Hvordan unngå søskensjalusi?

  • 10.11.2015
  • kl.14:19

Det å få søsken kan være en stor overgang for et barn. Plutselig kommer det noe nytt inn i tilværelsen som tar mamma bort, og ting blir forandret. Det kan være vanskelig, og føre til mye frustrasjon for de små. Mange lurer ofte på hva vi gjør for å unngå denne søskensjalusien, og for å få situasjonen med en ny verdensborger, baby og ikke minst familiemedlem til å bli en fin opplevelse og overgang for barna.


Med nummer fire på vei, føler vi at vi begynner å bli flinke til det å snakke om hva som skjer, og det som skal skje. Vi har brukt våre erfaringer fra tidligere, og ser at inkludering er nøkkelen til glede, entusiasme og spenning rundt den lille i magen. . Men hvordan skal man fortelle det til en 3 åring at han skal bli storebror? Hvordan får man dem til å skjønne at det faktisk er noe i mammas mage? Hvordan skal man klare å glede seg over dette mirakelet sammen? Nei, det er nok ikke like enkelt som det kanskje kan høres ut som. For noen er det nok det, men i vårt tilfelle, måtte vi la det synke inn flere ganger.

Selv om jeg gang på gang prøvde å forklare det til de to største, bet de liksom ikke helt på at mammas per da normale flate mage skulle inneholde en baby. Akk.. en smule oppgitt blir man jo, når man prøver å inkludere, men ikke kommer helt igjennom med budskapet. Da er det viktig at man ikke mister tråden, og heller lar barnet modnes. . kanskje er det bilder av en voksende mage som gjør at de forstår, eller et spark fra  den lille?

Filip på 3 år interesserte seg svært lite over at det bodde en baby i magen til mamma, og brukte lang tid på å skjønne at magen hadde blitt større fordi det var noe der, fremfor at det bare vare en stappfull pizzamage. Ja, han levde i god tro på at det var en traktor der inne, og at når den kom ut, skulle den være rød..! Og for all del, så fikk han tro at det var en traktor.  I hvert fall for en periode. Vi hadde kommet et steg videre. Det var noe der!

Etter min mening, trenger ikke barna å vite at det er en baby i magen til mamma fra første stund. Graviditeten er lang, og det kan ofte være vanskelig for små barn å forstå når det er snakk om ting som skal skje så langt frem i tid. . .Vi ventet til tiden rett rundt den ordinære ultralyden med å introdusere nyheten for barna. Og selv om de ikke helt fikk tak i hva det var som skulle skje, eller skjønte budskapet, modnet de etter hvert. Siden dette var mitt absolutte siste svangerskap, hadde jeg et ønske om å dele vårt første møte med babyen med hele familien, så vi tok med oss bøttebaletten (minus minstemor og hund, da selvfølgelig) på ultralyd. Ungene var spente, og selv om de kanskje ikke skjønte helt hva vi skulle, hadde de fått med seg at vi skulle noe litt spesielt. Det var jo ikke hverdag de fikk ha på finsko midt i uka, så noe måtte jo skje.

. Og det som skjedde da barna endelig fikk komme inn på undersøkelsesrommet der mamma lå i mørket, med magen full i kliss, og jordmoren viste frem babyens hender og føtter på skjermen, var magisk. Med smånervøs entusiastisk stemme sier Lilja: "Mamma, se, der e jo babyen. Æ ser den. Det va en baby jo! .. ser du hendern? Den vinke t oss". Knappe sekunder senere går et opp for Filip hva det er han ser, og bryter ut "Mamma, det va jo ikke nå traktor!!!"  - så måtte vi le litt alle sammen. Med et kjærlig blikk bort på den kommende firebarnspappan kunne jeg skimte noen blanke øyne i mørket, da vi fikk beskjed om at det skjulte seg en gutt i magen. Familien var komplett. Lykken over at barna var glade over det som skulle skje, over å vente vårt fjerde friske barn, og ikke minst lykken over å dele opplevelsen sammen.

