Jeg blar i siste utgave av Shape Up. Herregud, så bra den dama ser ut. Hun trente sikkert hver eneste dag, og fikk hjelp til både kosthold og trening til enhver tid. Jeg kjenner jeg blir ivrig på å komme igang, og samtidig som jeg snoker i kjøleskapet etter “noe godt”, tenker jeg på hvordan akkurat jeg skulle ta fatt på oppgaven “sommerkropp 2017.”
Hver mandag starter jeg med ny giv og motiasjon. I løpet av søndagens godsaker har jeg gjennomgått nok en evaluering av forrige ukes prestasjoner, og på nytt satt mål for de kommende ukene, i et håp om at de denne gangen vil bli gjennomført slik som planlagt.
Link til adidas treningstøy Er det bare jeg som synes det er vanskelig å gjennomføre en sunnere livsstil? Som ofte er dritt lei av å motivere seg til en ny sunn uke, uten noen fristelser? Er det bare meg som har smugspist en sjokolade, tatt en hvit løgn eller lurt meg selv til å tro at biten jeg tok var liten, eller at det ikke betyr så mye om jeg “heller begynner i morgen”. Kanskje er det bare jeg som inn i mellom lurer meg selv til å godta at en joggetur på 2 km, nesten er som 5km, bare litt mindre, og at turen med hunden plutselig gikk ifra å være ekstra, til å være “i steden for”. Når ble det å måke snø foran inngangspartiet, hente posten eller kjøre på butikken en godkjent erstattning for treningstiden? For ikke å snakk om hvor godt det er emd sjokoladekake rett etter trening. Magisk. Eller hvor bra den kalde middagen på kjøkkenbenken smaker når man helst ikke skal spise den.. Det er jo ingen som merker om det forsvinner en kjeks eller to på veien når man først skal lage alle turmatpakkene?
Is it just me? Er det bare jeg som er ekstremt god til å lure meg selv?
Fristelsene er ofte forferdelige å stå imot. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger ikke.
Kanskje må man bestemme seg. Kanskje skal vi gjøre det sammen?
Det tar tid å bo seg inn i et hus. Ja, det tar faktisk evigheter..! Vi har bodd her i 2,5 år og det er så vidt vi har hengt opp noe på veggene. Jeg har grublet og tenkt på hva jeg egentlig vil henge opp, og til tider blusser det opp ganske så mange gode ideer, men når det kommer til stykket, blir jeg usikker. Enn å være så pysete på å slå inn en spiker da?
Jeg synes ikke det er lenge siden jeg endelig turte å henge opp noe på veggene for dempe ekkoet i huset, men nå er det sannelig tilbake. Sånn plutselig bestemte jeg meg for å male, og da måtte jo alt ned.. og med det samme flyttet jeg om på andre ting, og vips så var det ikke noe på veggene lengre, og prosessen på “hva skal hvor”, begynte forfra igjen.
Man blir jo litt lei av å ha det samme hele tiden også. Ihvertfall så blir jeg det. Ja, så er jeg i grunn dritt lei slike plakater og masseproduserte bilder som man ser på stort sett alle interiørbilder. For meg blir det for upersonlig med bilder av bare tekst og svarte siluetter. Jeg har alltid ønsket å ta et bilde selv, som jeg kunne blåst opp og hengt på veggen, men jeg finner liksom aldri “det rette” bilDet. Motivet har jeg klart. Ihvertfall ett alternativ til tema, situasjoner, farger, etc, men det å ta det perfekte bildet, er vanskelig.
. .og med mange ideer i hodet, er det ofte barna som blir motivet. .kanskje kommer de opp på veggen?
Barn er kreative. – og i et forsøk på å gjøre vårt hjem litt mer personlig og hjemmekoselig, ble barna satt på et oppdrag. De skulle male et kunstverk til en av de veggene som manglet noe. Og kunstverk ble det. Et stort og fint maleri, og et fint minne.
…det var veldig stas å få lov til å male på hendene sine.. !
Stort lerret kjøpte jeg på Søstrene Grene, glitter fra TGR, maling fra IKEA og litt tykke pensler fra Søstrene Grene.
