man har, og ikke dvele slik over hva man hadde før. Man skal være gode forbilder for barn og unge, og det  å være misfornøyd med kroppen er å være selvopptatt. . Men jeg føler meg ikke selvopptatt. Jeg føler meg trist, motbydelig og skjemmende. Ikke ovenfor noen andre, men meg selv. Jeg kunne ikke ha det slik. Jeg måtte gjøre noe med det.

Jeg måtte gjøre det på riktig måte. På en måte som jeg kunne være en mamma, et godt forbilde for både barn og unge, og kanskje en inspirasjon til andre mødre som føler en fortvilelse over kroppen sin etter en, to, tre eller fire svangerskap. Jeg ville finne en måte som fungerte for meg. Jeg ville finne tilbake til livsgnisten, gleden og energien min. Den hadde jeg nemlig mistet. Nei, du viste ikke det du, men den var borte. Helt borte. Jeg hadde vært en rugemaskin i snart fire år, uten å klage spesielt mye over det, så nå følte jeg for å være litt lei meg. Innerst inne følte jeg meg litt fortapt.

Jeg bestemte meg atter en gang for at NOE måtte skje med tivolikroppen min, og at denne gangen skulle det være en varig endring. Jeg hadde satt en stopper for flere barn i flokken, og var klar for å fokusere litt på meg selv. Det skal sies at da frustrasjonen tok meg på alvor, og jeg krøp gråtende til sengs etter å ha sett meg selv i speilet på vei ut av dusjen, at Linus hadde rundet to måneder, og hormonene fortsattløp løpsk i en ellers så sliten mammakropp, og at panikken kom lettere enn den ellers gjorde. Likevell lagde jeg en plan uten hjelp fra noen. Kun meg selv, som var beregnet på min vekt, mine mål og min tid.

4 april, like etter påske gikk startskuddet.

Og nå, 9 uker senere, har sinnstilstanden endelig begynt å endre seg. Selv om det har tatt tid, har kroppen endelig begynt å svare på tiltakene, og jeg håper at motivasjonen min holder litt lengre. Så hva er det egentlig jeg har gjort? Og hvordan er det mulig å kombinere med småbarn i hus?

Det første jeg gjorde, var å måle meg med et målbånd de plassene på kroppen jeg absolutt ønsket en nedgang. Jeg lagde en fil i excel, og skrev opp dagens cm, hovedmål og delmål. Deretter la jeg bort skjema, og tok det kun frem en gang i uken. I mellomtiden skulle jeg først og fremst spise sunt, og være mer aktiv enn tidligere. Ambisjonene er mange når man sitter en søndagskveld å planlegger kommende uke, så her er det viktig å lage realistiske mål, middager og en treningsplan som er overkommelig.

Jeg satte et delmål med dato samme dag som vi reiser på ferie, og et hovedmål til den dagen jeg fyller 30 år (13 nov).


I løpet av de siste 9 ukene har jeg  løpt rundt 3 dager i uken, og trillet turer. Jeg spiser ca 1600-1800kcal . Jeg har også en spisedag i uken der jeg spiser akkurat hva jeg vil. Jeg spiser mer enn jeg gjorde før, men riktigere matvarer. Matplanen kommer i et senere innlegg dersom det er av interesse.

Foreløbig har det resultert i en cm nedgang totalt på kroppen på 27 cm og en vektnedgang på 6,5 kg. Det har gått sakte men sikkert hver uke, og for å i det hele tatt klare det, har jeg unnet meg noen måltider en gang i uken med valgfri mat. Det vil si feks “spisedag” på lørdag, hvor jeg velger lasagne til middag og potetgull til snacks.  Ellers om dagene spiser jeg rent kjøtt, grønnsaker, bær, ris, noe pasta, speltlomper, fisk, mager kesam, havregryn, kalkunpålegg, egg, skyr, knekkebrød + noe mer. Jeg drikker vann og sukkerfri saft, og har nå etter så mange uker sluttet å telle kalorier siden jeg vet hva næringsinnholdet i de produktene jeg trenger er, og hvilken mengde jeg skal ha. Jeg går på en diett uten proteinpulver eller shaker, og har vanlige matvarer i kostholdsplanen min. Jeg kan variere mye dersom jeg planlegger min mat-hverdag.

Siden jeg er i permisjon, tror mange at jeg har sykt mye tid til å trene på, men det har jeg i grunn ikke, og føler jeg står på lik linje med dere som jobber. Jeg jogger sjeldent med vogn, og venter som regel til kvelden etter at ungene har lagt seg. Turene er ikke så lange, og jeg har et eneste mål, som er å “jogge uten stopp”. Jeg har testet ut flere løyper, og funnet noen på ulike km som jeg velger ut ifra dagsform. Jeg liker best å jogge alene med musikk, da løper jeg kjappest, men jogger ofte med feks mamman min på “prate-tur”. Poenget er å komme seg ut, og gjennomføre.


