Da var faktisk alt i hus! Tro det eller ei, det er snart en uke til termin, og vi klarte det sannelig. men lillemor, da er det ihvertfall ingen grunn til å ikke ta turen ut i den nye verdenen som venter deg. Fylt av galskap og masse kjærlighet.
Skremmende? …skjønner henne godt som velger å bli litt lengre i de trygge omgivelsene..
Baggen til vogna er ihvertfall hentet og montert. Dyne og pute + bamse er installert og hundene er ivrige på hvilken skapning som mor styrer og snakker om så mye for tiden..
I går kom den snille Libero innfylleren på butikken vår med masse babystash til lillemor. Hun mente at vi måtte jo begynne emd “riktig” merke, så vi fikk masse Liberostash. Dette kommer godt med altså!! TUUSEN TAKK 🙂
Vi har ihvertfall nok bleier til den første tiden! Kanskje til og med for mye?? Heldigvis kan vi jo bare bytte inn til større om det blir noen krise. Skapet er fylt til randen med bleier, så lillemor, nå kan du ihvertfall komme!!!!
I går kveld oppdaget jeg at hendene mine hadde svulmet opp noe skikkelig og var full av ødemer (hvite/røde flekker og prikker). Vannet hadde inntatt kroppen. Jeg tenkte som så at dette var normalt, og slo meg til ro med at det kom til å bli bedre gjennom natten. Natten kom, og jeg har aldri vært oppe så mange ganger som i natt. Sterke kynnere, pulserende hender, prikking bak øynene som resulterte i stjerner og lysflashing, hodepine, vanskeligheter for å puste og ikke minst engstelse…
Da klokka var tippet 05 sto jeg opp, drakk masse vann og ventet på å bli bedre. Jeg ble svimmel, og samtidig jeg strøk meg på magen føltes badeballen ut som et gedigent blåmerke.
Jeg ringte føden..
De mente jeg burde komme nedover en tur bare for å sjekke at alt var somd et skulle i og med at jeg var så langt på vei.
Før klokka var slagen åtte satt vi på venterommet. En hyggelig jordmor møtte oss, og tok ctg (tror jeg det heter). Sånn månd rundt magen som måler babyens hjertefrekvens/puls + kynnere og bevegelse. Jeg tok urinprøver og blodtrykk. Blodtrykket var fint, babyen så ut til å ha det flott, men jordmor mente jeg hadde mange kynnere og at det definitivt ikke var lange tiden igjen til det kom til å skje noe. Om hun da mente timer, dager eller uker er jeg usikker på, men hodet var godt festet i bekkenet og årsaken til pustevaskene var en stor (!?!) baby som presset rumpe og rygg oppover for å få plass. Det at jeg var øm på magen kunne tyde på UVI, så prøvene ble sendt til labben.
…..hendene, prikkingen og alt det andre var stort sett vann og vanlige svangerskapsplager som jeg måtte leve med til barnet var ute. Så da får jeg bare smøre med med tålmodighet og utholdenhet og bite tennene sammen i noen uker til…. TO uker, vell og merke!
Resten av dagen ble beynttet til varetelling på jobb…Nemlig..!
I går våknet jeg grytidlig, og som vanlig har jeg ikke ro nok i kroppen til å verken legge meg til å sove, slappe av på soafen eller slå meg til ro med tvtitting. Lys våken da robin dro på jobb kl 05, sto jeg opp, lagde meg frokost og surfet de vanlige sidene på nett før jeg bestemte meg for å gå meg en tur i skogen med guttene. Deilig. Det var godt og varmt i været, sola varmet såvidt og det var helt stille i marka.
Til tross for kynnere når jeg går har jeg jo fått beskjed om at så lenge de ikke er vonde, så er det bare å “kjøre på”. Så jeg senket tempo litt, og stønnet meg gjennom oppoverbakkene. Takk gud for at jeg gikk alene 😛 Jeg kjenner at kroppen er tyngre, kondisjonen dårligere og plassen i magen mindre. Jeg er ikke like lett på foten som jeg en gang var… akk!
Da er det bare for finværsdagene å strømme på. Jeg er ferdig emd å rake bort mose fra plena, rydde hagen, så i gress og plante blomster. Nå kan det bli trivsel på verandaen!
