Da var jeg hjemme igjen etter ukes husmorferie i Los angeles. Turen skal dere selvfølgelig få høre mer om, så det kommer..!
En uke borte fra styr og mas var deilig, men det er alltid godt å komme seg hjem igjen også, spesielt til barna. De var i lykkerus over å få mammen sin hjem, pannekaker til middag, og supermannkappe i reisegave. Hverdagen begynte der jeg hadde forlatt den, og alt ble plutselig som før. Kaoset, skrikingen og kranglingen var den samme. – og selv om klemmene, kosene og smilene var litt større den første dagen, hadde ikke mye skjedd på en uke.
Foto: Natalie Sæther
Ettermiddagsleken var den samme. Lilja var fortsatt forelsket i Markus og Martinus, og Filip sovnet fortsatt på vei hjem fra barnehagen. Fiola var fortsatt en mammadalt, og Linus hadde fortsatt bare to tenner. Jeg følte jeg hadde opplevd en ny verden, og at tiden jeg var borte var uendelig lang, samtidig som den var over på et blunk. Jeg hadde fått kjenne på det å “leve” på en annen måte enn det hverdagslivet jeg egentlig har, og kjenne følelser i kroppen jeg ikke hadde kjent på lenge. For min del hadde turen gjort mye, men for de her hjemme, hadde tiden stått stille.
….. så kan det kanskje diskuteres om tiden virkelig kan stå stille med fire små barn i hus..
Foto: Natalie Sæther
Klem Rachel
Så innmari kooselig. Merker det der altså, at mens man selv opplever masse fint så står tiden stille hjemme…