hits

Mammahjrnet: Det var ikke min tur..

  • 08.05.2018
  • kl.00:07

Da jeg satte meg ned foran pc skjermen med skriveblokka fullskrevet i ord som kunne underbygge overskriften slitsomt vre mamma, hadde jeg i grunn innlegget klart. Jeg skulle sette ord p hvordan det er vre en over 100 % arbeidende firebarnsmamma med totalt fobi for kjedsomhet. Jeg hadde tenkt sette meg til rette i sofaen for tmme hjernen for frustrasjon og tanker rundt det vre mamma, kjreste, kone, venninne, sjef og bare meg. Noen dager er tffere enn andre. Slik er det bare. Noen dager er det flelser jeg ikke klarer plassere, og en snikende klump i halsen, som etter hvert forsvinner ut i hverdagens kaos, og som noen ganger vokser seg strre for hver gang den kommer tilbake. Helt til den sprekker. Helt til jeg sprekker.

I kveld var en kveld jeg burde skrevet mye. Hjernen var overfylt av beskrivende situasjoner av smbarns livets paradoks. Det var en kveld der jeg kunne klart sette ord p de uplasserte flelsene. Jeg kunne kanskje ftt deg til tenke at du ikke var alene, og at ting ikke alltid er slik de virker som. Jeg kunne bekreftet at rosenrdt er oppskrytt, og at hverdagen som mamma, kjreste, kone, venninne, sjef og bare meg, ikke var slik du trodde den var. Men det var ikke min tur. Ikke i dag.

I det jeg har ryddet av det siste fra kveldsmaten som ble laget bare 4 minutter etter at middagstallerkenene var dekket av, pusset et titalls tenner, sunget fire varianter nattasanger, hrt Lilja i hytlesning fra to bker, fordi vi hadde glemt det i forrige uke, og satt p en maskin med skitne barnehageklr som mtte bli trr fr morgendagen, begynner det evige kveldsmaset. Dominoeffekten er til ta og fle p, s mens de to strste s si tisser i kryss, maser minstemann p drikke, og Fiola som har en stemme p desibel langt over snittet, roper etter det som mtte falle henne inn. Hodet mitt som i utgangspunktet var overfylt av uplasserte tanker og uendelig mange gjreml mtte jobbe iherdig for klare holde besinnelsen. Med en bristende stemme, ja, p randen til rasende, ber jeg dem legge seg, og det blir overraskende nok stilt i noen minutter.

Endelig!

Jeg rekker skrive ned noen av tankene mine p blokka som har ligget urrt i flere uker. Jeg rekker skrive en attest jeg hadde utsatt i flere uker, svart p et tosifret antall mail, og godkjent forrige ukes timelister. Jeg rekker tenke tanken p lage meg mat, fr Linus roper p ny bleie. Jeg sukker, litt som om det var verdens undergang, og skifter p han uten si et ord, i hp om at han ville sovne straks hodet traff hodeputa. Det gjorde han.

Jeg hadde akkurat gransket kjleskapet for noe sunt og godt som kunne inng i denne ukas sunne livsstil, og konkludert med at sommerkroppen ikke ville falle p plass i r heller, fr jeg p nytt hrer noen grte. Hva n da? Jeg rekker bli sint. Jeg rekker bli irritert og lei av kveldens legge situasjon. Jeg rekker tenke er det s vanskelig legge seg da liksom?!. Jeg freser litt p vei ned trappa, og har alt tatt frem strengemammastemmen fr jeg har ndd bunnen av trappa. Der str Fiola.

Kroppen hennes rister. Hun er blek i ansiktet, og har oppkast ned over klrne. Hun ser opp p meg med rdsprengte yne, og med en hes stemme spr hun om jeg kan bli med henne p do. Hun brekker seg gang p gang. Den lille kroppen krummer seg. Den er tom og slapp.

Mammahjertet fr vondt. Vondt av alle de tpelige tingene jeg hadde tenkt p tidligere, som akkurat n ikke betydde s mye. Vondt av se den lille nydelige skapningen som trekker p smilebndet for hver gang hun merker at runden er over, og av kunne vre sint p noen som i utgangspunktet er s uskyldig som et barn. Hun krllet seg sammen p sofaen, og smg seg inntil meg. Der hadde hun tenkt ligge. Inntil den trygge mammaen, som flte p det at hverdagssituasjonen ofte ikke var til holde ut, men som akkurat n var det tryggeste i verden. . 

Et utbrudd som mtte la vente p seg til en annen gang. . det var ikke min tur i dag. .

R.





4 kommentarer

Skrevet av Laurie Deline den 08.05.2018 kl.02:38

<33333

Skrevet av Kristina den 08.05.2018 kl.12:32

<3 klem til deg!

Skrevet av . den 16.05.2018 kl.11:35

der traff du meg midt i hjertet. nydelig!

Skrevet av Josefine den 23.05.2018 kl.22:35

S fint du skriv. Og eg kjenner meg s veldig godt igjen i det du beskriv!! Sjlv om eg berre har tre:)