Det ble sannelig et picture perfect fra barna..! Så så enkelt kunne man gjøre det.. Slenge noen unge ri senga, knipse litt bilder.. Gi dem en malekost og vips så var veggene fulle? 😛 ..og selv om spikeren ikke er slått inn enda, så får jeg håpe på at bildet kommer opp på veggen etterhvert.
Det er snart mandag, og denne mandagen er jeg klar for en ny start. Mandager pleier ofte å være starskuddet for en sunnere og mer aktiv hverdag, men så sklir det ut i løpet av uka, og man er tilbake der man startet. Slik er det ihvertfall med meg. Motivasjonene rpå topp på mandager, frem til lunsj, da er jeg ofte utsultet, og kaster i meg det jeg måtte finne på jobb. Ja, og det å jobbe i matbutikk, er ikke akkurat med på å hjelpe sulten og søtsuget som melder sin ankomst emd et brak. Så derfor må jeg virkelig bestemme meg for¨hva jeg vil oppnå, og hvordan ejg skal klare det. Målet er klart, og veien din er lang. Mye lengere nå, enn for noen år siden. Kroppen har vært i forandring etter fire svangerskap, og en hektisk hverdag, så for å komme helt i mål, må tid være en vesentlig faktor, og ikke minst kosthold. Jeg grugleder meg til å sette i gang..!
Har du noen favorittsanger på spillelista di du vil dele med meg? Hvilken sang får deg til å få lyst til å trene? Hva er ditt beste tips til å stoppe sukkersuget? og har du noen sunne middagstips?
Her er noen favoritter som er sendt hjem i postkassa mi.. Synes den plommerøde/lilla fargen på begge jakkene var så fin! Så ønsker jeg meg veldig en ny fitbit. Har en fra før, men den lilla var jo superfin!! Klikk HER for å komme til hovedsiden. Nå får du 20 % på hele kjøpet ved bruk av kodeord 350301! 😀 – til og med møbler og merkeklær!
Det er bare dager til det store startskuddet for årets gode start. Her i huset er skapene propp fulle av godsaker, og det skal holde hardt å komme seg over det første største sukkersuget. Together we cant be strong? Motivasjonen pleier ofte å komme i jula. NÅ, liksom, NÅ skal vi bli sunne og starte på nytt. . . i år også! Å joda, jeg er en av de i år også jeg, som skal starte på nytt, kaste alt det usunne og fylle skapene med fiber og sånnt. Ihvertfall litt.. sånn nesten.
For min del handler det om motivasjonen. Den MÅ være der, hvis ikke gidder jeg ikke. Ofte starter jeg med å investere i treningsklær. Det skal sies at jeg elsker treningsklær, og synes et er mye morsommere å kjøpe det fremfor mye annet!
Her har jeg samlet mine favoritter til en pangstart på januar og en ny start!
OBS OBS OBS: opptil 70 % på salg hos ellos.no NÅ! og 25 % på HELE kjøpet ved bruk av kodeord: 355404
Tilbudet kan brukes en gang per kundemedlem, og gjelder nybestilling av klær, sko, møbler, hjemmetekstil, innendørsbelysning, tapeter og tepper på Ellos. an ikke kombineres med andre tilbud. Kan ikke brukes på “design by”. UGG, Odd Molly, SPANX, Vagabond og Odd Molly home.
Treningsinspirasjon er noe vi alle trenger, i form av ulike ting. Noen liker å løpe, mens andre kan ikke fordra det. Jeg var tidligere en av de som unngikk å løpe så langt det lot seg gjøre, men har nå funnet en ro ved det å ta joggeskoene fatt. Det skjer noe når jeg får på meg skoene, og den ellers så hektiske hverdagen blir satt til side. Det er ingen som maser eller tar bort oppmerksomheten min, og tankene mine kan flykte dit de vill uten dårlig samvittighet.
Noen ganger kan jeg være mentalt sliten før jeg tar til fornuft og kommer meg ut. Om jeg klarer å tvinge meg gjennom de første 10 minuttene, så begynner jeg å merke treningsrusen, og det er en fantastisk følelse! Jeg elsker følelsen som brer seg i kroppen når de værste minuttene er over, og smilet begynner å bre seg over ansiktet mitt idet jeg springer intervaller opp bakkene. Løpetrening har blitt et fristed.
