Lørdag 30.august 2014 kl 04.33

ble vi trebarnsforeldre til ei nydelig perfekt JENTE på 47 cm og 3390gram.

Fredag startet som vanlig med kjøring av unger i barnehagen, en svipptur innom jobb, og andre gjøremål på agendaen. Denne dagen var satt av til handling av bad til 2 etg i #villarachel, så turen gikk på x antall baderomsbutikker her i Trondheim. Etter noen lange runder både her og der, endte jeg til slutt opp med bilen stappfull av baderomsinnredning, og satte kursen mot huset. De tunge pakkene ble lastet av, og jeg benyttet den neste time til støvsuging av leiligheten og en powernap, før uka var over og ungene skulle hentes. Med hendene fulle, og en aldri så liten slengkommentar fra de ansatte i barnehagen om at magen sikkert var der over helga også, var tanken på fødsel på langt nær det jeg tenkte denne ettermiddagen.Det var nemlig hjemmelaget pizza og idol som var planen denne fredagskvelden. Og det ble det.

En uke tidligere hadde jeg blitt sendt til St.Olavs av legen min fordi jeg klødde så intens på hender og føtter, noe som måtte følges opp siden jeg var så nære termin. Ut ifra blodprøvene, var verdiene under faresonen, og blodtrykket hadde stabilisert seg. Ctg målingen viste at babyen også hadde det fint. Likevell tilbød legen seg å sjekke tilstanden, og en nokså utålmodig tredjegangsgravid som jeg var, ble jeg overlykkelig over det. Det ble utført stripping, for den som skjønner hva det betyr, og ordene “åpning” var nok til at jeg dro hjem fra sykehuset med håp om å ikke gå helt til termin, som enda var 2 uker senere. Men det ble lite action av strippingen, bortsett fra at kroppen begynte å forberede seg – proppen gikk, og murringene begynte.

Jeg som ALDRI har hatt modningsrier/murringer,måtte gå med det i flere dager, og bli lurt opptil flere ganger at fødselen var i gang. Det kan nok ha noe med at jeg ble strippet for tidlig ut ifra hva kroppen var klar for, men det vet man jo aldri for sikkert. Selv om jeg har fått beskjed om at tredjegangsfødende kan ha raske fødsler, og at jeg som har hatt det tidligere burde være obs på når jeg skulle dra til sykehuset, har jeg en sperre for klaging, og føler at det må være ille vondt før jeg slår alarm. Den tredje gangen slo jeg alarm..

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Fredag 29. 08 kl 22 står vi på badet. Robin og jeg. Jeg viser frem “the belly dance”, som Robin synes er et flaterende syn, og vi tøyser om at dette blir siste dansen han får se. Samtidig som vi tuller er babyen veldig aktiv, og jeg har strålinger endover beina, noe jeg hadde hatt de siste dagene, og som jeg trodde var min egen feil fordi jeg hadde gjort så mye, og ikke tatt “livet med ro”. Robin ser på meg med bekymrede øyne da jeg må holde meg i vaskemaskina for å ikke svikte i beina, men jeg beroliger ham med at det bare er nerver i klem, og at en dusj gjør susen. Jeg hinter til at en massasje også hadde hjulpet, så sannelig ble det ikke en fredagskveld med stearinlysog massasje på soverommet. Ikke ante vi at bare timer etterpå skulle tilværelsen være forandret. 

Jeg var urolig i kroppen da jeg la meg og klarte bare sove i små porsjoner. Jeg sto opp etter et par timer, surfet litt på nett, tok tiden mellom “kynnerene”, og prøvde å slape av. Det gikk fint så lenge jeg ikke rørte en muskel i kroppen, men straks jeg beveget meg ble kroppen urolig igjen. Jeg klarte til slutt å legge meg, og våknet av at Lilja kom inn 01.30 og ville at jeg skulle finne bamsen hennes. Jeg tenkte som så at siden jeg allerede hadde vært så mye våken den natta allerede, så gikk det greit å stå opp en gang til. Det ble aldri så jeg klarte å legge meg igjen. Jeg ante ugler i mosen, og tenkte som så at jeg like godt kunne ringe føden og høre hva de hadde å si. De mente at jeg skulle komme nedover på en sjekk, og OM det var slika t det var atter en lureseanse fra babyen, var det bare å dra hjem igjen. Jeg ringte mamma, og hun befalte oss ut døra med en gang..!

