Noen mennesker får alt til å virke så enkelt. Alt er liksom en lek. Så lett.

Her i huset er det absolutt ikke slik. Jeg kjenner jeg blir frustrert helt innerst i kroppen når ungene ikke liker, ikke vil smake,eller ikke vil ha middag.

“Det er lurt å etablere rutiner ved matbordet, spise ved en fast plass, bruke innestemme, og være fast bestemt på å sitte på stolen mens man spiser, er tipsene man får når man googler “barn ved matbordet”. ” Etter å ha lest flere artikler, sitter jeg igjen med en følelse av å gjøre alt rikig, men samtidig feile totalt. How come? …for å være ærlig så synes jeg kombinasjonen av unger med mark i kroppen, som ikke vil ha mat, og som hyler fordi det som står på bordet ikke er favoritten, er vanskelig å ikke heve stemmen over. .Det søren meg vanskelig å være pedagogisk korrekt til enhver tid, og det som kanskje fungerer til de som har skrevet disse artiklene, fungerer altså ikke hos oss…! Jeg blir frustrert.. Do you blame me?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Videre står det at man må la barna velge selv, ikke la dem sitte igjen ved matbordet for å spise mat, og la dem få lov til å “ikke like”. Det anbefales å fokusere på de positive tingene under måltidet, og heller prøve på nytt senere. – og noe er jeg enig i. Barn er ekstremt utholdende når det kommer til matvilje. Men som mamma blir jeg frustrert og oppgitt. Fordi, vi blir fortalt å ha klare retningslinjer for barna våre. Vi må ha sunne og gode måltider, slik at de får i seg de riktige vitaminene, og vokser seg store og sterke. Vi skal være konsekvente, vi skal veilede og lære. Men selv hvor mye gulerot jeg spiser foran Fiola, er et godt gulerotspiserforbilde, hvor positivt jeg snakker om denne guleroten, eller hvor mange varianter jeg har laget den i, så nektes det å spise. Selv om jeg har ventet i dager og uker for å prøve på nytt, nekter hun. “Mamma, æ spise den neste gang sjø”, sier hun. Vi starter alltid her. Rolig og behersket, med innestemme, men etterhvert som de andre blir ferdige, og maten fortsatt ikke er rørt, og hun forstår at hun må smake på maten, blir det et kaos uten like. Dermed faller også matroen, den rolige beherskede stemmen, og  lydnivået i grus. Det trenger ikke være en gulerot, men hvilken som helst ting som ikke er fra topplista.

Så er det da greit å la barna ikke smake? Er det greit å alltid la dem slippe unna?

For oss som har fire små barn som alle holder på å lære seg å spise ulik mat, synes jeg det blir feil at en skal få lov å slippe, når resten må. Slipper en unna, er det enklere for nestemann å si det samme. Og plutselig har vi fire unger som kun skal ha pølser og ketchup. Hos oss har de fått “slippe unna” frem til de har vært 3 år. Mat har sakte men sikkert blitt innført, og barna må spise den i ulik grad ut ifra alder.. Men alle MÅ smake. Det er en regel alle klarer å følge, bortsett fra 3 åringen i huset, som helst vil ha pannekaker til middag hver dag. . . 

Generelt er de flinke til bordskikk, men noen utfordringer med å ha fire så små tette unger er det jo også..!

Selv om det å vaske hendene før middagstid kan ofte resultere i krangling fordi vasken ikke er stor nok til fire stk samtidig, kommer de i tur og orden tilbake til bordet. Ja, nesten alle ihvertfall. Det hender joa t det er noen som sporer av, og heller begynner  leke seg med vannet istede..! Pussig nok! Vell plassert rundt bordet, er det andre utfordringer som står for tur. Fordi, alle vil jo ha mat samtidig. Uansett hvor rutinerte vi er med å skjære opp før de skal sette seg, eller mens de krangler på badet, rekker vi aldri å være i forkant av alle sammen. Så selv om regelen er at man venter på tur, er det sannelig ikke enkelt å følge når man er så sulten at man nesten dør. Ja, for i følge barna så er de supersultne og kan egentlig ikke vente helt til slutt…! Ikke være sist liksom. Da blir de nemlig ikke sultne lengre..! Nå er det ikke mange sekundene det tar før alle har fått servert maten sin, og da er det drikke som står for tur. Da trenger de faktisk ikke å være tørste, men bare det å ha drikke i glasset, er noe som må skje straks maten treffer tallerkenen. Helst skal alle være først her også. Og hvordan løse det med at fire stk skal bli “førstemann”? (…joda, vi har funnet løsningen!)

Og endelig har maten kommet på tallerkenen hos de voksne også. Og i det jeg skal til å spise, har en eller flere spist opp, og man begynner forfra igjen. Det hender jo også at det er som nevnt i innellget over, at det er noe de ikke liker, og selv om de har fått “ok” på å ikke spise, er det totalt uaktuelt å spise det andre som er på fatet, så lenge det de ikke liker ligger der..! “Crie me a river” tenker jeg da, og har lyst til  himle med øynene. – Jeg biter det i meg, og tenker noen sekunder på om jeg skal ta kampen eller ikke. Som regel løser det seg etter litt ramaskrik og noen forklarende ord fra søskenene om at alle MÅ smake, men det finnes litt for mange av de gangene der alt går i stå også. Noen ganger tar vi kampen, andre ganger ikke.

…men hvordan skal man liksom vite hva som er riktig? Det virker så himla enkelt når man leser om det. Det er “bare å gjøre sånn eller sånn”.

Det skal sies at vi har mange koselige stunder rundt matbordet også. Hvis man ser bort ifra middager som presenteres som en NYHET eller de som inneholder gulrot, så har vi det ganske så hyggelig. Alle spiser, maser, venter, drikker, er både først og sist, vasker hender, takker for maten og dekker av etter seg selv. Rutinene er på plass, de er flinke, men det snur så rasende fort..!

R.