Musikk motiverer meg, og for meg er det viktig med god musikk når jeg løper.
Da jeg begynte å løpe startet jeg med korte turer. Etterhvert fikk jeg mer overskudd til å velge lengre veier og nye ruter, og sakte men sikkert har kondisjonen forbedret seg. Jeg startet på rundt 5 km, og var helt totalt tappet da jeg var ferdig. Nå klarer jeg å løpe 1,3 mil og relativt sliten når jeg er ferdig. Her har jo rute, hastighet og vær en del å si, så ofte prøver jeg å forbedre tiden og hastighet min på ruter jeg liker, fremfor å jogge så veldig langt. . Det er ihvertfall overraskende hvor raskt man merker fremgang på løping, og det inspirerer meg til å fortsette. Det er motivasjon i seg selv å ikke være dødssliten etter første km.
Det er også motivasjon i treningsklær. Jeg E L S K E R treningsklær! !
(nå får du forresten 20 % på ALLE varer også merkevarer, ved bruk av kodeord 335472 hos ellos.no, som varer til og med 12/6)
Er det noe jeg ofte får mail om, eller folk spør om på snapchat, så er det hva jeg gjør for å komme i form etter svangerskapene. Hva trener jeg, hvor ofte, hva spiser jeg,hva er mest effektivt, hvordan får jeg tid, osv.. Tema er vidt, og jeg vet nesten ikke helt hvor jeg skal begynne.
Etter fire svangerskap er det klart at kroppen har forandret seg.
Selv om det var lettere før jeg fikk barn, var det i grunn ingen sak å komme tilbake til meg selv etter verken første eller andre fødselen, til tross for at det var relativt kort mellomrom mellom dem. Da jeg ble gravid med Fiola var jeg inn i en god fase, og var fornøyd med meg selv, helt intill magen på nytt begynte å forandre seg til en gravidmage. Jeg hatet magen. Ihvertfall i de 7 første månedene. Så kom det to måneder hvor jeg synes kroppen var helt fantastisk flott, før det fulgte mange mange måneder med kroppsforakt. Selv om jeg hadde verdens herligste baby i armene, og den gang to småtroll løpende rundt meg, var det perioder jeg følte meg kvalm av meg selv, samtidig som andre kunne fortelle meg hvor flott jeg så ut. Jeg husker jeg jobbet hardt med å ikke falle i grus, ikke falle tilbake i gamle vaner og dårlig dømmekraft. Jeg ønsket jo mest av alt å være et sunt godt forbilde som mamma.
Trenings cover jakke fra Adidas, Tights fra HM og Sko fra Mizuno
Etterhvert måtte det skje noe med det som hadde blitt “mammakroppen”. Jeg bestemte meg. Jeg bestilte et kostholdsprogram, og hadde full gass. Jeg fikk resultater med en gang, men like før den viktigste sesongen av dem alle, nemlig sommeren, stoppet alt opp. Det funket ikke lengre å spise slik jeg hadde gjort, og jeg følte på nytt at kroppen tok egne veier. Jeg bestemte liksom ikke lengre. Jeg husker jeg ble frustrert, sint og ikke minst lei meg. Jeg hadde jo jobbet så hardt. Selv om alle andre mente jeg hadde en fantastisk figur, og hadde en kropp mange kunne drømt om å ha, så var det ikke slik jeg følte det. Jeg var ikke vant til å se meg slik, og jeg nektet å “godta” at dette var meg. Jeg har aldri delt slike tanker. Ikke med dere. Fordi, det handler jo om å være et godt forbilde, være en god og sunn mor, som skal vise barna veien i livet. .Jeg turte ikke vise at jeg var svak. Jeg turte ikke vise at jeg hadde en fiende. En fiende som var meg selv. Jeg hadde ikke lyst til å høre trøstende kommentarer om at jeg var bra nok. Jeg var ikke det.
