Klokken er 09.00 torsdag 28 januar, og jeg setter meg i frisør stolen, klar for å frehe meg opp før den kommende “nybakt mamma tilværelsen” setter inn. Med lange krøllete lokker, drar jeg videre på legekontroll kl 12, hvor jeg uttrykker min frustrasjon over å fortsatt være gravid. Det var 8 dager før termin, og mine tidligere fødsler hadde allerede skjedd. Altså fødsel flere dager før termin. Jeg hadde ved flere anledninger hintet om det “ikke var noe hun kunne gjøre”, og denne gangen fikk jeg endelig gjennomslag. På grunn av et høyt symfysemål (stor mage), mye vann og en sliten kropp, gikk hun med på å gjøre en GU-undersøkelse, for å se om de sterke kynnerene jeg hadde hatt over lang tid hadde noen virkning.

Legen rynket litt på pannen i det hun kjente etter på modning, åpning og samtidig gjorde det hun kunne for at det kunne bli noen fortgang på fødselen. Vell nede fra undersøkelsesstolen spurte jeg spent på om det bare var en lurebaby, eller om det i det hele tatt var klart for at han kunne komme. I løpet av de 10 minuttene jeg hadde vært inne hos legen hadde jeg hatt mine vanlige sterke kynnere, noe legen hadde bitt seg merke i, og poengterte at det var gode modningsrier.

“du er moden, så det er klart. Og med 4-5 cm åpning får vi håpe du slipper å gå så lenge. Han må komme seg litt lengre ned, men det tror jeg går fort nå som vi har irritert han litt”..

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

I det jeg satte meg i bilen og kjørte mot neste gjøremål på dagsplanen som var kurs i “Rema filosofi” med Ole Robert Reitan, kjente jeg adrenalinet pumpe og tankene fly vilt. Hva hadde hun egentlig sagt? Nesten 5 cm? Det var jo halvveis..! Jeg rakk ikke tenke så mye mer på det, før møtet var i gang, og jeg nok en gang fikk poengtert at jeg så meget fødeklar ut, og at sjefen selv mente jeg så ut til å sprekke “in no time”.

På vei hjem følte jeg på at kroppen var irritert over legebesøket tidligere på dagen, og turen hjem i rushtrafikken virket uendelig lang. Kynnerene hadde blitt mer intense, men likevell ikke “gode nok” til at jeg følte på meg at noe var på gang. Vell hjemme måtte jeg legge meg på sofaen, før de siste dagsrutinene skulle gjøres. Barna måtte i seng, og jeg psyket meg opp til planleggingsdag med gjengen neste dag. Underveis den kvelden spurte Robin meg om hvilken skala jeg var på. Vi hadde de siste ukene brukt en skala fra 1 – 10 (hvor 10 var fødsel på gang!) til å kategorisere meg og min tro på fødsel. Jeg endte stort sett på skala 1-2, men da jeg kom hjem fra kurs, hadde jeg svart 6. Etter avsløringene mine fra legekontoret, ble også uttrykket hans endret, og lurte på hvor høyt jeg egentlig måtte være før vi skulle på sykehuset. Svaret var 8-9.

To uker tidligere hadde kroppen min lurt meg på samme måte som jeg følte meg den kvelden. Jeg trodde noe var på gang, så jeg hadde lastet ned en rie-teller, for å prøve å bli klok på kroppen min. Jeg viste hvor vondt jeg skulle ha før det var action, men var også nervøs over å vite at jeg allerede hadde 5 cm åpning og hadde hatt tre kjappe fødsler tidligere. Mellom bretting av klær, dusjing og kveldsstell tok jeg tiden på de såkalte kynnerene mine, og ble ikke mindre rolig i kroppen av å se at de kom med 2 minutters mellomrom. Likevell, sta som jeg er, la jeg meg for å sove, og nektet på at dette var noe annerledes enn to uker tidligere. Det ble jo tross alt bedre av å ligge, så da måtte det jo bare være lureri. Jeg kjente kroppen begynne å bli sliten. Med sterke kynnere i flere uker, hadde jeg etter hvert begynt å sove dårlig om nettene, og som vanlig ha litt for mye å gjøre på dagtid.

Jeg sovnet. Våknet. Sovnet. Sto opp. Klokken var 02.30.

Jeg kjente igjen nattens forløp.