Endelig hadde de forstått hva det var som skulle skje, og den videre forberedelsen over å bli flere søsken i flokken kunne begynne. Vi begynte i det små. De fikk hvert sitt bilde etter ultralyden, som de stolt viste frem. Så lot vi tema ligge for en stund. Månedene var fortsatt mange, og vi ønsket ikke å ha et så stort fokus på den lille så tidlig. De tre småtrollene vi allerede hadde trengte all den tid de kunne få med oss som foreldre, så vi lot dem få det. Uten å ha et fokus på babyen. Vi hadde jo for så vidt en baby i hus. Fiola hadde knapt blitt et år, og hadde null forståelse for det som ventet. Så vi lot det ligge.


Etter hvert som tiden gikk, og magen til mamma vokste, ble det mer og mer snakk om babyen. Vi lot dem spørre og gruble. De ga uttrykk for at det var fint å få en baby i hus, og vi forklarte at babyen gledet seg til å bli kjent med akkurat dem. Denne gangen kom de større spørsmålene først, og kosepraten om det å bli storesøsken uteble. De oppgavene hadde de klart for seg. Det var de andre tingene som var mer interessante nå. De lurte på hva babyen skulle hete, når han skulle komme, hva han skulle ha på seg når han skulle dra hjem. Om pappa skulle ta ut babyen, hvor de skulle sove når babyen skulle bli født, hvordan farge han hadde på håret, hva han spiste, eller om han gråt i magen. De lurte på om han kunne hikke, og om han likte blått eller grønt best. De lurte på om han også skulle gå på samme barnehage som dem, og om han skulle få refleksvest han også. De lurte på hva jeg skulle drikke for å få melk i puppene, og om babyen kunne få bli med til Syden i sommer, og om jeg bare skulle strikke til babyen. De lurte på om babyen skulle få et bilde på veggen slik som dem, og om han også kom til å ha en bursdag. .

I vår situasjon, med så mange tette barn, har det nok vært enklere å få aksept for babyen, enn det kan være for andre. Det er ikke lenge siden vi forklarte dem viktigheten over å skulle bli store søster og storebror til Fiola, og alle de fine tingene som førte med det å være flere søsken.. Vi synes nettopp vi hadde snakket om de oppgavene en storebror og storesøster har ovenfor babyen, som for eksempel å være med på stell, kos, ha babyen på fanget, synge for babyen, hjelpe til å lage mat, passe på babyen osv, så dette var ikke relevant for dem. De viste det fra før. "JADA" var svaret jeg fikk da jeg prøvde meg på at de kanskje måtte hjelpe mamma med bleieskift  på babyen. De hadde rollen sin klar. De hadde begynt å vente.

Lilja på 4 år har det helt klart at når magen blir stor nok, snøen har kommet og julenissen har vært på besøk, så skal babyen ut av rumpa. No filter.


Nå er det jo slik at graviditeten og svangerskapet er en del av dette, mens når babyen først har kommet, blir det innført nye regler og rutiner. Mamma skal på nytt bli superhelt, og sjonglere mellom nybakt mor og stabil mamma. Noe som kanskje ikke går like smertefritt til enhver tid. Og det er forståelig, at barna blir frustrerte, sinte og ikke minst lei seg over at de ikke får lov til det samme, bare fordi babyen har kommet. Kanskje blir de bedt om å leke litt roligere, være mer forsiktige, ikke styre, senke volumet, og være gode. I tillegg til alle disse "nye" reglene, får de mindre mammakos og mammatid, noe som raskt kan ende i mer bråk, støy, sinne og frustrasjon. Så hvordan unngår vi dette? 

Fasiten vil vi aldri komme frem til, men det vi vet er at inkludering og riktig type kommunikasjon er til stor hjelp. Kanskje er det ikke alltid barna som skal endre atferd, men vi foreldre som må legge til rette på en annerledes måte enn ellers.