Etterhvert fant jeg ut at stagneringen av kosholdsplanen ikke var “min feil”, men det faktum at jeg hadde en baby “on board”. Jeg hadde sannelig blitt gravid med mitt fjerde barn på fire år, og viste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Jobben jeg hadde gjort med meg selv de siste månedene etter svangerskapet føltes plutselig forjeves, og jeg fikk nye måneder med en kropp i utvikling, før den på nytt var et resultat av en ny baby. Her er det viktig å si at jeg er takknemlig over alt på jord over å ha fått fire friske nydelige barn, men når man setter dem litt til siden, er liksom ikke ting slik de var.
Ofte føler jeg at det er litt tabu å si at man ikke er fornøyd med seg selv. Man skal liksom være fornøyd med det man har, og ikke dvele slik over hva man hadde før. Man skal være gode forbilder for barn og unge, og det å være misfornøyd med kroppen er å være selvopptatt. . Men jeg føler meg ikke selvopptatt. Jeg føler meg trist, motbydelig og skjemmende. Ikke ovenfor noen andre, men meg selv. Jeg kunne ikke ha det slik. Jeg måtte gjøre noe med det.
Jeg måtte gjøre det på riktig måte. På en måte som jeg kunne være en mamma, et godt forbilde for både barn og unge, og kanskje en inspirasjon til andre mødre som føler en fortvilelse over kroppen sin etter en, to, tre eller fire svangerskap. Jeg ville finne en måte som fungerte for meg. Jeg ville finne tilbake til livsgnisten, gleden og energien min. Den hadde jeg nemlig mistet. Nei, du viste ikke det du, men den var borte. Helt borte. Jeg hadde vært en rugemaskin i snart fire år, uten å klage spesielt mye over det, så nå følte jeg for å være litt lei meg. Innerst inne følte jeg meg litt fortapt.
Jeg bestemte meg atter en gang for at NOE måtte skje med tivolikroppen min, og at denne gangen skulle det være en varig endring. Jeg hadde satt en stopper for flere barn i flokken, og var klar for å fokusere litt på meg selv. Det skal sies at da frustrasjonen tok meg på alvor, og jeg krøp gråtende til sengs etter å ha sett meg selv i speilet på vei ut av dusjen, at Linus hadde rundet to måneder, og hormonene fortsattløp løpsk i en ellers så sliten mammakropp, og at panikken kom lettere enn den ellers gjorde. Likevell lagde jeg en plan uten hjelp fra noen. Kun meg selv, som var beregnet på min vekt, mine mål og min tid.
4 april, like etter påske gikk startskuddet.
Og nå, 9 uker senere, har sinnstilstanden endelig begynt å endre seg. Selv om det har tatt tid, har kroppen endelig begynt å svare på tiltakene, og jeg håper at motivasjonen min holder litt lengre. Så hva er det egentlig jeg har gjort? Og hvordan er det mulig å kombinere med småbarn i hus?
Det første jeg gjorde, var å måle meg med et målbånd de plassene på kroppen jeg absolutt ønsket en nedgang. Jeg lagde en fil i excel, og skrev opp dagens cm, hovedmål og delmål. Deretter la jeg bort skjema, og tok det kun frem en gang i uken. I mellomtiden skulle jeg først og fremst spise sunt, og være mer aktiv enn tidligere. Ambisjonene er mange når man sitter en søndagskveld å planlegger kommende uke, så her er det viktig å lage realistiske mål, middager og en treningsplan som er overkommelig.
Jeg satte et delmål med dato samme dag som vi reiser på ferie, og et hovedmål til den dagen jeg fyller 30 år (13 nov).
I løpet av de siste 9 ukene har jeg løpt rundt 3 dager i uken, og trillet turer. Jeg spiser ca 1600-1800kcal . Jeg har også en spisedag i uken der jeg spiser akkurat hva jeg vil. Jeg spiser mer enn jeg gjorde før, men riktigere matvarer. Matplanen kommer i et senere innlegg dersom det er av interesse.