01.50 kjørte vi til sykehuset, og 02.00 ble vi møtt av en hyggelig jordmor på Føde Vest.

Det ble tatt ctg og blodtrykk, samt registreringer av babyen. Alt sto bra til, og de kynnerene/riene som hadde kommet med rundt 7 min mellomrom hadde plutselig blitt til under 1 minutt fra da vi var hjemme til vi kom på føden. Atså relativt rask økning i intervallene. . Jeg og Robin snakket om ulsen til babyen, og at den i følge mytene indikerte på at dette ville være en gutt, noe som også stemte med magefølelsen vår. Etter rundt 40 minutter med ctg måling, var det tid for statussjekk, og jeg var supernervøs for at disse riene ikke hadde noen betydning og  skulle bli sendt hjem igjen!  HELDIGVIS hadde de gjort en liten jobb, og med 4cm var det bare å forberede seg på at man ikke skulle hjem før babyen var ute. Vi ble flyttet over til en fødestue kl 03.18, og det begynte virkelig å gå opp for oss hva som var i gjerde.

Etter litt “smalltalk” med jordmor og henging over senga, ble det plasking i badekaret for å prøve å lindre noe av smerten. Jeg hadde ingen pauser mellom riene, og jordmoren hadde god tro å at de gjorde jobben sin. Det MÅTTE gjøre jobben sin! Etter rundt 40 min med bading ble jeg utålmodig, og ble for tredje gang like overrasket og lattermild over de små frimerkene av håndkler man fikk til å tørke seg med. Med sykehusskjorte og skjelvinger i kroppen fra en annen verden, nettingtruse og rier som minnet om noe jeg hadde “vært bort i før”, ble jeg stående å støtte meg på senga og puste som en andpusten oter. Omsider kom jeg meg opp i senga,og det var tid for statussjekk. På en time hadde jeg gått fra 4 til 7 cm, og nesten utflatet.Jordmor var godt fornøyd over jobben jeg hadde gjort, og bedagelig som hun var, satte hun seg på en stol ved senga. Jeg ble en smule forbauset, da det virket som hun trodde at dette kunne ta tid, så jeg spurte henne om vi var såppas gode venner at hun kom til å ta vannet mitt om jeg ville det. . . og venner hadde vi blitt, fordi det skulle hun så gjerne gjøre så lenge jeg følte det presse. Etter bare noen rier til, kom den berømpte “dotrangen”, og pekepinnen på at NÅ var tide inne for å ta vannet.

Hun hentet “heklenåla” og ringte på to andre jormødre som skulle bistå henne under fødselen. 04.31 tok hun vannet, og jeg kjente pressetrangen med en gang. I løpet av EN pressrie hadde jeg født mitt tredje barn i superfart kl 04.33 . De assisterende jordmødrene hadde ikke rukket å komme til rommet, så da de ankom var vi godt i gang med å fordøye det faktum at det ble en jente, og ikke en gutt som vi hadde trodd, og ikke minst beundre den perfekte jenta vi hadde skapt. Med barnegråt, klipping av navlestreng og baby på brystet ble det nok en perfekt fødsel, og vi var i lykkerus! !

 En drømmefødsel med en støttende Robin ved min side, og en herlig jordmor gjorde opplevelsen fantastisk!

Her er sekunder etter at jeg har fått henne på brystet,og det går opp for meg at det er ei JENTE ! !

Vi er lykkelige, og stolte over vårt nye tilskudd. Lilja og Filip er superstolte storesøsken, og deres første møte med henne kommer om litt

Klem mammsen <3