..i gode og onde dager

  • 03.01.2014
  • kl.21:20

Det var mitt livs lykkeligste dag. Det var det. Forventningene hadde bygd seg opp over lengre tid, og det kriblet i magen. . Jeg hadde fått det akkurat som jeg ville. Tankene, hodet,og nåtiden var den samme, rettet mot samme mål. Det skulle bli perfekt. Det ble perfekt. Alt gikk på skinner, og de skyhøye forventningene til meg selv hadde blitt infridd. Jeg hadde klart å skape drømmen min.Jeg og de nydelige personene rundt meg hadde klart å finne prinsessefølelsen. Klart å få meg til å føle meg som verdens vakreste. 

Kirkeklokkene ringte lenge. Jeg var i grunn litt sen. I tillegg så hadde vi glemt å feste underskjørtet, så pappa måtte holde kjolen min opp kirkegulvet. Det betydde ikke noe. Det skulle ikke ødelegge den store dagen min. Vår store dag. Med utradisjonelle sanger i kirken, tårer og felles ja til hverandre, ble vi mann og kone etter boka. Vi hadde startet på noe nytt. En ny tilværelse. I tykt og tynt, gode og onde dager.

Etterhvert hadde vi tilbakelagt taler om glede, kjærlighet, vennskap, familie og latter. Vi hadde spist deilig treretters middag, og prøvd oss på bryllupsdansen flere ganger. Vi hadde mimret med venner og familie vi ikke hadde sett på lenge, vi hadde takket for alle fantastiske gaver og nesten tømt baren for drikke. Stemningen var på topp, og tiden var inne for å avslutte kvelden. Den store dagen skulle bli et kapittel i den nye boka. Første kapittel.

Etter bare noen timers søvn, og en deilig frokost på Clarion, sto hverdagen og pliktige gjøremål for tur.

Vi hadde nesten ikke sett hverandre den sist tiden. Jeg hadde jobbet, Robin var i pappa permisjon, jeg planla bryllup, reiste til oslo, jobbet litt mer, planla mer bryllup, satt oppe lange netter for å gjøre siste finish og hadde ikke tid til å tenke på han jeg skulle gifte meg med. Vi hadde ikke tid til oss.  Vi brukte våre første timer som nygifte på å rydde bryllupslokalet. De neste timene brukte vi sammen med barna og for å få alle tingene vi hadde med oss på riktig sted. Noe var lånt, noe var leid, noe skulle sendes per post mens andre ting skulle leveres. Vi rakk ikke føle på følelsen av å være nygift. Vi rakk ikke snakke om bryllupsdagen før flere timer ut på kvelden. Roen hadde endelig senket seg, og jeg hadde krøpet inntil Robin i sofaen for første gang på mange mange uker. Jeg kjente et savn. Jeg savnet å ha det slik som denne stunden i armkroken. Sekunder uten bekymringer, ventende gjøremål, ting som skulle planlegges eller en butikk som skulle driftes. Vi trengte mer tid. Vi hadde ikke mer tid.

Vi var gift. Mann og Kone.

Hverdagen kom, og gratulasjonene lot ikke vente på seg. Det var hyggelig, men samtidig litt rart. Hva med forventningene etter bryllupet? Når skulle lykkerusen komme? Når skulle jeg egentlig sveve på en rosa sky og danse i engen? Skulle det bare vare denne ene dagen da kirkeklokkene klang så fint? Hvor var de oppskrytte hvetebrødsdagene alle snakket om? Jeg hadde forventninger. For høye forventninger. Hverdagen var den samme som før. Det skulle sendes takkekort. Ikke vanlige, men litt annerledes. De skulle være like perfekt som resten. Jeg fikk mer og mer å gjøre på jobb, og selv om Robin kom tilbake fra Pappapermisjon, mistet vi samtidig en av våre beste ansatte. Jeg måtte steppe inn. Vi fikk mindre tid..!

