Jeg skulle ønske jeg kunne startet innlegget med å si at tiden flyr, og at termin nærmer seg med stormskritt. Dessverre så er status en litt annen i skrivende stund, og følelsen av et stillestående svangerskap er til å ta og føle på. Jeg er verken sengeliggende eller alvorlig syk, barnet har det helt topp og målingene er slik de alltid har vært på denne tiden av svangerskapet. Et lavt blodtrykk, lave jernverdier, svimlende fokus, en uvelkommen bekkenløsning og isjas plager er det som setter meg ut av spill, begrenser meg, og får humøret til å svinge.. Når det kommer til meg, så er det en ting som er helt sikkert, og det er at når jeg begynner å føle meg unødvendig, u effektiv, ikke tilstrekkelig nok eller begrenset, nei da blir jeg ikke spesielt kul å ha med å gjøre. 

Beskjedene om at jeg må ta vare på meg selv, lytte til kroppen og tenke på tiden etter svangerskapet begynner å innhente meg, noe jeg ikke liker. Etter flere beskjeder om å ta det rolig, uten å høre spesielt godt etter, har jeg begynt å kjenne min egen medisin. .Ryggen fungerer ikke, og for å være ærlig så er kanskje ikke et firebarnsintervall på 4 år uten tvillinger til å anbefale. . Spesielt ikke med en relativt utfordrende jobb, alt for mange hobbyer og ting på agendaen. Den sa stopp. Uansett hvor mye topplokket vil og har lyst, så henger ikke resten med. Altså, ryggen henger ikke med. Fra å være energisk og i toppform til å føle meg som en 80 åring kan jeg love deg forskjellen er stor, og frustrasjonen i heimen er til å ta og føle på.

Med tusen ting på planen og ikke minst baller i lufta har jeg måttet bite i det sure eplet, og innse at jeg ikke klarer like mye nå, som jeg kanskje skulle ønske uten kul på magen. Jeg har kommer til svangerskapsuke 27, og denne luringen gjør meg sannelig litt begrenset, slik at jeg må tenke alternativt for å ikke gå helt av skaftet. Det skal være litt “mamma” igjen til de som trenger meg på ettermiddagstid også, så riktige prioriteringer i disse dager er så absolutt viktig. Prioriteringer som gjør at jeg tilfredsstiller arbeidsplassen, meg selv og ikke minst hjemmebane. Dagene skal med andre ord fylles, men med riktige ting, og ikke til randen. .

Shopping

Julegaver i siste liten: Disse klikker du hjem på 1-2-3

Uten spesielle avhengigheter som følge av graviditeten, eller annen merkelig oppførsel dersom man ser bort ifra hormonene som har begynt å dukke opp og irritasjonen over ryggsmertene, føler jeg at jeg er relativt normal gravid. Kroppen vokser utover på de plassene den skal og vektpila har bare en retning. Klærne mine har jeg nok en gang bannet over, og de høyeste helene har jeg for lengst gitt opp. I mine tre tidligere svangerskap har jeg i grunn ikke følt på den vaggende følelsen, men som jeg nå begynner  skjønne meg litt mer på. Jeg får fortsatt til å ha både en, to og tre barn på fanget, og magen går fremdeles under spisebordet. Jeg klarer fortsatt alle mine hygieniske oppgaver som å barbere meg selv, men holder ufrivillig pusten når sokkene skal på. Jeg har gått fra å hate magens og kroppens utseende til å akseptere at den er normalt stor og blir større, og faktisk synes at den er ganske så fin. Jeg har fortsatt den samme følelsen som jeg hadde i de andre tre svangerskapene når noen begynner å snakke om fødselen, og jeg er som før innstilt på en naturlig fødsel uten noen form for hjelpemidler. Navnet på lillebror i magen er nesten bestemt, og han har sannelig rukket å bestille sin første sydentur..

Tankene rundt det å bli firebarnsmamma begynner å svirre rundt, og spørsmålene til meg selv begynner å bli mange. Neida, jeg er ikke bekymret, men sorteringen av tanker må begynne. Selv om tiden per i dag står stille, er det 3 måneder til termin, og i mellomtiden skal vi har julerush i butikken, delta på utallige julebord og juletilstelninger, på kjærestetur til London, lage julestemning, julekaker og julepynt med barna, feire jul her i heimen med over 20 inviterte, være faddere i dåpen til tantebarnet mitt Frøya, og til slutt sørge for at alt er klappet og klart til lillebror melder sin ankomst i månedsskiftet januar februar.

Foreløpig har vi ikke annet enn noen klær, og en vognpose. Vi ga det meste videre da vi trodde vi var ferdige med småbarn for en stund etter Fiola, og har i grunn ikke rukket å tenke på hva vi kunne tenkt oss til denne krabaten. Time will show..!

Klem Rachel