Jeg har slumret lenge. Kanskje litt for lenge.

Dagen starter så brått, men likevell så stille. Da er jeg alene. Jeg har hodet mitt for meg selv. . .

I kledd en tykk bobblejakke, skraper jeg is av ruta, og trekker pusten godt. Kanskje er det mitt største åndedrag frisk luft denne dagen. Kanskje den eneste utetiden sinnet skulle få. Mørket er der både når jeg drar og når jeg kommer hjem,  og dagene virker merkelige. Dagene forsvinner og begynner før jeg knapt rekker å reagere, og vips så har flere uker rast forbi. Oktober ble en merkelig måned, og november har fulgt hakk i hel. Mørketida kom brått på i år, og sannelig har psyken måtte jobbe med å både bli ett år eldre, trøblete og eviglange dager på jobb, hverdagens milelange liste av utfordringer, en kropp som streiker når man minst trenger det, høstens uendelige barnebasselusker, og andre utfordringer man møter på i livet.

Jeg kjenner at desember er på vei, både på godt og vondt, og er fast bestemt på at dette skal bli den beste måneden på lenge, på alle plan. Kanskje er det litt vemodig at jeg gleder meg til at julebaksten er ferdigbakt, at julegavene står klare til utlevering, at juleantrekkene er klare og at huset er vasket, men  jeg derimot gleder meg til å rusle rundt i byen å se på julelys, dra på aketur i mørket, drikke kakao og krem midt i uka, juletrepynting, julefilmer, julemusikk, og ikke minst, å springe flere tusen skritt på jobb, og se butikken myldre av julestemte kunder.

<3