De fleste man spør sier at de ikke bryr seg om det som sies rundt dem, og at man må leve sitt eget liv ut ifra de normer og verdier man har. Og det er jo sant. Men likevell, selv om man har denne “følelsen” av å ikke “skjule noe”, så sitter sikkert mange med tanker om at man kanskje pynter litt på likevell. Eller hur? Ihvertfall så snakker man ikke høyest om de dagene som ikke er helt topp, som for eksempel de dagene man egentlig kunne tenkt seg å “selge ungene” eller “kaste dem på sjøen”.

Beklager til de som føler seg støtende av dette innlegget, men dette er rett og slett for å lette på trykket og få ut noe av min frustrasjon som tobarnsmamma.

..hverdagen vår fremstår kanskje litt for ofte som superharmonisk.. Et snev av sannhet, men på langt nær virkeligheten. Med dager hvor morningen starter med to klyser snørr, en mobiltelefon i do, feil klesvalg fra en toårings synspunkt, vanlig brød istede for rosa brød, eller bare noe så tåpelig som feil ordvalg, i tillegg til at det hører med hyling og grining i minimum 15 minutter etter hver senanse, – ja da får ihvertfall jeg lyst til å lukek døara og løpe på soverommet og legge meg under dyna. Om galskapen fortsetter, og skoene som vi glemte i barnehagen var de eneste som var ok denne morningen, eller at det faktisk var onsdag og ikke torsdag, noe som var helt feil dag, og bilen til mormor ikke sto innerst i garagen slik den pleide, NEI da, må jeg innrømme at det er like før det renner over. En gråtende umulig toåring er ok, men når minstemann velger å grine i kor, hver gang storesøster slår seg vrang, i tillegg til å plutselig ikke ha bein som virker og en kropp laget av gelè, DA er det mang en gang at pappsen (robin) som er på jobb får en frustrerende sms eller en “stemningsvideo” med teksten “what have we done??”

Man er uendelig glade i disse barna, det kan ikke beskrives. Men uansett hvor glad jeg er i dem, så tar de NESTEN knekken på meg til tider.

…Og selv om man tenker tanken om å kaste ugnene på sjøen, selge dem, eller “gi dem bort”, så er det jo desperate urealistiske sekundstanker, og absolutt ikke noe man utfører i praksis. . Jeg tror igrunn ikke jeg er helt alene om tanken, men igjen, det er jo helt tabu å i det hele tatt vurdere å si noe slikt til noen. OM man lufter sin frustrasjon til feil person, så blir man med ett slaktet. Kanskje ikke der og da, men man blir det. Overraskende nok så er det flere enn man tror som er som meg. Det finnes flere frustrerte og oppgitte foreldre der ute, som trenger en bekreftelse på at man ikke er en dårlig forelder selv om man av og till er litt i overkant lei.Det er i grunn ganske deilig å vite at man ikke er riv ruskende gal, selv om man har slike sekunder med galskapstanker.

Jeg er enig i at et rolig sinn og vanlig stemme, sammen med forklaring, tilrettelegging og forståelse i situasjoner er nøkkelen til det meste i et barns sinn, men noen ganger, så funker det ikke.. ! Ihvertfall ikke hos oss. Tålmodigheten settes gang på gang på prøve, og selv om jeg har blitt ganske så god på komprimisser så er det noen ganger det faktisk ikke funker. Fordi hvordan får man “kontakt”med en tinnsoldat som ligger på gulvet illrød og klar til kamp? hylende så høyt at naboen nesten begynner å lure på om det er mishandling i heimen?

Nå lurer dere kanskje på hva som skjer i slike situasjoner hos oss? Joda, etter at alternativene har streifet meg, så er det tålmodigheten som slår inn. Kompromier har blitt løsningen på det meste, men noen ganger tar det lengre tid å “få kontakt” enn andre. Noen ganger kommer vi til enighet med en gang, andre ganger må de bestikkes. Noen ganger skal det ikke mer till en en klem og litt mammakos, mens andre ganger er det andre triks som taes i bruk. Av og til kan det være at bamse også må bli med i barnehagen, for at det skal senke seg fred over huset.

Takk for kveldens lille “utblåsning”, og ord på tankene.

GOD FREDAG!