Jeg kjente igjen adrenalinet som bygde seg opp i kroppen. Nervøsiteten. Spenningen.

Jeg kunne ikke ringe enda. Jeg måtte være sikker selv. Så jeg ventet. Ventet, telte, og ventet. Til slutt tok fornuften over, og føden ble ringt. Etter flere minutters skravling fra min side, mente de at jeg burde ta turen nedover. Jeg var nervøs. Enn om jeg måtte dra hjem igjen..! Uansett, vi måtte ha barnevakt, så jeg dristet meg til å sende mamma en melding for å spørre om hun var våken. Det tok ikke mange sekundene før hun svarte “jeg kommer”. . Plutselig skjedde alt så fort, og vips så var vi på vei ut døra, og Robin stakkar som ikke hadde blitt varslet før i siste sekund, rakk så vidt å våkne.

Vi kjørte den vanlige veien. Ikke snarveien. Det var jo ikke fødsel på gang, liksom!

– bare litt usikker på hvor nære den jeg var..

Klokken var 03, og vell inne på sykehuset ble vi møtt av en koselig jordmor, som helt tilfeldig også tok imot Filip da han ble født. Hun fortalte at hun hadde tappet i badevannet til meg, og jeg tenkte for meg selv at denne prosedyren gikk kjapt, vell vitende etter tre fødsler, at hun ikke verken sjekket “tilstand” (åpning) eller målte aktiviteten av kynnerene.

Neida, denne dama var klar i sin tale: du skal føde.

Jeg kjente en lettelse i kroppen i det hun sa det, samtidig som angst, panikk, lettelse, glede, spenning og adrenalin bygde seg opp i kroppen. .  

Etter tre vanlige fødsler og ingen smertelindring, var jeg fast bestemt på å klare det selv denne gangen også, så hun foreslo at jeg skulle føde i vann. Hun var den jordmoren som hadde tatt i mot flest vann-fødsler på St. Olavs, så jeg var glad for å få dette tilbudet. Før plaskingen begynte, ble jeg tilbud klyster, noe jeg heller aldri hadde behøvd før, men som jeg følte var helt ok siden jeg skulle føde i vann. Og for de som synes at det høres ekkelt ut, så er det ikke det. Go for it.. ! -no more said.

Den første timen var det behagelig. Plaske slik rundt og skravle mellom riene, men det skulle ikke vedvare. Jeg ble utålmodig, ønsket å vite mer om status. Hvor langt i prosessen hadde jeg egentlig kommet? Jeg pustet meg gjennom lange sterke rier, og helt bevist drøyde hun sjekken enda 30 minutter bare ved å prate med oss. Hun hadde god tid til oss da jeg var den eneste fødende kvinnen på avdelingen den natten. Med stearinlys og god stemning i badekaret mellom riene, hadde klokken blitt 04:45, og det var tid for sjekk. Jordmoren gjorde undersøkelsen i vann, og kunne konstatere at jeg hadde 8 cm åpning, men at en “kant” hindret babyen i å komme helt ned, så vi ble enige om at hun skulle hjelpe til med kanten når det nærmet seg innspurt. Jeg poengterte at hos alle de andre hadde de tatt vannet, og ønsket veldig at hun også skulle gjøre det når jeg følte for å presse. – hun pleide sjeldent å ta vannet, men gikk med på å vurdere det underveis.

Jeg måtte på do! – og sannelig hadde kroppen gjort seg opp en mening om å starte innspurt riene på do!

“Nei nei, kom deg i vannet, vi vil vel ikke ha babyen i do?” – sa jordmoren, og hjalp meg tilbake. Hun gjorde slik hun hadde lovet, og hjalp babyen “over kanten” samtidig som hun tok vannet, og i samme sekund som hun gjorde dette, hadde jeg min første press-rie. Hodet var nesten ute, og den berømte “hold igjen, ikke press” strofen klinget i ørene mine. Med kun EN tanke i hodet på at dette var absolutt siste gang jeg skulle føde, og at lillebror var kun et press unna, klarte jeg det. Alt gikk så fort, og plutselig etter neste press kl 05:22 var lillebror ute.

Jeg hentet opp min nyfødte sønn fra vannet, og la han på brystet. Jeg gråt. Han gråt. Det var et fantastisk øyeblikk i det han åpnet øynene sine og ser rett på meg. Han var helt perfekt. Jeg hadde født mitt fjerde friske nydelige barn, vår andre sønn. Følelsen var og er ubeskrivelig.