Det ble lange dager med mye tenking. Mye ansvar. Forventningene til meg på jobb var store etter to år i permisjon.. Skuta skulle rettes opp og seiles mot riktig kurs. Ingen viste det. Bare Robin og jeg. Vi jobbet, var foreldre, spiste mat og sov. Vi var nygifte. Vi elsket hverandre, men klarte ikke vise det. Tiden strakk ikke til. Men målet var klart; vi skulle klare det.

Vi flyttet. Vi var overbeviste over at vi kom til å få selge rekkehuset vårt, noe som viste seg å være en vanskeligere prosess enn antatt. Vi lå på en madrass på gulvet, og hadde verken spisebord eller sofa. Vi hadde tvn på gulvet og delte rom med kidsa. Vi følte definitivt at kaittelet som nygifte var over. Vi hadde startet på reisen. Livet.

Ukene og månedene gikk.

Vi måtte prestere. Vi måtte være tilstede, både på jobb, hjemmebane, sosialt og ikke minst gjøre en innsats for drømmehuset som ble bygd bare noen steinkast unna. Vi måtte ta valg. Bruke tid og ta riktige valg. Forvalte pengene riktig, og spare på alle bauer og kanter. Vi måtte være skjerpet. Skjerpet på jobb som aldri før, jobbe kjappere og mer enn aldri før, og i tillegg være så lykkelig som aldri før.

Ballongen sprakk.

Det perfekte bryllupet jeg daglig får mail om, var perfekt. Bloggingen ble et dekkplaster. Jeg ville så gjerne sette ord på situasjonen, men klarte det aldri. Hver gang jeg satte meg ned for å prøve å fortelle, ble det feil. Jeg trengte mannen min. Han trengte meg. .. men ingen av oss hadde tid til å se det. Vi skled fra hverandre på en merkelig måte. . Vi hadde rutiner. For mange rutiner, og for liten tid til impulser. Tiden tikket. Fløy avgårde.

2013 jobbet mot oss på alle kanter.Til tross for to nydelige barn, bygging av drømmehuset og egen butikk, er ikke baksiden av fasaden alltid slik man tror den er. Men det er jo tabu å fortelle? Fortelle slik at alle vet. Fortelle at man ikke lykkes på alle punkt, eller at man faktisk har noe man må jobbe med. Alt skjedde på en gang. Vi brukte mye tid og energi i ukene etter bryllupet på å gjøre huset salgsklart. Vi flyttet, og måtte finne oss til rette med to barn på en ny plass. Med madrass på gulvet, ingen sofa og tvn på gulvet ble det en annerledes tilværelse. Ikke en tilværelse som la til rette for hvetebrødsdager. Det skjedde mye på jobb. Vi hadde konstante disker som mistet strøm på nettene, og måtte gjentatte ganger tømme diskene midt på natten. Døgnet kunne ikke utsettes, og startet som valig med at en dro på jobb før hanen galer, og nestemann ble vekt av kl 05.30 at to lys våkne søtinger. Dagene ble lange for en av oss. Nesten alltid. Vi hang etter. Jeg hadde alltid noe jeg burde gjøre ferdig. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet. En samvittighet som tærte på kroppen.Vi hadde ei jente med nattskrekk som var våken på nettene. Det gjorde ikke situasjonen noe bedre.

En elefant hadde inntatt brystkassen min. Jeg hadde hatt den der tidligere. "stressfanten".

Det ble stadig nye gjøremål som skulle utføres. Mer på planen, samme tid. Vi skulle delta på lucia, julegrantenning og julefrokost x 2. Jeg skulle handle julegaver, sørge for at julehandelen ble lagt til vår butikk, sørge for at varene var på plass og at vi var innenfor de gitte rammene, jeg skulle ha julekalender på bloggen, møte alle venninnene som endelig var i byen på ferie og delta på x antall julebord som ble arrangert. Kroppen gikk på autopilot. Elefanten ga seg ikke. Jeg måtte begynne å sortere. Sortere viktigheten og prioritere.

Jeg droppet noen luker.

