Jeg grubler ofte over hvilke prioriteringer jeg skal gjøre, og i hvilken rekkefølge jeg skal sette kommende gjøremål. Barna kommer selvfølgelig først, og litt ut i rekken er det blogging og oppdatering i sosiale medier. Mitt liv har blitt annerledes med årene. Jeg, og vi har blitt mer offentlige, og presset for å faktisk ha noe å si er større. Med fullbooket dagsplan til enhver tid, er det ikke alltid det er like lett å synes at det som en gang startet som en dagbok, og som utviklet seg til å bli en arena for tanker, følelser og hverdagsinnspill er like givende for dere lesere, som det kanskje er for meg. Og som dere faste lesere har bitt dere merke i, har innleggene blitt noe færre med tiden. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke føler jeg har noe å si, men fordi hverdagen har blitt annerledes, og jeg har følt at “det er for kjedelig for å dele”. Prioriteringene har også byttet litt på rekkefølgen, og samvittigheten for min elskverdige pc har blitt noe endret.
Jeg liker å dele tanker og følelser, og samtidig gi dere et innspill i hvordan vi har det som familie. Men på veien er det lett å miste tråden på hva det er man vil skrive om. Hvorfor skriver jeg egentlig? Får jeg noe igjen for å gjøre det? Hva vil jeg skrive om? Hver gang jeg stiller meg dette spørsmålet, får jeg det samme svaret. Jeg gjør det fordi jeg liker det. Ikke fordi noen forventer det, eller at jeg skal imponere noen, belære noen eller er så forbanna stolt over akkurat det jeg gjør, men fordi jeg liker det. Det som startet som en dagbok, og er fortsatt en dagbok med litt mer fyll, og som forhåpentligvis kan få noen der ute til å føle at man ikke er alene om situasjoner, tanker og følelser.
Som familie er vi inne i en fase. En av mange livets faser. Vi er en småbarnsfamilie. Det vil derfor være naturlig for min del å dele det som skjer her og nå, noe jeg har vært dårlig på i det siste. Hverdagsinnleggene har i mitt hode blitt “for kjedelige”, og derfor har jeg i grunn droppet dem, men i bunn og grunn, er det jo derfor jeg skriver. Jeg vil skrive om hverdagen, hva vi gjør, hvordan vi takler det å være firebarnsforeldre, og hva som fungerer for oss. Jeg vil dele opp og nedturer, slik at dere der ute forstår at et “bloggliv” ikke er en dans på roser, og at vi er som alle andre småbarnsfamilier. Vi har våre måter å komme igjennom hverdagen på, og kanskje har vi noen triks til andre som sliter med akkurat det vi er gode på. Fra nå av kjører vi hverdag på høyt nivå.
Kveldens skriblerier gjør hodet litt lettere og samvittigheten bedre. Jeg liker ikke å være eller gjøre noe halvveis, så nå er jeg tilbake i skrivemodus og kroppen tilbake i relativ normal aktivitet igjen etter fødselen. Jeg gleder meg til å ta fatt på et spennende, givende og innholdsrikt permisjonsår med lille Linus August, og skal fylle bloggen med de små tingene i hverdagen som vi gjør .
Klem fra Rachel
Hei!:)) Først og fremst, gratulere så mykje med den nydelige guten!!:)) Har fylgt bloggen din sidan januar 2012 og elskar den! Sjølv om du føler nokre av innlegga kan bli “kjedelige” så er det alltid kjekt å lese om kva dokke gjer i kvardagen og korleis dokke taklar utfordringar som følger med det å ha små barn:) Synest du er ein super rollemodell og eg forstår ikkje kvar du hentar energien frå:) Dersom du vil ha fleire idear om kva du kan skrive om, kan du feks ha eit innlegg der du spør lesarane dine, dei har sikkert gode tips!:) Ha ei fin helg vidare:) Og god bedring til lisjeguten<3
Klem frå Christina
Så flink er du<3
Jeg har lest bloggen siden 2012 og har enda tilgode å lese et kjedelig innlegg her, så for min del må du bare fortsette slik du har gjort 😉 Men når det er sagt: mer hverdag høres veldig bra ut! Jeg liker de ærlige og “rett frem”-innleggene dine, jeg! For alle som har små barn vet at hverdagen (eller livet for den saks skyld) ikke trenger å være uten hindre, så hvorfor prater vi ikke om det?? Jeg har flere venninner som nærmest sliter meg ut fordi at de absolutt skal bruke ALL sin energi på å få livet til å fremstå perfekt, barseltid som trassalder. Altså, livet er ikke perfekt. Men det kan jo være fantastisk likevel. Det er jo det som GJØR livet fantastisk – at det ikke er perfekt. Det er iallfall min mening!
Stå på med alt ditt, Rachel! Du er et SUPERT forbilde på så mange måter, og jeg vet jeg har mange i ryggen når jeg skriver dette. Håper du stopper opp av og til og ser deg rundt – ser på alt det du har fått til! Det prøver iallfall jeg å være flink til, særlig på dager som ikke er så gode – og da fylles kroppen min med takknemlighet og ydmykhet ganske raskt.. 🙂
Sender deg en stor klem fra Ålesund i kveld! Håper du har det bra – på alle måter! <3
Syns bloggen din er helt topp 🙂 men viktig at du gjør ting for din egen del også!
Gleder meg til å lese om hverdagen 🙂
Jeg liker bloggen din godt, men mest de innleggene som er ærlige og naturlige og viser livet som det er. Det trenger ikke å bli sytete eller klaging for det. Jeg kan ikke skjønne at med fire så små barn, må det bare bli kaos og rot og krangling, og ikke bare strøkne flater og rene fine matchende barneklær. Jeg har tre små, og du inspirere meg til å gå på nr. 4 (selv om vi er to om den avgjørelsen da ;). Så ærlighet og hverdag, ja takk 🙂
Hei
Det er nettopp hverdagsinnleggene som jeg synes er morsomt å lese. Å bare lese når alt er topp blir veldig falskt for meg, slik at jeg setter mest pris på hverdagsinnleggene med både opp og nedturer.
Mvh Hilde
Enig med Hilde over! Hverdagsinnleggene dine er gull for oss andre småslitne småbarnsforeldre. 🙂 Men gjør ting fordi de gir deg energi, ikke av andre grunner!