Foreløbig har det resultert i en cm nedgang totalt på kroppen på 27 cm og en vektnedgang på 6,5 kg. Det har gått sakte men sikkert hver uke, og for å i det hele tatt klare det, har jeg unnet meg noen måltider en gang i uken med valgfri mat. Det vil si feks “spisedag” på lørdag, hvor jeg velger lasagne til middag og potetgull til snacks. Ellers om dagene spiser jeg rent kjøtt, grønnsaker, bær, ris, noe pasta, speltlomper, fisk, mager kesam, havregryn, kalkunpålegg, egg, skyr, knekkebrød + noe mer. Jeg drikker vann og sukkerfri saft, og har nå etter så mange uker sluttet å telle kalorier siden jeg vet hva næringsinnholdet i de produktene jeg trenger er, og hvilken mengde jeg skal ha. Jeg går på en diett uten proteinpulver eller shaker, og har vanlige matvarer i kostholdsplanen min. Jeg kan variere mye dersom jeg planlegger min mat-hverdag.
Siden jeg er i permisjon, tror mange at jeg har sykt mye tid til å trene på, men det har jeg i grunn ikke, og føler jeg står på lik linje med dere som jobber. Jeg jogger sjeldent med vogn, og venter som regel til kvelden etter at ungene har lagt seg. Turene er ikke så lange, og jeg har et eneste mål, som er å “jogge uten stopp”. Jeg har testet ut flere løyper, og funnet noen på ulike km som jeg velger ut ifra dagsform. Jeg liker best å jogge alene med musikk, da løper jeg kjappest, men jogger ofte med feks mamman min på “prate-tur”. Poenget er å komme seg ut, og gjennomføre.
. . . og jeg skal ikke sitte her å si at det har vært lett, fordi det har det ikke. Jeg har grått mine tårer, vært sulten, forbanna, og lei. Jeg legger fortsatt hånda over magen når jeg sitter lettkledd blandt folk, og jeg har enda mange kilo igjen etter svangerskapet med Linus. Jeg har fortsatt klær som ikke passer, og føler fortsatt at veien er lang til målet, men ikke like lang som den en gang var. Jeg har også sakte men sikkert funnet tilbake til deler av meg selv. Jeg har innsett at jeg må bruke lengre tid enn før, og at jeg kanskje må prøve andre treningsformer og matvarer. Jeg har prøvd så godt jeg kan til å gjøre dette om til en livsstil og ikke noe som bare skal vare i noen måneder til kiloene er borte. Jeg har også vært flinkere til å legge til rette for meg selv, men også slik at barna skal kunne spise det samme som oss, men i en mer barnevennlig utgave..
Feks dersom vi ønsker noe godt til fredagen, kan vi fortsatt lage taco. Da får barna vanlige tacolefser, mens vi spiser speltlomper. Eller hvis vi skal ha pizza så lager vi hjemmelaget pizzabunn til barna, og bruker speltlomper til bunn til oss selv. Ellers er mye av det samme til oss og barna, bortsett fra at vi ikke bruker feks saus eller ferdigprodukter (som feks karbonader/pølse/supper). Da lager vi kylling eller fisk, noe barna er mer en glad de slipper mer enn en gang i uken..! Barna synes det er helt topp med kesam og bær hvis vi skal kose oss, og spørr sjeldent hvorfor vi ikke spiser akkurat det samme. Jeg har virkelig prøvd, og til tross for at kroppen ikke er i mål, så er jeg stolt over å ha kommet så langt.
Nå er det bare 2 uker igjen til ferie, og til jeg skal ha nådd mine første delmål. Kroppen er sakte men sikkert i forandring, og med tålmodighet, motivasjon og litt ekstra krutt, kan det hende jeg klarer å slappe av litt, til tross for at mammakroppen fortsatt eksisterer. Som firebarnsmamma har jeg et mål om å føle meg vel, ikke bli en supermodell eller se ut som jeg gjorde da jeg var 20 år. Jeg skjønner at man må se helheten, og ikke kroppsdel for kroppsdel, selv om det i bunn og grunn er det jeg gjør. Jeg jobber iherdig med motivasjonen og psyken, og får god hjelp av mine snapchatfølgere som hele tiden gir meg gode tilbakemeldinger. Jeg har også satt meg belønninger, så i kveld, etter å ha løpt ukas første økt, skal jeg feire 6,5 kg nedgang med å shoppe treningsklær! DET er faktisk lov 😉
Jeg håper at min frustrasjon og mine mål kan få noen der ute til å føle seg litt mindre fortapt i kroppsfiskeriet. Det er lov å være opptatt av kroppen sin, og det er lov å være litt på tuppa. Det er lov å ikke helt skjønne hvor man skal begynne, og det er helt greit å være litt sjalu. Det som ikke er lov, er å syte dersom man ikke i det minste prøver å gjøre noe med det, og det vanskeligste er kanskje å innse at forandringen ikke skjer over natta. Kanksje ikke de første 5 ukene heller, men at den kommer. DET LOVER JEG!
