Jeg trekker beina opp under meg, og kniper øynene sammen, med et ørlite håp om at lyden av vekkerklokka bare er en drøm. Den intense lyden av at dagen er i gang trenger seg inn i hodet mitt, og etter at fem alarmer har kjimt under hodeputa i x antall minutter, er det på tide å innse at en ny dag har startet. Klokken er 05.30, og kroppen har så vidt rukket å reagere. I følge armbåndet jeg har rundt armen, har jeg sovet i nesten 5 timer, noe som i grunn er over snittet de siste ukene, vært våken eller rastløs 17 ganger, og allerede gått 1000 skritt siden jeg la meg for da nesten 5 timer siden.
Jeg kan føle småbarnslivet på kroppen.
Jeg er trøtt, kald og sliten, og fordi badegulvet vårt er kaldt, tuller jeg beina inn i en ullgenser mens jeg pusser tennene, vasker ansiktet og børster håret. Blåtonen under øynene blir raskt sminket bort, og jeg kler på meg den litt for trange uniformbuksa mi. Jeg er klar for en ny dag. Så klar som jeg kan bli.
Nå er det stille i huset. Helst sille. Nå sover de.
Jeg tuller meg inn i teppet jeg har i bilen. Uansett grader ute, er det alltid kaldt i bilen så tidlig på morningen, og det hjelper i grunn lite at bilen ikke er varm før jeg parkerer på jobb, en kjøretur 10 minutter unna. Heldigvis har jeg lært med tiden, og tatt på meg både ullsokker, bobblejakke og votter. Jeg føler meg som en eskimo der jeg sitter med glidelåsen på jakken helt opp under nesa, og hetta langt ned i panna. Inne i jakka begynner det å bli varmt, og idet jeg parkerer har jeg glemt hva klokka er. Dagen er i gang. Jeg er på jobb.
¨Bilde tatt hos Titt Melhuus
Til dagens hitliste på spotify går rutinene av seg selv. Og selv om klokka går i rasende fart, står tiden likevel stille.
Jeg er helt alene. Jeg har alenetid. Min eneste i døgnet.
Innen klokka er 07 er det mye som har skjedd, og jeg er ikke lengre trøtt og sliten. Et adrenalin har bygd seg opp i kroppen, og jeg er klar for en ny dag, med nye muligheter og blanke ark.. Nye utfordringer, samtaler, problemstillinger, erfaringer og mennesker. Game on..!
Dagen flyr avgårde, og innen klokken har passert 10, har jeg allerede gått mine 10 000 skritt. Jeg har fått høre at jeg er både udugelig og enestående, og jeg har gledet mange, og skuffet noen. Jeg har hatt mange gode samtaler, men også blitt oversett og kjeftet på. Jeg har blitt snakket til som om at jeg “bare en i kassen på Rema”, men også som om at jeg er Kjøpmann Rachel. Noen har tøyset med meg, fortalt meg historier og delt av seg selv. Jeg har fått høre hemmeligheter og sladder. Jeg har fått skryt, smil, positive vibber og bekreftelse, men også møtt på de med en dårlig dag, og de som mener at alt er andres feil. Min feil. Jeg har også klart å få sistnevnte til å smile, gråtende barn til å le og ensome til å føle seg sett. Jeg har allerede opplevd mye. Før kl 10.
Det er verdt det.
Morgentimene er glemt.
Innen klokken er slagen og det er tid for å dra hjem fra jobb for å lage middag til de fire små på hjemmebane, har skrittelleren passer 30 000 skritt. Ørene mine begynner å bli mørk røde, noe som indikerer på at kroppen min har fått nok av arbeidsdagen. Buksen som var nyvasket for snart 12 timer siden hadde blitt skitten, og sminken somtidligere hadde dekket over den slitne firebarnsmamman, hadde forsvunnet. Det var tid for neste stopp og hjemmebane.
Comming up: To be a mom. . .
…og fortsettelsen er slik den altid er: never the same. . !
Bilde av oss på Rema 1000 Flatåsen, tatt av fotografene på Titt Melhuus
Hilsen Rema Rachel 😉
Flinke deg <3
Dette med flere barn og søvn kjenner jeg meg igjen i. Det kan synes som om tiden i hverdagen er knapp hos dere, og jeg hadde selv prioritert flere timer søvn da. En firebarnsmamma trenger mer enn bare 5 timer om natta! Har dere vurdert samsoving? I alle fall med de “verste” nattuglene? 🙂 Om så bare for en periode for å se om det gir mer søvn. Du eller gubben kan jo sove på eget rom hver sin natt for å få noen timers sammenhengende søvn. Barna er små en bitteliten periode i livet, samsoving er ikke krise 😉 Du er fantastisk inspirerende og flott! Håper du rekker å blogge mer! 🙂
Travle dager med små barn. Virkelig full rulle. imponerende alt du klarer:)
Har flere ganger opplevd at dere snakker med andre venner eller lignende i kassen og hverken sier hei og en gang sa ikke din mann hva summen var til meg engang. Sånt synes jeg er viktig i butikk. Hei er alltid koselig men når man ikke engang sier hva kunden skal betale det er litt for dårlig synes jeg. Dessverre
Dame 30:
Hei 🙂
Det er beklagelig at du har opplevd at vi ikke hilser og at du føler deg oversett. Det skal selvfølgelig ikke være slik, selv om det ofte er ting man “må” avklare emd andre på jobb, eller den i kassen må svare på. Ofte er det stresset som tar meg dersom jeg glemmer å si hei i kassen, og aldri en mening bak det 🙂 Håper du får en bedre opplevelse neste gang 🙂
Hei igjen😊 Jada har hatt bedre opplevelser igjen😉 Og jeg handler hos dere rett som det er. Men samtalen var tydelig ikke med en ansatt men det får så være. Jeg er jo ikke avskrekket😅 Rema 1000 er min favoritt kjede uansett.