Jeg så det sterke røde lyset langt der framme, og smilte lett da det var lenge til det var min tur. Øynene som for litt siden hadde skreket etter mer søvn, var klare og fokuserte i det nydelige vårværet. Fokuserte, skjerpet, men ett annet sted. Jeg hadde for lengst ignorert krangelen over en halvspis brødskive med brunost fra de to eldste i baksetet, og hadde blikket andre plasser. Ubestemmelige plasser. Jeg tenkte på syklisten i den signalgule jakka som akkurat hadde passert oss. Han hadde sett så frisk og rask ut, til tross for at klokken ikke var med enn halv åtte. Innen han hadde kommet seg på jobb, skole eller hjem, hadde han unnagjort treningen, og det før klokken åtte. Jeg kjente jeg ble misunnelig. Misunnelig og litt irritert. Irritert fordi jeg skulle ønske det var meg som hadde motivasjon til å sykle til jobb, eller trene før klokken åtte.
En sko kom susende fra bakre hold, noe som raskt minnet meg på at denne halvveis drømmetanken på å trene eller være i noen form for egenønsket aktivitet så tidlig på morningen ikke var aktuelt. Det fantes ikke tid. Tid er mangelvare.
Det røde sterke lyset kom nærmere og nærmere. Jeg hadde alt vært inne på treningstanken, og falt tilbake i samme spor, da en sprettensak jogget lett forbi vinduet. Hvorfor skulle de være så irriterende flinke alle sammen? Jeg smilte for meg selv, og beveget meg på nytt inn i tankene. Jeg kunne jo klart det. Det var jo ikke mer enn noen år siden sist, og jeg viste at det fantes i meg en plass. Jeg var sikker. Jeg kom til å klare det.Jeg kunne få det akkurat sik jeg ville, og håpte på.
Det skulle ikke mange sekundene til før jeg på nytt var tilbake til virkeligheten og “gubben og gamla” ble sunget for alle mugger i baksetet. De koste seg. Brødskiva var for lengst glemt, minstemor hadde sovnet, og dagen sto for tur. Vi var ett skritt nærmere. Det var vår tur. Grønt lys. Vi hadde klar bane til endestoppet. Det var bare sekunder til vi var ved endestoppet, men likevell var jeg på nytt et anent sted. I en svevete tilstad der alt var mulig. Jeg kunne rekke alt, dersom jeg var flink nok. Prioriterte riktig. Selv om det i utgangspunktet var umulig å få det til i virkeligheten, hadde jeg en plan. Jeg gløttet bak på de tre små som så til å ta dagen med godt mot og et smil om munnen. Så lenge den riktige cdn var skrudd på, og vi vekslet mellom de to sangene som de likte best, var det lykke på jord.
Vi stanset. Vi var framme. Det var bare minutter til jeg kunne begynne. Begynne på resten av dagen som bød på så mye. Så mange ambisjoner, ønsker og mål. Det var så deilig å starte dagen slik. Med et utgangspunkt i at man skulle fikse og ordne alt. Mestre det meste, liksom. Som regel ble det ikke slik, men det var så godt å kunne drømme. Få det til. Drømme, håpe og ønske at det skulle bli akkurat slik jeg hadde tenkt meg. Jeg lot det bli med det. Drømmene. De daglige tankene var plassert riktig, med positiv innstilling, entusiasme og mål.
0 kommentarer
