Det er snart 8 måneder siden, og jeg hadde akkurat kommet tilbake for fult på jobb. Robin var klar for permisjonslivet med Fiola og deilige sommerdager, og selvfølgelig de andre vanlige tingene som dukker opp i permisjonstiden. Først på planen var 4 års kontroll med Lilja. Det ble hans første kontroll alene med henne, og alt så ut til å være helt tipp topp med den sprudlende 4 åringen vår, helt frem til det ble tatt en kontroll av synet. Med litt usikkerhet i stemmen gjenfortalte han at helsesøsteren hadde sagt at det ikke var helt som det skulle, og at Lilja hadde fått med seg dette og i ettertid lurt på om det var noe galt med henne. Han fortalte også at helsesøsteren skulle gi beskjed videre, og at vi skulle få innkallelse til synstest om litt. Som mamma reagerte jeg selvfølgelig med å si til Lilja at det ikke var noe galt med henne, at helsesøsteren spesielt sjekket øynene til alle 4 åringene, og at det var helt OK å ikke se alt som helsesøsteren pekte på. Jeg påpekte også at pappsen (altså Robin), heller ikke så alt damen pekte på hvis han tok av seg brillene eller linsene sine, og fikk med ett spørsmålet om “skal jeg ha briller da, eller?”. Jeg kunne verken si ja eller nei, fordi jeg viste jo ikke, så jeg svarte med så si at OM hun skulle ha briller, så var jo det helt greit. Hun trakk på skuldrene, og det virket som om at hun hadde kommet seg over at “det var noe galt med henne”.

Tiden gikk, sommerferien var plutselig over, og et nytt barnehageår sto for tur. Vi hadde enda ikke fått noen innkallelse.

Det gikk nesten 5 måneder før vi fikk innkallelse til øyelege.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her ble Liljas syn undersøkt, for etter hvert å bli dryppet. Dette gjorde de for å få muskelen i øyet til å slappe av, og vi ble fortalt at hos barn er det vanskelig å få ut riktig syn fordi de er veldig flinke til å kompensere et dårlig syn selv, og ønsket at øyet skulle slappe helt av. Derfor var drypping nødvendig. Pupillen hennes ble svart, og jenta vår som normalt sett ikke hadde problemer med å se noe som helst, klarte knapt å kjenne igjen meg. Med dråper i øynene, klarte hun verken å se på telefonen, ut vinduet eller dersom jeg viste frem to eller tre fingre. Etter 20 min virkning ble vi på nytt kalt inn, og synet ble sjekket ved hjelp av en maskin, for så å dobbeltsjekkes av brilleglass, farger og figurer. Jeg begynte å ane at ikke alt var slik det skulle, og ut ifra øyelegens kroppsspråk, mente hun at vi skulle ta praten etterpå. Jeg ment ikke det samme, og spurte hvordan det lå an. “Tja”, sa hun bare, før hun så på Lilja. Hun ville fortsatt ikke si noe, og jeg fikk følelsen av at hun ville “skåne” Lilja for nyheten vi snart skulle få. Etter min mening, var det ingenting å skåne en 4 år gammel oppegående jente for. Hun hadde da allerede skjønt at det var noe på ferde, og øyelegens oppførsel gjorde det ikke mindre forvirrende for henne, så jeg forklarte damen foran oss klart og tydelig at dette var ei jente som veldig gjerne kunne tenkt seg briller, og at vi hadde snakket mye om det å kanskje skulle gå med briller i tiden etter at vi hadde fått innkallelsen. Rosa briller vell og merke..!

Tante Ronja og Lilja ser på bilder på telefonen, bare noen dager etter brillene kom på… Lilja tester synet både med og uten brillene…
Øyelegen senket skuldrene, og la bort alle instrumentene hun hadde brukt. “Ja”, sier hun. “Dere har ikke merket at hun ser dårlig ved at hun feks snubler eller er klumsete?”. Jeg rakk bare å si nei, før hun fortsatte. Hun begynte å forklare om barns evne til å kompensere synet selv, til tross for at de kan ha et dårlig utgangspunkt, og at i dette tilfellet var det veldig bra at 4 års kontrollen fortsatt eksisterte. Vår lille store Lilja som elsker å fargelegge, perle, balansere og holde på med små ting, hadde plutselig et syn på +7 og +9, noe som i grunn tilsa at hun nesten var svaksynt. Som mamma skjønte jeg ikke hvordan det var mulig, og klarte ikke helt å ro meg ned på at det virkelig var SÅ ille. Hvordan kunne man ikke legge merke til det? Hvis hun nesten ikke kunne se? – og igjen forklarte øyelegen at hun mest sannsynlig hadde “ordnet synet selv” ved hjelp av muskeltrening, og at det derfor var en såpas stor forskjell på øynene hennes også.