Kl 05.22, 29 januar ble lillebror født. Han veide hele 4055 gram, og var 50 cm lang.

Det å føde i vann var en magisk opplevelse, og anbefaler de som får muligheten til å gjøre det. Jeg takker også jordmoren Nina og hjelpepleieren Anniken for en veldig fin opplevelse. Vi følte oss godt tatt imot, og trygge under hele fødselen.

Nå koser vi oss hjemme, og lærer å kjenne hverandre. Tiden etter fødselen har vært noe tyngre enn tidligere, og det har tatt lengre tid før jeg har kunnet gjøre vanlige ting. Man sette plutselig ting i perspektiv, og selv om man priser seg lykkelig over en frisk nyfødt baby, er det så unødvendig med alt det andre som skal følge med i tiden etter. Jeg viste det skulle skje, men det er ting man ikke kan forberede seg på.

Nå er det tid for pupp, kos og kaos her i huset, og jeg gleder meg så til å vise dere flere bilder av lillebror, og ikke minst meddele hva han skal hete..!

…han har nemlig fått et navn!

Klem Mamma Rachel

I dag, 5 februar 2016, er det 10 år siden Robin og jeg ble sammen, og helt tilfeldig hadde lillebror termindato akkurat i dag. Han har allerede blitt en uke gammel, og livet begynner å ta form som firebarnsforeldre.

10 år har gått fort, men vi har rukket å gjøre mye. Vi har blant annet vært i Tyrkia, Hellas, Tsjekkia, Hellas, Danmark, Sverige, Mauritius, Thailand, Barcelona og USA. Vi har bodd i Oslo, tatt Bachelor i Varehandelsledelse, kjøpt oss hund, kjøpt rekkehus, pusset opp rekkehus, stiftet familie –  med ikke bare ett barn, men fire, kjøpt enda en hund, giftet oss, solgt rekkehus og bygd drømmehuset. I mellom her har det også vært mange hytteturer, utflukter, festligheter og ikke minst kjærestestunder.  

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Med noen av minnene vi har sammen vil jeg si til min aller beste venn, kjæreste, ledsager og ektemann at jeg er uendelig glad i deg, og at du gjør meg til et bedre menneske. Du utfyller meg, støtter meg, ler med meg, opplever med meg og utforsker med meg. Jeg er stolt av å si at du er min, og vet at du og jeg er ment for hverandre livet ut.

Elsker Deg Robin,

Lenge Leve Kjærligheten <3

Forever And Ever

Det har vært stille fra denne kanten i noen dager, og det skyldes at lillebror E N D E L I G bestemte seg for å komme.

Samme kveld som jeg sendte mitt neste innlegg for Byavisa, ble vi firebarnsforeldre. Fødselshistorien er “in progress” så den kommer om litt. I mellomtiden kan dere lese mine siste tanker og følelser før fødselen i Byavisa, eller i teksten under.

Klikk på bildet så kommer du til E-avisen

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det er så vidt jeg ser veien gjennom det enorme regnværet og de dårlige vindusviskerne. Det at øynene mine er fylt med tårer hjelper absolutt ikke, noe som gjør meg enda mer frustrert og forbannet. Plutselig er bilen fylt med gloser jeg ikke en gang trodde jeg kunne, og rattet har fått seg en omgang eller to med knyttneven. Litt ut av det blå hadde hormonene tatt overhånd, og satt meg ut av spill. For slik kan det faktisk være når man er gravid.

Det å være gravid kan være fantastisk og slitsomt, ofte samtidig. Som fjerdegangsgravid er jeg et levende bevis på at «man glemmer fort», og at det er det positive som blir satt i fokus. I hvert fall etter hvert når man har fått svangerskapet og fødselen litt på avstand. Man vet liksom at magen vil vokse, men alt det andre er på en måte glemt på veien. Bekkenløsning, sure oppstøt, vann i kroppen, unormal sterk luktesans, kløe, kvalme, og humørsvingninger av en annen verden er bare for å nevne noe som etter hvert forsvinner inn i lykkerusen.

Nå som jeg er i absolutt siste innspurt av svangerskapet, er det på tide å sette gravidtankene og tilbakeblikkene på papiret, og forhåpentligvis le av dem en gang i fremtiden. Fokuset vil om litt gå fra meg og magen, til et nytt lite mirakel.

