Etter en uke innenfor husets fire vegger med paracet som min beste venn, holdt jeg på å bli sprø og måtte ut på eventyr. Med små steg og noen rolige aktive dager, ble formen endelig bedre, og jeg følte at den nye hverdagen kunne begynne. Og den startet med et brak. Straks jeg hadde begynt å lukte på tanken om å kose meg den første tiden med vår nyfødte baby ble to av fire barn syke, noe som selvfølgelig satte en brems på lykkerusen.

Forkjølelsen hadde kommet i hus, og etter tre uker med snørrete neser og ørebetennelse, var de endelig klare for lek og moro i barnehagen, men da viste det seg å være lillebrors tur. Mine eventyr måtte la vente på seg.Uansett, hverdagen kom, og rutiner ble sakte, men sikkert innført. Litt etter litt har vi klart å skape en hverdag som er bra for oss alle.

Barna er stolte over å ha fått en lillebror, og har reagert positivt til det å bli flere. Foreløpig krever ikke minstemann så mye, og vi prøver å legge til rette for at han ikke behøver oppmerksomhet akkurat i det resten kommer hjem fra barnehagen, vi skal spise middag eller de skal legge seg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Den tiden prøver vi å la være slik den var før, slik at ikke endringene blir så store. Spesielt med tanke på at flere av barna er inne i en trassperiode, har det vært viktig for oss at ikke alt skal forandres. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg river meg i håret og stanger hodet i veggen når det står på som verst. Heldigvis har familiens nye tilskudd forbedret trass-situasjonen.

Vi har terpet på det å være gode med hverandre, og det å vise at vi er glade i hverandre, spesielt med en baby i hus. Vi prøver å være flinke til å gi barna komplimenter på vanlige ting og få dem til å forstå at både språk og atferd hører sammen. Vi har prøvd å vise barna at den positive oppmerksomheten er mye bedre enn den de får ved å gjøre noe de for eksempel ikke har lov til, eller hvis de ikke hører etter.

Denne lærdommen har satt fart. Spesielt Filip og Fiola endret atferd til det positive etter at Linus ble født. Fra å kave som en ål på kjøkkengulvet og sutre for hver minste ting, har de begynt å bruke mer ord, og søker nå nærhet hvis de er frustrerte eller ønsker noe. Filip på 3 år har skjønt at det å være positiv er noe han får noe tilbake for, og har begynt å gi mammaen sin komplimenter. Og med barselstårer og et evig hormonvirrvarr i kroppen, er det ikke rart man feller en tåre når barna plutselig sier «mamma, du e så fin du, verdens fineste faktisk», eller «mamma, du har så fine øya. Dem e lik som mine. Da e vi fin begge to da!». Og det er spesielt i slike øyeblikk kroppen fylles av varme og kjærlighet, og får enhver slitsom dag, situasjon eller hendelse til å fordufte.

Selv om lillebror er verdens herligste og snilleste lille baby og barna endelig har skjønt at det lønner seg å være snill, betyr ikke det at hver dag er slik. Ingen dager er like her i huset.  Med fire småtroll er det mye planlegging som skal til, men det er også mye som ikke kan planlegges. Ofte oppstår uforutsette hendelser og situasjoner, som jeg gang på gang sier til meg selv at «jeg burde se den komme».Jeg har allerede vært hjemme alene med dem flere ganger. Det går bra helt til alt skjer på en gang. Som for eksempel de dagene de ikke vil være med hjem fra barnehagen fordi jeg kommer fem minutter for tidlig, eller de må ha på seg en lue som tydeligvis har feil farge.

Disse dagene fortsetter som regel sutringen hele veien hjem, noe som vil si trestemt allsang med skriking i 20 minutter, etterfulgt av å sovne 2 minutter før vi skal parkere. Da gjør det heller ikke saken noe bedre at vi må parkere lengre fra huset enn vanlig fordi det er for mye snø til å kjøre helt hjem, og at jeg kun klarer å bære to av fire unger. Da vil skrikingen fortsette ned bakken som ofte virker uendelig lang med to unger på armen, barnehage sekker og matvarer, og helt inn i gangen, der de seiler om som seigmenn, og tror at klærne preller av på mystisk vis og legger seg på plass.

Etter avkledning og en eviglang kamp om å få dem til å gjøre ting selv, er de klare for middag. Den middagen som har vær planlagt i nesten en uke, som plutselig ikke blir bra nok, og et standard ønske som pannekaker blir bastant slengt ut i lufta. Svaret blir nei, og på nytt starter korpset.Som regel en sutrende, en skrikende og en hylende. Vel oppe på kjøkkenet, i gang med å lage middag, begynner barn nummer fire å vise tegn til sult, så middagen må settes til side, og puppen må slenges frem. Dypt inne i ammetåka har jeg stengt ut kranglingen over legoklosser og lekebiler, men blir dratt tilbake til omverdenen av en skremmende stillhet. Det varer ikke lenge, før de to største roper i kor «æ e ferdig». Samtidig sprutgulper lillebror over både meg og seg selv og Fiola gir tegn til at vi må skifte bleie. Jeg kjenner frustrasjonen ta meg, men klarer heldigvis å berolige de ropende barna, og får kontroll over situasjonen.

Det som topper slike dager, er når ingen vil sove, og lillebror gråter og gråter fordi han på nytt er sulten etter gulpingen et par timer tidligere. Det blir matstopp i trappa, samtidig som jeg synger natta sanger på autopilot. Roen senker seg omsider, og alle er fornøyde. Jeg går inn for å si god natt.  «Æ e glad i dæ», sier Filip og gir meg et saftig kyss på kinnet. «God natt søte mamma». Jeg må smile.

Runden går videre inn til Lilja, som har sin egen regle når det kommer til natta rutiner. «God natt søte snille mamma, beste kose mamma i hele verden. Æ e glad i dæ ov godt og drøm søtt». Og til slutt til Fiola som hadde mer enn nok med å si «natta» og gi ifra seg en slengnuss.

Jeg smiler i det jeg rydder rom for rom etter ettermiddagens kaostilstand. Ikke fordi det ble stille, og barna endelig var i seng, men fordi de små ordene på sengekanten betydde så mye. Jeg glemte at jeg egentlig var irritert, sliten, oppgitt og frustrert og satt igjen med en tanke om at jeg var verdens heldigste mamma som hadde slike herlige unger.

I skrivende stund ligger Linus i armene mine og sover. Til en forandring så skal han få ligge her. Jeg skal ingenting. Bare kose. Bare nyte tiden med denne lille nydelige skapningen. Kvalitetstid.

Klem Rachel