Det var onsdag ettermiddag, og jeg hadde akkurat kommet hjem fra tre dagers kurs på oppdal med 20 andre kjøpmenn. Hodet var overfylt av ny inspirasjon og motivasjon, mens kroppen kjente på det å ha sittet i ro i tre lange dager samtidig som den hadde foretatt et inntak av det dobbelte av alkoholmengdene fra de siste månedene. På slike møter må man være PÅ, og det til enhver tid! – og er man fra Trondheim, så må man sannelig representere at man er derfra også. Sannelig ble jeg sjokkskadet over å knapt tåle en runde swing, før pulsen var på max… ..så da jeg kom hjem, var jeg klar for overentusiastiske unger og en sofastrekk etter at de hadde lagt seg. På ett eller annet vis hadde gleden over å få mamma hjem gått over til sutrete unger. Null nattesøvn var i vente.

Hadde vi virkelig fått tre trassunger i hus på tre dager?

Og hvorfor er det egentlig slik, at ungene oppfører seg forskjellig til mor og far når man er alene med dem? Hvorfor er det alltid “de andre” som får de eksemplariske barna, mens jeg får de som ruller i middagen, krangler så busta fyker, hyler til hørene knapt klarer mer, og som slutter ¨sove natten gjennom straks jeg er i hus. For en sliten firebarnsmamma kan det være nok så frustrerende å komme hjem til et “fult kaos”.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

..…men etterhvert så bli vi jo alltids på bølgelengde igjen, og vi kan fortsette dagen. Stilheten varer ihvertfall i noen minutter, før det oppstår en ny case. Og jeg skal love deg det blir mange case når man har en sta og veslevoksne 5 åring, en overfølsom 4 åring, og en 2 åring som er en mix av de to første i tillegg til å ha et volum som overgår det meste. Linus går under kategorien eksemplarisk, ihvertfall når de andre står på som verst.. !

Og ja, vi har nok noen trassaldre i hus, og kommer til å føle vi har flere av dem i lang lang tid fremmover. Men det får vi tåle.

De dagene som kategoriseres som de værste, er de jo “bare” uenige fra de står opp og til de plutselig løper inn i barnehagen og har glemt hva de egentlig hadde vært irriterte for, for så å bli overlykkelig når de blir hentet, men sutrete når de skal inn i bilen, og et mareritt på vei ut bildørea og inn i huset. Videre blir de smørblide i det de ser Linus, for så å være tilbake i et “slitent” mønster, og kranglete helt til rumpa treffer stolen og middagen er servert. Da snakker vi om dagen vår i normale toner, ler og koser oss, før det på nytt smeller fordi det ikke blir servert dessert på en helt vanlig onsdag, noe som slettes ikke er vanlig de andre dagene heller. – for så å være overhyggelige i det de spør om å få slå på barneTv. Den lykkelige halvtime blir brått over, og kveldsstellet gjøres med svettperler i panna og x antall tellinger til ti. Når de først har kommet seg i seng, er dagen glemt, og vi klemmer hverandre god natt. Jeg forteller det at jeg er uendelig glade i dem, og at jeg gleder meg til å se dem neste dag.

Vips så er vi venner – og natten lir på (..så får nattevåkningen være tema en annen gang!)

Klem Rachel