Tiden etter fødselen går fort. Så alt for fort. Lilja har blitt 17 uker, og har nå begynt å utforske føttene sine. Jeg føler jeg hele tiden venter på at noe nytt skal skje. . . . og plutselig skjer det. Jeg gikk å ventet på smil. Det kom. Jeg ventet på at hun skulle rulle, – hun rullet. Jeg ventet på at hun skulle le – og hun lo. Jeg ventet på at hun skulle oppdage stemmen sin – og hun begynte å hyle. Vi ventet på å kunne gi henne grøt eller annen babymat – og da hun fikk prøve, kom grimasene vi hadde ventet på å få se. I det siste har jeg egentlig ikke ventet på noe spesielt, men pluselig tok hun seg i tærne, og da tok jeg meg selv i å egentlig ha ventet litt på det også! Vi venter hele tiden på at de skal vokse, lære og utvikle seg, men likevell tviholder vi på de små herlige spedbarna.

I dag har jeg og Lilja skiftet på senga og ryddet 1 etg. Vi får nemlig besøk av tante Beathe og Heidi.

…se da mamma, såå sprek jeg har blitt! Tar jo på mine egne tær!!!

…flere som har tendensen til å bli ekstra søvning når det er nyskiftet på senga! Blir godt å legge seg til kvelds!!