Jeg prioriterte å bake pepperkaker med barna og Robin, og dra på ost og vinkveld med noen venninner. Det var godt. Jeg droppet en trening fordi jeg hadde feber, og brukte kvelden på å se serier med Robin. Vi kunne sikkert sovnet på sofaen, men for anledningen hadde vi kjøpt oss en energidrikk. Vi skulle prøve. Prøve å være sammen. Prøve å finne tid til hverandre. Det var deilig å finne tid. Det var deilig å kunne fortelle noen at jeg var sliten, og at elefanten var kommet tilbake. Det var deilig at noen ble sint på meg fordi jeg ikke hadde sagt ifra, og som straff trakk meg tettere inn mot seg og fortalte meg at han skulle hjelpe meg. Jeg måtte bare spørre. SPØRRE..! Min frykt. Det å spørre om hjelp er noe jeg ikke gjør før jeg må. Ting det forventes at jeg skal gjøre og klare, er ikke ting jeg spør om hjelp til. Slik har jeg alltid vært.

2 juledag 2013 var det 8 år siden vi møtte hverandre for første gang i en vinrød opel vectra utenfor en uteplass i trondheim. De første timene vi tilbragte sammen kjørte vi rundt på byåsen for å se på Robins drømmehus, som tilfeldigvis var et hus pappa hadde vist meg bare uker tidligere. . Vi snakket om familie, venner og fremtid, og pratet i mange timer. .Vi tok oss tid til det. Vi var forskjellige. Så veldig forskjellige, men likevell så like. Vi hadde mange av de samme verdiene, oppfatningene og målene. Vi delte mange av de samme meningene, og hadde skremmende mange tilfeldigheter sammen.

For noen uker siden, måtte jeg begynne å tenke tilbake. Tenke tilbake på oss. Oss to, før unger og store forventninger. Hva var det som betydde noe? Sånn egentlig? Vi snakket om det. Vi har alltid vært god på å prate sammen om alt og ingenting. Det er en av våre styrker sammen. Vi finner alltid ut av det. Vi fant ut av det. Vi trengte tid. Tid til å se hverandre, til å være oppmerksom og gi av oss selv. Vi trengte å finne tid til å legge merke til det vi la merke til før, og trengte å legge fokus på å ha familieliv og jobb adskilt. Vi trengte nye retningslinjer, og en dytt i riktig retning.

Vi heier på 2014 og et fantastisk år sammen!

...i gode og onde dager, til døden skiller oss ad...

Elsker Deg <3

 









38 kommentarer

Skrevet av Kathrine den 03.01.2014 kl.21:35

Så direkte innlegg. Alltid er det noe som krever sitt. Det skal ikke være så lett bestandig. Jeg heier på dere! Krysser fingrene for dere. Ønsker dere masse lykke til på veien. :)

Skrevet av Nina den 03.01.2014 kl.21:37

Så utrolig bra skrevet,og så flott at du tør å sette ord på det og ikke minst dele det!

Hverdagen er ikke så lett og rosenrød som alle skal ha det til,jeg vet for jeg er en av de som har sliti masse,men jeg har ikke skrevet om det.

Mannen min og jeg har gått til familierådgivning i et år fordi ting virkelig ikke var greit lenger.Man kunne merke negativiteten så fort man kom inn i huset til oss.Det går litt bedre,men vi har langt igjen.

Så takk for at du valgte å dele,takk!!Virker som om alle skal fremstå som perfekte her inne i bloggverden.