Hvis du vil følge med på treningen min, så legger jeg ut en del om det på snapchat, så følg meg gjerne der: RACHELHAUAN.
Jeg er klar for ukas første økt ! !
Heng deg på, og følg meg på snapchat 😀 “rachelhauan”
Påskeferien er over for denne gang, og jeg sitter igjen med gode minner fra påska 2016. Etter en uke på hytta, er det alltid godt å komme hjem, og starte hverdagen igjen, og slik kanskje mange andre tenker, er det tiden for en ny start. Med ekstra god mat og kos i påska, føles kroppen klar for å sette inn sommerstøtet, og motivasjonen er på topp.
Jeg har funnet frem kostholdsplanen min, og hodet har alt planlagt hvordan dette skal utarte seg. Med en vektnål som peker høyre enn noensinne, og en kropp som nærmer seg 30, har jeg rukket å bli frustrert , sint og lei meg, men samtidig klart å vri følelsene over til å bli motivasjon. “du er din største fiende” er ord som jeg ofte tar meg i, og må snakke meg selv til fornuft for å ikke gå i gamle feller. Jeg håper og tror at det ikke bare er meg som er frustrert over kroppen, og gjerne skulle ha sett forndringen i går, og at tålmodigheten ofte er en utfordring. Jeg har født fire barn på 4,5 år, og jeg er klar over at kroppen har forandret seg, men også fast bestemt på at den ikke nødvendigvis trenger å være slik. Og når det kommer til å motivere meg selv, er jeg nok flink til å “hakke på meg selv”, før jeg har all motivasjon i verden til å klare målet jeg har satt meg.
Det jeg synes er vanskelig, er å holde motivasjonen oppe… og det kan vi kanskje hjelpe hverandre med? (sjekk ut en ny app som er nevnt lengre ned i innlegget)
Denne gangen har jeg satt meg et langsiktig mål, men også et kortsiktig, slik at det skal bli litt morsommere å jobbe hardt. Jeg har børstet støv av kostholdsplanen jeg fikk da jeg skulle ned i vekt etter Fiolas fødsel, og fylt kjøleskapet med sunn og riktig mat. Den største forandringen skjer på matsiden, men trening vil også bli en større del av hverdagen. Planen er at jogging skal bli min beste venn, og at kroppen sakte men sikkert begynner å respondere til nytt kosthold og mosjon.
Disse første dagene etter påske var selvfølgelig motivasjonen på topp, og jeg hadde virkelig gledet meg til å ta med meg Linus på joggetur, men som småbarnsmor må man ofte bite i det sure eplet å innse at ikke altid ting blir slik man planlegger dem. Ofte oppstår det uforutsette ting, og sykdom er en av mine “hat tilfeller”. Det er selfølgelig ikke barna jeg blir irritert på, men situasjonen. Jeg blir oppgitt over at “noen” alltid spolerer gode intensjoner, og får meg til å gå to skritt tilbake. Denne nye gode starten ble til en inneuke med to syke små. Fiola har fått bronkitt, og Linus er tett og hoster..Planene om lange turer og sol i kinnene måtte vente.. De fikk ikke være utendørs, og på toppen av dette fikk hunden vår nyrestein, og må mest sannsynlig opereres i morgen. Da er det min jobb å sortere ut tankene, og vri situasjonen over til løsninger og motivasjon.
..og med en overivrig kropp og motivasjon for å oppnå målene mine, er jeg klar for årets første joggetur i kveld.
Mitt første mål er å gå ned 4 kg på 80 dager. For mange kan det virke som mye på kort tid, mens for andre er dette en enkel sak. For min del er det overkommelig, men kun hvis jeg trener og spiser riktig. Jeg må jobbe mye hardere for kiloene nå, enn det jeg måtte tidligere, og det var null problem etter fødsel 1 og 2, mens nr 3 og 4 har vært tøffere. Ellers har jeg mål om ytterligere 3 kg fra juni til november, men her er hovedmålet å kunne føle meg i mitt livs beste for innen jeg fyller 30 år en 13 november.. En stram og sunn kropp går foran antall kilo.. Fremgangsmåten ligger i mat og trening, og ingen andre drastiske tiltak.. Det skal gjøres på skikkelig måte, med svette og tårer.
