“du rote litt du, mamma!”
– ne-ei, gjør jeg vel ikke, har jeg lyst til å svare da..men sannheten er at jeg gør det. Jeg er kanskje den værste også..!
Det er ikke noe nytt at oppdragelse er sport. En helt egen liga, faktisk. Den kan liksom inngå så mye i den der oppdragelsen, og ofte skjønner vi ikke helt hvor den oppstår. Ihvertfall ikke den delen der ingen hører på deg, og du mener at du absolutt har terpet på det samme både en, to og tre ganger. I grunnmange millioner ganger. Ofte skjønner vi ikke hvor den “dårige oppførselen” kommer ifra, og jeg klør meg i hodet i full frustrasjon over at en og samme beskjed kan oppfattes på så uendelig mange måter og varianter. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg noen ganger later som at ungene ikke er mine, når de ruller rundt reolene på ikea, hyler etter is og godterier på butikken, eller ikke vil gjøre noe før de får noe. Jeg kjenner liksom ikke igjen oppførselen. Ihvertfall later jeg som, i noen sekunder, før jeg faktisk må løfte dem opp etter “bukseselene” og på nytt ta frem oppdragelses-stemmen, og forklare. Ikke på en sint måte, nei, det gjør ting bare værre, men på en måte slik at det skal være bra å følge regler, og høre etter.
Heldigvis har vi et helt liv å lære dem nye ting på. Noen vaner må kanskje endres på med årene, men stort sett er det barndommens basic som er grunnmuren. Vi kan prøve å lære barna så mye vi bare vill, men en ting er sikkert, og det er at de blir påvirket av hva vi som foreldre gjør i praksis. Regler kan være regler, men dersom man ikke følger dem selv, eller presiserer at det er forskjell på voksenregler og barneregler, så sitter man dypt i smørja når man skal forklare til en “faktisk snart seks åring” at ting ikke er slik likevell.. !
Noen ganger kommer jeg over innlegg og artikler på nett som vekker interessen min. Tekster jeg må lese til siste slutt, og som får meg til å tenke, analysere og endre. Jeg føler vi gjør så godt vi kan, både når det kommer til jobb, venner og ikke minst familie, men noen ganger er det helt greit å få ting i perspektiv, og plukke opp det som kan gjøre hverdagen enda bedre både for oss og barna. Noen ganger er det greit å klappe seg på skuldra å si “du gjør så godt du kan, og det er bra nok”. Og andre ganger er det fint å se potensialet man har, og hva man kan endre.
Jeg leste nettopp et utdrag fra boken “Antisuper“, og føler nå jeg må lese hele boken. Jeg har allerede plukket opp ting jeg ønsker å innføre hos oss, og de få linjene jeg leste fikk meg til å tenke på hva vi egentlig ønsker at barna skal ha med seg i ryggsekken når de flytter og drar videre ut i livet.
…..så da er det vel bare å starte med å rydde selv, så kanskje de etterhvert endrer mening om at mamma er rotete ? 😛
Rachel
Så nydelig han er <3