. . . og jeg skal ikke sitte her å si at det har vært lett, fordi det har det ikke. Jeg har grått mine tårer, vært sulten, forbanna, og lei. Jeg legger fortsatt hånda over magen når jeg sitter lettkledd blandt folk, og jeg har enda mange kilo igjen etter svangerskapet med Linus. Jeg har fortsatt klær som ikke passer, og føler fortsatt at veien er lang til målet, men ikke like lang som den en gang var. Jeg har også sakte men sikkert funnet tilbake til deler av meg selv. Jeg har innsett at jeg må bruke lengre tid enn før, og at jeg kanskje må prøve andre treningsformer og matvarer. Jeg har prøvd så godt jeg kan til å gjøre dette om til en livsstil og ikke noe som bare skal vare i noen måneder til kiloene er borte. Jeg har også vært flinkere til å legge til rette for meg selv, men også slik at barna skal kunne spise det samme som oss, men i en mer barnevennlig utgave..

Feks dersom vi ønsker noe godt til fredagen, kan vi fortsatt lage taco. Da får barna vanlige tacolefser, mens vi spiser speltlomper. Eller hvis vi skal ha pizza så lager vi hjemmelaget pizzabunn til barna, og bruker speltlomper til bunn til oss selv. Ellers er mye av det samme til oss og barna, bortsett fra at vi ikke bruker feks saus eller ferdigprodukter (som feks karbonader/pølse/supper). Da lager vi kylling eller fisk, noe barna er mer en glad de slipper mer enn en gang i uken..! Barna synes det er helt topp med kesam og bær hvis vi skal kose oss, og spørr sjeldent hvorfor vi ikke spiser akkurat det samme. Jeg har virkelig prøvd, og til tross for at kroppen ikke er i mål, så er jeg stolt over å ha kommet så langt.

Nå er det bare 2 uker igjen til ferie, og til jeg skal ha nådd mine første delmål. Kroppen er sakte men sikkert i forandring, og med tålmodighet, motivasjon og litt ekstra krutt, kan det hende jeg klarer å slappe av litt, til tross for at mammakroppen fortsatt eksisterer. Som firebarnsmamma har jeg et mål om å føle meg vel, ikke bli en supermodell eller se ut som jeg gjorde da jeg var 20 år. Jeg skjønner at man må se helheten, og ikke kroppsdel for kroppsdel, selv om det i bunn og grunn er det jeg gjør. Jeg jobber iherdig med motivasjonen og psyken, og får god hjelp av mine snapchatfølgere som hele tiden gir meg gode tilbakemeldinger. Jeg har også satt meg belønninger, så i kveld, etter å ha løpt ukas første økt, skal jeg feire 6,5 kg nedgang med å shoppe treningsklær! DET er faktisk lov 😉

Jeg håper at min frustrasjon og mine mål kan få noen der ute til å føle seg litt mindre fortapt i kroppsfiskeriet. Det er lov å være opptatt av kroppen sin, og det er lov å være litt på tuppa. Det er lov å ikke helt skjønne hvor man skal begynne, og det er helt greit å være litt sjalu. Det som ikke er lov, er å syte dersom man ikke i det minste prøver å gjøre noe med det, og det vanskeligste er kanskje å innse at forandringen ikke skjer over natta. Kanksje ikke de første 5 ukene heller, men at den kommer. DET LOVER JEG!

Hvis du vil følge med på treningen min, så legger jeg ut en del om det på snapchat, så følg meg gjerne der: RACHELHAUAN.

Jeg er klar for ukas første økt ! ! 

Heng deg på, og følg meg på snapchat 😀 “rachelhauan”

16 kommentarer
    1. Hei 🙂
      Synes det er supert at du deler litt av hvordan du kommer deg i form igjen etter det siste svangerskapet! Men det bekymrer meg litt å se at du har spist kun 1200 kalorier om dagen i 9 uker nå, og enda ikke er ferdig. Hvordan har du da overskudd til å hold ut hele dagen ? Samt at du selv også skriver at du har hatt spiseforstyrrelser? Jeg ville alri anbefalt noen å ligge så lavt på kaloriene når man skal komme tilbake i god form.- Selv spiser jeg opp i mot 2000 om dagen, trener styrke 3 dager i uken + kardio samt at jeg er aktiv ellers i løpet av uken.
      Og er det ikke bedre å finne en god balanse med kosthold og trening? Uten å sulte seg.