….og for å i det hele tatt klare å gjennomføre en joggeøkt, må jeg ha musikk. Disse sangene er NOEN av de som er på joggelista mi:
Følg meg tettere på instagram @rachelhauan og Snapchat rachelhauan
Bli også med å motivere hverandre gjennom å legge ut bilder av din trening eller motivasjonsfaktorer i appen GOBI. Dette er noe av det samme som snapchat, men som gir deg muligheten til å poste til samme story. Søk opp “Treningsmotivasjon” og se mine bilder her, og add dine egne, så blir vi et lite “comunity” med treningsmotivasjon! 🙂 (dette er ikke sponset)
Det har vært stille fra denne kanten i noen dager, og det skyldes at lillebror E N D E L I G bestemte seg for å komme.
Samme kveld som jeg sendte mitt neste innlegg for Byavisa, ble vi firebarnsforeldre. Fødselshistorien er “in progress” så den kommer om litt. I mellomtiden kan dere lese mine siste tanker og følelser før fødselen i Byavisa, eller i teksten under.
Klikk på bildet så kommer du til E-avisen
Det er så vidt jeg ser veien gjennom det enorme regnværet og de dårlige vindusviskerne. Det at øynene mine er fylt med tårer hjelper absolutt ikke, noe som gjør meg enda mer frustrert og forbannet. Plutselig er bilen fylt med gloser jeg ikke en gang trodde jeg kunne, og rattet har fått seg en omgang eller to med knyttneven. Litt ut av det blå hadde hormonene tatt overhånd, og satt meg ut av spill. For slik kan det faktisk være når man er gravid.
Det å være gravid kan være fantastisk og slitsomt, ofte samtidig. Som fjerdegangsgravid er jeg et levende bevis på at «man glemmer fort», og at det er det positive som blir satt i fokus. I hvert fall etter hvert når man har fått svangerskapet og fødselen litt på avstand. Man vet liksom at magen vil vokse, men alt det andre er på en måte glemt på veien. Bekkenløsning, sure oppstøt, vann i kroppen, unormal sterk luktesans, kløe, kvalme, og humørsvingninger av en annen verden er bare for å nevne noe som etter hvert forsvinner inn i lykkerusen.
Nå som jeg er i absolutt siste innspurt av svangerskapet, er det på tide å sette gravidtankene og tilbakeblikkene på papiret, og forhåpentligvis le av dem en gang i fremtiden. Fokuset vil om litt gå fra meg og magen, til et nytt lite mirakel.
Alle svangerskap er forskjellige, og man har ulike plager. Noen gjennomgår de 9 rugende månedene uten en plage, mens andre blir sengeliggende før den positive testen lyser imot seg. For min del har jeg vært gjennom fire ulike svangerskap, med ulike opp og nedturer. Min siste har desidert vært den mest hormonelle, og også kanskje den tyngste. ? og det er kanskje ikke så rart når man presterer å lage 4 barn på 4,5 år, og i tillegg har ambisjoner om å være «verdensmester» i andre ting.
Det har vært noen tøffe uker den siste tiden etter jul, og siden forrige innlegg har jeg heldigvis kommet meg ut av både svangerskapsforgiftning og svangerskapsdiabetes, og sitter igjen med et papirskjema som forteller meg at lillebror er stor, at magen er stor, og at jeg er stor. Hvor betryggende det er vet jeg ikke, men det jeg vet er at det går mot slutten, og at ethvert menneske jeg møter minner meg på akkurat dette. For all del,det er veldig koselig at folk kommenterer graviditeten, men når samtalen starter med «så stor du er blitt» eller «er det kanskje tvillinger du skal ha?», er det vanskelig å la alle gravidhormoner feies under teppet. For hva skal man si? Ehm, takk?Takk for at du påpeker at jeg faktisk har lagt på meg de 17 kiloene mannen min mener han «ikke legger merke til»?