Skrevet av Maria den 03.01.2014 kl.21:39

Søte flinke Rachel <3

Skrevet av Maja den 03.01.2014 kl.21:51

Sitter her med tårer i øynene etter å ha lest innlegget ditt! Takk for ærligheten din, og at du deler dette også! Jeg heier på dere :-)

Skrevet av Kamilla den 03.01.2014 kl.22:03

For et utrolig ærlig og fint innlegg Rachel <3 masse lykke til videre for deg og Robin <3 glad i dæ :)

Skrevet av Tonje den 03.01.2014 kl.22:25

Du er kjempe flink Rachel, og hadde jeg klart halv parten av det du klarer hadde jeg vært stolt:)

Skrevet av Iselin den 03.01.2014 kl.22:25

Fantastisk Rachel!! :-) så sårt og så personlig, så godt å se at alt ikke er perfekt! Du er ei fantastisk dame! Heier på dere, og masse lykke til i 2014!! :-)

Skrevet av Marita Jakobsen den 03.01.2014 kl.22:30

Så ærlig og, ikke minst, fint skrevet! Jeg skal ærlig innrømme at jeg har tenkt mitt noen ganger jeg har vært innom bloggen din. Det er så utrolig stort press fra alle kanter på at alt skal være perfekt, men det er jo ikke slik virkeligheten er. Ikke for noen. Alle har sitt, men veldig få tør å skrive noe sånn som dette. Thumbs up, og lykke til videre :)

Skrevet av Jeanette Louise den 03.01.2014 kl.22:57

<3

Skrevet av S den 03.01.2014 kl.23:20

Kjære Rachel!

Mine reaksjoner på dette innlegget er så mange. Aller helst har jeg bare lyst til å gi deg en klem og et stryk over pannen. For at du tør og ikke minst klarer å sette ord på disse tabubelagte følelsene som vi alle kjenner på, og som er særdeles dagsaktuell. Hvordan man streber etter å klare alt, slik at man kan vise en "sterk" fasade. Bare for at noen der ute (som sikkert sliter med akkurat det same), skal tenke "Oi, så flink hun er som fikser alt det der!" For det har jeg så sannelig tenkt om deg flere ganger!

Du er et formidabelt menneske, å det sier jeg helt uten å kjenne deg på ordentlig. Gjennom de årene jeg har fulgt bloggen din har jeg sett hvor flink du er på så mange områder. Jeg har sett at du har en svært høy arbeidsmoral, du virker for meg å være intelligent, en fantastisk god mor, kjæreste, venninne, datter og søster. Du mestrer å ha flere baller i luften bedre enn de aller fleste og dette i tillegg til å ha et fantastisk utseende.

Formidabelt skriver jeg fordi at du skrev akkurat det du skrev i dette innlegget. Du viser oss at den boblen vi alle fantaserer om, av og til - mange ganger ofte brister! Å det er faktisk helt greit!! Det er det som er så fantastisk. At det er helt greit å "falle". Men er det egentlig det vi gjør når "boblen brister"? Eller er det et bevis på at en illusjon ikke er en levemåte?

Det er jo ikke den fantastiske fasaden som illustrerer hvem vi er. Du er Rachel og det er det viktigste du kan være. Kontinentalseng eller madrass på gulvet!

I gode og onde dager er vel selve livet. Og det er disse gode og onde dagene som gir mening til livet. Går det aldri nedover, går det heller aldri oppover. Ukene i rundt bryllupet og den manglende tiden dere fikk sammen får dere ikke igjen, men om man ser ting i perspektiv er noen uker bare en liten del av livet. Og heldigvis har dere hovedtyngden av livet fremfor dere som ektefeller <3

Vil bare ønske dere lykke til med de gode og onde dagene. Jeg heier som alltid på dere!

Klemmer fra Stine

Skrevet av Wivi den 03.01.2014 kl.23:29

Så utrolig rørende skrevet! Så ærlig og fint! Dere har virkelig hatt det hektisk og oddsene har ikke akkuratt vært med dere, men ofte så kommer man styrket ut av slike ting! Håper det nye året blir mere avslappende, mere tid til hverandre og mere tid til å ikke tenke på alt man skulle gjort! :)

Dere er flinke og står på, butikken deres lyser av ryddighet og arbeidsglede! :)

Godt nytt år! :)

Skrevet av Lis den 03.01.2014 kl.23:30

Du er unik. Ikke glem det. Størst av alt er kjørligheten, og det tror jeg du vet. Godt å lese når noen er ærlig. Livet er ikke for amatører, men husk å lev litt i nuet. Jobb er ikke alt her i livet selv om det og er viktig. En skal trives i livet....klem fra en som leser din blogg med glede.

