Ja, så kommer man til de dagene der man er litt ekstra sliten og skulle gjerne tatt en pust i bakken, noe tiden ikke strekker til. Det er ingen hemmelighet at når det blogges, så skriver ihvertfall jeg om de koselige og positive tingene som skjer. Jeg legger ut positive bilder og skryter hemningsløst av barna om hvor gode, snille og herlige de er. Men, det er også dager jeg har så lyst til å skrive om alt det andre som skjer. Alt det som skjer bak kulissene. For vi er jo tross alt en helt vanlig alminnelig familie som har gode og mindre gode dager.

Med en gråtende lillebror, og trassig storesøster, er det lett å sukke en gang for mye, og tenke at NÅ hadde det vært deilig å være en plass helt alene, borte fra støy og bråk, og bare tittet opp på stjernene. Lagt hodet tilbake i gresset, og bare hørt på stillheten. Det hadde vært så deilig å glemme bekymringer, gjøremål og hverdagslige oppgaver som venter. Det hadde vært så deilig å bare noen ganger kunne stenge alle dører, og bare tenke på seg selv.

Egoistisk? ja, kanskje… men det er jo ikke realiteten. . .

Barna er det beste som har skjedd oss som en familie. Vi elsker å være foreldre, og kunne ikke byttet tilværelsen mot noe annet i verden, MEN det å kunne legge seg hver kveld å tenke “Har barna fått nok fra mammsen i dag? “, er det ikke alltid at samvittigheten samsvarer med.

Jeg skulle ønske at døgnet hadde flere timer, og at følelsen av å strekke til hadde kommet litt oftere enn den gjør for tiden. Ja, for det er faktisk slik, at noen ganger blir også jeg sliten. Jeg blir ikke sliten av alt jeg gjør, men alt jeg ikke får gjort. Uferdige gjøremål, er noe av det største energisuget her i familien, og alt for mye av den positive “driven” går til å tenke på ting man “skulle ha gjort”.

Med ei lita snuppe som akkurat har blitt storesøster, som er midt i sitt største tann-utbrudd, er i en begynnende trassalder og ikke minst har vannkopper, er det lite fred å få her i heimen for tiden. Lilja krever sitt, Filip krever sitt, og den berømte følelsen av å ikke strekke til som mamma kommer snikende oftere enn ellers.

Samvittigheten hopper over på feil side, og humøret blir jo også deretter.

Lilja er i en fase hvor hun utforsker mammsen og pappsen. “Hva er det jeg IKKE får lov til? “. Rampblikket settes opp når hun prøver ting hun EGENTLIG vet hun ikke skal gjøre, og bare venter på at vi skal si at dette skal hun ikke – for så å gjøre det en gang til. Tålmodigheten settes på prøve, og selvfølgelig skjer slike ting som regel når jeg har barna alene, samtidig som jeg gir Filip mat.

Det er kanskje kjent for flere småbarnsforeldre at tålmodigheten settes på prøve? Våtserviettene blir dratt ut en etter en, maten kastes på en nonchalant måte ned på gulvet, drikkeflasken holdes opp ned for så å plaske med begge hendene opp i vannet som har havnet på middagsfatet, og de skuffene som en gang var ryddige, er som regel strødd ut over stuegulvet. Ja, for ikke snakke om de gangene man snur seg et halvt sekund for mye, og dorullen ligger oppi do eller utover hele badet, eller de dagene vi går fra å ha solstråler, til å ha trestemt grinekor (inkludert hunden , Casper). Grinekor er kanskje av den værste sorten, og mammsen må ofte telle til ti opptil flere ganger. Vi har ei utspekulert lita snuppe med en stor stemme. Hun vet hvordan hun skal få oppmerksomhet, og det overrasker meg stadig hvilket påfunn hun kommer med. . .(..og noen dager er slike “hverdagslige” ting litt tøffere enn andre dager)

Oppdragelse, retningslinjer, veiledning – hvordan i pokker skal jeg vite hva som er riktig?

..og man får nok aldri et fasitsvar. . .

Noen dager bare er slik. Noen ganger må man lufte vingene, og fortelle.

Her er det ikke alltid OK. Og det er HELT OK!

________________________________________________________________________________

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

HUSK å meld deg på min pågående GIVEAWAY fra SøteSmå  KLIKK HER