Alle svangerskap er forskjellige, og man har ulike plager. Noen gjennomgår de 9 rugende månedene uten en plage, mens andre blir sengeliggende før den positive testen lyser imot seg. For min del har jeg vært gjennom fire ulike svangerskap, med ulike opp og nedturer. Min siste har desidert vært den mest hormonelle, og også kanskje den tyngste. ? og det er kanskje ikke så rart når man presterer å lage 4 barn på 4,5 år, og i tillegg har ambisjoner om å være «verdensmester» i andre ting.

Det har vært noen tøffe uker den siste tiden etter jul, og siden forrige innlegg har jeg heldigvis kommet meg ut av både svangerskapsforgiftning og svangerskapsdiabetes, og sitter igjen med et papirskjema som forteller meg at lillebror er stor, at magen er stor, og at jeg er stor. Hvor betryggende det er vet jeg ikke, men det jeg vet er at det går mot slutten, og at ethvert menneske jeg møter minner meg på akkurat dette. For all del, det er veldig koselig at folk kommenterer graviditeten, men når samtalen starter med «så stor du er blitt» eller «er det kanskje tvillinger du skal ha?», er det vanskelig å la alle gravidhormoner feies under teppet. For hva skal man si? Ehm, takk? Takk for at du påpeker at jeg faktisk har lagt på meg de 17 kiloene mannen min mener han «ikke legger merke til»?

..og det er lett å bli revet med når man først har havnet i hormonfella. Den ene lille kommentaren kan være nok til at tårekanalene åpnes på vidt gap i det man setter seg i bilen, og etter noen minutter ikke helt skjønner hvorfor man gråter. Det kan være nok til at alle de andre kommentarene og tankene man har feid under teppet i det siste blusser opp i forsterket tilstand, og at man for et øyeblikk føler at alt går i motgang. Filleting som det å streve med å få på seg sokker og sko blir plutselig et verdensproblem, og det at kroppen har sugd til seg så mye vann at man ikke klarer å pusse tennene til barna sine eller ikke klarer å bære dem alle tre samtidig eller rulle rundt på gulvet i lek, gjør meg plutselig til en dårlig mor. I hvert fall ifølge meg selv.

Jeg hadde kanskje ikke glemt at kroppen kom til å forandre seg, fordi det har den jo gjort tre ganger tidligere, men realiteten på at det faktisk skjer forstår jeg liksom ikke før det faktisk har skjedd. Når magen har blitt så stor at jeg må stå på tå for å komme langt nok inntil kjøkkenbenken for å lage matpakker til barna, eller at jeg må kjøre bil hvor jeg så vidt når bort i pedalene fordi magen kommer i veien, er påminnelser om at ikke kroppen er helt slik den pleier å være. Ofte glemmer jeg magen, men blir raskt påminnet den i det jeg prøver å smyge meg forbi noen ved å trekke den inn, uten at noe skjer, eller i det jeg går inn i prøverommet og ser at jeg kun har plukket med meg størrelse Small som for øyeblikket ikke kommer lengre enn til anklene eller over puppene. Det er heller ikke helt det samme å skulle ligge i skje med en diger ballong mellom seg, og det er kanskje ikke det mest flatterende å komme til sengs med en utvasket t-skjorte og tore truser, – bare fordi det er behagelig.

«Sexyness» er for 2 trimester der selvfølelsen er på topp og magen er på det fineste. Det er i hvert fall da jeg føler at den berømte gløden over å være gravid viser seg frem, og både hormoner og plager tar en pause.

I store deler av svangerskapet er det ikke selve magen som er «problemet», men «alt det andre». Alt det andre en kanskje ikke snakker så mye om, og som kun de på hjemmebane får et innblikk i. Et pent gravid ytre, trenger ikke være en dans på roser, og det at kroppen forandres i den grad den gjør, er for mange både fantastisk, skremmende, overraskende og tøft.

Det å bære frem et barn er magisk på mange måter. Jeg liker å holde fokuset på premien som venter, og er mest sannsynlig innen neste innlegg blitt mamma for fjerde gang. Jeg kan nesten ikke vente!

Klem fra Rachel, en gravidpropell på hormonrus.

….så lover jeg at fødselshistorien kommer om litt!!