Skrevet av Lis den 03.01.2014 kl.23:31

Skulle naturligvis stå KJÆRLIGHETEN

Skrevet av Aase den 03.01.2014 kl.23:32

Takk for åpne og ærlige ord.. (Det er jaggu noe bloggverdenen skulle hatt mer av!).

Må innrømme jeg har tenkt tanken noen ganger etter å ha lest om dine hektiske dager. Så mange baller i luften! Og med mer press og ansvar enn de fleste av oss vil jeg tro -det å drive en butikk?

Ut i fra hva jeg leser ut i fra bloggen din virker du både sterk og bevisst , og er sikker på dere kommer dere gjennom denne fasen -og andre som måtte komme :)

Våg å ikke være perfekt, og ikke minst, våg å be om hjelp, det vitner om styrke -ikke svakhet.

Gleder meg til å følge bloggen din videre :)

Klem fra en småbarnsmor til en annen :)

Skrevet av den 03.01.2014 kl.23:42

Gode, fine Rachel mi! Du klarer alt, også dette :) Bra skrevet! Stor klem, heier på deg :)

Skrevet av Ida Aleksandra den 04.01.2014 kl.00:14

Rett fra hjertet! 2014 blir deres år! Heier på dere. Klem!

Skrevet av ceilie den 04.01.2014 kl.00:27

fyyfader så bra skrevet rachel. jeg blir helt rørt. sammtidig så kjenner jeg meg veldig igjen. jeg vil også helst klare alt selv, ikke spørre om hjelp..man vil det beste for alle andre, og kravene om at alt skal være perfekt er tunge å innfri..men slik har det blitt i dagens samfunn..men nå må man få opp øynene og se at alt går ikke..det må være lov å være litt "egoistisk" å sette seg selv i fokus en gang i blandt.

ønsker deg og dine et godt år i 2014, gleder meg til å følge dere videre. :-)

Skrevet av Grete den 04.01.2014 kl.01:17

Sitter her med tårer i øynene etter å ha lest dette,

Sikkert fordi jeg kjenner meg altfor godt igjen i mye..

Fantastisk bra gjort å ta opp ett slikt tema..

Tar av meg hatten for det dere driver med..

Tror 2014 blir ett fantastisk år,

Lykke til;)

Skrevet av Stine m den 04.01.2014 kl.09:35

Så utrolig godt skrevet som fler har nevnt over ! Sitter bokstavelig talt med tårer i øynene og kjenner meg så godt igjen. Selv har min samboer og jeg støtt på mye v det samme og det kjennes ut som vi står og stanger nederst i fjellveggen. Tid til å være en familie innimellom med jenta vår, men så fort hun har lagt seg går tiden til vært til vårt. Håper 2014 skal bli bedre, vi er begge enige om å få tid, tid til hverandre, tid til det som betyr noe. Men det er fryktelig vanskelig å prioritere anderledes når man er inne i noe som får hverdagen til å funke fra morgen til kveld. Om det ikke er optimalt, kom hvertfall alle seg gjennom dagen:/. En lei sirkel som er tøff å bryte.

Takk for at du deler :)

Skrevet av Ronja<3 den 04.01.2014 kl.10:08

<3<3<3

Skrevet av Marit den 04.01.2014 kl.11:20

Takk for at du er så ærlig å deler med oss! Av å til kan det være en lettelse å se at man ikke er alene med slike følelser, men å bli minnet på at det faktisk er ganske normalt. Krysser selv fingrene for et bedre år i 2014<3 Lykke til fine du <3

Skrevet av Queen b den 04.01.2014 kl.11:36

En ting jeg ikke skjønner... Hvorfor flyttet dere ut Av leiligheten når dere ikke har fått solgt? Hvorfor ikke bo der frem ril dere får solgt?

