Frustrasjon er tabu..

  • 28.02.2014
  • kl.21:01

De fleste man spør sier at de ikke bryr seg om det som sies rundt dem, og at man må leve sitt eget liv ut ifra de normer og verdier man har. Og det er jo sant. Men likevell, selv om man har denne "følelsen" av å ikke "skjule noe", så sitter sikkert mange med tanker om at man kanskje pynter litt på likevell. Eller hur? Ihvertfall så snakker man ikke høyest om de dagene som ikke er helt topp, som for eksempel de dagene man egentlig kunne tenkt seg å "selge ungene" eller "kaste dem på sjøen".

Beklager til de som føler seg støtende av dette innlegget, men dette er rett og slett for å lette på trykket og få ut noe av min frustrasjon som tobarnsmamma.



..hverdagen vår fremstår kanskje litt for ofte som superharmonisk.. Et snev av sannhet, men på langt nær virkeligheten. Med dager hvor morningen starter med to klyser snørr, en mobiltelefon i do, feil klesvalg fra en toårings synspunkt, vanlig brød istede for rosa brød, eller bare noe så tåpelig som feil ordvalg, i tillegg til at det hører med hyling og grining i minimum 15 minutter etter hver senanse, - ja da får ihvertfall jeg lyst til å lukek døara og løpe på soverommet og legge meg under dyna. Om galskapen fortsetter, og skoene som vi glemte i barnehagen var de eneste som var ok denne morningen, eller at det faktisk var onsdag og ikke torsdag, noe som var helt feil dag, og bilen til mormor ikke sto innerst i garagen slik den pleide, NEI da, må jeg innrømme at det er like før det renner over. En gråtende umulig toåring er ok, men når minstemann velger å grine i kor, hver gang storesøster slår seg vrang, i tillegg til å plutselig ikke ha bein som virker og en kropp laget av gelè, DA er det mang en gang at pappsen (robin) som er på jobb får en frustrerende sms eller en "stemningsvideo" med teksten "what have we done??"

 

Man er uendelig glade i disse barna, det kan ikke beskrives. Men uansett hvor glad jeg er i dem, så tar de NESTEN knekken på meg til tider.

...Og selv om man tenker tanken om å kaste ugnene på sjøen, selge dem, eller "gi dem bort", så er det jo desperate urealistiske sekundstanker, og absolutt ikke noe man utfører i praksis. . Jeg tror igrunn ikke jeg er helt alene om tanken, men igjen, det er jo helt tabu å i det hele tatt vurdere å si noe slikt til noen. OM man lufter sin frustrasjon til feil person, så blir man med ett slaktet. Kanskje ikke der og da, men man blir det. Overraskende nok så er det flere enn man tror som er som meg. Det finnes flere frustrerte og oppgitte foreldre der ute, som trenger en bekreftelse på at man ikke er en dårlig forelder selv om man av og till er litt i overkant lei.Det er i grunn ganske deilig å vite at man ikke er riv ruskende gal, selv om man har slike sekunder med galskapstanker.

Jeg er enig i at et rolig sinn og vanlig stemme, sammen med forklaring, tilrettelegging og forståelse i situasjoner er nøkkelen til det meste i et barns sinn, men noen ganger, så funker det ikke.. ! Ihvertfall ikke hos oss. Tålmodigheten settes gang på gang på prøve, og selv om jeg har blitt ganske så god på komprimisser så er det noen ganger det faktisk ikke funker. Fordi hvordan får man "kontakt"med en tinnsoldat som ligger på gulvet illrød og klar til kamp? hylende så høyt at naboen nesten begynner å lure på om det er mishandling i heimen?

Nå lurer dere kanskje på hva som skjer i slike situasjoner hos oss? Joda, etter at alternativene har streifet meg, så er det tålmodigheten som slår inn. Kompromier har blitt løsningen på det meste, men noen ganger tar det lengre tid å "få kontakt" enn andre. Noen ganger kommer vi til enighet med en gang, andre ganger må de bestikkes. Noen ganger skal det ikke mer till en en klem og litt mammakos, mens andre ganger er det andre triks som taes i bruk. Av og til kan det være at bamse også må bli med i barnehagen, for at det skal senke seg fred over huset.

Takk for kveldens lille "utblåsning", og ord på tankene.

GOD FREDAG!

 

 

 





16 kommentarer

Skrevet av Camilla den 28.02.2014 kl.21:09

Takk for et kjempe flott innlegg! Sosiale medier tillater kun glansbildet av hverdagen, men dette trenger også en plass spør du meg!

Skrevet av den 28.02.2014 kl.21:15

Godt skreve, mange episoder å kjenne seg gjenn i ☺️ God helg.

Skrevet av Nina den 28.02.2014 kl.21:24

Supert sagt!!!

Har bare lyst til å rømme fra ansvaret og bare være meg noen ganger.

Og som du sier,sier man noe sånt til feil person,ja da er man jaggu ute å kjøre.