..og det er lett å bli revet med når man først har havnet i hormonfella. Den ene lille kommentaren kan være nok til at tårekanalene åpnes på vidt gap i det man setter seg i bilen, og etter noen minutter ikke helt skjønner hvorfor man gråter. Det kan være nok til at alle de andre kommentarene og tankene man har feid under teppet i det siste blusser opp i forsterket tilstand, og at man for et øyeblikk føler at alt går i motgang. Filleting som det å streve med å få på seg sokker og sko blir plutselig et verdensproblem, og det at kroppen har sugd til seg så mye vann at man ikke klarer å pusse tennene til barna sine eller ikke klarer å bære dem alle tre samtidig eller rulle rundt på gulvet i lek, gjør meg plutselig til en dårlig mor. I hvert fall ifølge meg selv.
Jeg hadde kanskje ikke glemt at kroppen kom til å forandre seg, fordi det har den jo gjort tre ganger tidligere, men realiteten på at det faktisk skjer forstår jeg liksom ikke før det faktisk har skjedd. Når magen har blitt så stor at jeg må stå på tå for å komme langt nok inntil kjøkkenbenken for å lage matpakker til barna, eller at jeg må kjøre bil hvor jeg så vidt når bort i pedalene fordi magen kommer i veien, er påminnelser om at ikke kroppen er helt slik den pleier å være. Ofte glemmer jeg magen, men blir raskt påminnet den i det jeg prøver å smyge meg forbi noen ved å trekke den inn, uten at noe skjer, eller i det jeg går inn i prøverommet og ser at jeg kun har plukket med meg størrelse Small som for øyeblikket ikke kommer lengre enn til anklene eller over puppene. Det er heller ikke helt det samme å skulle ligge i skje med en diger ballong mellom seg, og det er kanskje ikke det mest flatterende å komme til sengs med en utvasket t-skjorte og tore truser, – bare fordi det er behagelig.
«Sexyness» er for 2 trimester der selvfølelsen er på topp og magen er på det fineste. Det er i hvert fall da jeg føler at den berømte gløden over å være gravid viser seg frem, og både hormoner og plager tar en pause.
I store deler av svangerskapet er det ikke selve magen som er «problemet», men «alt det andre». Alt det andre en kanskje ikke snakker så mye om, og som kun de på hjemmebane får et innblikk i. Et pent gravid ytre, trenger ikke være en dans på roser, og det at kroppen forandres i den grad den gjør, er for mange både fantastisk, skremmende, overraskende og tøft.
Det å bære frem et barn er magisk på mange måter. Jeg liker å holde fokuset på premien som venter, og er mest sannsynlig innen neste innlegg blitt mamma for fjerde gang. Jeg kan nesten ikke vente!
Klem fra Rachel, en gravidpropell på hormonrus.
….så lover jeg at fødselshistorien kommer om litt!!
Det evig store spørsmålet begynner å holde meg våken om nettene. Det hadde vært annerledes om det var vårt første barn, men nå skal det liksom passe til tre andre relativ spesielle navn. . Hva skal barnet hete? Jeg trenger all hjelp og råd jeg kan få!
Alle barna har for og mellomnavn, hvor alle mellomnavn er tatt ut ifra mitt slektstre. Nærmeste link er oldemor som het Rachel Ambrosia. Lilja betyr renhet og uskyld, mens Ambrosia stammer fra norrøn mytologi og omtales som en drikk eller nektar som gir udødelighet, noe som passet godt med tanke på hennes start på livet. Filip, som er sammensatt av “venn” og “hest” var en stor kar i forhold til søsteren sin da han kom, Valentin,som betyr sunn & sterk, passet godt. A friend for life <3 . Fiola stammer fra fiolslekten, og betyr ydmykhet og renhet, mens Sofie betyr visdom.
Så det at lillebror skal ha noe som passer til disse sjarmtrollene, er sannelig ikke enkelt.
Jeg er glad i navn som ikke alle andre har. Det trenger ikke være en enorm betydning ved navnet, men det er et absolutt pluss. Det bør passe inn med de andre, men trenger ikke nødvendigvis være et dobbelt navn.Jeg liker ikke kongelige navn.