Skrevet av Linda den 04.01.2014 kl.12:06

For ett herlig og ærlig innlegg.. Det er ikke alltid like lett å få tid til alt, desverre..

Kjempe bra at du er tøff nok til å ta det opp, for det er nok mange som har det sånn. Håper 2014 blir ett år fylt av kjærlighet, latter og glede for dere<3

Skrevet av Anette den 04.01.2014 kl.12:46

Ååååh Rachel! Æ syns du virke som ei fantastisk hærlig dame!! Har lest bloggen din leng, å æ må bare si at æ beundre dæ! Å det innlegget her gjør at æ beundre dæ enda mere! Sååå ærlig og fantastisk! Du og Robin e så fin sammen å æ unne dokker alt godt! Va sjøl gift, men det vart desverre ikke livet ut, å mista trua på kjærligheta! Men e det nånn som gir mæ trua igjen, så e det dokker to!:) Æ heie på dokker!!:) Stooor klem t flotte flotte dæ!

Skrevet av Cicilie den 04.01.2014 kl.21:32

Sitter igjen med tårer i øynene. FOR et innlegg! TAKK, for at du er ærlig om hvordan det er å være i et forhold, når det er 1000 andre ting som tar opp tiden. Masse lykke til videre <3 Ta vare på øyeblikkene, nyt og husk å puste med magen ;)

Skrevet av Kristin Birkeland den 05.01.2014 kl.12:15

heier på dere!

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:36

Cicilie: takk for det :) godt å ha noen å dele tanker med :)

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:37

Anette: takkf or det søte du! Du e no fantastisk sjøl !:)

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:38

Queen b: vi flyttet nærmere der vi bygger, slika t vi skulle kunen følge mer med på prosjektet. Vi bor hjemme ho foreldrene mine, i en leilighet der, så det ble mer gunstig emd tanke på at vi ikke er ferdige med middag osv før rundt 17/18, for så å skal opp å hjelpe til med husbygging.. da ble det bare styr til ungene skulel legge seg osv :)

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:38

Marit: <3

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:38

Stine m: noen ganger kjører man seg litt fast. . . det er godt at man er to om det, og klarer å komme seg opp igjen! :)

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:39

Grete: takk for det, kjære du <3

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:40

ceilie: hva er liksom perfekt lengre, tenker jeg. Funker dårlig å være perfekt, så da er det bare å stille om tankene til at nesten er ok det også :)

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:40

Aase: mange balelr i luften er ok, men når det i tillegg drar med seg oss to, så blir det ikek greit lengre.. mange baller og gjøre mål er ok, men ikke FOR mange! :) <3 takk for at dere er her!

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:41

Lis: takk for det kjære deg :)

Skrevet av Rachel den 05.01.2014 kl.20:41

S: så godt at dere lesere har lest. forstått hva jeg har ment, og at flere kjenenr seg igjen. Tabu er en ting, det å blottlegge seg er en annen ting. Sammen er det sårt. Takk for at dere lesere er her :)

Skrevet av Linn-Therese den 06.01.2014 kl.00:18

💗

Skrevet av Pernille Ulrikke den 07.01.2014 kl.21:37

For et flott innlegg :-) Ønsker dere all lykke i året som kommer. Det er viktig med god kommunikasjon og det å kunne stå sammen om noe begge ønsker. Ta dere en fri helg og reis bort, kanskje låne en hytte av en dere kjenner for å unngå kostnader som helst skal brukes på hus. Vi reiser på hytta til foreldrene mine i vinterferien, med dattern vår, hytta er 15minutter unna og ligger ved sjøen,.. Ikke akkurat det man forestiller seg i februar, men pytt heller vi har dårlig råd og ferie skal vi på.

OG EN ANNEN TING! Tusen takk for tipset ang. trendsales..! Har blitt avhengig. Dattern har fått 3par angulus sko og en miniature jakke til under 1000-lappen, dette hadde jeg aldri hatt råd til å kjøpe nytt. Er så takknemlig for at jeg fikk vite om denne siden <3 :-)