Men alt i alt så er de jo søte da:)

Skrevet av Janne den 28.02.2014 kl.22:06

Søta! Vet hvordan du har d;) Du er flink!!

Skrevet av Elin den 28.02.2014 kl.22:12

Amen!

Har en på snart 3 og ei på snart 1.

Beinhardt arbeid.

Verste jeg vet er når han sitter etter å ha hylt ett par minutt fordi han ikkje fikk vilja si, og er sliten av å hyle og setter i gang den sutrete uuu-uuu-uuu.

Skrevet av Sonja den 28.02.2014 kl.22:30

Sånn e d helt sikkert til alle inne mellom :) æ har nok med ei liksom ;) hehe.. God klem til dæ snuppa ❤❤❤

Skrevet av Silje Kristin den 28.02.2014 kl.22:55

Husker min svoger sa til meg ein gong "Dei som ALDRI har hatt lyst til å riste ungane sine er dårlege foreldre, å utføre det derimot er noko heilt anna" Der og då kjende eg meg som ei veldig god mor :D Drar ofte det sitatet fram i tankane når det bles som verst rundt øyrene ;)

Skrevet av Mamma til to små den 01.03.2014 kl.00:21

Tenker ofte at jeg ønsker å hive barna ut av vinduet. Fint å lese at andre sliter med lignende situasjoner. Herlig og ærlig blogginnlegg!

Skrevet av Navn den 01.03.2014 kl.07:17

Helt sant! Jeg elsker at du er deg og sier ting andre ikke tørr å si!

Skrevet av eva den 01.03.2014 kl.07:47

Hei Rachel, det blogginnlegget der passet meg så utrolig bra akkurat nå. Jeg har unger som er like gamle som dine, samme aldersforskjell. Den siste måneden, men aller mest den siste uken har vært helt grusom.

man kommer hjem utslitt fra jobb, og hører at eldstesnupp allerede har startet showet. Her er det snakk om raserianfall ut av dimensjoner. I går holdt det på i 1,5 time. Andre dager bare en halvtime. Og det kan starte av små ting. Men det er nok betydelige ting for henne.

for å si det slik, jeg forstår virkelig ALL din frustrasjon og fortvilelse.

hilsen en mor som selvfølgelig forguder barna sine mer enn noe annet.

Skrevet av Anne den 01.03.2014 kl.10:56

Som jeg skulle skrevet det selv! Flott at andre tørr å skrive det :)

Skrevet av Linn Andersen den 01.03.2014 kl.12:40

Måtte dele dette innlegget med en liten mødregruppe som jeg er medlem av på facebook. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og jeg har bare en unge å holde styr på ;) Synes du er kjempe tøff som tør å skrive om slike "tabu"-lagte emner om det å være mor! Jeg tør påstå at omtrent alle foreldre kan kjenne på disse følelsene!

Det har forundret meg mange ganger hvordan det er mulig at den samme personen som man elsker mer enn noe på jord, er den samme man ønsker seg dit "peppern gror" i noen øyeblikk..

Har du forresten hørt sangen til "Hverdag" av Louis Jacoby? Den har slik en fin tekst om nettopp dette temaet :)

Skrevet av Vibece den 02.03.2014 kl.12:47

Hehehe, jeg måtte le når jeg leste dette. Men ja, jeg kjenner meg igjen. Nå har jeg bare ei datter på snart 20 mnd, men hun har da vilje! Mange ganger jeg har tenkt at nå går jeg rett og slett bare ut, eller kaster den ungen ut vinduet. Men, det blir jo selvfølgelig bare med de sekundene man tenker det selvsagt.

Uansett føler man seg jo som verdens verste mor etterpå som i det hele tatt kan tenke noe slikt om den skjønne ungen sin <3

Å ha barn er jo den største gleden i livet, men samtidig utroooolig utfordrende til tider. Man kan ikke bare legge seg ned å være syk, for det er jo noen der som skal underholdes, eller mamma skal klatres på når det lille mamma har klart å få i seg av mat er på tur opp igjen, eller mamma skal få ei sko kastet i hodet fordi hun ikke orker å leke på gulvet når hun er syk :p

Godt at noen tør å skrive om dette :)

Skrevet av Hild Frøya den 02.03.2014 kl.15:44

AMEN! Endelig noen som sier det rett ut. Ja, vi elsker barna våre. Men de kan sannelig drive oss til vanvidd også. Kanskje det er nettopp derfor vi elsker dem så høyt?

Skrevet av gunnrandi den 03.03.2014 kl.20:17

Har selv to tette barn, å vet veldig godt at det kan være slitsomt. Kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt, men det blir bedre. Barna mine er nå 3 og 5 år. De leker seg veldig godt sammen og har masse glede av hverandre. Så to tette barn et slit, men vi får igjen for det senere :)

Skrevet av hilde den 23.03.2014 kl.15:15

hahaha mått flir for æ kjenne mæ så gæli godt igjen i det heeeer :P hehehe:)

klem hilde (fra babyshoweren te sonja) :)