Etter artikkelen i Adresseavisen og Aftenposten på lørdag, har selvfølgeig antall besøkende her inne steget, og med det fører det også med seg flere kommentarer og spørsmål. Jeg har nok gjort meg opp en mening om at spørsmålene kommer fra personer som ikke leser denne bloggen fast, men som har tatt turen innom nettopp pga artikkelen og av ren nysgjerrighet.
“…..hvem er denne jenta som offentliggjør livet til datteren sin, og hvorfor gjør hun det?”
Det er både vanskelig og enkelt å svare på spørsmålene som kommer, men ikke minst krevende. Jeg må innrømme at jeg er litt redd for å ordlegge meg feil. Jeg liker best å snakke i virkeligheten jeg.
En påstand om at mammabloggere bruker barna for å fronte seg selv og for å bygge en perfekt fasade rundt livene sine, får meg til å bli smålig irritert. . Det er sant at de mødre som blogger, inkludert meg, ikke legger ut bilder av barna når de er lei seg, syke, gretne/sinte, nakne, eller i “unormale” situasjoner, men hva har det med fasadebygging å gjøre? Grunnen til at det kun er de smilende, glade og morsomme bildene som blir lagt ut er jo nettopp fordi vi ikke ønsker å vise frem ungene våre slik.
SELVFØLGELIG er de slik! Altså, gretne, sinte, sure, syke osv…!
Det er jo ikke slik at vi mammabloggere er så mye bedre mødre fordi vi bare har smilende barn, eller har så mye bedre liv fordi vi forteller om gledene i livene våre. Men vi VELGER å skrive om og legge vekt på de POSITIVE tingene.
Jeg har fått spørsmål angående privatlivet til Lilja. Jeg har selv skrevet og sagt at Lilja er ei “offentlig” jente, og at det kommer hun til å forbli. Men det betyr ikke at hun ikke har et privatliv. Dere får ta del i noe, men det er stunder, situasjoner, tanker, hendelser og hverdagslige ting jeg ikke deler. Det er mye som er privat, selv for en mammablogger og hennes 9 mnd baby. Dere får ta del i overflaten, og av og til glimter vi til med noe fra “behind the scenes”, men da er det fordi vi har lyst til å dele det.
Ikke fordi jeg føler jeg må for å oppnå noe.
Men HVORFOR blogger jeg?
Jeg begynte å blogge i 2006 da jeg og Robin skulle flytte til Oslo for å gå skole. Jeg er ikke spesielt glad i å snakke i telefonenen, så for å slippe bekymringstelefonene fra mamma, begynte jeg å legge ut bilder fra hverdagen i Oslo. Etterhvert ble det flere som stakk innom bloggen, men mest venner og familie. Ettersom årene gikk, flyttet vi hjem, og fikk jobb i Rema 1000. Jeg ble kjøpmann, og en artikkel i Byavisa om Norges yngste kjøpkvinne ble publisert. Det førte nok til at noen ble nysgjerrige, og tok saken i egne hender, og søkte meg opp på nett. Etter denne artikkelen tilegnet jeg meg noen flere lesere, og disse tror jeg var mest interessert i å se hvordan jeg gjorde det som kjøpmann. Ja, for fra og med da var min hverdag på en remabutikk. Fra morgen til kveld. Jeg og Robin jobbet sammen, i samme butikk. De første årene som kjøpmann er tøffe, og det er MYE jobbing, og det ble fint lite tid til både venner og familie. Da ble bloggen flittig brukt til oppdateringer på de på hjemmefronten med oppussing av hus, hunder, utstillinger, butikk og diverse. Det var da som nå en slags dagbok. Etter hvert som tiden gikk fikk vi TO hunder, og flere hundeentusiaster tok turen innom bloggen. 13 november 2009 fridde Robin, og jeg blogget om planlegging av giftemål, noe som igjen førte til flere og andre lesere. Verken kommende bruder, hundeentusiaster, remakjøpmenn eller interessen for oppussing var spesielt store lesergrupper, men da jeg ble gravid, skjøt lesertallene fart. Vi hadde prøvd i over 1 år, og hadde ikke fortalt det til noen. Ingen viste om graviditeten, men da boblen først sprakk hos foreldrene våre, klarte vi ikke holde den herlige nyheten for oss selv. Det måtte deles. Nok en positiv hendelse i livet vårt som vi ønsket å dele med alle. Vi var så stolte over at vi skulle bli foreldre. ALLE fikk vite det. Jeg blogget om magen, frøet, jenta, babyen… Jeg blogget om de positive tingene, og det som hører graviditeten med. Lilja kom til verden uten liv, og jeg brukte bloggen som terapi. Dagene etter en fødsel er fylte med spørsmål fra familie og venner. Gikk det bra? Bilde? osv..Vår fødsel var ikke som alle andre, og det er nok mange lesere som ikke har lest fødselshistorien min, og som enda ikke skjøner min glede over at vi faktisk har en datter i dag. Istede for å svare på de utallige meldingene som tikket inn timene etter fødselen, valgte jeg å la alt ligge, og heller skrive et samlet innlegg på bloggen. For den som leser dette eller har lest, føler jeg det var fra hjertet, men ikke i rota. Vi fikk mange lesere etter fødselen, og disse tror jeg vi har beholdt frem til nå. Jeg tror at mine lesere er glade i lilja, og bryr seg. Jeg er så godtroende at jeg tror at de som er innom min blogg gjør det fordi de bryr seg og er interessert. ..fordi du MÅ jo ikke?
Det gikk bra med Lilja. Nesten 2 uker på sykehuset, og vi fikk reise hjem. Bloggingen fortsatte. Skrytebilder fra hu mor. Det var så fantastiskå kunen vise henne frem. Mirakelungen. Det å kunne dele solskinnhistorien. Deilig! Jeg fortsatte med bilder, utviklingen hennes, vekt og lengde. Det gikk fra mye skrift til flere bilder. Mindre skrift, flere bilder. Jeg ble en mamamblogger. Om det var frivillig eller en bås jeg ble satt i fordi jeg skrev om barnet mitt, det vet jeg ikke…Ofte sier bilder mer enn ord. Bildene jeg har lagt ut mener jeg av hele mitt mammahjerte er positive, og ihvertfall positivt ment. Jeg har ingen behov for å fremme meg selv gjennom barnet mitt. Det klarer jeg fint på egenhånd. Jeg blogger om meg selv, om familien min og ikke minst solstrålen min fordi jeg er stolt.STOLT!
Fordi jeg er så sinnsykt stolt…
Jeg ser ikke for meg at blogging blir min ting når jeg begynner å dra på årene, så det at ungene mine skal vokse opp med mamma som blogger, ser jeg ikke for meg. Men per nå så vil jeg fortsette å fortelle om gledene i hverdagen vår 🙂
(les pappabloggeren Steinars innlegg om artikkelen HER)
Rachel