Vår strategi har vært å ikke endre atferd selv om det har kommet en baby i hus. Jeg som mamma og vi som foreldre prøver å tilrettelegge hverdagen slik at barna ikke opplever den nye hverdagen på en negativ måte. De skal ikke oppleve å få mindre tid med mamma nå enn før, og det skal ikke være nødvendig at de ikke får være seg selv på samme måte som før babyen kom. De skal kunne leke på samme måte, og snakke på samme måte. Det må bare være tilrettelagt for at det er mulig, og både oppdragelse, normer og regler må være satt før barnet kommer, ikke etterpå. Da tenker jeg på at max volum under lek allerede bør være satt, reglene om å rydde opp før middag må være der, forståelsen over brå lek  og kos må være til stede, og det å for eksempel "måtte vente på tur" allerede bør være noe de er kjent med. På denne måten er det ikke babyen i seg selv om er årsaken til at advarslene også kommer etter at man har blitt flere, eller at man sier ifra om volumet. Da er det en vanlig regel i hjemmet, og som ikke vil bli assosiert med babyen på samme måte dersom disse reglene ikke har vært til stede tidligere.

For oss er det også viktig med alenetid. Selv om de er små, setter de pris på det å få litt ekstra oppmerksomhet. Her i huset gjør vi det på mange ulike måter. Det kan være at Robin skal vaske bil, eller at jeg skal gå en tur med hunden. Da blir en av barna med, og vi får tid til å snakke litt mer sammen bare vi to. En annen variant er å dele oss under kveldsstellet. Barna legger seg kl 19, og noen dager steller vi dem allerede kl 18, slik at vi kan gjøre ulike ting etterpå. Da kan det være så enkle ting som at den ene får bli med opp på stua igjen, mens de andre to blir igjen nede for å lese bøker eller synge sanger. På denne måten får vi bedre tid med hver og en, og de føler at de får den kvalitetstiden og nærheten de trenger. Noen ganger kan vi legge dem i god tid før leggetid, da er det snakk om kvart på sju, og da pleier vi å ligge å prate sammen. På denne måten stimulerer vi til det å prate mer, stille spørsmål til hverandre, bry seg om hverandre og være nær hverandre.


. . . så for vår del, med våre unger, og vårt liv, føler vi at vi har klart å unngå søskensjalusien når et nytt familiemedlem inntar flokken. Vi synes at vi har løst hverdagen på en fin måte, og at barna sitter igjen med en følelse over å bli sett og hørt. Selvfølgelig har de sine dager der alt er feil, og føler at den andre får lov til mer enn seg selv, men slik vil det nok alltid være. Det umulig å gjøre likt samtidig til enhver tid, men totalen er tilnærmet identisk.

Klem Rachel

 

 

 

 

 

 





5 kommentarer

Skrevet av Frida den 10.11.2015 kl.19:57

Du skriver på en utrolig bra måte! Gleder meg til å følge deg videre :) Bloggen din er veldig fin!

Skrevet av Mette den 10.11.2015 kl.23:15

Som vanlig var det bra skrevet og fine bilder.

Leser Bloggen din hver dag,for jeg digger maten du

Skriver pa!!!

Klemm

Skrevet av Vibeke den 11.11.2015 kl.11:29

Rachel, du skriver så bra! Gleder meg til å følge med når du får den lille:) Er selv hjemme med en gutt på 8 uker og har også en storebror på snart fire år. Jeg synes dagene er utrolig hektisk til tider (er mye alene da pappaen jobber 3 uker på, 1 uke av for tiden) Vi hadde tenkt oss 3 barn men nå må jeg si at det føles nok med 2, hehe:) All ære til deg altså!;)

Skrevet av Renate den 12.11.2015 kl.17:53

Sitter med ei på 9 uker på brystet, og måtte felle en liten tåre over Filip sin kommentar på ultralyden ;) Åh, å få barn er fantastisk <3

Skrevet av Ronja<3 den 12.11.2015 kl.20:36

Så fint skrevet<3