“men lille venn, hvorfor gråter du?”

“men lille venn, hvorfor gråter du?”

Hverdagen byr på flere utfordringer, og med fire små hender det at samvittigheten ikke er helt der den burde være. Som en “workaholic-mom” hender det ofte at jeg føler at jeg ikke strekker til når det kommer til å gjøre nok, gi nok og være nok for barna mine. Ja, for ikke nevne å være det jeg burde være for mine ansatte, venner, mann, foreldre, tantebarn, og resten av samfunnet. 

Barn er egentlig enkle, men de er også forskjellige, og har ulike behov. Våre barn er like, men forskjellige på hvordan de ønsker at deres behov skal dekkes. Som mamma føler jeg at utfordringen ligger i det å dekke det riktige behovet til riktig tid. Akkurat når de trenger det, og ikke når jeg har tid til det. Og selv om barn egentlig er enkle små skapninger, er det også vanskelig å skjønne seg på dem til tider. Hvilken trass har vi kommet til nå liksom..? 

Nå har jeg og barna vært hjemme alene i 11 dager, noe som har gått overraskende bra. Barna har elsket det, nettopp fordi jeg har vært pent nødt til å begynne i normal til på jobb, og faktisk avslutte til vanlig tid for å rekke å hente fire småtroll før dørene lukkes.. Det har ikke vært noen sure miner over å ha blitt levert først og hentet sist, men derimot hoppende glade barn som endelig blir kjørt og hentet av mammaen sin. Små gleder… 

…og i løpet av de 11 dagene har jeg også lært mye. Jeg har blitt minnet på at det er ikke så mye som skal til for at man klarer det man vill, eller tilfredsstiller de behovene disse små dyrebare skattene trenger. Man må bare bestemme seg for det, planlegge, og bygg opp under det. Jeg hadde bestemt meg for at vi skulle gjennomføre mange av de tingene vi hele tiden snakker om å gjøre. Det er ikke nødvendigvis store ting, men gjøremål som stadig blir utsatt på grunn av en hektisk hverdag. Om barna har elsket det. Bare å ha tid til å faktisk planlegge noe, og ha noe å glede seg til, som for eksempel å spise middag hos “Beste og Oldefar” rett etter barnehagen, var noe de satte stor pris på. 

Så er det noen magiske øyeblikk man husker resten av livet. 

Som jeg nevnte tidligere, er barna våre forskjellige, og uttrykker behov på ulik måte. Filip er ikke den som roper høyest når det kommer til det å ville ha nærhet og kos, men er den flinkeste jeg vet om til å si fine ting om andre. Spesielt mammaen sin <3 Han er den jeg får høre det først av dersom jeg har pyntet meg, klippet håret, sminket meg, hatt på en annen parfyme, laget en god middag, har sunget en fin sang, eller gjort noe han liker.

“Mamma, du e den fineste æ veit om”, “du e så fin at æ nesten smelte”, “du e verdens flinkeste t å kos du mamma!”, “æ trudd du va ei prinsesse æ”

Her om dagen da jeg sto å lagde mat, fikk Filip for en gangs skyld sitte på benken. Her er det som regel jentene som har inntatt plassen, men denne ene dagen var det hans tur. Vi snakket om alt og ingenting, og uten at jeg egentlig tenkte over det, hadde jeg gitt han en stor klem, holdt han inntil meg, og kysset han på hodet. En i grunn normal ting å gjøre for meg mot mine barn, men kanskje ikke til Filip i og med at han ikke er den som søker nærhet først, og blir trumfet av småsøskenene. Uten å tenke mer over det jeg hadde gjort, fortsatte jeg å lage mat, og hører Lilja plutselig si “Filip, hvorfor gråter du!?“. Jeg snudde meg, og ser at han sitter å tørker tårer under de tykke brilleglassene. Han ser opp på meg, og smiler i det jeg spør hva som er galt. “Mamma, det va bare så godt at du kosa med mæ. Æ smelta nesten, så ble det godt inni hjertet mitt. Derfor bynt æ å skrik”. Jeg kjente tårene presset seg på, og trakk på smilebåndet. En ting var i hvert fall sikkert, og det var at mammahjertet smeltet. Mamma intuisjonen hadde stemt, og ført til en magisk følelse og hendelse som i hvert fall jeg kommer til å huske i lang tid.

 

…og til alle dere mødre der ute; aksepter at det finnes gode, og mindre gode dager som mamma, og at det er helt greit. Magiske hendelser oppstår ikke når det er planlagt, de bare skjer. Det er ikke meningen at vi skal være perfekte, fikse alt, og huske alt. Den dårlige samvittigheten vil alltid være der, så lenge du ikke gjør noe med den. Jeg gjorde litt, og det førte til så mye godt, både for meg og ungene. Jeg er nå enda mer sikker på at barna formes av våre handlinger, ord, og lovnader. 

R. 

    1. Så utrolig fint skrevet! Tårene mine trillet.. Du tar opp en så viktig ting, magien mellom foreldre og barn skjer i de små uplanlagte øyeblikkene ❤️ Takk for at du deler, Rachel!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg