“men lille venn, hvorfor gråter du?”

“men lille venn, hvorfor gråter du?”

Hverdagen byr på flere utfordringer, og med fire små hender det at samvittigheten ikke er helt der den burde være. Som en “workaholic-mom” hender det ofte at jeg føler at jeg ikke strekker til når det kommer til å gjøre nok, gi nok og være nok for barna mine. Ja, for ikke nevne å være det jeg burde være for mine ansatte, venner, mann, foreldre, tantebarn, og resten av samfunnet. 

Barn er egentlig enkle, men de er også forskjellige, og har ulike behov. Våre barn er like, men forskjellige på hvordan de ønsker at deres behov skal dekkes. Som mamma føler jeg at utfordringen ligger i det å dekke det riktige behovet til riktig tid. Akkurat når de trenger det, og ikke når jeg har tid til det. Og selv om barn egentlig er enkle små skapninger, er det også vanskelig å skjønne seg på dem til tider. Hvilken trass har vi kommet til nå liksom..? 

Nå har jeg og barna vært hjemme alene i 11 dager, noe som har gått overraskende bra. Barna har elsket det, nettopp fordi jeg har vært pent nødt til å begynne i normal til på jobb, og faktisk avslutte til vanlig tid for å rekke å hente fire småtroll før dørene lukkes.. Det har ikke vært noen sure miner over å ha blitt levert først og hentet sist, men derimot hoppende glade barn som endelig blir kjørt og hentet av mammaen sin. Små gleder… 

…og i løpet av de 11 dagene har jeg også lært mye. Jeg har blitt minnet på at det er ikke så mye som skal til for at man klarer det man vill, eller tilfredsstiller de behovene disse små dyrebare skattene trenger. Man må bare bestemme seg for det, planlegge, og bygg opp under det. Jeg hadde bestemt meg for at vi skulle gjennomføre mange av de tingene vi hele tiden snakker om å gjøre. Det er ikke nødvendigvis store ting, men gjøremål som stadig blir utsatt på grunn av en hektisk hverdag. Om barna har elsket det. Bare å ha tid til å faktisk planlegge noe, og ha noe å glede seg til, som for eksempel å spise middag hos “Beste og Oldefar” rett etter barnehagen, var noe de satte stor pris på. 

Så er det noen magiske øyeblikk man husker resten av livet. 

Som jeg nevnte tidligere, er barna våre forskjellige, og uttrykker behov på ulik måte. Filip er ikke den som roper høyest når det kommer til det å ville ha nærhet og kos, men er den flinkeste jeg vet om til å si fine ting om andre. Spesielt mammaen sin <3 Han er den jeg får høre det først av dersom jeg har pyntet meg, klippet håret, sminket meg, hatt på en annen parfyme, laget en god middag, har sunget en fin sang, eller gjort noe han liker.

“Mamma, du e den fineste æ veit om”, “du e så fin at æ nesten smelte”, “du e verdens flinkeste t å kos du mamma!”, “æ trudd du va ei prinsesse æ”

Her om dagen da jeg sto å lagde mat, fikk Filip for en gangs skyld sitte på benken. Her er det som regel jentene som har inntatt plassen, men denne ene dagen var det hans tur. Vi snakket om alt og ingenting, og uten at jeg egentlig tenkte over det, hadde jeg gitt han en stor klem, holdt han inntil meg, og kysset han på hodet. En i grunn normal ting å gjøre for meg mot mine barn, men kanskje ikke til Filip i og med at han ikke er den som søker nærhet først, og blir trumfet av småsøskenene. Uten å tenke mer over det jeg hadde gjort, fortsatte jeg å lage mat, og hører Lilja plutselig si “Filip, hvorfor gråter du!?“. Jeg snudde meg, og ser at han sitter å tørker tårer under de tykke brilleglassene. Han ser opp på meg, og smiler i det jeg spør hva som er galt. “Mamma, det va bare så godt at du kosa med mæ. Æ smelta nesten, så ble det godt inni hjertet mitt. Derfor bynt æ å skrik”. Jeg kjente tårene presset seg på, og trakk på smilebåndet. En ting var i hvert fall sikkert, og det var at mammahjertet smeltet. Mamma intuisjonen hadde stemt, og ført til en magisk følelse og hendelse som i hvert fall jeg kommer til å huske i lang tid.

 

…og til alle dere mødre der ute; aksepter at det finnes gode, og mindre gode dager som mamma, og at det er helt greit. Magiske hendelser oppstår ikke når det er planlagt, de bare skjer. Det er ikke meningen at vi skal være perfekte, fikse alt, og huske alt. Den dårlige samvittigheten vil alltid være der, så lenge du ikke gjør noe med den. Jeg gjorde litt, og det førte til så mye godt, både for meg og ungene. Jeg er nå enda mer sikker på at barna formes av våre handlinger, ord, og lovnader. 

R. 

..det høres så enkelt ut!

Noen mennesker får alt til å virke så enkelt. Alt er liksom en lek. Så lett.

Her i huset er det absolutt ikke slik. Jeg kjenner jeg blir frustrert helt innerst i kroppen når ungene ikke liker, ikke vil smake,eller ikke vil ha middag.

“Det er lurt å etablere rutiner ved matbordet, spise ved en fast plass, bruke innestemme, og være fast bestemt på å sitte på stolen mens man spiser, er tipsene man får når man googler “barn ved matbordet”. ” Etter å ha lest flere artikler, sitter jeg igjen med en følelse av å gjøre alt rikig, men samtidig feile totalt. How come? …for å være ærlig så synes jeg kombinasjonen av unger med mark i kroppen, som ikke vil ha mat, og som hyler fordi det som står på bordet ikke er favoritten, er vanskelig å ikke heve stemmen over. .Det søren meg vanskelig å være pedagogisk korrekt til enhver tid, og det som kanskje fungerer til de som har skrevet disse artiklene, fungerer altså ikke hos oss…! Jeg blir frustrert.. Do you blame me?

Videre står det at man må la barna velge selv, ikke la dem sitte igjen ved matbordet for å spise mat, og la dem få lov til å “ikke like”. Det anbefales å fokusere på de positive tingene under måltidet, og heller prøve på nytt senere. – og noe er jeg enig i. Barn er ekstremt utholdende når det kommer til matvilje. Men som mamma blir jeg frustrert og oppgitt. Fordi, vi blir fortalt å ha klare retningslinjer for barna våre. Vi må ha sunne og gode måltider, slik at de får i seg de riktige vitaminene, og vokser seg store og sterke. Vi skal være konsekvente, vi skal veilede og lære. Men selv hvor mye gulerot jeg spiser foran Fiola, er et godt gulerotspiserforbilde, hvor positivt jeg snakker om denne guleroten, eller hvor mange varianter jeg har laget den i, så nektes det å spise. Selv om jeg har ventet i dager og uker for å prøve på nytt, nekter hun. “Mamma, æ spise den neste gang sjø”, sier hun. Vi starter alltid her. Rolig og behersket, med innestemme, men etterhvert som de andre blir ferdige, og maten fortsatt ikke er rørt, og hun forstår at hun må smake på maten, blir det et kaos uten like. Dermed faller også matroen, den rolige beherskede stemmen, og  lydnivået i grus. Det trenger ikke være en gulerot, men hvilken som helst ting som ikke er fra topplista.

Så er det da greit å la barna ikke smake? Er det greit å alltid la dem slippe unna?

For oss som har fire små barn som alle holder på å lære seg å spise ulik mat, synes jeg det blir feil at en skal få lov å slippe, når resten må. Slipper en unna, er det enklere for nestemann å si det samme. Og plutselig har vi fire unger som kun skal ha pølser og ketchup. Hos oss har de fått “slippe unna” frem til de har vært 3 år. Mat har sakte men sikkert blitt innført, og barna må spise den i ulik grad ut ifra alder.. Men alle MÅ smake. Det er en regel alle klarer å følge, bortsett fra 3 åringen i huset, som helst vil ha pannekaker til middag hver dag. . . 

Generelt er de flinke til bordskikk, men noen utfordringer med å ha fire så små tette unger er det jo også..!

Selv om det å vaske hendene før middagstid kan ofte resultere i krangling fordi vasken ikke er stor nok til fire stk samtidig, kommer de i tur og orden tilbake til bordet. Ja, nesten alle ihvertfall. Det hender joa t det er noen som sporer av, og heller begynner  leke seg med vannet istede..! Pussig nok! Vell plassert rundt bordet, er det andre utfordringer som står for tur. Fordi, alle vil jo ha mat samtidig. Uansett hvor rutinerte vi er med å skjære opp før de skal sette seg, eller mens de krangler på badet, rekker vi aldri å være i forkant av alle sammen. Så selv om regelen er at man venter på tur, er det sannelig ikke enkelt å følge når man er så sulten at man nesten dør. Ja, for i følge barna så er de supersultne og kan egentlig ikke vente helt til slutt…! Ikke være sist liksom. Da blir de nemlig ikke sultne lengre..! Nå er det ikke mange sekundene det tar før alle har fått servert maten sin, og da er det drikke som står for tur. Da trenger de faktisk ikke å være tørste, men bare det å ha drikke i glasset, er noe som må skje straks maten treffer tallerkenen. Helst skal alle være først her også. Og hvordan løse det med at fire stk skal bli “førstemann”? (…joda, vi har funnet løsningen!)

Og endelig har maten kommet på tallerkenen hos de voksne også. Og i det jeg skal til å spise, har en eller flere spist opp, og man begynner forfra igjen. Det hender jo også at det er som nevnt i innellget over, at det er noe de ikke liker, og selv om de har fått “ok” på å ikke spise, er det totalt uaktuelt å spise det andre som er på fatet, så lenge det de ikke liker ligger der..! “Crie me a river” tenker jeg da, og har lyst til  himle med øynene. – Jeg biter det i meg, og tenker noen sekunder på om jeg skal ta kampen eller ikke. Som regel løser det seg etter litt ramaskrik og noen forklarende ord fra søskenene om at alle MÅ smake, men det finnes litt for mange av de gangene der alt går i stå også. Noen ganger tar vi kampen, andre ganger ikke.

…men hvordan skal man liksom vite hva som er riktig? Det virker så himla enkelt når man leser om det. Det er “bare å gjøre sånn eller sånn”.

Det skal sies at vi har mange koselige stunder rundt matbordet også. Hvis man ser bort ifra middager som presenteres som en NYHET eller de som inneholder gulrot, så har vi det ganske så hyggelig. Alle spiser, maser, venter, drikker, er både først og sist, vasker hender, takker for maten og dekker av etter seg selv. Rutinene er på plass, de er flinke, men det snur så rasende fort..!

R.