…HERREGUD så dyrt det er blitt for blomster!!
Robin og Håkon skulle på dykkerkurs/teorikurs for siste del av “utdanningen” sin innen Advanced Divers, men først: GRILLINGS!
Dagen begynte med en god frokost, før vi tok på oss finstasen og dro en tur til byen. Der så vi borgertoget, spiste is og møtte masse kjente mennesker. Stemning!
“Det føltes ut som om noen prikket meg på øyelokkene. Helt forsiktig. Jeg vridde meg over på den andre siden, helt inntil den varme kroppen til Robin. Han sov tungt. Prikkingen ga seg ikke. Jeg luktet. Det luktet kaldt, men friskt. Jeg spisset ørene. Helt stille. Ingen lyder. Ingen våkne naboer, avisbud, kranglende katter eller plagsomme måker. Desto mer jeg lå der å tenkte med prikkingen på øyelokkene, jo mer våken ble jeg. Jeg åpnet øynene. Det var rim på soveromsvinduet. Rim som rant nedover som små dråper, smeltet av sola. Sola hadde vekt meg – den hadde lov til det. Jeg lå der under dyna å så ut vinduet, gjennom rimet, og over tretoppen hvor sola såvidt nådde inn vinduet vårt. Tenkte. Smilte for meg selv. Jeg viste at klokka ikke var spesielt mange og at stillheten skyltes klokkeslettet og ikke noe annet. Det var jo 17 mai. En dag for å uttrykke glede gjennom støy. Ja, hvis man egentlig kan kalle det før støy? Det var en fin start på dagen. Norges Nasjonaldag. Jeg rullet meg noen ganger rundt i senga i håp om å få fart nok til å komme meg opp av senga uten så alt for mange stønne lyder. Robin skulle få sove en stund til. Stakkar Robin. Han måtte trøste meg til søvn i går kveld fordi jeg var så sliten – og så presterer jeg å stå opp omtrent før hanen galer. Søvn er tydeligvis ikke noe denne mamman trenger før livet setter igang. . . Jeg kom meg omsider opp av den varme trygge senga, og listet meg bort til småguttene og snek de med meg tilbake til senga. De hang også med hodet og mente tydeligvis at tidspunktet var alt for tidlig, til tross for at de har måttet være med på jobb fra tidlige morninger siden de kom til verden. Mor måtte ha kos, og med tre sovende gutter i senga, kunne jeg bare ligge å stryke på dem alle og beundre. Beundre familien min. Jeg elsket familien min. Livet. Sola. Tidlige morninger. Rim på ruta. Jeg kunne ikke tenkt meg å være noen andre plasser i hele verden, enn akkurat der jeg var. Jeg lukket øynene igjen. Kjente prikkingen komme tilbake på øyelokkene. Åpnet dem. Det var ingen drøm. Det var virkeligheten <3 “
Da var jeg langt inn i svangerskapsuke 37, og ventetiden har startet. Selv om jeg prøver å forberede meg mentalt på å måtte vente tiden ut og mer til, er det vanskelig når man har et så utrolig ønske om å få se lillemor i magen så fort som mulig. Det begynner å kjennes på ryggen, søvnen og ikke minst plassen i magen. Hver gang hun snur seg, føles det som om lungene mine klapper sammen, og at føttene hennes spretter ut på hver side. Stakkar, det må være trangt der inne!! (…så jeg anbefaler deg å komme ut, altså!!)
Så lenge jeg klarer å holde meg i aktivitet om dagene er det greit. Da glemmer jeg ihvertfall noe av ventetiden.
I morgen, mandag 16 mai, begynenr svangerskapspermisjonen min. . og etter “boka” er dette tiden for å samle energi, slappe av, lade opp og nyte tiden før morsrollen setter igang. . . etter min mening får man ikke energi av å ligge på sofaen og krangle med fjernkontrollen. Jeg får energi og kick av å prestere og utføre oppgaver, så tiden blir fylt med “fornuftige” gjøremål fra morgen til kveld. Selvfølgelig tilpasset min gravide kropp som stadig blir større og større, og ikke minst tyngre å drasse rundt på. Med en basketball på magen, skal jeg si deg det ikke er like lett å luke gress lengre….!! – lakke tånegler for den saks skyld! ! !