    2. Hei!
      Veldig imponert over at du får til dette! Sliter selv med en del ekstra “mamma”kilo. Men synes også det høres veldig lite ut, spesielt med tanke på at du ammer i tillegg. (Ser iallefall sånn ut på bildene) Mener ikke dette som fy fy:-) syns du er kjempeflink og elsker bloggen din!
      Lykke til videre med alt:-)

    3. Vero: jeg sulter meg på langt nær, og deler gjerne kostholdsplaner min. Det er viktig å vite at jeg ikke er spesielt stor fra før heller da:) 152cm over bakken. Jeg har ikke skrevet im maten jeg spiser, men det kommer 🙂 jeg har jo en spisedag, så det hjelper mye 🙂

    4. Vero: jeg endret litt på teksten, så blir det mer forståelig. Det er jo feil med 1200, så ordla meg litt feil 🙂 tror det jeg skrev nå er mer riktig:) 1200 i grunn kcal, og oppå der ekstra for det ejg forbrenner på økter. Så da ligger jeg i snitt på rundt 1500-1800 kcal.

    5. Mona: Jeg har skrevet på litt emr så det ble litt emr forståelig. Jeg spiser ikek BARE 1200 kcal, det er for lite! 🙂 men har en “base” på 1200kcal, og spiser tilsvarende ekstra kcal når jeg trener. Jeg fullammer, og med kostholdet jeg har, er det mer enn nok mat (feks 1/2 pk kjøttdeig, 200 gram grønnsaker, 50 gr pasta til middag..! DET er mye altså!!)

    6. Det var ikke ment som å “ta” deg på noen måte. Men for utenforstående som kanskje ikke kan så mye om kosthold så kan dette være noe de selv tester ut. Derfor bør man være forsiktig med å legge ut slike ting som kan påvirke andre til å spise kun 1200 kalorier.
      Selv om du er lav så synes jeg fortsatt du har spist lite pr dag. Og man kan få veldig gode resultater med å spise mer.

    7. Vero: Det går fint 🙂 og det er helt greit at andre reagerer 🙂 Jeg prøver ofte å spise mer, men har ofte ikke sjans til å få ned mer.. 250 gr kjøtt/kyling til middag er drøyt! 😛

    8. Synes du har skrevet et veldig flott innlegg, med et relevant tema. Viktig at man backer opp hverandre og heier på hverandre 🙂 Synes det er helt innafor å være overlykkelig over å ha barn, men samtidig føle seg vel selv. Betyr ikke at man skal gi opp seg selv, selv om man får barn. Jeg skjønner iallefall hvor du kommer fra, og du er innmari dyktig på hva du gjør: jobb, mor, trening, kjæreste. Stå på!

    9. Flott innlegg! Liker at du åpner deg mer enn til vanlig også, så vi som leser føler vi blir litt bedre “kjent” med deg 🙂
      Lurer bare på hva du gjør og hvordan du jobber med psyken? Kanskje litt vanskelig spørsmål, men for en annen som ikke er helt fornøyd med kroppen og vanskelig å holde treningsmotivasjon så hadde kanskje tips til hvilken tankegang man bør ha og noen råd vært kjekt 🙂

    10. Hvor mye går du ned i uken?
      Jeg tenker litt sånn at man ikke skal gå ned for mye når man ammer. Ikke på en gang pga frigjøring av miljøgifter i fettet som går over i melken 🙁

    11. Dette innlegget inspirerte meg virkelig 🙂 Ærlig, konkret og gjennomførbart. All ære til deg som får til 3 økter i uken. Jeg har 1 barn og klarer 2 økter, (enn så lenge).
      Masse lykke til med del- og hovedmål. Det blir spennende å følge deg på veien 🙂

    12. Ah, dette innlegget traff meg akkurat der hvor jeg er, bare at jeg har 3 små☺️ Heia deg og heia meg😁😁 “Mammakroppen” trenger ikke bety at man tar seg selv for gitt:-) Det er lov til å ønske å føle seg bra, så lenge man har et sunt forhold til mat. Sunn mat har kroppen godt av, uansett form og vekt👍🏻 Mitt ønske er å kunne gå i tilsittende klær, uten å se gravid ut😅 Men jeg har heller ikke ambisjoner om å se ut som en supermodell 😂 Lykke til videre!! JA til flere sånne innlegg;-))

    13. Har du noen tips til runder du løper? Bor rett i nærheten av deg, og eneste jeg har fantasi til er fra munkvoll til stavset også videre forbi ugla 🙈

    14. Godt å se at noen tar opp dette:) vet akkurat hvordan du har det! Fikk mi tredje for over 2 mnd siden, og kiloene sitter bom fast! Har gått ned 2 kg siden fødselen, og jeg gikk opp 18 liksom :/ alle sier at jeg nettopp har født og kan ikke regne med at alt er av over natten, men når de som ikke har vært gravid sier sånt gjør meg litt irritert egentlig :p det tærer faktisk litt på! Selvfølgelig må vi regne med at kroppen forandrer seg, selvfølgelig, og man får det mest fantastiske ut av det! Men når der nærmer seg sommer og ingen av klærne passet og man fortsatt føler seg som en hval- da har man lov til å klage litt :p
      Du ser fantastisk ut, og kan liksom ikke fatte at du har vært gravid med 4 barn! Du strålte jo når du var høygravid også 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg