Byavisa er ute, og denne gangen skriver jeg om en av mange planleggingsdager… Les nettutgaven HER (side 40 + 41)

Det er vår i lufta, og i de siste dagene har vi sannelig fått en forsmak på sommervarmen. Mai har så langt levert, og med fridager både her og der, er det rom for å kose seg, og bare nyte. Nyte tiden med hverandre, og leve i nuet. Det var i hvert fall det vi gjorde for akkurat ett år siden, da vi uten å være klar over det lagde det som i dag er 3 måneder gamle Linus. Det er helt uvirkelig at bare for et lite år siden ikke hadde en anelse på at jeg skulle bli firebarnsmamma.

Mai er en hektisk måned, spesielt i butikk, men også på hjemmebane. Den inneholder hektiske, kaotiske, morsomme, utfordrende og festlige dager. Noen dager gleder jeg meg veldig til, mens andre gleder jeg meg også til å ha overstått, og være ferdige med. Planleggingsdager er ofte en av de jeg grugleder meg til.
Med fire kids hjemme fra barnehagen, er det klart at man må ha en liten plan på hvordan dagen skal utarte seg. I hvert fall av erfaring. Det er lett å si at man skal ta tingene som de kommer, men på ett tidspunkt begynner man å angre på den dårlig planlagte dagen. Planlegging er hos oss en suksessoppskrift, både for store og små, og gjør at dager som ofte blir lange og slitsomme, blir litt mer overkommelige og minnerike. Planleggingen skjer ofte sammen med barna, og på denne solfylte planleggingsdagen i mai var det bollebaking og tur på agendaen.

Som småbarnsforeldre må man ofte finne seg i det å sove litt mindre enn man kanskje skulle ønske, og ofte starte morgenen tidligere enn planlagt. Denne dagen var intet unntak, og innen klokken var 09.15, hadde vi parkert på parkeringsplassen i bymarka, og var klare for tur. Da hadde vi alt bygget LEGO, sett Barne-Tv, satt en bolledeig, laget havregrøt, knust noen glass og vannet planter. Noen av barna hadde vært i time-out, felt noen tårer og fått nye skrubbsår. De hadde også rukket å ha latterkrampe, krangle, være uvenner og bestevenner på ett og samme minutt. Vi hadde sammen klart å kle på oss uten høye stemmer og tårer, noe som slettes ikke var vanlig, og kommet oss avgårde til marka mens entusiasmen enda var på topp. Teisendammen sto for tur.

Den 2,5 km lange løypa rundt vannet ble til en to timers lang oppdagelsesferd, fylt av undrende utforskende spørsmål, sutring og bestikkelser. For mange kan det nok virke som ren galskap å ta med seg fire barn på tur alene i skogen, og for å være ærlig er det minutter jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort det. Men mest av alt er det koselig. Ja, så fremt man har sekken full av tålmodighet, positivitet og bestikkelser, så kan man i grunn begi seg ut på det meste.

I løpet av de to timene i marka hadde barna lært seg navn på flere nye markblomster, sett en død frost, som etter deres mening ikke hadde hatt det så bra, lært om beveren, lekt sjørøvere med pistolpinner, fisket liksom krabber, lett etter troll i skogen, klatret, sunget, sett både en og to hester, hinket og løpt. De hadde også ligget strødd som landkrabber på stien i håp om å få kjeks før rastestoppet, trillet noen tårer fordi føttene egentlig ikke virket lengre, og vært rasende fordi de ikke fikk viljen sin for noe de hadde glemt hva var. I noen sekunder skuffet jeg som mamma fordi jeg hadde lovt alle snille flinke barn lekeplass og kjeks, noe som viste seg å bare være en flytebrygge, før jeg på magisk vis hentet meg inn og tryllet frem en aktivitetsplass, hvor barna fikk utløp for lek og energi over en kopp saft og noen kjeks.

Og med litt sukker om bord, ble de siste meterne til bilen omgjort til et kappløp og nye skrubbsår.

..enn å finne sine egne bokstaver på et skilt i marka da.. det var ganske så tøft!!

Vel hjemme ble det bollebaking, nye krangler, trøtte småtroll og på nytt av og påkledning, for så å ut for å sykle. Og med to selvstendige syklister, en i styrbar trehjulssykkel og sistemann i vogn, ble det sykkelløp i gata, etterfulgt av grilling på verandaen. Vips så var dagen over for de små, og uvanlig nok sovnet de straks hodet traff puta.

Kvelden fortsatte med kakebaking til neste dags konfirmasjon, stryking av bunad skjorter, opprydding, og til slutt en joggetur for å gjøre plass til en ny dag med tålmodighet, positivitet og gode minner. Da klokken nærmet seg voksenleggetid hadde jeg enda ikke rukket å «slappe av», så mens dagens siste diettmåltid skulle inntas, ble det strikking på siste sommerprosjekt samtidig som en episode av Suits rullet på skjermen. Og jeg kunne nok sittet slik natten gjennom, men ble brått revet ut av tilværelsen av en sulten liten kar.

En planleggingsdag var over. En fin en.

Klem Rachel