Blikket mot verden

Her om dagen så jeg igjennom albumet til Lilja, og måtte felle en liten mammatåre over de herlige bildene. Ved siden av meg satt 3,5 år gamle Lilja, frisk og rask, med Fiola i fanget. På 2,5 år hadde hun blitt storesøster til 2, og over natten gått fra å være mammas eneste lille jente, til å være storpie og størst. Hun har fylt rollen serdeles godt, og vi som foreldre må ofte bremse forventningene, fordi vi stiller krav som er langt over hennes alder. 

Her om dagen var vi på kontroll på St.olavs som var en del av oppfølgingen etter Liljas fødsel. Vi var inne hos både, fysioterapaut, lege og språkpedagog,og her var alt tipp topp. Både bevegelse, kropp, språk og forståelse var på linje med en seksåring, så storjenta vår var så absolutt ikke preget av sine første døgn på noen som helst måte. Det hadde vi ikke trodd heller, men det er en befrielse når fagfolk forteller deg at barnet ditt er helt frisk og at vi ikke har noe å være bekymret over. Det gledet mammahjertet.

Når det kommer til lillesøster Fiola, føler jeg at tiden går enda raskere, enn med de to første. Permisjonen sier bare “swoop”, så er den straks over! Hun har alt blitt 4,5 mnd, og jeg lurer på hvor tiden egentlig ble av. Selv om flytting, nytt hus, jul og den slags har kommet midt i disse månedene, kan jeg ikke fatte og begripe at hun snart er 5 måneder. Mange som ikke kjenner hennes alder, tror hun er rundt et halvt år, så det å ha storesøsken har så absolutt hjulpet på tilstedeværelsen hennes.


Hun er veldig opptatt av alt rundt seg, og ansiktene våre blir mer og mer spennende. Hun er nysgjerrig når vi er rundt henne, og det virker som om at hun også vil være med på det vi gjør. Hun vil så absolutt ikke ligge, og skal helst opp hele tiden. Hun reagerer god på kommunikasjonen vår, og gir ofte tilbake smil eller babling. Hun har funnet stemmen for fult, og bruker den for det den er verdt! Hun smiler, ler og babbler, og søker kontakt med de rundt seg. Hun kjenner igjen ansikter, og stråler når hun ser pappsen og barna.

Jeg føler at vi alltid venter på neste steg, men for å være ærlig så synes jeg livet er helt topp slik det er akkurat nå.  Jeg går ikke å venter på at Fiola skal rulle eller åle seg fremmover. Jeg venter ikke på at tennene skal komme eller på at hun skal kunne spise vanlig mat. Jeg er ikke utålmodig for at hun skal sitte eller klare å holde lekene sine selv. Jeg liker det slik det er akkurat nå. Hun gjør akkurat det hun skal gjøre på sin alder, og jeg “venter” veldig lite denne gangen. Kanskje er det fordi jeg tviholder på babyen min, som jeg per nå er ganske sikker på blir den siste. .

For det å være trebarnsmamma med et intervall på tre år, er hektisk. Veldig flott, men også veldig kaotisk til tider. De er små alle tre, og trenger voksenhjelp til mye enda. Mange spørr om jeg ikke kan skrive litt rundt det å være trebarnsmamma, og det kan jeg.

Det å få barn har vært det beste som har skjedd meg, og jeg kunne aldri tenkt tanken om å være foruten dem. Ja, dagene har blitt enda mer hektisk, jeg har enda dårligere tid, og jeg er enda mer bundet av mennesker som trenger meg. Noen har blitt avhengig av meg, og i grunn er den følelsen ganske fin. Både jeg og Robin har vokst opp i store familier, og har vært enig i at vi også ville ha en stor familie. Tallet har aldri vært satt, men vi føler oss komplett på fem.


Overgangen fra null til et barn var definitivt stort, men i grunn helt normalt. Fra ett til to barn var overgangen større. Det ble mindre tid til hver barn, og for meg som mamma, hadde jeg mye mer dårlig samvittighet og følte at jeg ikke strakk like godt til. Det skal sies at jeg fikk barna veldig tett, slik at jeg hadde en ett åring + et spedbarn, som var helt avhengig av meg begge to, men etter litt innkjøring, grensesetting, regler og tilvenning fra alle parter, føltes det veldig bra med to. Vi følte at vi “fikset” det, og at vi var en familie. En jente og en gutt.

