Det er med trist hjerte at ledelsen i Byavisa meddeler at gratisavisen legges ned, og det da blir slutt på mine faste innlegg. I dag er siste utgave av avisen ute, og du kan lese om det kommende bursdagsbarnet. Avisen finner du HER, og artikkelen finner du på en av de første sidene.

Tittel: Gratulerer med dagen, Lilja.

Hun sniker seg opp i fanget og borrer nesen inn i håret mitt. «Mamma» hvisker hun. «Ja?» svarer jeg. Jeg vet hva hun vil. Jeg vet hva stemmen betyr. Hun sier navnet mitt igjen. «Mamma..» . Jeg vet at hun ikke kommer til å si noe mer. Hun vil bare være der. Dypt inn armkroken med hodet gjemt i håret mitt. Klokken nærmer seg midnatt, og den lille kroppen hadde nesten over natten blitt så stor. Snart 5 år. Hun hadde blitt storjente allerede som 1 åring da Filip kom til verden. Storesøster. Det krevde en rolle å være storesøster så tidlig. Hun ble så fort stor og kunne ting så tidlig. Likevell måtte vi passe på at vi ikke glemte at hun også var liten. Hun trengte kos og nærhet. Hun trenger det fortsatt. Hun trenger å sitte i fanget nesten midt på natta uten å si så mye. Hun trenger mammaen sin litt alene.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Denne fantastiske energifylte glade jenta vår som straks blir 5 år har gjortlivene våre rikere. Tiden har flydd av gåre, og hvert år mimrer jeg tilbake på tiden da hun kom til verden, og klemmer henne litt hardere inntil meg samtidig som tårene presser seg på. Jeg er så takknemlig.

28 mai 2011 ble vårt første barn født. Lilja Ambrosia kom til verden med styrtfødsel, og det som skulle bli mitt møte med mammatilværelsen var ikke slik jeg hadde sett det for meg. For å gjøre en lang historie kort, ble fødselen en påkjenning for henne, og var livløs da hun ble født. Hun ble ført til nyfødt intensiv, lag i respirator og til nedkjøling for å hindre hjerneskader på grunn av dårlig oksygentilførsel siste del av fødselen. Først etter mange timer fikk jeg se mitt første barn, i kledd en hvit vest hvor det strømmet vann, og utallige slanger og ledninger koblet til hele kroppen. Spørsmålene var mange, men de kunne ikke gi oss svar. De viste ikke. De sa hun var en fighter, men at de ikke kunne gi oss noe svar på utfallet. Det handlet ikke lengre om det å få et friskt barn på brystet etter fødselen, men at hun skulle overleve. Vi skulle takle alt det andre. Jeg følte meg ikke som en mamma.

Etter flere dager i respirator, og utallige undersøkelser fikk vi endelig vite at hun kom til å overleve. En ekte fighter, og ei jente som skulle gjøre seg fortjent til navnet Ambrosia, som betyr «udødelig». Dagene gikk, og jeg fikk skifte bleie for første gang på min egen lille baby. Så liten, full i ledninger, og fantastisk nydelig. Livet hadde fått en annen betydning. Hun var frisk.

Jeg husker at jeg gråt meg til søvn hver kveld. Jeg var så ufattelig redd, men samtidig overlykkelig. Jeg hadde enda ikke holdt henne, og jobbet dag og natt med å holde melkeproduksjonen i gang, slik at hun skulle få servert ekte vare når tiden var inne. Dagen kom. Det føltes ut som om at jeg hadde ventet i evigheter. Den dagen som jeg i dag feller en tåre for, og som rangeres som en av mine aller beste minner.

Jeg fikk holde henne. Jeg hadde endelig blitt mamma.

Vi hadde blitt foreldre. Endelig. Vi kunne endelig starte tilværelsen som nybakte foreldre til ei frisk lita jente, og fikk etter hvert dra hjem. Tiden etter har vært uten komplikasjoner, og med god oppfølging av St.Olavs. Vi har alltid følt oss i trygge hender, og takker alle som har bidratt i prosessen. Hele fødselshistorien og innleggene fra tiden på sykehuset kan man lese på bloggen. Innlegg nr 1, 2, 3, 4 , 5, 6 og 7.

Nå er det bare noen få dager igjen til Lilja Ambrosia blir 5 år, og tiden har mildt sagt flydd av gåre siden dagene på sykehuset. Nå nærmer klokken seg midnatt, og etter mange timers bannskap og tålmodighet har fire av fire sovnet i sin egen seng, og jeg kan endelig avslutte skribleriene mine.

Klem Rachel