Med Lilja på fanget, sa jeg med entusiasme i stemmen at NÅ ble det sannelig briller på henne, og at vi skulle gå å plukke ut akkurat de hun vill ha, med en gang.  Hun smilte stort, og fortalte at da kom det til å være tre jenter i barnehagen med briller, men at hun var den eneste på sin avdeling…! Hun var stolt. Veldig stolt.

Med litt for mange tanker i hodet, dro vi fra øyelegen med en henvisning videre til er ortoptist for en samtale om sjørøverlapp på øyet. Det ble sannelig mye informasjon på en og samme dag, men heldigvis skulle vi vente på innkallelse i posten her også, så vi tok turen videre til en brillebutikk. Her fikk Lilja velge og vrake i det hun måtte ønske, og endte opp med rosa Hello Kitty briller, som ikke kunne hentes før etter noen uker. UKER, tenkte jeg.. men ut ifra hva øyelegen sa, så ser hun jo nesten ikke..? Jeg tok meg selv i det, og konkluderte med at Lilja ikke viste hvordan det var å se på en annerledes måte, og at 2 uker ekstra ikke kom til å utgjøre noen forskjell for verken henne eller oss. Og det gjorde det heller ikke. Hverdagen gikk som før, vi merket fortsatt ikke noe, til tross for at vi faktisk viste det, og prøvde å følge med. Men nei, ingen tegn. Til og med barnehagepersonalet begynte å tvile på om det virkelig var sant, om øyelegen ikke hadde gjort en feil.. ? Kunne hun ha gjort det? Med så stor styrke, var det jo rart at vi aldri hadde sett tegn til det ?

– Jeg klarte ikke tro på det. Jeg hadde en rar følelse i kroppen.

Før brillene kom, snakket vi litt sammen om det å ha briller, og hvorfor man måtte ha det. Vi forklarte også viktigheten med å bruke dem, og at dette skulle være hennes. Ingen i barnehagen skulle låne dem, og at det kanskje ville ta litt tid før hun merket noen forskjell. Lilja så ut til å ta det hele med knusende ro, og samme dag som vi hentet brillene, var de på nesen som om det var noe hun alltid hadde gjort. Med kontrollspørsmål i ettertid, klarte jeg heller ikke å legge ifra meg bekymringen min om at de kanskje hadde målt litt vell mye styrke på henne, så jeg dro til en optiker for å få en “second opinion”. De fleste optikere drypper ikke øynene til barn, så de kunne kun sjekke synet ut ifra hva Lilja klarte å se eller ikke, så de sjekket både med og uten briller, og skjønte min frustrasjon ut ifra situasjonen. De forklarte at de ikke kunne måle et bestemt syn på henne, men at det helt sikkert var over 5+ ut ifra det hun hadde svart. Jeg roet meg litt, og bestemte meg for å la tiden gå. Med jevne mellomrom spurte vi henne kontrollspørsmål, som hun måtte svare på både med og uten briller, og de to første ukene svarte hun at det var bedre med brillene av enn på. Likevel fortsatte hun med å ta dem på seg hver morgen, og gikk med dem helt til hun skulle legge seg. Sakte men sikkert erfarte vi at trenden snudde, og at hun så bedre med brillene.

Med tiden har øynene hennes begynt å slappe mer av, og lar brillene kompensere synet. Dette har ført til at det “virkelige” synet hennes eksisterer når hun tar av seg brillene, og ser derfor dårligere nå uten briller, enn hun gjorde for bare noen måneder siden. Hun bruker brillene hver dag, og ser ikke på dette som et problem. Fra dag en hos helsestasjonen har vi “hypet” det å ha briller som noe som er kult, og familie og venner har hjulpet oss når det kommer til å gi riktig type oppmerksomhet rundt brillene.

Selv om styrken er høy, og glassene litt tykkere, er det ingen tabu å gå med briller. Det virker i grunn som om at det faktisk er ganske kult blant barna å ha briller, – og slik håper jeg det fortsette å være i fremtiden. Lilja har i ettertid vært hos ortopist, og skal begynne med lapp over det ene øyet i noen timer hver dag, for å trene opp det som har dårligst syn. Hun mente selv at det var helt perfekt at hun skulle ha lapp på øyet siden at hun ble betegnet som “en pirat” på barnehagen, og at hun da ble den eneste ekte piraten…  (aldersklassifisering på avdelingene).

Så ut ifra våre erfaringer, er det veldig lurt å sjekke synet på barnet. Selv om man tror det kan være helt tipp topp, trenger det ikke å være det, og det beste for barnet er jo å oppdage det så tidlig som mulig. Nå snakkes det om å ta bort synstest fra 4 årskontrollene, noe jeg mener man absolutt ikke bør gjøre.. ! Vi kommer til å sjekke både Filip og Fiola tidligere enn 4 år, i og med at vi fikk en overraskelse ved Lilja, og kan berolige andre foreldre med at synet ikke blir tipp topp med brillene med en gang etter start, men at man må ha litt tålmodighet i sekken.  

Briller eller ikke briller, det er i hvert fall ingen hindring 🙂

Klem Rachel