Visste du at barn allerede fra fødselen er sensitive for foreldrenes sinnstilstand og følelsesuttrykk? Tilknytningen mellom barn og voksne starter allerede ved fødselen, og er et fundamentalt, biologisk, medfødt behov hos barn. Tilknytning handler blant annet om hvordan barn opplever at foreldrene er psykologisk tilgjengelige når de trenger støtte, oppmerksomhet, beskyttelse og trøst. Selv om tilknytningen starter allerede ved fødselen, er det først etter rundt seks måneder at barnet tydelig skiller mellom foreldrene og andre voksne.
30. januar ble Fiola Sofie 5 måneder. Jeg kan nesten ikke fatte og begripe at tiden har gått så fort, og føler at jeg må tviholde på det som er igjen av permisjonstiden. Jeg som skulle få så god tid til å bare kose meg med denne tulla, har nesten ikke tilbragt en dag innenfor disse nye “fire veggene” i #Villarachel. For mange er januar en rolig måned, men for min del har den i grunn vært like hektisk som desember… og vips så har min lille baby blitt stor baby!
Vi merker godt at hun ikke er et sedbarn lengre, og at hun begynner å skille mellom kjente og ukjente ansikter. Hun er mer krevende både på natt og dag enn aldri før, og tester sine egne og andres grenser for tiden. Altså med andre ord: NULL søvn på mammsen!Storesøskenene er også i en utfordrende alder, og vi har for tiden en stk Filip som tester det som testes kan, og veslevoksne Lilja som til tider tror hun er sjefen over alle sjefer.
…og selv om man er klar over at barna får med seg det meste, så er det ikke alltid like enkelt å skulle være så pedagogisk riktig hele tiden. Det å bruke et millisekud på å uffe seg over “alle disse barna” og kaoset som følger med, er et faktum, men overraskende nok klarer jeg stort sett å ro meg inn igjen, puste med magen, og dempe frustrasjonen.. Ihvertfall så holder jeg roen for dem. Innvendig kan kroppen skrike om både søvn, ro, mat, egentid og egenpleie, men det er goder og ønsker som kommer i andre rekke. Fordi, jeg har sagt til meg selv, at om jeg bare skal være sint og sur hele tiden, så kunne jeg i grunn revurdert å få barn. Noen dager og perioder are ER slik. Barna er i utvikling, mammsen har mye på tapeten og dagene går rett og slett ikke opp, men man må uansett være der for barna. De trenger oss, uansett hvilken type dag vi som foreldre har. For er det noe som er fantastisk med disse barna, denne alderen og dette kaoset, så er det faktisk det at det er JEG som er mamman. Det er vi som er foreldre. Det er jeg som skal ordne opp i kaoset, det er jeg som skal ta imot klemmene, tårene og smilene. Det er jeg som kan berolige, trøste, rose og beundre. Det er jeg som faktisk kan bestemme, veilede, irettesette og påvirke. Det er jeg som skal gjøre dem klare for verden der ute. Det er jeg som kan påvirke dem i stor grad til å bli trygg hjemme, og ikke minst trygge på seg selv. Det er vi som foreldre som skal lage plattformen og fundamentet for barna, kaostider eller ikke kaos.
(..her er “jeg” ikke bare meg, men Robin også, selvfølgelig!)
Og noen ganger må vi bremse oss selv. Vi som foreldre. Vi må gå noen skritt tilbake, for å ikke behandle dem for likt. Fordi de er jo så forskjellige. De trenger oss på forskjellig måte. Vi må se dem på ulik måte i samme setting. Vi må sile ut hvem de er, og ikke hvor like de er hverandre.
Alle barn er ulike, og man må være oppmerksom på barnets signaler, og la dem dele både gleder, erfaringer og sorger med oss. Man må huske at de trygge barna er flinkere til både å samarbeide, tolerere stress og regulere følelsene sine enn barn som har en utrygg tilknytning. Man bør tenke over at man gjennom trygge barn forebygger lærevansker og følelsesmessige problemer. Har du et barn som gjerne utforsker verden rundt seg, men som titt og ofte kommer tilbake til mor eller far som en trygg base, er dette bare positivt og et tegn på trygghet og god tilknytning. Trygge barn kan selvsagt protestere når foreldrene blir borte, men viser også glede når de er tilbake igjen. De kan la seg trøste av fremmede, men foretrekker mor eller far om de får velge.
Trygge barn skiller mellom foreldrene og andre.
Har barnet trygge omsorgspersoner rundt seg utover foreldrene, er det ikke noe problem å overlate ettåringen til for eksempel besteforeldrene eller andre tilknytningspersoner. Det skal mye mer til for at et trygt tilknyttet barn skal bli utrygt.
Det antas at 60?70 prosent av alle barn har en trygg tilknytning, men husk at vi gjør alle feil. Selv de mest velfungerende foreldre kan gjøre feil i samspillet med barnet sitt. Blant de vanligste feilene er at mange foreldre signaliserer én ting med ansiktsuttrykket og en annen ting med stemmen, noe små barn gjennomskuer lett. Foreldre gjør også feil om de bagatelliserer eller latterliggjør barnets reaksjoner, for eksempel når barnet søker trøst etter å ha slått seg. En annen vanlig situasjon er at barnet kommer til foreldrene og holder fram en leke. Foreldrene blir opptatt av gjenstanden, men forstår ikke at barnet egentlig ville invitere foreldrene til nærhet.
…og jeg kan skrive under på at alle gjør feil. Vi også. Fordi det er sannelig ikke enkelt at stemmen skal være beroligende, koselig eller spesielt vennlig etter en runde med tre skirikerunger samtidig som du allerede har dårlig tid og finner ut på vei ut døra at du har glemt å lage matpakker til turdagen, som du i utgangsuktet stresset for å rekke. Og at ansiktsuttrykket som viser mammsen som biter tennene sammen og smiler, og bærer to av tre under armen og ut i bilen, for å så spørre pent om de ikke “vææær så snill” kan være stille, ofte ikke samsvarer med den halvsinte og opgitte stemmen. Det er ikke superenkelt å forklare på en rolig måte når Filip som akkurat har sluttet med bleie presterer å tisse i den helt nye sofaen, eller når han prøver så godt han kan å tørke seg etter å ha vært på potta selv, og presterer å bomme med innholdet, og selv prøver å tørke opp – for så å fylle toalettet med dopapir. Nei da er jeg nok ingen prakteksemplar på å “stay calm”.
Og med dette så kan jeg konkludere med meg selv, at jeg, vi, føler oss som trygge foreldre. Vi føler at vi ser dem, til tross for kaos og våkenetter. Vi føler at de har en plattform, en armkrok og mennesker rundt dem som gjør dem trygge. Vi har fått bevist at samme situasjon kan ha tre utfall, og tre ulike måter å reagere på. Vi vet at de er forskjellige, og at vi ikke bare kan være en type mamma eller pappa, men at vi må tilpasse omsorg, trøst, entusiasme, glede, toneleie, ansiktsuttrykk ut ifra den aktuelle situasjon og person.
Klide: klikk.no, plusstid.no (artiklene jeg har skrevet ut ifra hos klikk.no har ikke hatt spesifikke navn å refere til, men brukt “helsesøster”)
Bildene i innlegget er tatt av Titt Melhuus Fotografer her i Trondheim for 1,5 år siden. På tide med noen nye med hele hurven! !