Så ble jeg “plutselig” gravid med Fiola. Verden ble snudd opp ned i noen sekunder, før jeg hentet meg inn, og konkluderte med “its ment to be”. For oss som nygifte, kjærester, mann og kone, ble dette det riktige for oss. Etter en turbulent høst, var vårt videre tegn at vi skulle bli foreldre på nytt til ei nydelig lita jente. En “hemmeligbaby”, som vi kalte henne før hun ble født. Og på nytt måtte vi venne oss til den nye tilværelsen. Trebarnstilværelsen meldte seg ikke med et brak, men i det små fikk jeg oppleve å ha både tre og fire armer for lite, og ikke minst ble bredden på fanget ikke stor nok til tre. Det er selvfølgelig tre som trenger oppmerksomhet akkurat samtidig, spesielt når man står i dusjen, lager mat eller kjører bil. Det er typisk at det er tre som må på do samtidig, og tre som er syke samtidig.

Overgangen fra en til to var tøffere enn fra to til tre. Jeg hadde lært etter “forrige runde” at jeg har kjærlighet og oppmerksomhet nok til alle, og at prioriteringer, tålmodighet og planlegging er nøkkelen til suksess. Jeg viste at dette var noe jeg kom til å klare, og innstilte meg på at en ekstra ikke utgjorde noen forskjell. For selv om de er små alle sammen, så har Lilja og Filip en forståelse for det som sies. De klarer å ta imot beksjeder, og skjønner hva som blir sagt. Det forstår hva som menes med konsekvenser, og de skjønner hva som er lov og ikke lov. Selvfølgelig i den forstand vi har lært dem, men det at de faktisk kan snakkes til, er et pluss. Vi har lært oss at forklaring, tempo og tålmodighet hindrer krangler, skrikende unger ålende på gulvet og dårlig stemning.Vi har lært oss at det meste går an. Det er fult mulig å dra på bytur alene med tre unger, og det er absolutt gjennomførbart å dratil lekeland alene på en lørdag. Det er helt topp å få nattakos av tre søte småtroll, og det er enda bedre å føle at det er tre som vil være med mamman sin. Det er ekstra deilig når alle tre får plass i kroken i sofaen, og det er koselig å fylle fem stoler rundt middagsbordet. Det er en unnskyldning til å kanskje kjøpe en ny bil, og det er lov til å kjøpe tre av noe.

Jeg føler at vi har det veldig godt nå, og jeg takker for at jeg har fått tre nydelige og friske barn. Jeg føler jeg har nok å gi dem, og at jeg klarer å følge dem opp alle sammen. Jeg føler jeg har energi og vilje til å engasjere meg med dem hver for seg og sammen, og jeg synes  at vi som foreldre har det enda bedre med tre. Jeg føler at vi har økonomi til å stille sterkt for alle barna, og jeg føler at vi klarer å gi dem en så god oppvekst som mulig. Jeg føler at tre er riktig:)

– og for de som lurer på det rundt å ha tre barn, så er det i grunn bare dere som kan avgjøre det. . .

 

 

 

8 kommentarer
    1. Så flott skrevet! Så fint å føle seg komplett på fem, og at tre er riktig.
      Fiola ser ut som en fin blanding av de to storesøskene sine, veldig søt 🙂

    2. Ser slitsom, men givende ut, med tre tette! Har selv to gutter, født 2013 og 2014. Og kjenner jeg vil ha enda en til, forhåpentligvis en jente neste gang :))
      Perfekt kosekrok for familien i den sofaen 🙂 Kan jeg spørre hvor den er kjøpt?

    3. For et utrolig velskrevet og fint innlegg! Jeg ble helt varm om hjertet! En nydelig fin familie – akkurat passe stor 🙂

    4. Fantastisk innlegg! Selv om familien ikke var komplett med 3 barn da 😉 Vi leserne har vel gjennom årene lært at “aldri” ikke kan leses som “aldri” her 🙂 Hehe! Det var en kommentar som var ment utelukkende humoristisk! Du er helt rå, Rachel. Bildet av deg og de fire NYDELIGE barna dine i dagens blogginnlegg beskriver egentlig alt 🙂 Jeg heier på dere!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg