Jeg har gått å kjent på følelsen lenge. En svak vibrering, som føles varmere og varmere, og mer intens for hvert sekund som går. En følelse av noe forstyrrende, men som samtidig har fanget oppmerksomheten min. “Rachel, du må ta telefonen”, hører jeg i det fjerne. Telefonen? Hvor har jeg gjort av den da? Hvem ringer meg nå liksom, midt på dagen? Sett utenifra ser jeg nok ut som en 50 år gammel surrete frøken i det jeg klapper på alle lommer jeg har, i håp om å treffe på denne telefonen, som har ligget i bukselommen siden jeg la den der noen timer tidligere. Den har sluttet å ringe. Med 14 ubesvarte anrop, 17 nye meldinger og 25 oppdateringer på jobbportalen vår, blir jeg svett bare av tanken på å måtte gå igjennom alt, så jeg gløtter på den, og legger den tilbake i lomma. Lydløs.
Bare gi meg en liten pause til. Telefonpause.
“Rachel”, du MÅ ta telefonen din, sier en ansatt. “Åhh?” svarer jeg spørrende. “Jo, nå ringer de jo meg, for å si at du må sjekke telefonen din..!” Så jeg sjekker telefonen, og møter på nytt de gamle oppdateringene som raskt har steget til flere. Dagsprosjekt, er det første jeg tenker. Den neste tanken går til alt det andre viktige jeg egentlig burde gjort, fremfor å taste på telefonen. Jeg sukker, og setter meg i trappa på vei opp til kontoret. Jeg har liksom ikke tid til å gå helt opp. Der har jeg jo pc og det er ihvertfall en farlig sak..! – så nok får være nok. Jeg trykker i meg en halvmoden banan og en lunken pepsi max mens jeg scroller meg nedover alt som har skjedd. Jeg hører meg selv gjenta ordene “E d mulig”,”Nei kutt ut”, “Seriøst?”, “hææ?” mens jeg leser meldingene. Blant alle meldingene konkluderte jeg med at 2 av dem var nødvendige, og de resterende var tidstyver.
Jeg får gjort noe med de to viktige, og forviller meg samtidig inn på snapchat. Jeg blir sittende i flere minutter å se på unødvendige bilder, svare på tøysete kommentarer, og se på merkelige videoer med null mening. Jeg blir revet med. Sender et tøysete bilde, og får noen morsomme kommentarer tilbake. Plutselig har minuttene blitt til et kvarter. Et kvarter i trappa liksom.
Det tikker inn en snap med ordene “sjekk meding”. Jeg ler litt for meg selv og tenker at noen mennesker kjenner meg godt, og vet at den røde prikken på meldingsikonet ikke forsvinner før kvelden kommer, og at den eneste muligheten til å nå meg, er gjennom snap – fordi den sjekker jeg. Som regel ringer jeg tilbake, men når antallet ubesvarte anrop overstiger et tosifret tall, skal du vinne i lotto for at det er akkurat deg jeg ringer tilbake. Og svarer du ikke, nei, da får du starte mølla på nytt igjen..!
Min jobbhverdag blir stadig blir mer og mer digitaisert, og det meste skal til slutt foregå gjennom telefonen. Utviklingen i vår bransje går i en rasende fart, og nye apper, kurs, møter, ny plattform, all informasjon, all kommunikasjon og det meste av læring foregår nå på telefonen. Den dingsen som jeg putter lydløs i lomma, eller legger ifra meg over alt i butikken, skal være min nye veileder. Telefonen som jeg klarer å legge ifra meg på jobb, men som blir en redning når jeg kommer hjem. . eller en ny tidstyv
Tidstyven jeg irriterer meg over på jobb, som jeg skulle ønske jeg var for uten enkelte dager, blir til underholdning, en flukt fra virkeligheten, til nyheter, til musikk, og fjas når jeg først kommer hjem. Det kvarteret jeg forbanner meg over i trappa på jobb, blir til mange kvarter, og i løpet av de to timene jeg har med ungene mellom barnehage og leggeitd, har jeg tatt i telefonen minimum 20 ganger. Hvor viktig er det å sjekke snap, fremfor de usle to timene man har med barna, liksom? Hvor gikk det feil i prioriteringene? Hvorfor må vi dokumentere alt vi gjør med snap, eller ta bilder hver eneste gang det skjer noe som ikke skjer til vanlig? Hvorfor skal jeg ha så mye mer respekt for det som skjer på jobb, enn ovenfor mine egne barn? Hvordan ble jeg slik? Så avhengig på hjemmebane, men totalt uinteressert på jobb?
Økt mobilbruk kan vi nok ikke unngå, men for min del handler det om å prioritere riktig. Prioritere å se de vi skal være gode forbilder ovenfor, og vise dem at det finnes andre sysler enn en telefon. At ikke alt skal sees gjennom en firkantet touchskjerm, og at jeg som mamma er mentalt tilstede når ting skjer. Jeg forventer av meg selv at jeg fremmover klarer å prioritere, formidle og fortelle barna at de er viktigere en en snap eller en video på youtube. De skal vite at de er viktigere enn å skrive et blogginnlegg, eller surfe etter barneklær på nett. De skal vite at det blir sett.
Pass deg for tidstyven, he is out there!
R.
